Lektor er oppgitt over digitalisering i skolen: – Tillit, tilstedeværelse og konsentrasjon er det viktigste for læring!

Lektor i realfag ved Nøtterøy Videregående Skole, Egil Hamnes, mener elevene har alt for mye skjermtid. Det er også et problem at mange sjekker mobilen i pausene siden de mister mye av kontakten med menneskene rundt seg.
– Det er viktig for mennesker å være til stede akkurat der vi er, slik vi har gjort i tusenvis av år. Vi er ikke det så mye nå lenger. Det er leit, sier Hamnes.

I en av klassene hans bruker de pusteøvelser og mindfulness i begynnelsen av timen eller i midten for at elevene skal styrke kontakten med seg selv.
– Det er en trening i å ha fokus, å styrke evnen til å slå seg på og være til stede. Det tror jeg elevene vil ha nytte av i mange situasjoner. I vår tid er det lett å bli distrahert, sier Hamnes, som har kone og tre barn og er utdannet sivilingeniør i fysikk.

Tilstedeværelse kontra digitalisering
Han synes at vi bør gjøre en mer edruelig analyse for og imot digitale verktøy før de implementeres, heller enn å tenke «det er digitalt, så da må det være bra».
– Jeg har aldri vært den første til å hoppe på nye ting. Jeg må kjenne verktøyene ganske godt selv og være sikker på at det er nyttig for elevenes utgangspunkt. Det tar dessuten mye tid å bli kjent med slike verktøy.

Skjermpauser og trening på tilstedeværelse er viktig for læringsutbyttet.
– Forskning viser at når man skjerper sansene og er mer til stede her og nå, så fungerer man bedre og utvikler seg på en mer positiv måte.
Hamnes har lest mye forskning rundt hva som hindrer oss fra å oppnå god læring og hva slags teknikker vi kan ta i bruk for å bruke hjernen optimalt. Han er tydelig på at mobilbruk bør begrenses til fritiden.
– Under læring er det viktig å ha mobilfrie friminutt slik at hjernen kan få fordøyd og lagret det man har lært, framfor å ta inn ny informasjon via mobilen.

Undrende, livsfilosofisk skribent
Hamnes har vært interessert i filosofi, mindfulness og selvutvikling gjennom hele sitt voksne liv. Han har vektlagt å kultivere en åpen, undrende holdning. Gjennom flere år skrev han for det livsfilosofiske bladet Flux, og likte godt den undrende holdningen som bladet representerte. Det fysiske bladet har dessverre gått inn, men den relaterte virksomheten Flux Forlag eksisterer fortsatt og det publiseres kortere artikler på nettsiden deres. Hamnes bidrar med tekster her med utgangspunkt i sin hverdag som lærer.

I innlegget Bakrusens medalje beskriver han hvordan dokumentasjonskrav og digitale verktøy i skolen tar unødig mye tid og går utover undervisningens kvalitet.
– Teksten ble skrevet i et øyeblikk der jeg hadde mye oppsamlet frustrasjon rundt det å jobbe med digitale systemer som gjør lærerjobben vanskeligere snarere enn lettere. Det oppleves frustrerende å være presset på tid i utgangspunktet, og å så måtte bruke mye tid på slike verktøy. Jeg har heller lyst til å bruke mer tid på det jeg faktisk er der for – å være i klasserommet, forberede undervisningen og få elevene til å lære mest mulig og best mulig. Systemene er dessverre ofte ikke tilpasset den reelle skolehverdagen.

Den digitale tidsalder
Hamnes har reflektert rundt hvordan den digitale tidsalder har påvirket menneskelige relasjoner samt evnen til tilstedeværelse og konsentrasjon.
– Slik jeg ser det så begynte den digitale tidsalder for alvor med smarttelefonens inntog i 2007/2008. Da ble ikke lenger internett noe man var innom av og til, men noe vi hadde med oss hele tiden og mistet oss selv inn i.

