Jeg møter lydhealeren Cecilie Hafstad på Litteraturhuset i Oslo. Hun er klar for å prate om sitt siste lydhealingsprosjekt, som fikk uventet drahjelp av et mystisk hvitt reinsdyr under innspillingen på Lyngen i Troms. En sjaman forklarte at en hvit rein heter Gabbarein på samisk, og det er der hun og den amerikanske komponisten og produsenten Christopher Bono hentet navnet på prosjektet sitt. Musikken deres er bygget på emosjonell improvisert vokal innrammet av det bandet selv kaller sensitive teksturer, arrangementer og en rekke instrumenteringer.

Hør sporet Ra Rising Sun fra Gabbarein på YouTube:

Reisen fra å vokse opp i Oslo sammen med en streit familie til i dag å jobbe som lydhealer har vært lang for Cecilie – som er alt annet enn et A4-menneske. Livet har sendt henne ut på en lang reise, og det er denne vi nå skal bli bedre kjent med.

Cecilie har vært alenemamma med datteren Isabelle i mange år. Hun og datteren bodde i New York i mange år, og hun fikk lov av eksmannen til å ta henne med hjem til Norge da hun var 12 år, mens han ble boende i USA.

– Siden den gang har det egentlig bare vært meg og henne – vi to har vært «teamet» selv om hun er veldig annerledes enn meg. Hun er superstriks og har en helt annen personlighet. Det er jo ekstra tøft for meg når hun nå skal på college eller på et universitet i utlandet. Det står mellom København, NTNU i Trondheim eller Bergen. Datteren min kom inn i livet mitt for å holde meg i «vater» på et eller annet vis, forteller Cecilie.

Overfølsom som barn

Som liten fikk Cecilie alltid hørte at hun var «overfølsom», som om det skulle være noe negativt, og derfor ble hun på en måte ikke voksen før hun var i midten av 30-årene. Det var også da hun godtok den spirituelle ferden hun er på jorden for å gjennomføre. Som en empatisk og følsom person kjenner man alt. Man merker energier fra mennesker veldig kjapt og nærmest lukter eller føler hva som foregår eller om noe er galt. Det kan være utrolig slitsomt og veldig ensomt, fordi når man føler og kjenner alt, kan man også føle og kjenne på veldig mange vonde ting.

– Som den gangen på undergrunnen i New York. Det var en eldre kvinne med to barn som jeg tror var barnebarna hennes. Jeg følte så sterkt at barna ble misbrukt av denne eldre kvinnen. Jeg fikk opp «sterke bilder» av hvordan barna ble behandlet. Det var så sterkt for meg at jeg bare måtte gå av banen. Det var en vond smerte som kom ut av auraen til barna. Når man også får inn slike ting i dagliglivet med venner, har det blitt til at jeg har lukket meg veldig. Det er kanskje derfor jeg har beskyttet meg og datteren min så veldig. Jeg har vært redd for å få inn energier som jeg kanskje overser når man for eksempel er forelsket, så det har vært ganske ensomt å være så følsom, forteller Cecilie, som på dette tidspunktet var kommet til en tid i livet hvor hun begynte å åpne seg mer.

Fant felleskap på Ängsbacka

Det siste året har hun nærmest pendlet frem og tilbake mellom Oslo hvor hun bor og Ängsbacka kurs- og festivalsenter i Sverige, hvor hun jobber som frivillig. I tillegg har det blitt tid til å dra til India, hvor hun etter mange besøk nærmest er blitt lokalkjent.

– Ängsbacka har vært veldig fint for meg. Det består er en gruppe mennesker som tenker veldig likt. Også her finnes det mennesker i ulveklær som kan misbruke andre menneskers empati, men hovedsakelig er de aller fleste veldig snille, gode, søkende og spirituelle mennesker der, forteller hun.

Det var etter at faren døde for 2,5 år siden at tanken om Ängsbacka først dukket opp. De to hadde et veldig nært forhold. Cecilie kom hjem til jul etter mange av sine reiser til India og hun ville besøke graven hans. Fra vinduet kunne hun se ned på Ullern Kirke hvor han ligger begravet.

