Artikkelserie om mobbing, del 1 av 3
Fordi vi lever i et vestlig land med materiell velstand er det mange av oss som føler vi ikke har noen rett til å erkjenne at vi har det vondt. Da tenker jeg det er greit å kunne ha to tanker i hodet samtidig. Det er reelt at vi i et land som Norge har mye å være takknemlige for, men materiell velstand og en vesentlig grad av politisk stabilitet alene er ikke noen garanti for et godt liv.
Overfokusering på det materielle
Det er lett å overfokusere på det materielle og fysiske. Da er det lett å tenke at uansett hvor mye vi sliter psykisk, så ville det være enda verre å leve under mer primitive materielle kår eller å bli utsatt for en grad av fysisk lidelse eller fysisk misbruk.
Jeg tror at realiteten er mye mer kompleks enn dette. For eksempel tror jeg at en del gatebarn i India umiddelbart kan framstå som mer lykkelige enn mange aksjemeglere ved Aker Brygge. Poenget mitt her er ikke å bastant konkludere noe som helst, snarere å påpeke at disse tingene er mer komplekse enn vi ofte tar inn over oss. Et av hovedpoengene mine er at det er mye mer enn bare fysiske og materielle forhold som avgjør vår livskvalitet – selv om de ikke-materielle faktorene kan være vanskeligere å måle og de er mer subjektive.
Jeg vil hevde at overfokusering på materielle verdier har gjort at vi som samfunn ikke har tatt tilstrekkelig på alvor hvor mye skade mobbing gjør. Vi kan være et velutviklet samfunn på mange områder, samtidig som eksempelvis lærere og foreldre ofte lukker øynene og lar unge mennesker ødelegges for livet gjennom å bli utsatt for mangeårig psykisk terror i form av mobbing. Man kan ikke bare si «jeg visste ikke». Dette får lov til å skje innen offentlige institusjoner som skoler, som i utgangspunktet skulle være trygge arenaer for vekst og sunn utfoldelse.
«Du er ingenting verdt»
Mange av oss har opplevd mobbing. Barnehage, skole og «vennegjengen» er de mest åpenbare stedene der dette skjer, men det kan også komme fra søsken, foreldre og andre omsorgspersoner, eller på arbeidsplassen i voksen alder. En fellesnevner for disse situasjonene er at den som mobbes direkte eller indirekte får innprentet «du er verdiløs, du har ingen rett til å eksistere og hevde deg i verden, du er bare et objekt uten rettigheter som andre kan more seg med slik de finner det passende.»
Mobbing har ofte en forbindelse til det å søke tilhørighet til flokken. Særlig fra 11-årsalderen og ut ungdomsskolen ser det ut til at mange har et veldig sterkt behov for å finne en grad av trygghet og identitet gjennom tilhørighet til en «flokk». Ofte defineres tilhørigheten like mye ut fra hva man ikke er som ut fra hva man er. Som en nødvendighet følger det at noen er kule, mens andre defineres som tapere. Det er som om man suger livskraften ut av «taperne» for å definere og hevde seg selv.
Ensretting og flokktilhørighet
Det er også skremmende hva slags ensrettet monokultur som tillates på norske skoler. Under min oppvekst var det slik at da jeg var 11 år, så ble fotball nesten over natten det eneste som betydde noe for de fleste av guttene. I hver klasse var det kanskje tre–fire gutter som ikke aktivt spilte fotball, og da ble man nesten automatisk definert som sosiale utskudd.
Det er i seg selv verdifullt å være brennende opptatt av noe – fotball eller hva det måtte være. Men her tenker jeg at det var mange flere krefter i spill enn bare en interesse for fotball. Kanskje handlet det for mange vel så mye om flokktilhørighet og å «gå minste motstands vei»? Jeg tenker også at det er skremmende i hvilken grad kommersielle interesser – for eksempel idrett og merkeklær – skal få definere hva som er akseptert og ikke i et sosialt rom som skal legge grunnlaget for resten av unge menneskers liv.
