Lisa Gerrard: Dronningen av usensurert kreativitet

Lisa Gerrard er en av de mest uortodokse artistene som har hatt betydelig kommersiell suksess. Hun synger stort sett uten ord, hun bruker lyder som spontant kommer til henne. Gerrard har bidratt til diverse filmmusikk og har et tett samarbeid med Hans Zimmer – en av Hollywoods mest berømte komponister. I dette intervjuet snakker hun blant annet om at vi alle kan synge, verdien av å stole på det som kommer til oss og at tvil og frykt er den største barrieren til å slippe løs vår kreative kraft.

Artikkelen ble først publisert i magasinet Visjon, som nå er inngått i magasinet Medium og mittmedium.no.

Intervjuet med Gerrard ble gjort i november 2019 i forbindelse med hennes opptreden i Oslo Spektrum som del av The World Of Hans Zimmer-turneen.

Australske Gerrard begynte karrieren sin i duoen Dead Can Dance i Australia i 1981 sammen med britiske Brendan Perry. Debutalbumet fra 1984 og en rekke påfølgende plater ble utgitt via det innovative britiske plateselskapet 4AD. Dead Can Dance har blitt omtalt som det mest «bisarre» prosjektet på selskapet, men var samtidig de som solgte mest. En syntese av lys og mørke, en overskridelse av definisjoner og begrensninger, en uortodoks sammenblanding av stilarter og bruk av instrumenter fra nesten hele verden er blant kjennetegnene for Dead Can Dance – samt mye av Gerrards senere solo-utgivelser og diverse samarbeid med andre musikere.

Gerrard begynte sin karriere i duoen Dead Can Dance i Australia i 1981.

Gerrard vokste opp i Melbournes multietniske forstad Prahan, uten en klar referanseramme for hva det ville si å være «normal». Hun ble eksponert for mange forskjellige  kulturbakgrunner og språk. Denne manglende referanserammen for hva «normal» innebar ser ut til å ha gjort hennes form for kreativitet mer tilgjengelig for henne, ved at det var færre barrierer for å bruke inspirasjon fra mange forskjellige kulturer og musikalske sjangre

Egenrådig, anarkistisk uttrykk

I 2018 ga Gerrard ut albumet Hiraeth i samarbeid med musikeren David Kuckhermann. I sin beskrivelse av den kreative prosessen har Gerrard blant annet brukt uttrykk som «usensurert sammenkobling» og «å skape lyder i en tilstand av hengivelse».

Når vi gjør dette arbeidet kommer det ikke fra det praktiske senteret, det kommer fra det kreative senteret – som ikke er basert på systemer. Selv om musikk også kan være systematisk er det alltid en egenrådig, anarkistisk form for uttrykk forbundet med musikk, som kanskje er lettere å utforske gjennom improvisasjon, sier Gerrard.

Ved å tilnærme oss musikk ut fra intuisjon og spontant uttrykk tror hun vi kan komme i kontakt med et «blueprint» som forteller oss hva vi skal synge eller spille uten at vi trenger å ha noe særlig formell kunnskap.

– Vi vokser opp omgitt av systemer som språk, matematikk, kjemi og vitenskap. For meg er sang den eneste tingen jeg kan gjøre som jeg mener utelukkende er av en primal karakter, altså noe vi har i oss før vi blir eksponert for og lærer oss systemer.

Fremkaller tårefull oppvåkning

– Dette gjelder kanskje særlig for din måte å synge på, som er ordløs?
– Ja. Folk blir ofte følelsesladde når jeg synger. Denne måten å kommunisere på bor i oss alle, men den har blitt holdt taus og har forblitt ubrukt. I øyeblikket der man blir eksponert for min synging vekker det noe til live og personen blir følelsesladd på grunn av skjørheten i denne oppvåkningen. De føler seg ubeskyttede og sårbare fordi de ikke lenger kan ha en barriere, de kan ikke gjemme seg.

Hun får ofte høre «når du synger begynner jeg å gråte». Gerrard tror det skyldes en kombinasjon av forskjellige ting. Hovedtemaet fra Gladiator-filmen er et eksempel på et musikkstykke som ofte får folk til å gråte.

