Vi er på vei til idylliske Karljohansvern i Horten for å møte kunstterapeuten, healeren og spirituell veileder Unni Elisabeth Ørbeck. Været er strålende og varmen intens, men også Unni stråler av både lykke og overskudd. Dette er en dame i sin beste alder som har opplevd døden på nært hold flere ganger og som måtte ta på seg voksenrollen allerede som 7-åring og med mistet hun barndommen og ungdomstiden, men hun har aldri gitt opp og har en nærmest uforståelig pågangsvilje og mot.

Selv om 70-åringen er pensjonist, lever og ånder hun fortsatt for sine interesser, ikke minst kunsten. De siste 20 årene har Unni vært på en spirituell reise, en reise som har endret henne til å klare å stå i seg selv og sin egen kraft. Før ble hun drevet på flukt fra seg selv av frykt for ikke å være god nok, ofte med fysisk og psykisk sykdom som resultat. Unni har tillit til at alt er som det skal være, og at livet hennes er en del av en større åndelig plan, selv om hun har opplevd mye vondt. Opp gjennom årene har temaet rundt livet og døden vært en viktig del, siden hun selv så mange ganger har vært døden nær. Gjennom livets gang har også interessen for døden kommet snikende nært innpå.

– Jeg føler det er på tide å sette døden på timeplanen! Jeg har inntil nå rett og slett ikke våget å snakke høyt om det. Døden er noe det er viktig å snakke om, det skal ikke ties i hjel. Min erfaring etter å ha vært til stede på dødsleiet flere ganger, er at bare de som skal dø får sagt de de trenger å få formidlet til sine nærmeste, så slipper de taket. Da dør de på en veldig vakker måte. Det går veldig mye på tilgivelse – de trenger følelsen av å bli tilgitt dersom de kanskje ikke har vært så gode i dette livet her eller har gjort noe feil. Jeg tror at det er forutbestemt når våre dager her på jorda er over, og at vi går over i en annen dimensjon for å lære mer om kjærlighet og lyset før noen av oss skal komme ned på jorda igjen og fortsette livet i en annen kropp, forteller hun.

Det tause barnet

Unni oppfatter seg selv som det tause barnet som ikke ble sett da hennes mor ble psykisk syk etter en fødselsdepresjon. Moren fikk et stort ego og så kun sine egne behov i disse fasene, som varte i mange år. Faren hennes hadde mer enn nok med å håndtere morens problemer. Derfor var det Unni som ung jente som måtte ta mye av ansvaret for både de voksne og sine tre søsken. Dette ble et mønster og en rolle hun fortsatte med i alle livets situasjoner.

– Jeg ble ja-menneske som satte alle andre foran meg selv. I dag takker jeg for at jeg ble alvorlig syk. Det var sykdommen som gjorde at jeg måtte ta en snuoperasjon i livet mitt. Det ledet meg til Benedicte Thiis og en 3 års utdannelse som helhetsterapeut før jeg tok en 3-årig kunstterapiutdannelse i Danmark. Jeg tok også fem samlinger med Healing With Sound ved Peter Goldman, og da merket jeg for første gang den sterke krafta jeg hadde. Det var i 2002, året etter at jeg jeg startet på kunstterapiutdannelsen.

Unni er opptatt av å snakke ut om ting, tilgi og akseptere det man har fått i dette livet. Aksepter at det var sånn livet mitt ble. Det var sånn det var bestemt på forhånd og det var den oppgaven hun fikk, å være den voksne som barn. Da må man bare gjøre det beste ut av det.

Det hjelper ikke å klage og syte resten av livet, da ødelegger man bare for seg selv.

– Det er den konklusjonen jeg har kommet til i dag, selv om jeg har hatt forferdelig mye fysiske plager opp gjennom livet. Ved å fortsette med den rollen jeg påtok meg som barn, fortsatte på en måte problemene å følge meg hele livet. Dette var et mønster og ble en dyp frykt for å bli som min mor.

