«Livet er det som skjer når jeg er opptatt med å legge andre planer.» Slik beskrev John Lennon et velkjent dilemma av å miste fokus på øyeblikket. Isteden farer tankene til fortiden eller framtiden, mens det som skjer akkurat nå farer hus forbi. Til slutt sitter man der på gamlehjemmet og lurer på hvor livet ble av, nikkende anerkjennende til Stig Johanssons ord: «Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet.»

Jakten på lykken

Dette budskapet ser ut til å ha gått opp for de fleste. Facebook og sosiale medier flommer over av lykkelige øyeblikksbilder med beskjed om at livet er deilig og vi vet å feire og verdsette det. Samtidig etterlater denne selveksponeringen en viss flau ettersmak. Det er noe desperat og heseblesende over denne iveren etter å lagre de gode opplevelsene, polere dem, kjæle med dem og vise dem fram til en stadig voksende strøm av venner og bekjente. I hvert fall på internett.

Mange drives av en frykt for ikke å få nok ut av livet. Det er som å være på tivoli og man vil oppleve alle forlystelsene, karusellene, lotteriene, berg-og-dal-banen og spise sukkerspinn og iskrem før høyere makter sier det er tid for å gå hjem.

Forbrukersamfunnet er her. Etter at morsmelken tok slutt, er vi blitt innpodet med at vi ikke får nok. Vi mangler noe. Heldigvis finnes det en hel verden der ute for å dekke mine behov, så det er bare å forsyne seg. Slik starter jakten på å finne lykken i opplevelser.

Et skår i gleden

Dette er den gode nyheten, den dårlige nyheten er at livet er begrenset. Alt som fødes medfører en død, alt som begynner har en slutt. Før eller senere kommer mannen med ljåen med beskjed om at livets timeglass kun har et par sandkorn igjen. Slik blir livet til et vannrett linjestykke mellom ytterpunktene av fødsel og død. Det er som en båtreise hvor en heiser seil og legger fra kai i barndommen, begir seg ut på livets store osean i voksen alder, for til slutt i alderdommen å dele skjebne med Titanic – forlise, gå under og ende på havets bunn.

Til forskjell fra dyrene vet mennesket at det skal dø. Det er et skår i gleden og en frustrasjon mennesket må leve med. Vel vitende om at livet er begrenset, kroppen er et døende dyr og døden kan komme uanmeldt når som helst, blir det desto viktigere å få mest mulig ut av livet. Det blir ytterligere vann på mølla for å ta vare på øyeblikkene, nyte livet og investere mest mulig i de gode opplevelsene.

Opplevelsenes evangelium

Livets harde realitet er at det en blanding av smerte og lidelse, av frihet og begrensning. For å dempe denne smerten oppstod religionene. For å gi mening til det meningsløse var svaret å finne i høyere sfærer, ut over all forstand og troen på en dypere mening. Livet er neppe en ondsinnet plan, men i sitt vesen godt og kjærlighetsfylt. Det er godt å leve.

Så kom vitenskapen og forkastet alt dette. Det ble slutt på guder, engler og djevler. Livet har oppstått helt tilfeldig, det er ingen mening, ingen plan og det moderne menneske står alene til å skape det livet det vil i en kaotisk og meningsløs verden omgitt av et dødt univers. Det er blitt ensomt å være menneske i moderne tid.  

Hva vitenskapen tok med den ene hånden, ga den med den andre. Den teknologiske og industrielle revolusjonen har gitt mange et komfortabelt liv, som oppvarmede hus, vannklosetter, vaskemaskiner, p-piller, fjernsyn, mobiltelefoner, datamaskiner og sydenreiser. Livets fornøyelsespark er blitt oppgradert med nye installasjoner, og mulighetene for underholdning har økt tilsvarende. Her finnes den nye meningen med livet. Dette er opplevelsens evangelium. Et sentralt bud for å få mest ut av opplevelsen er kunsten å være til stede i øyeblikket.