– Folk gråter ofte når de hører det, fordi de husker scenen der hovedpersonen gjenforenes med familien sin. Musikkstykket er fullt av kjærlighet og glede. Folk gråter, men ikke fordi det er trist. Scenen der musikken spilles er et øyeblikk av en dyp glede, noe som nesten er umulig å uttrykke.

Gerrard tror at vi som mennesker har tilgang til mye mer informasjon enn det vi vanligvis er bevisst på.
– Jeg tror at det iboende i oss finnes en tilstedeværelse av ting som ikke er her og nå. Det er ikke egentlig noe mystisk ved det. Vi har en forbindelse til så mange ting, men i hverdagen er vi ikke avhengig av å ta dette i bruk.

Dyp glede og kjærlighet

– Folk blir ofte følelsesladde når jeg synger. Denne måten å kommunisere på bor i oss alle, men den har blitt holdt taus og har forblitt ubrukt, sier Lisa Gerrad. Foto: Zbyszek Warzynski

– Flere omtaler deler av musikken din som trist eller melankolsk.

– Jeg synes det er veldig interessant, særlig når det gjelder filmmusikk. I mange av musikkstykkene griper jeg etter den dypeste delen av min indre lengsel etter å få og motta kjærlighet, eller jeg formidler noe veldig positivt som har en dyp, subtil glede ved seg. Det er ofte disse stykkene som velges for de triste scenene i en film. Det er på en måte som med skyggen og lyset – den ene viser den andre.

Hun føler seg aldri trist når hun synger.
– Jeg føler en dyp forbindelse til tingene som er viktige for meg, og det er ikke triste ting. Hvis jeg skulle være trist når jeg synger måtte jeg tilnærme meg musikkstykket ved å tenke «hva er en forferdelig ting jeg har opplevd?» sånn at jeg kunne synge om det. Men det er ikke slik det fungerer. Jeg synger om ting som er dypt viktige for meg.

Noe dypt viktig

– Hva er dypt viktig for deg?
– Det kan eksempelvis være et øyeblikk der jeg føler stor kjærlighet for datteren min eller jeg husker noe flott fra barndommen min. Slike enkle ting. Men de er verdifulle, de er dypt forankret i psyken din og gir mening til livet ditt. Musikken og syngingen min har som formål å uttrykke ting som gir livet mening.
 
– Personlig opplever jeg ikke musikken din som trist, snarere at den rommer alle aspekter av livet – en tilstand av enhet og forbindelse.
– Absolutt. Og en respons til den virkeligheten jeg erfarer som individ. Andre føler en forbindelse til dette fordi de selv på et iboende nivå har en lignende forbindelse. Disse tingene kan ikke nødvendigvis forstås intellektuelt, men vi kan føle det.

Fri for forutinntatthet

For å synge på denne måten må hun tilnærme seg syngingen fri for forutinntatthet.

– Det samme gjelder når jeg jobber med mennesker og de sier «jeg kan ikke synge». Det er noe de ofte sier. Da sier jeg «la oss begynne med en tone som du nynner.» Det er den første tonen de «låser opp», og så jobber vi videre derfra. Når de «låser det opp» begynner det å flyte. Da hender det at de gråter, fordi de har aldri virkelig hørt sin egen stemme før og det er en ny opplevelse for dem. Endelig uttrykker de seg gjennom lyd, noe jeg mener vi alle har gjort før vi lærte å snakke. Når vi lærer å snakke lukker vi ofte portene til disse uttrykkene.

Hun anerkjenner at musikk også har en mer intellektuell side, men hevder at hennes måte å synge på er noe vi alle har i oss før vi får en intellektuell forståelse av musikk.

– De musikalske ideene blir ofte født der, som ikke er del av det intellektuelle domenet. Det intellektuelle kommer i kjølvannet og er byggverket som gjør at forestillingsevnen kan ta form. Men forestillingsevnen har ikke en formalisert struktur, den er en respons.

Usensurert kreativitet

Gerrard synger som nevnt ikke på et menneskelig språk, men bruker lyder som spontant kommer til henne. Noen av «ordene» som dukker opp i musikken hennes har dukket opp i flere av musikkstykkene hun medvirker i. Hun legger merke til det og tenker at det ikke er noe hun skal stoppe, fordi da sensurer hun arbeidet.

