På tross av livets fantastiske innretning og på tross av et stadig økende tilbud om aktiviteter og opplevelser – mange kjeder likevel vettet av seg! Det er bare å ta seg en tur til nærmeste bussholdeplass, et venterom på et legekontor eller bytte eksistens med en flue på veggen i en hvilken som helst stue. De fleste er klistret til en eller annen skjerm, opptatt med en eller annen aktivitet og alltid på vei mot et eller annet. Det er sjelden godt nok det vi gjør akkurat nå. Eller som John Lennon uttrykte det: «Livet er det som skjer når du er opptatt med å legge andre planer.»

Det begynte ganske tidlig, introdusert av velmenende foreldre og andre voksne i det klassiske spørsmålet gjentatt i det evinnelige: «Hva skal du bli når du blir stor?» Underforstått var du ikke bra nok der og da. Du er visst alltid på vei til et eller annet, men hvor skal du egentlig hen?

Et begrenset perspektiv

Problemet stikker dypere enn oppdragelse, utdannelsessystemet, konkurransesamfunnet og indoktrineringen til å bli et veltilpasset tannhjul i samfunnsmaskineriet. Denne ryggmargsrefleksen av hele tiden å være på vei, at ingenting er godt nok akkurat nå og at lykken befinner seg ved arbeidsdagens slutt, til helgen, til ferien, til pensjonisttilværelsen eller en eller annen gullkrukke ved enden av regnbuen har en årsak: troen på at jeg mangler noe.

Denne troen oppstår ved at jeg tror jeg er kroppen min, for kroppen er mangelfull. Du kan ikke fly for eksempel. Å miste et par kilo står for mange som en uoverkommelig begrensning. Eller hva med den kjensgjerningen at kroppen før eller senere går ut på dato, kan slutte å fungere uten varsel og dø?

Den danske humoristen Storm Petersen kalte livet et sirkus. «Man kommer inn og bukker, løper rundt, bukker igjen og går ut.»

Vel vitende at vi deler denne planeten med snart åtte milliarder andre mennesker er det enda en grunn til å føle oss små og begrenset. I vennekretsen, nabolaget eller i samfunnet for øvrig er det alltid noen som er penere, slankere, sunnere, rikere, klokere, flinkere og mer vellykket enn jeg er.

Dette perspektivet av å identifisere meg med kroppen og tro at det er den jeg er, fører uunngåelig til denne følelsen av mangel. Fordi kroppen eksisterer i tid og rom, er den et fysisk objekt med en bestemt vekt, høyde, alder, kjønn, utseende, personnummer, nasjonalitet, en adresse og et sted å bo. I tillegg til en del mentale attributter som personlighet, intelligens, stjernetegn, utdannelse, livssyn og en aktiv tankestrøm som surrer rundt i sinnets indre dataskjerm. Dette er også objekter slik et TV-program i eteren rent faktisk består av energi og er en fysisk struktur av bevegelse. Men er jeg også et objekt?

«Nøkkelen til varig tilfredshet ligger i skifte av perspektiv og fullt ut å forstå at jeg er bevissthet og hva det innebærer.»

– Christian Paaske

Jeg er bevissthet

Allerede på skolen lærte vi forskjellen på subjekt og objekt: Kari går til skolen. Kari er subjektet, går er predikatet og skolen er objektet. Dette er grunnleggende, men læreren reflekterte neppe videre på hva det vil si å være et subjekt.

Å være et subjekt er det som genuint gjør oss til mennesker. Et brød er et objekt. Det er en fysisk ting med utstrekning i tid og rom, størrelse, vekt, form og så videre. Brødet kan deles i to og du har to halve brød. Et menneske kan imidlertid ikke deles. En kan fjerne både armer og ben og det er fortsatt et helt menneske. Med andre ord er det noe annet enn kroppen som gjør oss til mennesker.

I motsetning til et objekt som kan telles, måles og veies, har subjektet ingen slike kvaliteter. Det er umulig å dissekere hjernen for å finne subjektet. Det har ingen fysisk lokalitet. Det eksisterer rett og slett ikke i tid og rom. Subjektet kan ikke oppleve seg selv som et objekt. Det kan ikke se seg selv utenfra. Subjektet bare er i sin egen selvbevissthet.

Dette er egentlig så selvfølgelig at det sjelden blir reflektert over. Den jeg er som subjekt, er den helt opplagte viten jeg har av at jeg finnes. Det er det eneste jeg ikke kan bestride om min eksistens – at jeg finnes. Å påstå at jeg ikke eksisterer, er meningsløst.