– Jeg føler alltid at han er rundt meg, og jeg tenkte skulle ta en gravøl. Mens jeg «prater» med ham, kommer det plutselig opp på PC-en at Ängsbacka trenger frivillige til nyttårsaften. Etter en tur til India som var «bånn i bøtta» og hvor jeg ikke fikk oppleve noe av det spirituelle som jeg dro for å oppleve, tenkte jeg at; «faen, dette her kan jo være noe for meg», forteller Cecilie, som følte det var faren hennes som guidet henne til Ängsbacka. Når hun snakker om det, blir hun veldig følsom.

Elsker energien på Ängsbacka

På Ängsbacka jobber hun med å lage frokost til deltakerne. Man betaler halv pris og jobber fem timer om dagen. Slik har hun holdt på et helt år nå – litt hjemme – litt i India og litt på Ängsbacka.

Cecilie elsker energien hun får av å være på Ängsbacka og få oppleve festivalfølelsen. Det er mye fysisk kontakt og man kan være veldig ærlig med det man føler. Likevel er hun klar på at det kan være lett å bli seksuelt utnyttet på et slikt sted hvor det er mye fysisk kontakt.

– Det er et utrolig fint sted for en person som meg. Nå har jeg jobbet som frivillig i over 1,5 år. Jeg er her så mye jeg kan, men jeg har selvfølgelig også gått på et par smeller. Det var kanskje ikke overgrep, men helt klar seksuell utnyttelse som man bør være klar over at kan skje. Men generelt er det et nydelig sted. Her jobber alle for hverandre. Når jeg lager frokost, gjør jeg ikke det fordi jeg får timelønn, jeg gjør det fordi jeg har lyst til å lage verdens beste frokost. Her er alle med og bidrar på sin måte. Det er en ganske nydelig måte å leve på.

Satset på musikken

Helt fra Cecilie var liten har musikk vært en viktig del av livet hennes. På pikerommet stod kassettspilleren og radioen alltid klar.

– På 80-tallet begynte jeg å høre på musikk av Madonna og litt Whitney Houston. Jeg likte spesielt godt soundtracket til Rain Man med Dustin Hoffman og Tom Cruise, forteller hun.

Da hun var 17 var interessen for ravemusikk veldig stor i Oslo, og hun ble med på ulovlige undergrunnsfester som spilte det hun kaller «dritgod musikk». Hun kunne danse hele natten og ble en del av ravemiljøet.

Som 19-åring signerte hun med Sony og ble med i popgruppen Devotion sammen med Hans Olav Grøttheim og Jimmy James. Gruppa ga ut låta Makes Me Feel som ble en landeplage og lå 10 uker på VG-lista med tredjeplass som beste plassering.

– Jeg synes det var veldig «kommers» og likte egentlig ikke musikken vi spilte. Dette her er ikke meg, og jeg gikk til sjefene i Sony og sa at jeg ville slutte. Det var jo plateselskapet som hadde sveiset oss sammen. Det var først etter at jeg ble sammen med vokalisten Alex i bandet Simon at jeg lærte hvordan et band virkelig skal jobbe sammen. Dermed var pop-eventyret over etter bare et par år.  

Kokte bort i kålen

Cecilie fikk en ny sjanse da hun var i begynnelsen av 30-årene. Hun hadde nå flyttet til USA og bodde i New York, men muligheten kokte bort i kålen. Noen år senere hadde hun en slags åpenbaring hvor hun godtok alt det merkelige som hadde skjedd i barndommen hennes.
– Jeg var en sånn type som da jeg var liten kunne gå ut av kroppen. Jeg synes det var veldig skummelt å sveve i luften og se ting ovenfra. Da jeg var barn snakket jeg også veldig mye med trær og hadde mange andre utenomjordiske opplevelser, men også usynlige venner som ingen andre kunne se. Dette forstod jeg ikke hva var siden jeg var så ung, så jeg undertrykte evnene mine, forteller Cecilie.

På den tiden hadde hun det man kan kalle en normal åtte til fire-jobb. Men det var likevel noe som manglet, og mye falt på plass da hun ble kjent med lydhealing. Hun begynte å jobbe sammen med sjamaner i New York, Woodstock og i Vermont, og følte seg lykkelig som kunne jobbe sammen med de flinkeste i bransjen. Dette var rundt 2010, og på den tiden var lydhealing ganske nytt selv i USA. Hun gjennomgikk en kjempefin oppvåkning i livet sitt, men var helt blakk etter å ha brukt alle pengene på lydboller og gonger.