– Noen sa til meg «ikke syng det ordet, du sang det i en annen sang». Men med en gang du sier det, så stenger du portene for skapelse, sier Gerrard, som nå snakker med kraftfull, engasjert stemme.

– Du kan ikke si «ikke gjør det!». Da er magien borte. Jeg jobber med mange forskjellige komponister og utøvere, men er særlig lojal overfor Hans Zimmer. Han skaper en atmosfære der jeg får tilgang til den type ting. Mange ganger sier han til lydteknikeren «forsikre deg om at hun ikke hører stykket før hun skal spille inn vokalen».

– Så med Hans Zimmer synger du altså mens du hører musikken for første gang?

– Hans Zimmer forstår at gjennom intensiteten i det øyeblikket blir alle porter åpnet og tilgjengelig for å komme meg til unnsetning. Det kan være en spennende måte å begynne arbeidet på. Hans forstår dette og jeg respekterer ham virkelig for det. Ofte sier folk til meg «å, det låt veldig bra, men kan du synge med stemmen fra sangen The Host of Seraphim?» Men det er umulig, fordi musikkstykket ikke inspirerer til det. Sangstilen må komme fra musikkstykket selv og fra den iboende, dype forbindelsen. Det er klart at du rasjonelt kan velge å reprodusere noe, men det ville ikke ha evnen til å bevege noen, sier Gerrard. Igjen snakker hun med kraftfull stemme.
– Det ville være akademisk, arkitektonisk – ikke lenger følelsesbasert.

Lisa Gerrard holder konsert i regi av Hans Zimmer. Foto: Frank Embacher

Å høre sannheten

– Du har sagt at musikk hjelper folk til å føle og å holde hjertet mykt?
Gerrard bekrefter dette, fortsatt med intens stemme.
– Det er ekstremt viktig at vi har musikk, kunst og andre uskyldige aktiviteter som vi ikke gjør på grunn av penger. Som eksisterer utenfor terroren av frykten for å ikke klare å betale regningene våre eller skatten vår. Ellers blir vi del av en maskin og veldig lette å manipulere. Vi må erklære vår uavhengighet ved å eksistere utenfor systemet, på en uskyldig måte. Det kan eksempelvis være gjennom å praktisere Tai Chi.

Alt vi kan bruke til å frigjøre oss fra tingene som forventes av oss er verdifullt. Ellers mister vi evnen til å høre sannheten, fortsetter hun.
– Min forståelse av å høre sannheten er å være i stand til å anerkjenne det som tilhører skapelsen, anerkjenne verdien av balanse og å verdsette mer enn bare det som umiddelbart angår oss selv.
   Hvis vi ikke har denne følsomheten og mottakeligheten vil vi bare fortsette slik som vi gjør nå om dagen – vi ødelegger alt, ifølge Gerrard.
– Det er viktig at vi tar et valg, at vi ikke bare tillater denne forferdelige materialismen å overvelde oss, at vi ikke mister reisen av syne og at vi respekterer det vi møter på vår vei.

Skaper forbindelse og kontakt

Etter en konsert opplever hun ofte at det er et veldig sterkt energifelt rundt utøverne og i konserthallen før tilskuerne forlater stedet.
– Jeg tror at folk opplever dette elektriske feltet som beroligende og trygt.
   En del av konsertpublikummet overnatter ofte på samme hotell som Gerrard. Ved frokostbordet etter opptredener er det mange som sier flotte ting.
– F.eks. «jeg føler så mye glede i kroppen, mine neste to dager blir veldig spennende». Det er fint å kunne dele den opplevelsen, men det er leit at vi ikke i større grad kan gi hverandre dette ut fra en fellesskapsfølelse som ikke er så strukturert eller formalisert som en stor konsert.

I denne YouTube-videoen kan du høre Gerrard synge på en Hans Zimmer konsert 9. juni 2017:

Samarbeid framfor fragmentering

Gerrard er opptatt av å ikke blande politikk inn i sitt uttrykk.
– Det ville være å lage suppe. Jeg forstår at det er mulig å gjøre seg tanker om ting, men ikke at det går an å blande dette med integriteten av din kreative stemme og den opprinnelige kilden til inspirasjonen din. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart det, og jeg foretrekker å ikke holde hele nasjoner av folk ansvarlige for idiotiske handlinger utført av et fåtall. Jeg foretrekker å se på menneskerasen som ett, heller enn som mange forskjellige ting.