En annen utfordring er at vi har uendelige valgmuligheter. Eksempelvis med strømming, der vi kan velge fra en enorm meny av ting vi vil se, kontra å se programmer til et fastsatt tidspunkt på lineær TV.
– Det kan gjøre oss rastløse og utålmodige. Vi kan hele tiden velge å bytte over til noe annet som kanskje er mer interessant.

På internett kan vi med noen tastetrykk få tilgang til all verdens informasjon.
– Da blir det vanskelig å vurdere hva man kan stole på og hva som ikke er troverdig.
En annen utfordring er at sosiale medier kan føre til problemer med selvbildet, ifølge Hamnes.
– Du kan alltid finne noen som er penere, smartere og har fått til mer enn det du har selv. Da må man bevisst velge å ikke la seg påvirke av det.

Hamnes opplever at alt dette gjør det lett å miste fokuset. Vi eksponerer oss for så mange digitale inntrykk at det kan være vanskelig å skjelne mellom viktig og uviktig. Dessuten kan vi lett nedprioritere tilstedeværelse her og nå og kontakten med menneskene rundt oss, hevder lektoren.
– Det er lett å prioritere bort det å lytte til andre og å være fysisk til stede med andre. Det er så mange ting som kjemper om vår oppmerksomhet og det er lett å distrahere seg med telefonen. Det ser jeg også i klasserommet.

Frafall under nedstengingen
Med nedstengingen under pandemien ble digitalisering et enda mer dagsaktuelt tema. Hamnes opplevde at nettbasert undervisning ikke fungerte særlig bra.
– Man får en helt annen samhandling når man møtes. Det var noen ting vi gikk gjennom digitalt som viste seg å være kjempevanskelig for enkelte elever. Da vi derimot kunne møtes fysisk igjen, ble det mye lettere å forstå hva hver enkelt elev strevde med og å kunne finne en passende innfallsvinkel. Når personen er på den andre siden av skjermen, kan det være kjempevanskelig. Du mister en del av kroppsspråket og utveksling av annen ikke-verbal informasjon som man lettere får når man møtes.

Mange elever datt ut av det sosiale fellesskapet under nedstengingen, ifølge Hamnes, som mener at mange har slitt med å komme ordentlig tilbake etter gjenåpningen av samfunnet.
– Det gikk sterkest utover de elevene som allerede strevde en del. Det har sine fordeler å møtes i et klasserom, fordi da må alle være sosiale til en viss grad.
Mange av elevene som allerede strevde med å henge med faglig før pandemien, datt av lasset under nedstengingen, ifølge Hamnes.
– De fleste elevene har et genuint ønske om å få til ting. Under pandemien mistet vi likevel mange elever som ikke hadde sjans til å henge med. Kanskje var de helt på grensen til å klare å følge undervisningen i utgangspunktet. Vi ser i etterkant at det er ganske mange som har mistet mye kunnskap. De ligger bakpå. Det er et merkbart skille.

Strenge rammer for IT-bruk
For at digitale verktøy skal være nyttige må vi ha svært strenge rammer for at vi skal bruke det på en god måte, ifølge Hamnes.
– Vi må utvikle en evne til å styre bruk av telefon og PC veldig strengt. Som lærer har jeg ikke sjans til å konkurrere om elevenes oppmerksomhet mot en PC. Jeg bruker digitale verktøy i undervisningen bare hvis jeg er sikker på at dette er et verktøy som hjelper oss. Jeg er nøye med å bruke det på rett måte og å minimere knotet som kan oppstå.

Byråkrati og tillit
– Du skriver om byråkratisering og dokumentasjonskrav: «Siden frykten for klager fra elever rir skolen som en dødelig pandemi, må all kontakt med elevene dokumenteres.»

Dette kan høres ut som en bevegelse vekk fra tillit mellom mennesker, og over til et mer jus-styrt samfunn slik som i USA, der man stadig kan frykte å bli saksøkt. Er det i den retning vi går også i Norge? Eller handler dette vel så mye om norsk byråkrati?
– Det er nok litt begge deler, men har mest å gjøre med norsk byråkrati. Når vi får nye digitale plattformer for å registrere fravær, karakterer og annet så kommer det stadig vekk nye funksjonaliteter. Det er da mulig å dokumentere ting som skjer underveis i skolehverdagen. Byråkratiet ønsker å kartlegge mest mulig, noe som øker kravet til individuelle samtaler med elever. Det blir lovfestet at de har krav på et gitt antall samtaler.