Åndelig fjellklatring

Å tenke på fortiden eller framtiden er blitt de nye dødssyndene. Heldigvis finnes teknikker som meditasjon og mindfulness for å trene seg til ikke å fortape seg i gamle minner, tenke på snøen som falt i fjor, ta sorgene på forskudd eller bekymre seg for morgendagen.

Slik Jesus er gallionsfiguren i kristendommen, er Buddha det i opplevelsenes evangelium. Hans metode var den totale absorpsjon i øyeblikket og med oppmerksomhet som eneste redskap. Slik knekte han livets kode etter en hel natt i meditasjon under bodhitreet i India. Da solen opprant og de første solstrålene traff hans fredfulle ansikt, våknet han til full selvrealisering, han ble opplyst, han våknet opp, han ble en buddha. Han oppnådde opplevelsens evangeliums ultimate frelse.

Å være til stede i øyeblikket er mer enn kvalitetstid, å knytte skolissene med konsentrasjon eller høre på fuglesang som det var den siste symfonien av Beethoven. Kultivering av oppmerksomheten er første steg i åndelig fjellklatring. Oppstigningen langs fjellveggen kan være bratt og by på mange utfordringer, men på toppen venter en ekstatisk opplevelse av overjordisk kjærlighet, kosmisk orgasme og grensesprengende lykksalighet. Med i dragsuget følger gjerne helbredende evner, overnaturlige krefter, karisma og alt som skal til for å nå til topps på den åndelige karrierestigen. I tillegg gir det gode kvalifikasjoner til å slå seg opp i gurubransjen, samle til seg åndelige groupier og falle for fristelsene i sex, penger, makt og berømmelse slik de fleste guruer og åndelige ledere ofte gjør.  

«Å være til stede i øyeblikket er mer enn kvalitetstid, å knytte skolissene med konsentrasjon eller høre på fuglesang som det var den siste symfonien av Beethoven.»

– Christian Paaske

Denne modellen finnes i ulike varianter i religioner og de fleste åndelige retninger, og er blitt melket for alt den er verdt. Budskapet går ut på at det er noe galt med å være menneske. Det er syndig, eller livet er en uunngåelig jammerdal av lidelse, slik Buddha formulerte det. Årsaken til lidelsen er i vår syndefulle natur eller som Buddha foreslo, våre begjær. Veien ut krever imidlertid en innsats. Kristne ser ut til å ha oppfunnet stolheisen opp til fjelltoppen hvor frelse er å si ja til Jesus. Buddhismen, yoga og andre åndelige veier krever en større egeninnsats og stadig raffinering av evnen til å oppleve, forsake og forbedre egen livsførsel.

Dualisme

Buddha påpekte ganske riktig at årsaken til lidelse er våre begjær, men han glemte å forklare hvordan begjærene oppstår. De kommer nettopp fra den eksistensielle mangelen som uunngåelig oppstår i kjølvannet av erkjennelsen av at livet er begrenset av en fysisk kropp. 

Denne modellen er basert på dualisme, fordi den forutsetter at det er kroppen som gjør oss til mennesker. Dualisme betyr at verden består av adskilte objekter. Det er ikke så rart, fordi det er vitterlig slik verden ser ut. Når vi refererer til oss selv, mener vi som regel den kropp–sinn-organismen som har et navn, alder, kjønn, historie, utdannelse, jobb, relasjoner, personlighet, følelser, tanker, en adresse og et telefonnummer. Jeg lever da i en verden fylt av adskilte objekter: møbler, biler, hus, trær, dyr, andre mennesker, planeter, solsystemer og så videre. Det meste av dette er helt utenfor min kontroll. Per definisjon er livet et fryktsomt sted å være, fordi det uforutsette lurer rundt hvert eneste hushjørne og til slutt med selveste katastrofen – døden.

Tre sentrale spørsmål

Første spørsmål: I en verden av objekter, er jeg også et objekt? Et brød er et objekt, det kan deles i to og du får to halve brød. Et menneske kan imidlertid ikke deles opp. Selv om et menneske mister armer og bein, er det fortsatt et fullverdig menneske, bare uten armer og bein. Mennesket har nettopp en subjektiv kvalitet i kraft av å være noe mer enn kroppen, noe mer enn en ting. Når vi undersøker dette nærmere, er det selvinnlysende at det finnes noe dypere, et vitne og en opplevende bevissthet. Det finnes en genuin kvalitet som gjør meg til et subjekt og dermed til et menneske. Jeg er med andre ord ikke kroppen, tankene, følelsene eller alle opplevelsene, men den som opplever dem. Jeg er bevisstheten.