Her mener jeg at både foresatte, lærere og det offentlige har et ansvar for å formidle at mennesker har verdi med mye større mangfold og at slik monokultur er uakseptabelt. Heller enn at skolegården blir en arena der det daglig formidles at man er kul og akseptert hvis man for eksempel spiller fotball og har de rette klærne, og alle andre er per definisjon tapere, nerder, idioter, ikke attraktive eller verdifulle. Dette blir som en åker der man dyrker bare èn grønnsak, og alle andre vekster anses som verdiløse.
Din særegenhet er uvesentlig
Vi mennesker er veldig forskjellige. Noen er mer praktisk anlagte enn gjennomsnittet og faller derfor utenfor. Andre har på en del områder en sterkere intellektuell kapasitet enn gjennomsnittet og kan falle utenfor ved at deres måte å se ting på ikke blir forstått eller anerkjent. Dette har jeg selv opplevd og jeg tror det var en av hovedårsakene til at jeg ble mye mobbet. Det førte til en desperat tilstand av isolasjon, noe som igjen kan bli en slags selvoppfyllende profeti. Et menneske som mye av tiden lever i isolasjon og fremmedgjøring kan finne på mye rart, og så kan de andre si: «Hva var det vi sa? Fyren er sprø».
Andre kan være mer følsomme enn gjennomsnittet og ta inn andre menneskers stemninger og sinnstilstand i større grad enn andre. Dette i seg selv er ikke problemet. Problemet oppstår når lærere og omsorgspersoner ikke kan se og bekrefte den potensielle verdien av denne evnen. Det som sensitive unge mennesker trenger er en opplæring rundt hvordan sensitiviteten kan brukes konstruktivt, samtidig som man trener evnen til å ivareta seg selv gjennom grensesetting og tydelighet. Uten en slik opplæring vil det ubekreftede talentet bli en byrde som kan drive mennesker inn i rusmisbruk, arbeidsløshet, sykdom og i verste fall selvmord.
Lite endring uten verdsettelse
Det er ikke noe galt med at det for eksempel tilrettelegges for talenter innen barneidrett. Men det er helt uakseptabelt at det å ha slike evner skal være noe mer verdt enn det å eksempelvis være sensitiv, empatisk eller nyskapende kunstnerisk. Også dette må gis bekreftelse, anerkjennelse og støtte. Evner og talenter som ikke blir sett, forstått, akseptert og støttet blir til en byrde heller enn noe som kan utfoldes til glede for individet selv og omgivelsene.
Det skapes et brutalt skille mellom det som er akseptert og forstått, og det som er misforstått og ofte heller ikke akseptert. Mobbing kan ikke dypest sett opphøre med mindre vi innprenter som en grunnholdning at livet er mye mer nyansert og rikt enn det markedskrefter og den flokkdrevne skolegården gir inntrykk av. Man kan kanskje gjennom «politiske» beslutninger redusere den mest aggressive mobbingen. Samtidig – med mindre vi skaper et klima der det er mer respekt for individualitet og individets særegenhet – så vil ikke dette fundamentalt endre følelsen av fremmedgjøring og isolasjon som kveler mange menneskers livsgnist og verdighet.
Om artikkelforfatteren:
Andreas Aubert tilbyr livsveiledning i Oslo og via Skype/telefon, selvutviklingsgrupper for menn i Oslo og et bredt utvalg skrivehjelpstjenester.
Andreas er livsveileder og gruppeleder, journalist og skrivehjelper bosatt i Oslo. Han har flere lange utenlandsopphold bak seg, blant annet fra Canada, Thailand, India og Bali. Har den to-årige heltidsutdannelsen Professional Counsellor Diploma fra Rhodes Wellness College i Vancouver, Canada. I USA, Canada og Australia har en counsellor omtrent samme funksjon som en psykolog i Norge. Auberts utdanning har også mye coaching i seg. Blant Auberts øvrige opplæring kan nevnes:
- Opplæring/mentoring fra den fransk-norske psykoterapeuten og meditasjonslæreren Eirik Balavoine
- Enhetsterapistudie ved lege Audun Myskja (ferdig våren 2021)
- Cultivating Emotional Balance Teacher Training
- Osho Therapist Training
Mer info/kontakt: andreas@autentisitet.no
Livsveiledning i Oslo og via Skype/telefon: Autentisitet.no
Artikkelarkiv og skrivehjelp: Andreasaubert.no
Mannsgrupper og andre selvutviklings-arrangementer: Facebook.com/autentisitet.no