Det må dokumenteres digitalt, inklusive hva man har pratet om. Det norske samfunnet er ganske tillitsbasert, opplever Hamnes.
– At lærere blir saksøkt er sjeldent i Norge, men det kan komme klager. Lærere kan frykte å få klager fra elever og kanskje også fra foreldre. Hvis vi blir pålagt krav om alt vi må dokumentere digitalt, så kan eleven klage på at det kanskje ikke er oppfylt – selv om selve undervisningen har vært veldig bra. Byråkrati tar stadig bort mer av tiden som vi skulle brukt på undervisning.

Trygghet, relasjoner og humor
«At vi fremdeles rekker å komme oss inn til klasserommene og bedrive undervisning av en viss kvalitet må ses på som et mirakel av bibelske dimensjoner.» skriver Hamnes.
Han mener tillit er et av de viktigste kriteriene for god undervisning.
– Det er mange andre ting som også er viktig som det ikke blir pratet så mye om. Det blir for mye fokus på verktøy, da særlig de digitale. Da går vi kanskje glipp av innholdet – som er det aller viktigste. Samt viktigheten av at man får gode relasjoner til elevene, at elevene får gode relasjoner seg imellom, at de føler seg trygge i klasserommet og at det å være i klasserommet i hovedsak er en positiv opplevelse.

For å få til et slikt læringsklima er det viktig at man går vekk fra holdningen om at læreren er høyest i hierarkiet, er sjefen og skal bestemme, ifølge Hamnes.
– Vi må heller ha holdningen at vi sammen i fellesskap prøver å oppnå læring og positiv utvikling. Da er trygghet, gode relasjoner og humor veldig viktig. Vi må verne om disse grunnleggende mellommenneskelige elementene. God undervisning handler ikke om hvor gode powerpointpresentasjoner man lager, det er ikke det som er avgjørende.

Relasjonstreningen må styrkes
Det relasjonelle blir ikke viet nok oppmerksomhet i pedagogiske utdanninger, ifølge Hamnes.
– Jeg tror at mange forutsetter at dette er noe vi allerede kan. Realiteten er at god samhandling med andre mennesker er en ferdighet som må trenes opp. Da må vi også styrke evnen til å ha en fleksibel, åpen holdning fordi hvert klasserom er forskjellig – i og med at vi har med mennesker å gjøre. Da er det alltid ting å jobbe med – å jobbe med en selv, hvordan man framstår og hvordan man møter elevene.

Hamnes synes at nettopp det mellommenneskelige burde være hovedfokus i pedagogiske utdanninger. Hans store visjon er at hierarkiet blir snudd opp ned – at klasserommet skal være øverst og være retningsgivende for resten av skolesystemet.
– Ledernes hovedoppgave bør være å hjelpe lærerne å bli gode i klasserommet. Fokuset bør hele tiden ligge på hva det er behov for i klasserommet og verktøyene må tilpasses den reelle skolehverdagen. Nå handler det mer om at verktøyene blir viktigst og setter premisser for det som skal skje i klasserommet.

Byråkrati og distansert ledelse
– Hva ser du som et fornuftig alternativ til det byråkratiske «digitaliserings og dokumentasjons»-tyranniet du beskriver?
– Jeg har en venn som jobber med utvikling i produksjonsbedrifter. Der handler all utvikling om hva som skal få produksjonen til å gå bedre. Da tas det alltid utgangspunkt i behovet, og så klarer de å utforme digitale verktøy som møter det behovet. Den tilnærmingen savner jeg i skolen. Der er det stort sett en nærmest ikke-eksistendere dialog mellom de som lager verktøyene og de som skal bruke dem.