Subjektet er et annet ord for bevissthet, og det er bevissthet som gjør oss forskjellig fra et brød, en maskin eller ting og til et menneske og levende vesen. Bevisstheten er det vitnet som hele tiden er klar over at jeg finnes og at jeg opplever. Det er den jeg egentlig er. Det er ikke kroppen, men den som opplever kroppen, ikke følelsene, tankene, personligheten, men vitnet som opplever alt dette.

Å skifte perspektiv

For å hanskes med kjedsomhetens problem og opplevelsen av mangelfullhet og bli varig tilfreds, er metoden å skifte perspektiv. Gjennom en slik prosess av refleksjon må vi forstå at jeg ikke er kroppen, men bevisstheten. Jeg er ikke et objekt, men et subjekt.

Dette er lettere sagt enn gjort fordi slik vi erfarer virkeligheten motsier et slikt syn. Det ser jo vitterlig ut som jeg er kroppen min og at andre mennesker er deres. Det ser ut som jeg befinner meg i en verden av adskilte objekter av møbler, potteplanter, gardiner, hus, trær, dyr, fjell, skyer, fugler på himmelen, planeter, stjerner og galakser. Men hvor er egentlig grensene mellom ett objekt og et annet?

Undersøker man dette nærmere, finnes det ingen slike grenser. Alt er en stor sammenhengende «kosmisk suppe» av atomer, molekyler og energi organisert i en vrimmel av livsformer og strukturer.

For å skape orden i opplevelsene bruker vi språket og setter navn på alt mulig. Vi projiserer ut på opplevelsen vår egen fantasi og organiserer verden slik vi vil den skal se ut. Gjennom et felles språk gjøres dette i fellesskap slik at alle stort sett er enige om hva ordene betyr. Et hull i veggen som gjør det mulig å gå fra ett rom til et annet kaller vi for eksempel en dør. En skjorte er en annen slik mental konstruksjon. Det finnes ingen skjorte, men det som finnes er bomull. Det kunne like gjerne vært en duk, et gardin eller et kjøkkenhåndklede, men i den formen kaller vi det en skjorte. Norge er et geografisk område vi har valgt å sette navn på og kalle landet vårt. Trekkfuglene som flyr over landet på vei mot Sverige ser det nok på en helt annen måte. Penger er også en slik mental konstruksjon av en papirlapp eller et tall på en kontoutskrift vi tillegger en slik mental eksistens med stor makt over oss. Språket og måten vi forholder oss til omverdenen på, er basert på forestillingen om at jeg er kroppen, at jeg er et objekt sammen med andre objekter, men dette har vi nettopp påvist er et feil syn. Kreftene som holder oss fast i livets matrix, sitter dypt. Dette er sterke lenker og vanskelig å bryte ut av.

Dualisme

Dette perspektivet av adskilthet kalles dualisme hvor vi alle er objekter eller ting i forhold til hverandre. Det skaper konflikt mellom oss, en alles kamp mot alle, en evig sammenligning med hverandre, og er den dypere årsaken til ensomhet og en grunnleggende følelse av isolasjon, tomhet og mangel knyttet til det å være menneske.

Dette er det opprinnelige «syndefallet» hvor Adam og Eva ble kastet ut av paradis fordi de spiste av kunnskapens tre. Mennesket ble et dyr som kan tenke, og tenkning førte til at vi valgte et feil perspektiv på tilværelsen.

For å komme tilbake til paradis må vi vende tilbake til et ikke-dualistisk perspektiv hvor det ikke finne noen adskilthet. Livet er en helhet. Jeg er ikke adskilt fra livet, men en del av livet slik en bølge er del av havet. Jeg må identifisere meg med å være bevisstheten og ikke denne begrensede kroppen. Så enkelt er det, men i praksis er dette vanskelig og krever en kontinuerlig påminnelse om hvem jeg er.

Lykken er ikke i objektet

Buddha hadde helt rett i at årsaken til lidelse er våre begjær. Han glemte imidlertid å forklare at årsaken til begjærene nettopp er dualisme, troen på at jeg er kroppen og den derpå følgende kroniske følelsen av mangel. For å bøte på dette er livet for de aller fleste en evig runddans av å søke tilfredsstillelse i objekter. Det være seg ting, penger, andre mennesker og alt som kan dekke de grunnleggende begjærene etter trygghet, nytelse, anerkjennelse, makt, berømmelse, å være god, og alt annet vi streber etter.

