Livsreisen artikkelserie, del 6 av 12: Om å verdsette og nyte livet, finne livsgnist, kreativitet og skape et nytt liv.

Ari Behns dramatiske avskjed med livet har vekket oss til å se nærmere på selvmord. Den store oppmerksomheten skyldes ikke minst at dette er stort samfunnsproblem. Seks ganger flere enn de 120 som dør i trafikken hvert år er selvmord.

Selvmord er en aggressiv og destruktiv handling. Kanskje det er derfor menn er overrepresentert? Tre av fire selvmord er menn. Det finnes også mørketall. Det er fortsatt tabu og mange trafikkulykker og dødsfall havner fortsatt i andre og mindre skambelagte kategorier. Vi har ikke et nøyaktig bilde av omfanget. Det vi vet med sikkerhet er at det finnes knapt en familie som ikke er rammet. De fleste har hatt venner eller noen blant sine nærmeste som har foretatt et slikt valg. Med Ari Behn kom selvmord enda tettere på.

Farvel Ari

Når kjente personer begår selvmord har det en særlig sterk virkning. Ari Behns bortgang forvandlet julestemningen til landesorg. Både kongen og statsministeren holdt taler hvor selvmord ble et viktig tema. Til bisettelsen i Oslo Domkirke kom kongefamilien, statsministeren, NATO-lederen, finansministeren, sentrale politikere og et stort oppbud av det offentlige Norge.

Det var mange som ville være venner med Ari Behn da han var død. Avisene og sosiale medier flommet over av medfølelse og forståelse. I Moss gikk de i fakkeltog. Sorgreaksjonene blant folk sendte et ekko fra rosetogene etter 22. juli eller slik lysene brant på slottsplassen den vinternatten da kong Olav døde. En lammelse og et skred av følelser ble utløst over maktesløsheten mange føler overfor døden og meningsløsheten når livet så brutalt blir revet fra oss.

For Ari Behns del overdøvet sorgen, sympatien og respekten for de pårørende antydningene til kritikk mange tenkte, men ikke våget å si. Vi skal nemlig ikke snakke stygt om de døde, ofte i stor kontrast til slik vi omtaler de levende som fortsatt har evne og mulighet til å forsvare seg. Det er som døden gir immunitet mot all kritikk. Livet skal minnes med ære, selv om det ikke var særlig ærefullt. Det er noe uekte over den skjønnmalingen og ensidige fremhevelsen av et menneskes positive sider i omtale av de døde, og det er typisk for norske nekrologer. Skal vi først ha åpenhet, bør vi også ha større realisme og akseptere bismaken over at dette gjorde han selv.

Trist som faen

Ari Behn ble kjent som forfatter med boken «Trist som faen». Han siste bok «Inferno» avsluttes med at han vil dø og at han planlegger å ta farvel med alle. At det skjedde på 1. juledag, den helligste dagen i året, når vi feirer lyset og en verdensfrelsers fødsel, kan nesten virke som et iscenesatt ritual – en protest mot slike verdier og en demonstrasjon mot livet. Sendte han et budskap at livet er meningsløst? Hadde han styrke og mot til å ta konsekvensene av det og ta sitt eget liv? La oss håpe det ikke blir oppfattet slik. La oss håpe at all den positive omtalen av Ari Behn ikke indirekte blir en støtte for et slikt livsfiendtlig syn. La oss håpe at han ikke blir et eksempel og forbilde for andre til å gjøre det samme. Det er ingenting ærefullt ved å begå selvmord. Det bør kanskje komme tydeligere fram?

Ari Behn kan hatt sine grunner som vi ikke kjenner til, men det skal svært mye til for å oppveie sorgen og sjokket han påførte sine nærmeste – og særlig sine tre barn på 11, 14 og 16 år som livet gjennom vil spørre hvorfor – uten å få svar.7

Livet er verdt å leve

Vi skal være forsiktige med å dømme, for vi vet ikke hvordan det er å gå i andres sko. Depresjon er utvilsomt en svært alvorlig lidelse. En lidelse som er vanskelig å forestille seg uten å ha opplevd det selv. Forhenværende ordfører i Oslo, Fabian Stang, fortalte i et åpenhjertig intervju om de tyngste stundene i depresjonens vold. Slik beskrev han det: «Dersom han hadde valget mellom depresjon eller å få benet saget av med en rusten og sløv sag, ville han velge det siste.»

Selvmordere som likevel ikke kom så langt, er ofte glade over at de likevel overlevde. Deprimerte som fant lys i det dypeste mørke oppdager ofte noe viktig om livet. Det viktigste botemiddelet mot mørke er lys. Nattens mørke forsvinner når dagen gryr og solen skinner. Sinnets troll og demoner tåler ikke lys. Vi trenger lyset av kunnskap og forståelse. Vi trenger å sette lyskasteren på at livet er verdt å leve. Det er kanskje nettopp i kontrasten til smerte, lidelse og mørke at vi kan oppdage hvor gledefylt og verdifullt livet kan være?

