I kunstterapi bruker man kreative uttrykk for å komme inn i ubevisst stoff i seg selv, forklarer Sidsel Hødnebø.

– Man møter det ubevisste gjennom følelsene som oppstår når man uttrykker seg kreativt, forteller Sidsel, som har kunstfaglig bakgrunn og bruker dette som plattform. Hun gir forskjellige typer oppgaver, eksempelvis at klienten skal male et bilde av seg selv og familien slik den var da vedkommende var barn. Da kommer det ofte opp sterke følelser og minner mens man gjør det. Dialogen med terapeuten har en sentral rolle.

– Man har laget noe uten at vi selv skjønner dybden av det. Når det treffer deg, får du dyp kontakt med noe som i utgangspunktet har ligget der ubevisst. Da kan du få veldig sterke følelsesmessige reaksjoner. Når man kommer inn i sterke følelser som vi ikke visste vi hadde, vet vi at her er vi i kontakt med noe viktig.

Lurer seg selv

En annen øvelse er å lage et mer abstrakt bilde. Kanskje man til og med lager det i blinde.
– Kanskje du i bildet eksempelvis opplever å se et barn som blir slått, eller en ulv med flekkende tenner. Det du ser i bildet går rett inn i det ubevisste i deg, som igjen har kontakt med noe som kan være veldig viktig.

I en ordinær terapitime, der du prater og prater og operer fra det dagsbevisste jeg-et, har du derimot en vesentlig grad av kontroll, ifølge Hødnebø.
– Du kan lure deg selv og terapeuten trill rundt, du kan gå i ørten timer før du får høy puls. I kunstterapi blir du slynget inn i det. Dessuten er det dine egne reaksjoner til det du skaper som forteller deg om dette er viktig eller ikke, det er ikke terapeuten som trenger å påpeke det.

Bevissthet og kreativitet

Hun understreker at det hun driver med ikke er i kategorien tung psykiatri.
– Jeg har ikke utdannelse eller bakgrunn for å bevege meg der, snarere bruker vi det kunstneriske uttrykket til å forstå oss selv bedre. Samt til å utvikle det potensialet vi er født med, som ligger der latent.

Essensen i arbeidet er å komme i balanse gjennom transformasjon av ubevisst stoff, eller skyggestoff, som Hødnebø kaller det.
– Arbeidet har ikke som utgangspunkt at du er syk eller diagnostisert. Snarere ønsker jeg å inspirere andre til å ta mer tak i sitt eget potensiale, slik at de kan leve med mer bevissthet og kreativitet, sier Hødnebø, som vokste opp i sørlandsbyen Risør.

Kreativitetens rolle

– Hvilken rolle har kreativitet i menneskers liv?
– Jeg tror at seksualitet og kreativitet kommer fra samme kilde, svarer kunstneren og terapeuten, som forteller at de i kunstterapien ofte bruker den indre familie – mor, far, barn-modellen, på mennesket.
– Vi skiller mellom aspekter som de gode foreldrene og de dårlige foreldrene. Og så har vi barnet, som er bærer av kreativiteten. Kreativiteten representerer både livsessensen og seksualiteten.

Som barn opplever vi ofte at denne naturlige, kreative impulsen blir hemmet av omgivelsene.
– Vi får tilbakemeldinger som «fy, du må ikke gjøre sånn», der de dårlige foreldrene hemmer eller dreper den genuine kreativiteten som bor i barnet. Det verste er at vi overtar de rollene i oss selv, vi fortsetter å dømme oss selv i voksen alder – «jeg må ikke tenke sånn, må ikke gjøre sånn.»

Kreativ flyt

Når hun holder kunstterapikurs prøver hun å være en god forelder som gir deltakerne lov til det de ikke tidligere har fått lov til, samt oppmuntrer dem til å gjøre det de ikke tør eller ikke tror de kan.

– At barnet i oss skulle få lov til å gjøre alt det har lyst til, stod sentralt da jeg utdannet meg som kunstterapeut. Da kan det vekkes sterke følelser, eksempelvis sorg over alle impulsene i en selv som man ikke har fått leve ut. Man blir bevisst på hvordan man er en «dårlig forelder» mot seg selv og man kjenner i kroppen hvordan man blir hemmet og låst, i motsetning til den ufattelige gleden man opplever i en kreativ flyt.

Kreativ flyt er en fantastisk opplevelse. Man mister fornemmelsen av tid og sted og bare nyter å skape, forteller Hødnebø.
– Kreativitet er kjempeviktig. Du kan bruke det skapende i deg til absolutt alt, ikke bare til å lage et bilde eller spille et musikkstykke. Kreativitet handler om friheten til å tørre å gjøre det du har lyst til. Å vekke den friheten i mennesker er min største glede.