Andre spørsmål: Hvis verden består av adskilte objekter, hvor går da grensene mellom dem? Når du ser en soloppgang, hvor er da grensen mellom deg og soloppgangen? Undersøker vi dette nærmere, vil vi oppdage et det ikke finnes slike grenser. Soloppgangen er ikke der ute et sted, men er et bilde du opplever i ditt eget sinn.

Tredje spørsmål: Hvor er grensen mellom deg og bildet du opplever i sinnet? Heller ikke her er det slike grenser.

Konsekvensene av dette er ganske grensesprengende, fordi det betyr at verden er i deg, og du er verden. Dette er ikke-dualisme. Det er kun én virkelighet, og jeg er denne virkeligheten. Det finnes ingen adskilthet, alt er ett. Eller som Mr. Chance i filmen «Being There» uttrykte det: «Livet er en sinnstilstand.»

Livet er en drøm

Ved å reflektere over hva bevissthet er, vil en oppdage at det umulig kan ha noen begynnelse eller slutt. Ingenting kan eksistere uten bevissthet til å oppleve det. Bevisstheten er ikke tomhet eller ingenting, men er ubegrenset, fri og full av likhetstrekk med slik fysikere beskriver tomrommet bak atomene som ubegrenset potensialitet.

Bevisstheten er ikke et objekt, eksisterer ikke i tid og rom og er hva fysikere kaller uten lokalitet. Bevisstheten kan ikke observeres eller oppleves. Den er selvopplevende. Bevisstheten er som en lommelykt som opplyser og gjør bevisst alt den lyser på. En lykt kan ikke lyse på seg selv fordi den er selve lyskilden.

Det finnes kun én bevissthet. Det er den samme bevisstheten som gir liv til alle mennesker og livsformer, slik elektrisitet gir lys til alle lyspærer, eller slik havet danner alle bølgene. Bevisstheten er ikke der ute et sted, noe mystisk, langt vekk og kun tilgjengelig for yogier, sjamaner, helgener og andre tungvektere blant åndseliten. Bevisstheten er den helt opplagte, ordinære viten av at «jeg finnes». Det er det eneste jeg med sikkerhet vet. Det er som tyngdekraften eller luften vi puster, noe vi sjelden legger merke til eller tenker over. Bevisstheten er virkelighetens grunnlag og som alt springer ut av.

Bevisstheten er virkelig fordi den forandrer seg ikke, er upåvirket av opplevelser og har ingen begynnelse eller slutt. Alt annet er objekter i bevisstheten, det er som drømmebilder som kommer og går. Med drømmene vi drømmer om natten er dette tydelig, de har ingen substans, og om morgenen er det ingen som går til politiet for å melde seg for et mord de utførte i drømme.

I våken tilstand er dette en vanskeligere nøtt å knekke fordi verden oppleves så virkelig. Men hvor blir dagene egentlig av? Dersom øyeblikkene, dagene og tiden var virkelig, skulle man tro at de kunne lagres, tas vare på og hentes fram igjen etter ønske. Men selv denne verden er en drøm. Det er en projeksjon av bevisstheten hvor et illusjonens slør – det som inderne kaller maya – får verden til å fremstå som virkelig.

Du er alltid til stede

Fra et ikke-dualistisk perspektiv er det ingen åndelig fjellklatring eller vei til opplysning eller frigjøring fordi du allerede er fri. Det er ingenting galt med å være et menneske, tvert imot er jeg som bevissthet hel, fullkommen, komplett, ubegrenset og mangler ingenting. Det er ingen opplevelser vi mangler, men kunnskap om hvem vi er.

Dualisme er en mental konstruksjon, det er en tenkt oppfatning av virkeligheten. Det ville være like opplagt å oppfatte virkelighet slik den er, nemlig ikke-dualistisk. Dette er imidlertid vanskelig å forstå fordi språket og slik vi opplever verden har en slik hypnotisk overbevisningskraft av det motsatte.

Å være til stede i øyeblikket er et helt feil konsept fordi det er basert på dualisme. Alt skjer i øyeblikket uansett. Om en tenker på fortiden eller framtiden skjer det her og nå. For bevisstheten finnes ikke tid. Tid er også en mental konstruksjon for å måle avstanden mellom opplevelsene. Øyeblikket har ingenting i denne ligningen å gjøre, og setningen bør reduseres til kunsten å være til stede. Men det blir også feil, for det går ikke an ikke å være til stede. Det går ikke an å si at jeg ikke finnes, for det må jo være noen til å konstatere akkurat det.

Lykken er i deg selv

Å være til stede i øyeblikket er med andre ord en selvkortsluttende åndelig floskel. Det er ikke løsningen på livets dilemma av at kroppen går ut på dato og at det gjelder å samle flest mulig opplevelser slik at en kan dø lykkelig.

Dualisme fører til en stadig jakt på å søke lykken i objekter, mens hemmeligheten er at lykken er i en selv. Alt du opplever, er deg selv. Alt du søker etter, er deg selv. Å være seg selv er kunsten.

Det som forhindrer meg i å være meg selv er uvitenhet om hvem jeg er. Kunnskap og metodisk undersøkelse av slik jeg opplever virkeligheten kan sette meg fri. Det er imidlertid ikke personen som blir fri, men jeg blir fri fra den personen jeg tror jeg er. Jeg forstår at jeg er bevisstheten. Jeg er ikke en lyspære som kastes når den ryker og slutter å lyse, men jeg er selve strømmen.   

Problemet er ikke å ikke få nok opplevelser, men opplevelsene i seg selv er problemet. Ved å vite at det er ikke opplevelsene som gjør meg lykkelig kan jeg bli fri fra å søke etter dem. Isteden kan jeg erkjenne meg selv, for der finnes all lykke, all tilfredshet og ubegrenset frihet.

 

«Jeg er ikke en lyspære som kastes når den ryker og slutter å lyse, men jeg er selve strømmen.»

  – Christian Paaske

Kunsten å leve – artikkelserie av Christian Paaske:

Ingen lærte oss som barn hvordan å leve livet som voksne – de fleste foreldre tar nok for gitt at dette kommer av seg selv. Denne «voksenopplæringen» sikter på på å dele ny lærdom, og noe av det har du kanskje allerede lært, men så ser du det kanskje ikke lenger i skogen av alt du har lært. Dette er altså veldig grunnleggende, men likevel viktig. Serien omhandler følgende menneskelige temaer innenfor kunsten å leve:

1. Medium nr. 4-2014: Kunsten å være sur
2. Medium nr. 5-2014: Kunsten å være alene
3. Medium nr. 6-2014: Kunsten å gjøre ingenting
4. Medium nr. 7/8-2014: Kunsten å spise
5. Medium nr. 9-2014: Kunsten å elske
6. Medium nr. 10-2014: Kunsten å ha sex
7. Medium nr. 11-2014: Kunsten å meditere
8. Medium nr. 3-2015: Kunsten å innrede huset
9. Medium nr. 4-2015: Kunsten å dø
10. Medium nr. 5-2015: Kunsten å være til stede i øyeblikket
11. Medium nr. 6-2015: Kunsten å tilgi
12. Medium nr. 1-2016: Kunsten å være lykkelig
13. Medium nr. 2-2016: Kunsten å finne roen
14. Medium nr. 3-2016: Kunsten å være tilfreds
15. Medium nr. 4-2016: Kunsten å forstå seg selv
16. Medium nr. 5-2016: Kunsten å finne lykken i parforholdet
17. Medium nr. 6-2016: Kunsten å få det du vil ha
18. Medium nr. 1-2017: Kunsten å meditere
19. Medium nr. 2-2017: Kunsten å skape et univers