– I din beskrivelse av albumet Hiraeths tilblivelse har du brukt uttrykk som «to embrace each other devoid of division and confusion». Det er kanksje relatert til det du sier nå?

– De siste fire årene har jeg jobbet med fem forskjellige komponister i tillegg til mitt eget arbeid sammen med Brendan i Dead Can Dance. Jeg synger hele tiden og jeg er stadig på reisefot fordi jeg opplever arbeidet som viktig. Jeg kunne ikke klare det alene, det er en felles innsats. Jeg gjør dette med den bulgarske gruppen, med gruppen av musikere som Hans Zimmer har jobbet med, med Dead Can Dance, med Preisner osv. Jeg jobber med mange forskjellige mennesker. Det er viktig at vi holder denne positive energien ved like, fordi de uskyldige tingene i livet er sterkt truet. Folk er redde for det som skjer, de er så skrekkslagne. Jeg tror ikke vi egentlig trenger å være så redde. Kanskje ting kan skjære seg med skattebetaling og penger. Kanskje vi ikke lenger kan bo i det samme huset som tidligere. Men makthaverne har gjort oss så redde at vi ikke engang husker hvem vi er. Det kan vi gjøre noe med. Gjennom uskylden og enkelheten i musikk kan vi formidle noe vakkert, positivt og katartisk som kan hjelpe folk.

Lisa Gerrard synger med en bulgarsk gruppe på Bulgarian Voice Tour i 2019. Foto: Zbyszek Warzynski

Sjel versus ånd

Selv om musikken til Gerrard kan oppleves som åndelig eller spirituell, sier hun at hennes måte å synge på kommer fra sjelen, ikke ånden. Hun forklarer dette skillet:
– Min måte å synge på er noe vi alle har i oss. Ånd er derimot noe du velger å ha, noe du åpner deg selv til å motta ved å bli mer ydmyk og fordi du ønsker denne evolusjonen. Det handler om en utvikling av holdninger som gjør at du vokser i ånden. Min forståelse er at sjel derimot er noe vi har, på samme måte som vi har en kropp. Alle har en sjel. Min måte å synge på kommer fra sjelen. Sjelen er det stedet der vi skaper forbindelse i en menneskelig og følelsesmessig kontekst – og jeg mener det er der musikk kommer fra.

Hun er skeptisk til religion.
– Jeg har ikke noe sans for religion i det hele tatt, jeg er veldig nervøs overfor religioner. Jeg kan ikke se at noen av dem fungerer godt. Det samme gjelder kulter, institusjoner og organisert spiritualitet. Jeg er forsiktig.
Samtidig har hun alltid vært nysgjerrig.
– For eksempel undret jeg: «Hvorfor har afrikanske kulturer spiritualitet og ikke jeg?» Jeg vokste opp med katolisisme, og for meg er ikke det spirituelt i det hele tatt. Det er bare en tradisjon som ikke har noen spirituell kontekst som lar meg vokse.

Fra konsert i Leipzig i regi av Hans Zimmer. Foto: Frank Embacher

Begynn med noe enkelt

Gerrard forteller om et møte med en fremmed som fikk henne til å forstå at det hun gjør har stor verdi.

– De fleste av oss er veldig selvkritiske, vi strever med å like oss selv. Det er vanlig. Vi vet ikke hvordan vi kan ta imot kjærlighet, i den sanneste betydningen av ordet. En person sa til meg «Jeg trodde aldri at jeg var i stand til å lage musikk inntil jeg hørte Lisa Gerrard synge». Jeg spurte «hvordan påvirket det deg?». Personen var ikke klar over at jeg var Lisa Gerrard. Det som ble sagt var genuint, fordi det ikke var ment for mine ører. Hun sa «det var bare en brumming over en basstone og en sekkepipe. Jeg kan også få til det – ha en basstone og noen trommer og synge over. Så nå vet jeg at jeg også kan få det til.»

Gerrard ler og utbryter:
– Det er fantastisk! Det er slik man kommer i gang, ved å begynne med noe veldig enkelt. Det er noe Brendan og jeg lærte sammen i Dead Can Dance. Vi lærte virkelig fra scratch. Brendan kunne mer enn meg da jeg møtte ham, han hadde en forståelse av gitarakkorder osv., mens jeg spilte veldig abstrakte, avantgarde ting på trekkspill og yangqin (et kinesisk hakkebrett). Brendan hadde mer struktur. Vi lærte mye sammen gjennom årene, og vi lærte ved å lytte til andres musikk.

Inspirert av etnisk musikk

Både Dead Can Dance og mye av Gerrards andre prosjekter har mange etniske elementer i seg. Både vokalbruk og rytmikk gir ofte assosiasjoner til Midtøsten, India og Afrika, men også gamle europeiske tradisjoner. Dead Can Dance har også flittig tatt i bruk instrumenter som tradisjonelt har vært brukt disse stedene. Det kan virke som at en del etnisk musikk har en forbindelse til den «usensurerte kreativiteten» som Gerrard brenner for.

– Etnisk musikk har en råhet ved seg. Vestlig musikk har så mange forskjellige sjangere, mens etnisk musikk kan spores helt tilbake til lyden av froskene. Man har tatt det videre, men fortsatt med en forbindelse til denne opprinnelige energien. Det har jeg f.eks. hørt veldig tydelig blant urbefolkningen i Australia. Musikken deres, med didgeridoo og «clack-clack»-lyden minner veldig om froskelydene. Froskene kommuniserer på tvers av dammer ved den samme «clack clack», og en ujevn rytme, som i aboriginernes musikk.

Hun hadde lignende observasjoner rundt froskenes påvirkning på afrikansk musikk i Nairobi. Hun snakker om polyrytmikk i froskenes sang og at man finner det samme i afrikansk musikk, et begrep vi ikke skal forklare her. Hun hevder at bruken av polyrytmikk gir transcendental musikk en evne til å «lure» sinnet vårt.

– Etnisk musikk har en konstant forbindelse til naturen, mens i Vesten har vi blitt så sofistikerte. Det handler mye om sofistikasjonens forfengelighet og dens stadig skiftende kostymer. Noe som også har sin skjønnhet ved seg, jeg sier ikke det er galt.

Frigjørende, uskyldig uttrykk

Gerrard snakker igjen om at vi alle kan synge.
– Jeg ønsker at alle skal vite at de allerede kan synge. De trenger ikke bekymre seg. Det eneste som stopper kreativiteten er tvil og frykt. Vi blir opplært til å være redde, sier Gerrard. Nå blir stemmen igjen intens.

– Vi læres opp til at vi ikke kan få til noe med mindre vi har lært det av andre. Vi må lære fra andre, ellers kan vi ikke stole på det. Dette sitter så dypt i oss at det hindrer oss tilgang til den frigjøringen som kan komme gjennom å uttrykke seg selv på en uskyldig, usensurert måte, avslutter hun. 

«Jeg ønsker at alle skal vite at de allerede kan synge. De trenger ikke bekymre seg. Det eneste som stopper kreativiteten er tvil og frykt. Vi blir opplært til å være redde.»

Les mer:
lisagerrard.com
deadcandance.com

Om Lisa Gerrard

Lisa Gerrard. Foto: Zbyszek Warzynski

Lisa gerrard er musiker, sanger og komponist, født 12. april 1961 i Melbourne, Australia. Hun har oppnådd internasjonal berømmelse som del av musikkduoen Dead Can Dance med sin britiske tidligere partner Brendan Perry.
Karrieren begynte i 1981 og Gerrard har deltatt i en rekke prosjekter, deriblant filmmusikk til en rekke kjente filmer – blant annet Black Hawk Down og Mission Impossible 2
Mottok en Golden Globe-pris og en Oscarnominasjon for musikken til filmen Gladiator, som var et samarbeid med Hans Zimmer. Gerrard spiller instrumenter på mange av sine låter, som regel benytter hun yangqin (et kinesisk hakkebrett). De siste årene har hun vært svært produktiv og turnert med en rekke forskjellige musikkensembler.