Møt livet med en fleksibel og åpen holdning!

Det som kalles selvsikkerhet, er ofte snarere en vegg av motstand mot å ta inn nye perspektiver og erfaringer. Vi beskytter oss mot det ukjente og er livredde for å miste kontrollen. Dette er i mange tilfeller egentlig det motsatte av å være selvsikker. Hvis selvsikkerheten avhenger av svart/hvitt-tenkning, dogmatikk og å være en «bulldoser» i møte med annerledestenkende, er det åpenbart at det ligger mye usikkerhet og frykt bak. Dette er noe helt annet enn genuin selvsikkerhet.

Verdien av uvisshet

Jeg tror verden ville bli et bedre sted om vi kollektivt kunne anerkjenne verdien av å kunne være i det usikre, uvisse og ubekvemme, uten å umiddelbart skulle trekke overilte konklusjoner. Det har stor verdi å trene seg på å være bevisst til stede med å ikke vite og å finne en ro i det. Mennesket, verden og livet er for komplekst til at vi kan fatte alt. Veien til innsikt og dypere forståelse er en gradvis prosess som tar lang tid. En av de viktigste forutsetningene for å modnes som menneske er å være åpent og intelligent til stede, i motsetning til å være fanget av forutinntatthet.
Under mine terapistudier i Canada var det en medstudent som var veldig opptatt av «certainty». Han presenterte det å fjerne uvisshet som et ideal. Jeg vil snarere si at absolutt visshet er tilnærmet umulig, blant annet fordi livet er i konstant endring. Man kan ha en vesentlig grad av klarhet rundt ens egne motivasjoner og intensjoner i et gitt øyeblikk, men ikke absolutt kontroll over utfallet av ens handlinger. Og man kan stadig grave dypere når det gjelder å forstå seg selv. I den grad det finnes noe slikt som «certainty», så er veien dit i vesentlig grad preget av å kultivere en åpen og undrende holdning. Uten det er vi i liten grad i stand til å ta inn ny informasjon, opplevelser, perspektiver og impulser. Det er ved å våge å gå inn i det uvisse at nye muligheter åpenbarer seg.

Fordummende offentlig debatt

Offentlig debatt, både innen politikk, kultur og livssyn, er ofte preget av troen på at det finnes ett svar og at det er viktig å «vinne over motstanderen». Det er som om det grunnleggende premisset er at det største problemet i verden er at det finnes mennesker som er og tenker annerledes enn oss selv. Løsningen er da å belære andre slik at de forstår hvorfor de tar feil og hvorfor man selv har rett. Hvis dette viser seg å være vanskelig, så er neste skritt ofte å håne og latterliggjøre.
Dette er ikke noe som tilrettelegger for innsikt og læring. Snarere intensiverer det allerede sterke motsetninger. Det blir som å stå i kvikksand og agitert utagere slik at vi alle synker dypere ned, heller enn å finne nye løsninger der vi kan hjelpe hverandre opp.

«Du må være selvsikker, ikke gi deg, stå på ditt!» Ofte læres vi opp til rigiditet og dogmatiske holdninger, snarere enn å være i stand til å møte livet på godt og vondt med en fleksibel, åpen holdning.»
(Andreas Aubert)

Frykten for sårbarhet

Den vestlige verden har på mange områder kommet langt innen utvikling av individualitet. Det er et relativt nytt fenomen i menneskets historie at mesteparten av den voksne befolkningen i den vestlige verden ikke lenger er avhengig av storfamilien og sin «stamme» for å dekke sine mest grunnleggende materielle og følelsesmessige behov. Det er mye bra med det. Samtidig tror jeg vi også må gjenvinne verdien av fellesskap.

Materiell og økonomisk uavhengighet kan gi en opplevelse av å ha mye makt og en illusjon om å være usårbar. Jeg tror vi da lett glemmer at en vesentlig del av det å være menneske handler om å trenge hverandre – noe som gir grobunn for kontakt, men som også kan kjennes sårbart. Jeg tror ikke det verken er meningen eller realistisk at vi skal klare alt selv. Dras individualismen for langt, blir vi utilgjengelige for reell kontakt. Det er ofte gjennom sårbart å erkjenne egen utilstrekkelighet og egne behov at vi blir åpne for dypere kontakt med andre. Da kan begge parter senke skuldrene og gå inn i en mer ubeskyttet, ærlig dialog.