Sex for eksempel gir tilfredsstillelse, men nytelsen er ikke varig og skaper etter kort tid lengselen etter å oppleve det en gang til. Slik oppstår livets løpehjul av behov, tilfredsstillelse, nye behov og tilfredsstillelse uten at det fører til varig tilfredshet. I det lange løp fører det kun til frustrasjon og lidelse fordi tilfredsstillelsen alltid er kortvarig.

Dualisme fører til en klokkertro på at det er objektene som kan levere lykke. For eksempel er mange ensomme og tror at den rette partneren er løsningen på problemet. Når så den perfekte partneren dukker opp, amor setter inn en fulltreffer og forelskelsens lykkerus sender begge til himmels, virker det troverdig at det er partneren som er årsaken til den nyervervede lykken. Derfor gjelder det å holde på et slikt lykkeproduserende objekt med nebb og klør og sørge for at det ikke forlater meg.

Imidlertid kommer ikke lykken fra partneren, men fra meg selv. Skjønnheten er i øynene som ser. Skjønnheten i en solnedgang er ikke i solen, men i meg. Alt partneren gjør, er at ensomhetsfølelsen og behovet etter en partner forsvinner. Så oppstår lykkefølelsen som allerede eksisterte fra før slik solen skinner når skyene forsvinner fra himmelen. Så hvorfor gå omveien om en partner når lykken egentlig er i meg selv?

«Å ta livet for gitt og forvente noe mer enn det du opplever akkurat nå, er den største dumhet og uvitenhet.»

– Christian Paaske

Tilfredshetens hemmelighet

Nøkkelen til varig tilfredshet ligger i skifte av perspektiv og fullt ut å forstå at jeg er bevissthet og hva det innebærer. Det betyr at bevisstheten ikke mangler noe fordi den er alt, og alt jeg opplever er en drøm projisert ut av bevissthet. Det betyr at jeg ikke er på vei noe sted fordi jeg er der allerede. Jeg kan ikke gjøre noe for å bli noe jeg allerede er. Bevisstheten er fri, ubegrenset, evig, har ingen begynnelse eller slutt, ble aldri født og vil aldri dø.

Å plassere min identitet i bevisstheten og ikke i kroppen, medfører at livet er godt nok som det er. Jeg er ikke på vei noe sted, men jeg er der jeg skal være til enhver tid. Det finnes en tilfredshet i bare å være til. Jo mer en får øye på denne indre roen, denne indre viten av min egen tidløshet og fullkommenhet, jo mer vil den vokse. Tilfredshet oppstår når du forstår at bare å være til er mer enn godt nok. Livet er en grensesprengende opplevelse skapt for å nytes og oppleves i all sin variasjon og kosmiske orden. Å ta livet for gitt og forvente noe mer enn det du opplever akkurat nå, er den største dumhet og uvitenhet. Tilfredshet blir ikke noe du streber etter for å oppnå, men er det du er.

Kunsten å leve – artikkelserie av Christian Paaske:

Ingen lærte oss som barn hvordan å leve livet som voksne – de fleste foreldre tar nok for gitt at dette kommer av seg selv. Denne «voksenopplæringen» sikter på på å dele ny lærdom, og noe av det har du kanskje allerede lært, men så ser du det kanskje ikke lenger i skogen av alt du har lært. Dette er altså veldig grunnleggende, men likevel viktig. Serien omhandler følgende menneskelige temaer innenfor kunsten å leve:

1. Medium nr. 4-2014: Kunsten å være sur
2. Medium nr. 5-2014: Kunsten å være alene
3. Medium nr. 6-2014: Kunsten å gjøre ingenting
4. Medium nr. 7/8-2014: Kunsten å spise
5. Medium nr. 9-2014: Kunsten å elske
6. Medium nr. 10-2014: Kunsten å ha sex
7. Medium nr. 11-2014: Kunsten å meditere
8. Medium nr. 3-2015: Kunsten å innrede huset
9. Medium nr. 4-2015: Kunsten å dø
10. Medium nr. 5-2015: Kunsten å være til stede i øyeblikket
11. Medium nr. 6-2015: Kunsten å tilgi
12. Medium nr. 1-2016: Kunsten å være lykkelig
13. Medium nr. 2-2016: Kunsten å finne roen
14. Medium nr. 3-2016: Kunsten å være tilfreds
15. Medium nr. 4-2016: Kunsten å forstå seg selv
16. Medium nr. 5-2016: Kunsten å finne lykken i parforholdet
17. Medium nr. 6-2016: Kunsten å få det du vil ha
18. Medium nr. 1-2017: Kunsten å meditere
19. Medium nr. 2-2017: Kunsten å skape et univers