Eckhart Tolle

En av dem som har møtt depresjonens dypeste mørke, er den nå verdenskjente åndelige læreren Eckhart Tolle. I flere år var han dypt deprimert. Han nådde et punkt hvor han nesten ga opp. Så stilte han seg spørsmålet: Den som opplever å være deprimert, er den også deprimert? Han ble klar over at han også var et vitne. Han kunne stille seg utenfor tankene og følelsene og observere dem. Han antok at han ikke kunne være to – både en som opplevde og en som ble opplevd. Så han måtte velge. Da han valgte å være vitnet og observatøren forsvant alle de tunge følelsene. Det var som om solen av hans egen bevissthet brøt gjennom skylaget og sendte ham inn i en permanent lykketilstand og varig følelse av tilfredshet. Siden ble det til den kjente boken Det er nå du lever.

På den måten har han hjulpet utallige mennesker til større selverkjennelse og forståelse. Hans grunnleggende metode er å observere tanker og følelser, og plassere vår identitet ikke i det som blir opplevd, men i oppmerksomheten eller vitnet som opplever.

Livets kino

Én ting er livet. Noe annet er oppmerksomheten eller vitnet som opplever det. De færreste gjør et slikt skille, med mindre de har lest Eckhart Tolle, gjort mindfulness og meditasjon eller har forstått og integrert dette perspektivet.

Livet kan være en stormfull seilas. Vi vurderer det som godt eller dårlig, lykkelig eller ulykkelig og har sterke meninger og preferanser, alt etter hvilke opplevelser som kommer og går i livets kino. Mens livet utfolder seg, skjer det på et «kinolerret» upåvirket av filmen. Denne tilstedeværelsen av oppmerksomhet, ren væren og eksistens er der hele tiden og et vilkår for å kunne oppleve noe som helst, på samme måte som et filmlerret er nødvendig for å se en film. De fleste ser selvsagt bare på filmen uten å legge merke til lerretet.

Lerretet er upåvirket av hvilken film som vises. På samme måte er oppmerksomheten i seg selv uten vurderinger eller meninger om rett eller galt – alt bare er. Det er som solen. Det spiller ingen rolle hva solen skinner på, den lyser likt på alle. Slik opplyser oppmerksomheten verden – og jeg er denne oppmerksomheten.

Filmen er ikke adskilt mellom film og lerret, men to sider av samme sak. Filmen er avhengig av lerretet, men lerretet er der selv om det ikke vises en film for øyeblikket. Det er som forholdet mellom havet og bølgene. Bevissthet, væren, oppmerksomhet og eksistens er som havet. Det er uforanderlig, rommer alt, eksisterer utenfor tid og rom og har ingen begynnelse eller slutt. Det bare er. Livet og alle opplevelser er som bølgene på havet. De kommer og går. De har en begynnelse og en slutt. De er avhengig av havet for sin eksistens, men havet er ikke avhengig av bølgene. Havet er årsaken og bølgene dens effekt. Effekten er årsaken i en annen form.

Det endimensjonale mennesket

Hvis vi kun ser den ene dimensjonen, blir livet et hamsterhjul hvor vi konstant prøver å få mest mulig nytelse og unngå smerte. Vi får et øyeblikk av tilfredsstillelse, men ingen varig tilfredshet. Livet blir et fengsel av våre egne tanker hvor vi vurderer livet som godt eller dårlig. Det kan bli godt den ene dagen og dårlig den neste. Blir det tilstrekkelig mange dårlige dager etter hverandre, begynner enkelte å vurdere selvmord.

Med kun denne dimensjonen er min identitet plassert i at jeg er en bestemt person med en kropp, et kjønn, alder, nasjonalitet, utdannelse, jobb, sosial status, relasjoner, eiendeler og et sted å bo. Denne personen ble en gang født og vil unngåelig dø. Den er begrenset av at jeg ikke alltid kan få det jeg vil ha. I tillegg til å være frustrert ved å leve et liv jeg ikke forstår. Jeg er per definisjon mangelfull.

For denne personen finnes det kun to skuffelser i livet. Den ene er å ikke få det jeg vil ha. Det andre er å få det. Å få det jeg vil ha gir nemlig bare en kortvarig tilfredsstillelse, den går raskt over og etterlater savnet etter å oppleve det en gang til. Lidelsen er ofte omvendt proporsjonal med tilfredsstillelsen.

Fra dette perspektivet av det endimensjonale mennesket er ikke livet alltid godt å leve. Det kan til og med være forståelig at noen ønsker å avslutte det.

Det todimensjonale mennesket

Fra et annet perspektiv er livet alltid godt. Eller som den eldste holocaust overlever, Alice Herz-Sommer (1903-2014), sa det; «selv det onde er godt». Det er nemlig grunnleggende godt å være til, uansett hva som skjer fordi min natur er kjærlighet. Bare se på små barn og gleden som lyser ut av øynene deres helt uten grunn.

I en tilstand av væren og hvilende i min egen natur er det ingen ord. Jeg kan ikke beskrive meg selv med annet enn det jeg ikke er. Jeg er ikke kroppen, tankene, følelsene eller personligheten – men jeg er det opplevende vitnet, oppmerksomheten som vet om det jeg opplever og erfarer.

Jeg kan ikke oppleve meg selv – på samme måte som et øye ikke kan se seg selv. Jeg kan ikke forstå eller beskrive meg selv – jeg kan kun være meg selv.

Mitt eneste problem er alle tankene bevisst eller ubevisst som forteller meg at jeg mangler noe. Når jeg kan gi slipp på dette, er det som skyene av begjær og frykt forsvinner og alt som er tilbake er min rene væren av ren lykke og tilfredshet. Min egentlige natur.

Alle elsker seg selv

Alle mine handlinger er motivert ut fra at jeg elsker meg selv. Det er ingenting jeg elsker mer enn meg selv. Selv å klø på et myggestikk gjør jeg fordi jeg ønsker å få det litt bedre. Skifte stilling på stolen gjør jeg av samme grunn. Jeg spiser mat fordi det gir en god følelse. Selv å bli sint gjør jeg fordi det gir en god følelse og jeg tror jeg kan oppnå noe ved å bli sint.

Selv å begå selvmord gjøres ut fra kjærlighet. Selvmorderen elsker nemlig seg selv så høyt og vil ha det godt, og tror det vil skje bare smerten og depresjonen kan forsvinne. Ingen starter dagen med intensjonen om at dette skal bli en dårlig dag. Selv masochister som påfører seg smerte gjør det fordi det gir en egen form for tilfredsstillelse.

Et liv i glede og frihet

Livet er en gave. Vi tildeles et liv med en strøm av opplevelser hver eneste dag livet gjennom. Vi går gjennom de tre tilstandene av våkenhet, drøm og dyp søvn hvert eneste døgn. Oppmerksomheten er ingen av dem, men våker over dem alle. Ved å plassere vår identitet i oppmerksomheten kan vi leve livet med glede og frihet. Det er som å være på kino og vite at det som skjer på lerretet bare er en film og vi kan nyte underholdningen.

Skjønnheten er i øynene som ser. Alt vi ser i verden er oss selv. Verden er oppmerksomhet, bevissthet og eksistens i fysisk form. Vi er vitner til en uendelig utfoldelse av skaperglede, kreativitet og ubegrenset skjønnhet og harmoni. Det skjer ondskap og grusomheter. Det ser slik ut for sinnet, men destruksjon og nedbrytelse er like naturlig som livets skapelse. Liv og død er ikke motsetninger, men to sider av livets dans.

Vi må holde fast i livets skjønnhet, harmoni og kjærlighet. Det er dypet av vår natur – om vi bli stille, avstår fra bedømmelse av godt eller dårlig og hviler i vår egen væren. Vi må inkludere begge sidene av vår natur av å være i verden, men ikke av verden. Å oppleve, men samtidig være klar over at jeg opplever.

I denne helheten i livets dans kan solen av oppmerksomhet skinne gjennom til den fulle realiseringen av at det er uendelig godt å være til.

Artikkelen over er del 5 i en artikkelserie på 13 deler:

Livsreisen ‒ Veien blir til mens du går

Livets reise består av 12 livsområder – et langt løp fra start til mål. Her er oppturer og nedturer, sorger og gleder, seier og tap, begrensning og frihet. Vi ser på kartet du trenger for å mestre de ulike områdene på livets reise.

1. Velkommen til livet! Veien som blir til mens du går. Om å forstå seg selv.
2. Verdien av verdier: Kunsten å sette pris på livet og seg selv.
3. Hold styr på tankene: Hva er sinnet og hvor kommer tankene fra?
4. Menneskespillet er ikke for pingler. Slik finner du veien til frihet.
5. Familie ‒ livets begynnelse og slutt. Om å pleie sine røtter, forstå sin barndom og kunsten å skape hjem og familie.
6. Livet er verdt å leve – til forsvar for livet! Om å finne livsgnist, kreativitet og skape nytt liv.
7. Slik finner du balanse i hverdagen. Om å takle hverdagen, helsen, finne den gylne middelvei og nyte de små øyeblikkene.
8. Å finne kjærligheten i seg selv.
9. Slik mestrer du sex, forvandling, død og kunsten å gi slipp.
10. Fra kunnskap til visdom: Slik går du «all in» på din åndelige reise
11. Kunsten å være sann mot deg selv: Følg dine drømmer!
12. Frigjøringen – livets ultimate mål. Om frigjøring og å bli uteksaminert fra livets skole.