Et nytt vi

Tidligere var det stammen eller klanen som var viktigst, individet var mindre viktig. Det er fint at individet har fått ta mer plass. Jeg tror samtidig vi må finne fram til et nytt «vi», der det dypest sett ikke er noen motsetning mellom individets unike behov og evner og et fellesskap der man anerkjenner hverandre og jobber for en felles visjon som favner mangfold.

Fremfor en konstant intensjon om å «vinne» diskusjoner, tror jeg vi trenger å tydeliggjøre forskjeller og mangfold uten å skulle «fikse» det. Det ligger mye visdom i å dele ens egen virkelighet, samtidig som man også har kapasitet til å lytte til andre. Det kan gi grobunn for gjensidig forståelse og respekt. «Misjonerende» holdninger er derimot et angrep på det andre menneskets verdighet og frihet.

Det kan kjennes sterkt meningsfullt å kjempe for en sak man tror på. Det gir retning og det nærer framveksten av sunn individualitet. Et menneske som ikke tør å stå for noe kan dessverre lett manipuleres. Med dette som fundament blir det over tid vel så viktig å kultivere en åpen og fleksibel holdning til sitt eget ståsted, slik at man ikke hemmes av egne idealer i møte med en uoversiktlig og uperfekt verden.

Jeg vil gi et eksempel fra eget liv. Mye av livet har jeg vært opptatt av miljøvern. Jeg synes fortsatt at det i sin essens er viktig, men jeg tror det også har vært mange ubevisste og dysfunksjonelle krefter i sving bak mitt engasjement. Slik tror jeg det er for mange av oss. Man kan eksempelvis være miljøverner, høyreorientert, venstreorientert eller religiøs fanatiker. Likevel viser det seg ofte å være den samme frykten og usikkerheten som ligger bak: «verden er uperfekt, jeg må beskytte meg mot verden, hvis alle så ting på samme måte som meg ville alt være bra».

«Mye av alternativmiljøet handler om å skape «god stemning» – et liv i en vedvarende «regnbuefest» – fremfor å få til en reell indre transformasjon der man også forholder seg bevisst til skyggesidene sine».
– Andreas Aubert

Reaktivitet kontra tilstedeværelse

Mitt miljøengasjement kunne ofte føre til at jeg lett ble trigget av hverdagslige situasjoner. Eksempelvis hvis noen kastet en sneip på bakken eller ikke var flinke nok til å kildesortere plast. Ofte sa jeg fra, andre ganger gikk jeg med intense følelser i mitt indre. Kreftene i dette engasjementet kunne være så sterke at det overstyrte min egen evne til å skjelne mellom viktig og uviktig. Jeg skulle være «martyren» som ofret meg selv og mitt eget «ubetydelige» liv i kampen mot «idiotisk, uansvarlig oppførsel». Jeg tror ikke det kom så mye godt ut av det.

Jeg synes fortsatt at det er viktig å ikke kaste søppel på bakken og at kildesortering er bra og nødvendig. Samtidig blir det veldig begrensende for mitt eget liv og min evne til å møte verden med sinnsro og klarhet hvis jeg kommer i emosjonell ubalanse hver gang jeg ser et annet menneske gjøre noe som er i uoverensstemmelse med mine miljøvernidealer. Jeg må heller innse at resten av min levetid vil jeg stadig møte på situasjoner der folk gjør destruktive eller ikke optimale ting, uten at det betyr at jeg automatisk trenger å gripe inn eller bli følelsesmessig overengasjert i det.

Frigjøring fra egen fastlåsthet

Jeg vil gi noen eksempler på låste, dysfunksjonelle holdninger jeg hadde under oppveksten og som ung voksen, og hvordan egne livserfaringer har vist meg at virkeligheten er mer sammensatt enn som så.

Mennesker med piercinger er forferdelige:
Da jeg gikk på folkehøyskole i 2004 var det en medstudent som hadde en piercing på hver side av munnen. Først hang jeg meg opp i dette, noe som gjorde at jeg så ham gjennom filteret «mann med piercing». Etter hvert som jeg ble kjent med ham kom hans personlighet i forgrunnen og jeg opplevde ham som et bra menneske.