Det byråkratiske har fått for mye makt. Ledelsessegmentet blir flyttet så langt fra der hovedarenaen er at det ikke er mulig for dem å forstå det som skjer i klasserommene, ifølge Hamnes.
– Når de skal forstå biter av de tusen ting som skjer i klasserommet, så setter de det sammen som et bilde som er ganske fjernt fra det vi opplever i skolehverdagen. Det er forsket på at når man går opp i ledelsen, så endrer man tankegangen. Det er naturlig at det blir slik. Men det fragmenterte bildet av hva klasserommet er skal da styre de verktøyene vi får tilbake, som vi ser at vi ikke kan bruke. Vi blir pålagt noe som framstår som meningsløst og det tar mye av vår allerede knappe tid.
Hamnes understreker samtidig at det finnes unntak. Ledelsen og staben ved hans skole har jobbet med å tilpasse verktøyene til lærernes hverdag.
– Lederne på vår skole er ganske tett på det som skjer i klasserommet.

Karakterer og selvfølelse
I et samfunn som er opptatt av dokumentasjon og alt som kan måles, er det naturligvis også stort fokus på de unges karakterer. Unges selvfølelse er for sterkt koblet opp mot karakterene de får, synes Hamnes.
– På videregående skoler jobbes det nå med å prøve å få selve læreprosessen til å bli det viktigste. «Du fikk ikke så god karakter nå, men hvis du gjør slik og slik, kan du bli bedre.» Så måler vi utviklingen, sier Hamnes.

Han ser en fare i det å sammenlikne seg for mye med andre.
– Vi har så forskjellige forutsetninger. For noen kan det å få en 3-er være kjempebra, hvis man eksempelvis kommer fra et annet land og har hatt mangelfull undervisning der. For en mer ressurssterk elev kan derimot en 3-er være en dårlig karakter. Det krever mye dialog med hver enkelt elev underveis i prosessen hvis elevene skal kunne avslutte skolen med en følelse av å ha blitt styrket. Da trenger vi all tid vi har til rådighet.

Forskjeller og idealer
Mange elever har store drømmer som kanskje ikke er realistiske. De trenger en realitetsorientering rundt hva som er mulig for dem og hva som virkelig betyr noe i livet.

Eksempelvis er det mange som har ambisjoner om å bli lege, men uten å være gode i realfag.
– I enkelte tilfeller er det kanskje foreldre som presser dem til å bli det. Andre ganger har de ønskene selv. De setter seg i en situasjon der de må ta mange fag som de egentlig ikke har lyst til å ta fordi de har en idé om at det å bli lege vil gjøre dem lykkelige.
Hamnes mener at del av løsningen er at vi må løfte statusen til yrkesfaglige studier.
– Man kan ha et like bra liv som håndverker som hvis man har en akademisk utdanning. Det er viktig å velge noe som passer med ens naturlige evner og preferanser, framfor å bli for styrt av påvirkning utenfra.

Yrkesfag må verdsettes
– Hvorfor har ikke yrkesfag like høy status som en del akademiske fag?
– I Norge har vi i utgangspunktet mulighet til å bli det vi vil, det er ingen store sosiale eller kulturelle sperrer – potensielt kan man bli alt. Tradisjonelt har teoretiske fag ofte vært forbeholdt overklassen. Da gir det i manges opplevelse kanskje ikke så høy status å få et yrke som ikke er så teoritungt. Men det burde hatt like høy status. I Norge er det heller ikke så stor forskjell på lønn mellom yrkesfag og mer akademiske fag. Det er leit at slike fag skal anses som å ha mindre verdi, avslutter han.

Les livsfilosofiske tekster fra Egil Hamnes og mange andre på Flux sine nettsider

En ny type «problemelever»
Dagens «problemelever» har andre utfordringer enn det Hamnes så i begynnelsen av sitt lærervirke.

– Den gang var «problemelevene» mer fysisk utagerende. Hovedutfordringen til elevene som sliter faglig og sosialt i dag, er derimot ofte at de er slappe og ikke mentalt til stede. Ofte henger det sammen med overdreven og ukritisk bruk av digitalt stimuli, hevder Hamnes. Samtidig understreker han at ungdom jevnt over oppfører seg veldig bra og har et oppriktig ønske om å gjøre sitt beste.