På begynnelsen av kunstterapikurs bruker hun ofte bevegelse.
– Vi bruker gjerne «risting» som et verktøy for å løse opp i spenninger og komme i kontakt med kroppen. Vi er så gjennomtynget av alvor, alt det vi må, skal og bør. Så det er veldig deilig å stå og riste. Deretter går vi inn i en guidet avslapning via pusten og blir dermed mer til stede her og nå, før vi åpner for temaet vi skal jobbe med.

Bruker kreativ skriving

Hun benytter ofte også skriving som et verktøy i kursene.
– Ofte bruker vi skriving etter at vi har malt. Skriving er en veldig god måte å få en dypere kontakt med følelsene som kommer opp i deg på, enten det er sinne, frustrasjon, spenning eller glede. Da går du inn i en dialog og er i en forlengelse av følelsene.

Det er mange måter å bruke skriving på. Noe Hødnebø selv har brukt mye er å skrive ned spørsmål med den vanlige høyrehånden og så svare med venstrehånden.

– Man kan jobbe med konkrete spørsmål, eksempelvis «hvordan var barndommen min»? Da kommer det noe man ikke ante man ville svare, fordi man i skrivingen kobler seg på den høyre hjernehalvdelen – som er forbundet med det kreative, mer spontane uttrykket. Når vi er i indre balanse, bruker vi begge hjernehalvdelene omtrent like mye. I vår kultur har den kontrollerende delen blitt verdsatt og den mer kreative og følsomme har vi ikke fått så mye anerkjennelse for. Derfor bruker jeg en slik skriveøvelse for å hjelpe deltakerne å komme i kontakt med sin «kreative» hjernehalvdel.

Kunst og selvutvikling

Hødnebø gikk gjennom mange faser før hun begynte å jobbe terapeutisk med mennesker. Som 18-åring begynte hun på den fire år lange tekstillinjen ved Bergen Kunst og Håndverksskole, og gikk deretter lærerhøyskolen i Notodden med hovedvekt på spesialpedagogikk. Hun flyttet til Oslo, giftet seg og fikk barn. Der startet hun sitt eget kunstverksted og jobbet som billedkunstner i mange år. Hun opprettet også en malerskole for barn og unge i Oslo. For det arbeidet fikk hun kulturprisen i Ullern bydel.
Som 30-åring begynte hun å snuse på forskjellige alternative tilbud.

– Jeg utforsket blant annet retninger relatert til teosofi og Rudolf Steiners antroposofi. På 1990-tallet tok jeg dessuten mellomfag i religionshistorie. Jeg ønsket en dypere forståelse og å se hvilke av religionene som kunne passe meg. Jeg følte en dyp lengsel, men fant ikke noe sted jeg kunne lande. Det fant jeg heller ikke i løpet av studiet. Nå har jeg funnet min egen vei.

Søken og fordypelse

I en periode deltok hun på retreater med den norske mystikeren Vasant Swaha på Dharma Mountain i Hedalen.
– Jeg fikk mye utbytte av det, også av å lese Eckhart Tolle, Jes Bertelsen samt den norske presten Helge Hognestad.

Det vokste fram et ønske om å støtte andre mennesker i å ta fram sitt dypere potensiale. Hødnebø valgte å gå en tre-årig deltidsutdanning i kunstterapi i Danmark.
– Det var mitt i blinken for meg! Det er dette jeg virkelig er interessert i – å forene kunst, psykologi og spiritualitet. Utdannelsen ga meg også mulighet til å jobbe mye med min egen indre prosess.

Parallelt valgte hun å flytte tilbake til barndomsbyen Risør.
– Jeg har alltid hatt en lengsel etter å fordype meg, men har også hatt «sommerfugl-tendenser» som å bevege meg på overflaten. Det var mye i Oslo som ble distraherende for meg. Jeg klarte ikke å skjerme meg for mennesker og aktiviteter der som jeg egentlig ikke var interessert i. Lengselen etter fordypelse gjorde at jeg flyttet fra Oslo.

Senter i Risør

Hun ville bygge opp et senter med kunst, kunstterapi og spirituelle aktiviteter. Egentlig ville hun hatt det nærmere Oslo, men det var da hun kom til Risør at alt åpnet seg. Hun ble tatt imot med åpne armer.