Overvektige mennesker er dumme, late og spiser for mye:
Jeg har blitt kjent med noen som sliter med overvekt. Flere av dem har vist seg å være intelligente, oppegående mennesker som spiser både sunt og i svært moderate porsjoner, og likevel ikke går ned i vekt. Det er reelt at noen spiser seg til ekstrem overvekt og har en usunn livsstil. Det skal ikke forherliges. Samtidig er temaet overvekt i en del tilfeller ganske sammensatt og det blir feil å dra alle over én kam.

Kristendommen og høyresiden er helt forferdelig:
Det er fremdeles mye ved kristendommen og høyresiden jeg ikke resonnerer med. Samtidig har jeg møtt gode mennesker fra begge disse leirene. Det har vist seg at vi har verdier til felles. Det har vært befriende å løse opp i egen forutinntatthet samt å se mangfoldet i holdninger og praksiser.

Fotball er årsaken til at mange unge menn faller utenfor samfunnet:
De to siste årene på barneskolen og hele ungdomsskolen ble jeg mye mobbet. Mye av bakgrunnen var at jeg ikke spilte fotball. I 10–11-årsalderen ble fotball svært viktig for flertallet av guttene i klassen. De få guttene som ikke delte denne interessen, falt lett utenfor det gode selskap. Derfor har jeg mye av livet hatet fotball. Jeg er fortsatt ikke interessert i fotball, men jeg ser at fotballen også har bidratt med mye positivt. For mange har fotballinteressen gitt dem en følelse av mestring gjennom utvikling av motoriske og strategiske evner samt en opplevelse av fellesskap og samhold.

Mye av dette savnet jeg under oppveksten. Kanskje misunte jeg at de som spilte fotball tilsynelatende hadde noe som jeg på det tidspunktet ikke hadde. Det er lett å tenke «hvis jeg ikke har noe, skal heller ingen andre få ha det» fremfor å anerkjenne andre menneskers evner og prestasjoner uten at jeg dermed trenger å være lik dem. I dag kan jeg en gang iblant se en fotballkamp og beundre spillernes ferdigheter uten å trekke min personlige lidelseshistorie inn i det.

Jeg har i voksen alder kontaktet noen av guttene som mobbet meg og har lært mye gjennom det. Følgende elementer ble tydeliggjort for meg:

• De hadde det ikke nødvendigvis så lett selv den gang, og kanskje heller ikke da jeg kontaktet dem. De var ikke egentlig så selvsikre som jeg hadde inntrykk av.
• De syntes ikke at jeg var dum, snarere kunne de føle seg «truet» hvis jeg sa intelligente ting som de ikke forstod. Da var det lettere å latterliggjøre meg enn å se meg som en ressurs.
• De angret på det de hadde gjort.

Den primitive humoren i den amerikanske TV-serien Jackass bidrar til å forderve ungdommen:

Fra tidlig 2000-tall ble TV-serien Jackass og de påfølgende filmene et viktig kulturfenomen internasjonalt. Innholdet sentrerte rundt menn som gjorde gale og ofte farlige stunts der de satte seg selv og tidvis også andre i fare, eller utsatte seg selv og andre for kaotiske og emosjonelt ubehagelige situasjoner. Serien hadde også en tendens til å overfokusere på det stygge og håpløse ved livet og samfunnet, heller enn å vise ting som ga grobunn for håp og verdighet.

Jeg tenkte at Jackass var med på å underbygge holdninger som «livet er håpløst, mennesket og samfunnet er fordervet. Heller enn å prøve å bidra til en bedre verden og å vise fram alt som er bra, kan vi bare gi opp. Vi kan finne trøst i å latterliggjøre det som er stygt og håpløst fremfor å gråte i tristhet i smerten av å ta inn over oss vår egen tilkortkommenhet». Jeg så Jackass som en form for parasitthumor der man fikk energi av å blant annet å more seg på andres bekostning fremfor å bidra med noe som skapte ny energi og en vital impuls. Jeg så det som en passiv-aggressiv holdning.

Jeg tenker fortsatt at analysen har mye for seg. Samtidig kan jeg ikke kjempe denne kampen hver gang jeg blir eksponert for et fenomen som Jackass. Jeg opplevde et gjennombrudd da jeg i 2015 så spillefilmen Bad Grandpa, laget av noen av folka bak Jackass. Plottet er at en gammel mann og et av hans barnebarn er på en bilreise i USA der de med skjult kamera går inn i en rekke hverdagssituasjoner med adferd preget av frekkhet og kaos. Jeg klarte å se filmen uten å bli fanget i reaktivitet. Jeg klarte til å med å genuint le av den, uten å bli redd for den siden av meg selv som kan resonnere med denne formen for humor. Jeg ble helere av det, det føltes som en genuin frigjøring fra mitt eget fengsel.

Realitetsorientering og desidentifisering

Eksemplene jeg beskriver fra eget liv har to hovedelementer:
1. Realitetsorientering. Egne, nye opplevelser utfordret holdninger fra oppveksten og bidro til at jeg måtte nyansere mitt ståsted.

2. Desidentifisering. Jeg erfarte en frihet i å ikke tviholde på mitt vanemessige ståsted, men snarere ta et skritt tilbake og tillate meg selv å oppleve det som tilsynelatende var «uakseptabelt» eller fordervet. Jeg erfarte at det jeg fryktet og hadde motstand mot kanskje ikke var så ille, likevel.

Alternativmiljøets elitisme og suggesjon

Min selvutviklingsreise begynte i 2004. Både i Norge og internasjonalt har jeg vært involvert i mye av det som kalles for «alternativmiljøet». I begynnelsen var jeg åpen og entusiastisk over mye av det jeg møtte, som for meg representerte et alternativ til alt jeg fram til da hadde opplevd som utilfredsstillende og begrenset innenfor «mainstream». Jeg synes fortsatt at «alternative miljøer» har mange gode impulser å komme med. Over tid har jeg likevel fått et mer nyansert syn. Innen alternative miljøer skapes det ofte et uheldig skille mellom «oss» og «de andre», der man hever seg over «massenes middelmådighet». Man har funnet ut ting som andre ikke har, og man lever en bedre tilværelse, for «de utvalgte». Det veksles ofte mellom desperasjon over at ikke flere er med på den «alternative reisen» og å trøste seg med at man er «bedre» enn andre.

Langt på vei representerer dette en ubevisst frykt og mer eller mindre umodne måter å håndtere frykten på presentert i en fargesprakende innpakning. Det er lett å bli nedsløvet av alternativmiljøenes suggesjon, der fargerik innpakning og tidvis overfladisk fellesskap innimellom går på bekostning av dypere innsikt og personlig integritet. Avtalen som ofte ubevisst inngås, ser ut til å være: «du kan gjøre som du vil, og jeg kan gjøre som jeg vil. Prisen er at vi ikke skal konfrontere hverandre med vår inkonsekvens og dobbeltmoral». Det skapes en tilsynelatende frihet som ofte er bygget på en skjør grunnmur. Mye av alternativmiljøet handler om å skape «god stemning» – et liv i en vedvarende «regnbuefest» fremfor å få til en reell indre transformasjon der man også forholder seg bevisst til skyggesidene sine.

En balansert middelvei

Jeg ønsker ikke i dag å presentere meg som del av et alternativmiljø. Ei heller å være bundet av mainstreams konformitet og begrensede syn. Som terapeut, coach og kursholder vektlegger jeg autentisitet. Tilbudene skal støtte individet i å komme i dypere kontakt med sine egne evner, behov og ressurser. Det innebærer også å oppnå en mer autentisk relasjon til andre mennesker og samfunnet. Prosessen innebærer å bevisstgjøre egne skyggesider slik at man ikke blir så styrt av dem. Slik blir en større grad av indre balanse og integritet tilgjengelig. Veien til langvarig, bærekraftig endring innebærer å være i kontakt med egne ressurser og å være i en dynamisk dialog med omgivelsene. Å tilrettelegge for dette er et sammensatt prosjekt der vi alle må finne våre unike løsninger.
Jeg vil ikke innprente en ideologi eller noen absolutte svar. Der mange krefter i samfunnet har sine absolutte løsninger, har ofte også alternativmiljøet det samme – og det er egentlig det motsatte av å presentere et reelt alternativ. Da er man del av det som er fastlåst.

En konstruktiv impuls

Autentisitet og modenhet innebærer å være i god kontakt med seg selv, samt å forholde seg til andre mennesker uten å bli negativ og programforpliktet dømmende i møte med det ukjente, det uperfekte og de annerledestenkende. Hvordan kan vi snarere bidra med en konstruktiv impuls slik at andre føler seg sett, tatt imot og inspirert? Menneskets modningsprosess handler om å lete etter muligheter til dialog, vekst og innsikt fremfor å handle reaktivt ut fra fortidens sår.