Samlingssted for urfolk

På den tiden bodde hun i Hamptons på Long Island i delstaten New York. Området er kjent for å være snobbete, men selv bodde hun like ved en innsjø i et arbeiderstrøk som var alt annet enn snobbete. Her bodde det også en stamme med urfolk, hvor det var masse paranormal aktivitet, mye av det var ganske skummelt.

– Big Fresh Pond som det het der jeg bodde, har vært et samlingssted for Shinnecock-stammen i mange år. Alle samlet seg rundt dette ferskvannsreservoaret som vi bodde ved siden av. Jeg opplevde å få en avdød indianer som plaget meg og datteren min veldig. Det var veldig truende, og han oppførte seg voldelig. Han satt blant annet på gassovnen og slengte med dører, og jeg kunne føle at han lå over meg. Dette var ikke en sånn opplevelse hvor man ligger i halvsøvne og føler at man er paralysert. Jeg var helt våken, og datteren min lå ved siden av meg mens jeg ble holdt nede! Det var kjempeskummelt. Jeg satt helt stille, tente noen lys og begynte med lydhealing. Jeg sa til ham: «Bare vær så snill. Jeg vet at det har skjedd noe veldig vondt her, at du har mistet din familie og at du er her for å beskytte det som er igjen. Vær så snill, jeg er her alene med datteren min. Jeg vil deg ikke noe vondt. Bare la meg være i fred». Det er vanskelig å snakke om dette selv i dag, fordi det var så intenst. Men etter denne episoden lot han oss være i fred. Dette var så tidlig i min oppvåkning at jeg ikke hadde lest noe om slikt og visste ingenting om det. Alt jeg gjorde og opplevde på den tiden skjedde veldig intuitivt, forteller hun.

Mange merkverdige opplevelser

Det var da hun begynte med trommer og lot «folk komme gjennom» seg. Det ble mange merkverdige opplevelser i dette området av USA, som er preget av mye gammel urfolkhistorie. En av de merkeligste episodene hun opplevde, var da hun plutselig begynte å synge opera – på fransk. Det spesielle er at hun ikke kan et ord fransk.

– Det var en veldig spennende tid med alt det spirituelle som skjedde der jeg bodde. Det var liksom en perfekt tid å få en oppvåkning på.

– Hvordan vil du forklare hva lydhealing er for de som ikke kjenner til det?
– Det kan sammenlignes med å høre favorittlåten din på radio, eller høre på nydelig klassisk musikk. Lyd gjør noe med oss. Det påvirker og resonnerer med oss. Det er en utrolig sterk opplevelse. Ikke bare resonnerer det i hele kroppen på cellenivå, men også emosjonelt kan det ta deg til nye steder. Sett på yndlingslåten da du var fem år, eller låten mammaen din spilte da hun lagde boller til deg da du var liten. Hva gjør det med deg? Hvis du helt enkelt begynner i den enden av skalaen og tenker over hva musikk har gjort med deg opp gjennom årene, kommer det nok en del følelser tilbake. Det motsatte er musikk som ikke er god – det skaper disharmoni. Og hvor går du følelsesmessig da? spør hun.

Bruker stemmen som instrument

Cecilie bruker mange typer syngeboller, men mener det sterkeste instrumentet er stemmen. Når man begynner å fordype seg i lydhealing, skjønner man fort at dette er en gammel teknikk. Blant annet brukte egypterne det veldig seriøst. De hadde egne små pyramider til formålet med forskjellige høyder på en blokk i midten av pyramiden. Lyd resonnerer jo på forskjellige høyder. Når man bruker lyd som terapi, kan det løse opp disharmoni, som kan være en sykdom i kroppen. Dette finnes det mye forskning på, særlig med tibetanske lydboller, ifølge Cecilie. Selv liker hun best å jobbe på et emosjonelt plan, hvor hun jobber med å løse opp innvendige problemer.

– Etter hvert som jeg prøvde dette selv og så hvor godt det virker, jo mer interessert ble jeg i å lære mer. I USA er det leger som bruker denne formen for terapi på sykehus, forteller Cecilie.

Hun fordypet seg mer og mer i lydheling og flyttet til Woodstock med datteren. Her begynte hun å jobbe på SAGE Academy of Sound Healing, som er et senter i USA som kun er dedikert til lydhealing. Det ble en veldig spennende tid, men etter tre år dro hun hjem til Norge sammen med datteren.

Fascinert av kanaliserte lyder

Da hun bodde i Woodstock, møtte hun den amerikanske komponisten og produsenten Christopher Bono på en sjamanistisk lydhealingssesjon. Han er den andre halvdelen av Gabbarein, prosjektet hun er ute med nå. Han ble veldig fasinert av hvordan Cecilie kan kanalisere lyder og sanger på sparket mens hun synger.
– Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Det er ikke noe jeg later som jeg gjør. Det bare kommer, og jeg bare lar det komme gjennom. Jeg har ingen kontroll på hva som kommer gjennom, forteller Cecilie.

Etter at hun hadde flyttet tilbake til Norge, fortalte Christopher at drømmen hans var å dra til Nord-Norge for å spille inn musikk. «Du gjør bare din ting, mens jeg lager musikken», sa han, og så leide de en Airbnb-leilighet langs strandkanten i Lyngen i Troms.

– Det er så vakkert der oppe at jeg glemte alt. Vi tok med oss noen instrumenter og så satte vi bare i gang. Men før vi skulle starte, hadde vi en småkrangel. Han er mye mer strukturert enn meg, mens jeg bare tar ting på sparket. «That’s how I like to roll.» For igjen, «I don’t know what’s coming through» – jeg aner ikke hva som kommer gjennom når jeg skal synge. Stemningen var nok litt uggen første dagen, men så sa jeg til Chris at vi får bare gå ut og gjøre noe tester. Mens han holdt på med musikken, kjente jeg at halschakraet ikke var helt bra. Plutselig ble jeg guidet til å gå inn i skogen. Og der ser jeg deler av en hvit pels. Hva er dette for noe? Da merket jeg at gåsehuden reiste seg, forteller hun.

Hellig rein

Den kvelden avslørte den merkelige pelsen seg å være fra et skadet hvitt reinsdyr som søkte tilflukt ved vannbredden. Dette fantastiske dyret forble i nærheten av duoen hele uken og ble sett på som en åndelig guide for dem. Cecilie følte en veldig spesiell tilknytning til dyret og var sikker på at reinens tilstedeværelse ga henne ekstra energi og inspirasjon til kreativiteten hennes.

Senere i uken hadde de en innspilling med en lokal samisk sjaman som fortalte om den åndelige betydningen av hvite reinsdyr, og da bestemte de seg da for å navngi prosjektet Gabbarein, som betyr hellig rein på samisk. Mye falt på plass og smeltet sammen slik at Gabbarein utviklet seg til albumet det ble – de vakre arktiske omgivelsene i nord, det mystiske utseendet til den hvite reinen, samisk kultur, kraften og tilliten til å avdekke dypt begravde følelser – og det sterke båndet mellom Cecilie og Bono var utvilsomt grunnleggende for sluttresultatet.

Sang på norsk

Når Cecilie har gjort ting på sparket før, har det alltid vært på engelsk, men nå fikk hun over seg at hun måtte synge på norsk, noe hun aldri hadde gjort før. Å synge på norsk synes hun er ganske vanskelig. Hele albumet ble til på kun ett opptak av hver sang. Hun fikk heller ikke lov til å høre resultatet av Chris som produserte albumet. Først to år senere var det ferdig og klart til å slippes.
– Det er jo biter av livet mitt der, ikke sant? Jeg blir så emosjonell når jeg prater om det, men jeg kan nesten ikke tro at jeg turte å gjøre det, for det er så personlig. Men det var det med den hvite reinen som fikk meg gjennom det hele og ga meg mot til å gjennomføre prosjektet. I ettertid føler jeg at det var en var en mening med alt som skjedde der. Det var denne reinen som støttet meg og ga meg motet jeg trengte der og da, avslutter hun.

Les også:

Personlig og emosjonell låt fra Gabbarein

Buddhistrocker med lydhealing-prosjekt

Musikken som styrker kroppens egen healing!

Lydbad for indre frihet og fred