– Jeg fikk verksted i et kunstnerfellskap hvor jeg også fikk etablererstipend. Litt senere startet jeg Risør Kunstforum – et senter for kunst, kultur og helse. Lokalet var på flere tusen kvadratmeter og inkluderte overnatting og bespisning. Jeg knyttet til meg mange samarbeidspartnere. Dette drev vi i ti år. Det gikk veldig bra helt fra første dag. Institut for Kunstterapi i Danmark, hvor jeg hadde tatt min utdannelse, kom hit for å ha skole også i Norge.

Utstillinger og etterutdanning

Etter 10 år valgte hun å legge ned Kunstforum, fordi prosjektet var så stort og krevende.
– Det tok all min tid, sier Hødnebø, som nå har bodd i Risør i 20 år.
– Samtidig hadde jeg også ansvar for tegning, form og farge på kulturskolen – jeg underviste i maling for barn.

Oppi alt dette har hun hele tiden hatt mange utstillinger og holdt på med sin egen kunst. De siste ti årene har fokuset vært på å ta en mastergrad i kunst, lage egen kunst i verkstedet, samt å ha klienter i individuell terapi og å holde noen kunstterapikurs, blant annet i regi av folkeuniversitetet i Arendal.

Konfronterte kontrollbehovet

Hun tok dessuten en intensiv utdannelse i malerkunst og kunstterapi ved Osho International Meditation Resort i India over noen måneder i 2005, i regi av den japanske billedkunstneren og terapeuten Meera. Utdanningen involverte et spirituelt perspektiv.
– Allerede tidlig på 1990-tallet gikk jeg et kurs med Meera, noe som ble veldig konfronterende for meg. Vi gjorde en øvelse der vi begynte å male på et bilde. Så skulle vi bytte bilde med en annen deltaker og fullføre hverandres bilder. Jeg hadde syv års fagutdannelse og tenkte det var helt uhørt at en annen person skulle få fullføre mitt bilde. Jeg gikk fullstendig i spinn og ble rasende.

Hødnebø var svært identifisert med det hun hadde laget. Hun innså at hvis hun ikke kunne gi slipp på sin identitet som kunstner, kunne hun bare reise hjem.
– Identifiseringen holdt meg fast i en egotripp. Den egotrippen var det motsatte av kunstterapi. Denne hendelsen gjorde at jeg kunne begynne å løse opp i min personlighetsstruktur, noe som har fortsatt å være viktig i min videre livsreise.

Individuelle traumer

I 2017 fullførte Hødnebø et mastergradsstudie i kunst ved universitetet i Agder, Kristiansand, der hun fordypet seg i sitt eget barndomstraume med kunstterapi som metode. Oppgaven heter Palimpsest – Hvordan kan traumemateriale bidra til selvvirkeliggjøring i en kunstnerisk prosess?

I arbeidet med masteroppgaven fikk hun en dypere forståelse av hva traumer innebærer.
– Arbeid med traumer må behandles veldig individuelt. Det er et arbeid som er svært annerledes fra det å jobbe med å ta i bruk hele ens potensiale. Når man jobber med egne traumer er man nødt til å ha en hjelper hos seg som bærer av bevissthet. Slik er det mulig å gå inn i det vanskelige uten å enten bli følelsesmessig nummen eller å bli retraumatisert.

Hennes eget store barndomstraume handler om at hennes seks år gamle bror ble drept da hun selv var tre år gammel. Han var hennes beste venn.
– Broren min syklet ned en bakke rett ved huset vårt. Han ble påkjørt av en bil og døde umiddelbart. Det terapeutiske arbeidet med dette traumet indikerer at jeg bevitnet hendelsen, men at jeg fortrengte det i ettertid. Jeg husket i utgangspunktet ingenting av det som skjedde, men ser at jeg har hatt noen «rare» reaksjoner på en del ting i livet mitt.

Ubevisste triggere    

Da Hødnebø som ung gikk på kunst- og håndverksskolen i Bergen, fortalte en kvinne om en forferdelig ulykke hun hadde sett, som involverte mye blod.
– Det svartnet for øynene mine og jeg lurte på om jeg var i ferd med å bli blind. Det hun fortalte gikk rett inn i traumet som jeg hadde fortrengt, og så kom den sterke fysiske reaksjonen.

Under arbeidet med masteroppgaven ved universitetet i Agder, kom Hødnebø til et punkt der hun stod fullstendig fast. Hun ble svart av fortvilelse.
– Jeg følte veldig sterkt på at «jeg duger ikke, jeg klarer ikke.» Jeg tok kontakt med en studiekamerat som er traumespesialist. «Det som skjer med deg nå er at forsvarsmekanismene du har levd med hele livet begynner å rakne. Da kommer du i kontakt med følelsene knyttet til traumet, som du har forsøkt å holde på avstand», sa hun. Jeg hadde brukt hele livet på å bli flinkest, best og raskest, for å få kontroll. Når jeg nå kom i en situasjon der jeg mistet mestringsfølelsen, mistet jeg kontrollen. Jeg skjønte ikke hva jeg holdt på med i det hele tatt.