Vi skal alle dø
Den som oppfordret Unni til å stå frem med sine tanker om døden, var venninnen, numerologen og forfatteren Bodil Storm. I fjor utgav hun boka Døden, en positiv opplevelse. Her deler Bodil historier og filosofiske betraktninger som understøtter at vi ikke trenger å være redd for å dø. Ved hjelp av blant annet humor retter hun kritikk mot konservative og bokstavtro oppfatninger innen kristendom og spesielt mot ekstrem islam og den katolske kirke. Storm mener at troen på karma forutsetter troen på reinkarnasjon, en tro som også Unni deler. Unni ønsker å få folk til å akseptere døden på en annen måte og gjerne bli kvitt redselen for døden.
− Jeg var sammen med Bodil en helg for ikke så lenge siden, og hun mente at jeg måtte stå fram med det jeg satt inne med av livserfaring, forteller Unni. – Dø skal vi jo alle før eller siden. Det gjelder bare å forberede seg litt før man går over til den andre siden. Døden er jo inngangen til det evige livet, mener hun.

Les også humoristisk og kritisk om døden

Nær døden-opplevelser

Unni har hatt flere nær døden-opplevelser, og har opplevd mange sterke, overnaturlige ting.
– Jeg har ikke snakket så mye om dette med døden før, jeg har alltid følt meg litt annerledes. Nå synes jeg selv at tiden er moden for å snakke mer om døden. Bodil Storm og noen andre jeg reiste sammen med var vitne til noen av disse ganske sterke opplevelsene jeg hadde på en reise i Tibet i 2004. Det handlet om en slags ny fødsel og jeg fikk sterke beskjeder fra andre galakser. Da det samtidig passer godt med boken til Bodil som handler om livet og døden, blir dette en fin fortsettelse, mener Unni.

Den første nær døden-opplevelsen hadde hun i 1966 som 16-åring og den andre i 1967. Den første gangen druknet hun og var over i lyset, men ble reddet av faren. Den andre gangen ble hun på en dramatisk måte kvalt av en ekskjæreste som gikk amok. Da basketaket stod på, kom det en indre stemme til henne som sa hun skulle spille død, og etter en stund slapp han taket. Også da så hun lyset og kom tilbake. I 1997 kollapset hun og var helt tom for energi, noe som førte til at kroppen gikk til angrep på seg selv.

– Jeg måtte bli alvorlig syk for å skjønne alvoret med ikke å ta vare på meg selv. Jeg fikk diagnosen Sjøgrens syndrom, en autoimmun sykdom som angriper bukspyttkjertelen og gjør at du må sove mye og aldri blir uthvilt. Jeg er alltid stiv, har vondt i kroppen og tørre øyne og munn, forteller Unni, som likevel aldri klager.

Ikke redd for døden

I 2011 hadde hun en sterk opplevelse hvor hun fikk åpne sår over brystet og lå med feberfantasier i 3-4 døgn. Da så hun både lyset og mørket. I 2015 hadde hun en alvorlig infeksjon i en tann og fikk blodforgiftning, og var nok en gang bare millimeter fra døden. En tannlege i Sverige reddet livet hennes, og det tok henne nesten ett år å komme på beina igjen og i balanse etter den dramatiske hendelsen.

Unni har hatt sterke smerter og blokkeringer i indre organer, men ingen ting slår ut på blodprøver som kan si noe om hva hun feiler. Hun føler at dette ligger på et nivå hun ikke forstår, men hun aksepterer det som det er.

– Jeg er ikke redd for døden og tror at vi alle har fått tildelt vår bestemte tid her på jorda. Allerede før vi blir født er det bestemt hvilken familie vi skal bli en del av. Jeg fikk tildelt en familie hvor jeg hadde en viktig oppgave som har preget meg resten av livet. Det er en mye større mening bak det som skjer enn det vi vanlige mennesker kan forstå, mener hun.
– Jeg har også sittet ved dødsleiet til mine egne foreldre og andre og sett dem få fred og gått over til den andre siden med et smil om munnen når de har skjønt at de kommer til lyset og alt er bare kjærlighet.

Begynte å åpne opp

Unni har lest en rekke bøker om temaet døden, men det var da hun leste boken til den amerikanske legen og nevrokirurgen Eben Alexander som lå i koma og møtte sine kjære i himmelen, som gjorde at hun begynte å åpne opp om sine tanker om døden. Til himmelen og tilbake heter boken han skrev etter å ha ligget syv dager i koma og nesten blitt oppgitt av legene. Han hadde som de fleste andre alltid trodd at døden var siste stopp, siden det aldri var vitenskapelig motbevist – helt til han selv brått havnet i koma og svevde mellom liv og død. Da opplevde han en fantastisk sjelereise, som ikke kunne bortforklares verken som hallusinasjon eller fantasi. All vitenskap tilsa at han hadde vært innom himmelen. Kjærligheten til hans sønn gjorde at han kom tilbake til vår verden.

– Jeg har vært opptatt av de store livsspørsmålene fra jeg var veldig liten, og min far kunne ikke alltid gi meg svaret på alt det rare jeg lurte på. Jeg har alltid fulgt min intuisjon og har bedt til Gud om å bli veiledet underveis. Da jeg fikk et kall om å flytte til Lillehammer, solgte jeg huset jeg eide i Brønnøysund for å ha penger til utdannelsen og for å kunne ta vare på min egen helse. Jeg innser i dag at jeg har fått denne tøffe oppgaven med store fysiske smerter for å lære at alt henger sammen i et større bilde. Det psykiske og fysiske er to sider av samme sak. Min utdannelse med drømmer, symboler og jungiansk dybdepsykologi gav meg innsikt og forståelse av hvordan kropp, sjel og ånd henger sammen, forteller hun.

Les også om numerologisk årsanalyse for 2020:
«Voldsom oppvåkning og nye idealer»

Tar inn andres smerte

Unni merket tidlig at hun tok inn andres smerter, og hun ble veldig dårlig av dette, men bevisstgjøringen om dette kom ikke før hun var nærmere 60 år. Først da lærte hun teknikker for å beskytte seg selv.

– Jeg kunne lese smerten og sykdommen i andre gjennom min egen kropp, noe som var en styrke da jeg jobbet som kunstterapeut. Først kunne klientene bli bevisst gjennom det de malte, drømmene de hadde og kroppslige problemer, og i fellesskap kunne vi grave oss ned i materien og finne ut hva som var hovedproblemet. Det handler for det meste om det indre barnet som ikke har fått komme ut med sin kraft og våget å si fra, mener hun.

Unni har mange ganger opplevd å kunne hjelpe mennesker som sliter psykisk videre i livet ved bruk av kunstterapi. Gjennom en kombinasjon av at hun «leser» folk og bruker kunstterapien når klientene tegner symboler, «ser» hun hva som ligger bakenfor problemet.

Det som klienten tegner er en del av det ubevisste språket, på samme måte som drømmer er ubevisste, men de kommer for å formidle noe. Slik er det også med symboler som klienten tegner. Dette kan Unni tolke og på den måten få klienten til selv å realisere g forstå hva de har opplevd og hva det er som holder dem tilbake fra å leve ut sitt fulle potensial.

En fantastisk reise

Livet har tross alt vært en fantastisk reise for Unni, og hun ønsker å formidle at alt har en større mening og vi møter de menneskene vi skal møte for å lære og bli ledet på vår reise her på jorda.

– Jeg takker for denne muligheten jeg har fått, og forstår hvorfor jeg har hatt mye problemer med nyrene den siste tiden. Det handler om frykt og sorg, og jeg vet at jeg tar inn den kollektive smerten på jorda vår nå. Jeg bruker mine metoder og det slipper taket. Med egenomsorg og kjærlighet i forståelse av at jeg har fått denne oppgaven, må jeg bare akseptere og hjelpe de som er åpne og klare for å få hjelp. Siden jeg har vært nær døden ved flere anledninger og sett lyset, er jeg ikke redd. Noen ganger har smerten vært så ille at det kunne vært en lettelse dø, men jeg kommer meg gjennom gang etter gang. Nå ser jeg på livet som en stor og fantastisk gave og nyter hver dag med min kjære familie, barnebarn og venner, avslutter hun.