Traumer og personlighet

Hun understreker at hva slags traumer vi har, og hvordan det oppleves å komme i kontakt med traumematerialet, er veldig individuelt.
– Det er ulikt for alle mennesker. Det var en tøff oppgave å både være terapeut for meg selv og å skrive om det. Jeg hadde mange hatter da jeg gikk inn i det studiet – jeg skulle både oppleve traumet følelsesmessig og ha en tolkning av alt som skjedde.

Det var først under denne prosessen hun fikk en dypere forståelse av traumet. Hun kunne blant annet se at hun har vært redd for blod hele livet, uten å forstå hvorfor.
– Slik vever hendelser seg inn i personligheten vår. Et annet eksempel på hvordan ubearbeidede traumer kan komme til uttrykk, er hvis folk besvimer når de får en sprøyte, eller at de i spesifikke situasjoner blir rasende eller begynner å gråte, uten å skjønne hvorfor.

Tidlige traumer blir en del av vår personlighet, helt til vi kan begynne å nøste opp i trådene. Det kan ta et helt liv, understreker Hødnebø.
– Jeg tror at mange mennesker som går inn i det spirituelle har en traumehistorie – bevisst eller ubevisst – som gjør at lengselen etter en åndelig overbygning blir vekket som en motvekt til det som nesten ikke er til å holde ut.

Intuisjonen viser vei

Når hun gir klienter individuell livsveiledning, blant annet over telefon, er det intuisjonen som er i førersetet.
– Jeg lytter dypt til problemstillingene som klienten presenterer. Så er det noe i meg som våkner, og jeg formidler det som da kommer til meg. Tillit til prosessen er essensielt. Jeg kan ikke på forhånd bestemme meg for hva som skal skje i sesjonene, det skjer der og da.

– Hva har vært noen av høydepunktene i ditt liv?
– Tidligere var jeg en veldig kontrollerende person som skulle være best og fremstå som om jeg mestret alt. Nå har jeg klart å legge det til side og å gå dypt inn i mine intuitive evner. Jeg får tilbakemelding på at jeg virkelig klarer å berøre essensen i andre mennesker, når jeg møter dem fra dette stedet. Det er fantastisk å oppleve at jeg virkelig kan utgjøre en forskjell for dem i deres liv, uten at jeg prøver å være «god» – jeg er bare essensen av meg selv. Å erfare dette er noe av det mest radikale og helende jeg har opplevd, avslutter Hødnebø.

Reinkarnasjon og mening

Reinkarnasjon er et perspektiv som er blitt en rød tråd i Hødnebøs liv. Hun understreker at dette ikke er en type tematikk hun tar opp når hun holder kurs, men at det ofte kommer opp i individuelt arbeid med klienter. Gjennom å se sin nåværende situasjon i konteksten av flere liv, kan klientene bedre forstå hvorfor de er der de er i livet og bakgrunnen for smerten de opplever.

– Det er min forståelse at sjelen vår har vært med på å bestemme hovedtemaene for hvert liv vi fødes inn i. Ting vi har sittet fast i tidligere blir gjenskapt i vår nåværende inkarnasjon, så vi får en mulighet til å håndtere det annerledes denne gangen og løse opp i det. Det gjelder eksempelvis hva slags type traumer og hva slags type familiesituasjoner vi opplever. Reinkarnasjon gir en forklaringsmodell for det man opplever nå. Man forstår at det som skjer faktisk er veldig viktig. Da får du en helt annen tilnærming til å kunne takle det du er i. Det du opplever går fra å framstå som tilfeldig til å bli meningsfullt. Du selv går fra å være et offer til å bli en aktiv kriger, forklarer hun.

Les mer på sidselhodnebo.no

Dette er Sidsel Hødnebø:

• Utdannet kunstner, kunstterapeut og pedagog
• Født 1949, oppvokst i Risør
• Skilt, to barn
• Som kunstnerisk uttrykk har hun hovedsakelig broderiapplikasjoner og maleri
• Har holdt en rekke kunstutstillinger
• Bodde i Oslo fra 1974–1999
• Drev Risør Kunstforum fra 2000–2010
• Har undervist i kunst som del av kulturskolen for barn og unge både i Oslo og i Risør, samt på universitetsnivå.
• Jobber i dag primært med kunstterapi og livsveiledning   
• Er fremdeles kunstnerisk aktiv

Artikkelen over ble første gang publisert i Medium utgave 6-2021.

Les også: