Tilgivelse er et dårlig ord. Det har sine røtter i gammeltestamentlig tankegang hvor det i utgangspunkt er noe grunnleggende galt med å være menneske. Det var etter syndefallet det skjedde, den gangen Adam og Eva ble kastet ut av paradis fordi de spiste av den forbudte frukten på kunnskapens tre. Så ille var det at det forårsaket arvesynden.

Etter dette var mennesket til og med født syndig, som følge av foreldre og forfedres misgjerninger mot Gud. Konklusjonen er at mennesket derfor trenger tilgivelse for å kunne leve videre med sin stakkarslighet, lastefulle natur og skyldbelagte kronisk dårlige samvittighet for å være til. Enhver kristen gudstjeneste har det fortsatt som sitt åpningsritual. Velkomsten i kirken er at menigheten blir bedt om å reise seg for å bekjenne sine synder. Det er forståelig at kirken sliter med populariteten.

Det er noe ulikevektig over ordet tilgivelse, fordi det forutsetter en ovenfra-og-ned-holdning fra den som skal tilgi til den som ber om tilgivelse. Det er den rene og rettferdige som skal rekke ut en hånd til den kriminelle synderen. Det er to roller her med ulik status, den som tilgir og den som ber om tilgivelse.  

«Velkomsten i kirken er at menigheten blir bedt om å reise seg for å bekjenne sine synder. Det er forståelig at kirken sliter med populariteten.»

– Christian Paaske

Verden deles i to

Historien om Adam og Eva inneholder symbolikk på flere plan. Det er også historien om hvordan dualisme oppstår og hvordan verden blir til en illusjon. Før Adam og Eva spiste frukten fra «treet om kunnskapen om godt og ondt», var mennesket et dyr, styrt av instinkter og uten evne til å tenke selv. Etter denne fruktspising fikk mennesket fornuft og språk, og ble fra da av styrt av sine forestillinger og tanker, i motsetning til nedlagte biologiske programmer. Mennesket fikk fri vilje. Gud kommenterte hendelsen slik: «Se, mennesket er blitt som en av oss, til å kjenne godt og ondt» (1 Mos 3,22 ).

Tilsynelatende kan dette se ut som et stort evolusjonsmessig framskritt, men det kan også kalles et syndefall eller en form for ulykke, fordi fra nå av ser vi ikke verden slik den er, men konstruerer verden slik vi selv vil at den skal se ut. Vi går fra et ikke-dualistisk syn på verden til et dualistisk. Inderne kaller det maya, et illusorisk slør som gjør at vi ser verden som adskilte objekter og mister syne av den underliggende helheten og enheten i alt.

For eksempel: Et barn som enda ikke har våknet til sin jeg-bevissthet, ser ikke forskjell på tommelfingeren sin og dynen. Alt fremstår som en helhetlig opplevelse hvor alt henger sammen. Undersøker vi virkeligheten, er det vanskelig å oppdage noen grenser hvor noe begynner og noe annet slutter. Særlig om vi betrakter verden fra et atomnivå, er det tydelig at alt henger sammen i en helhet.

Livets matrix

Med jeg-følelsen oppstår etter hvert identifikasjonen med at jeg er kroppen min, og det blir stadig mer tydelig at jeg er et adskilt individ fra andre kropper og objekter omkring meg. Det ser jo slik ut. Men faktisk er den personen jeg tror jeg er kun en mental konstruksjon, en oppdiktet historie og egentlig ikke virkelig. Personen er ikke mer virkelig enn en skjorte. Skjorten eksisterer kun i kraft av at det er et bomullsstykke som vi kaller for en skjorte. I andre sammenhenger kaller vil bomull for en duk, et kjøkkenhåndklede eller et gardin. Bomullen er virkelig og finnes uavhengig av skjorten, men skjorten kan ikke eksistere uten bomull.

Slik baler verden eller livets matrix på seg, og når vi navngir trær, dyr, fjell og alle objektene, oppstår verden slik vi forestiller oss den. Norge er jo kun et landområde vi har satt mentale grenser rundt, og eksisterer i kraft av en sosial overenskomst.

Det samme gjelder penger. De har en enestående makt over oss og er samfunnets høyeste verdi. Denne verdien fremstår virkelig for oss, og vi må selvsagt forholde oss til samfunnet, våre medmennesker og betale våre regninger, men kunnskap om at det er en illusjon gjør oss fri og gir en mer avslappet holdning til livet. Det er kjekkere å gå på kino når du vet at det bare er en film.

Livet er en sinnstilstand

Det vi kaller verden og som ser ut til å eksistere der ute et sted, er også en illusjon. Det er ingen ytre verden, men verden er slik du opplever den til enhver tid. Når du ser en vakker blomst, skjer det i kraft av at lys skinner på blomsten. Lysstråler treffer øynene, de går videre til netthinnen hvor de visuelle signalene omdannes til elektriske og kjemiske signaler i nervesystemet. De sendes videre til hjernen, og i sinnet finnes en mental «dataskjerm» hvor du ser en vakker blomst. Alt du opplever, skjer i sinnet på denne indre «dataskjermen». Nå er dette imidlertid en «flatskjerm», men sinnet hjelper til å konstruere bildet i tre dimensjoner og tilfører tid for å holde en viss orden på opplevelsene. Resultatet er en grafikk som er så utrolig godt laget at vi rett og slett tror at det er virkelig.

«Det vi kaller verden og som ser ut til å eksistere der ute et sted, er også en illusjon.»

– Christian Paaske

Andre mennesker finnes, men de finnes slik jeg opplever dem. Livet er dramaet slik det utspiller seg i mitt eget sinn. Livet blir derfor mer et spørsmål om hvordan jeg tar det enn hvordan jeg har det. Om jeg velger å se glasset som halvt fullt eller halvt tomt, kommer fra mitt eget valg av perspektiv. Skjønnheten i en rose eller i en solnedgang er i meg selv. Livet er en sinnstilstand.

Konsekvensene av dette når det gjelder tilgivelse, er at det er kun er én person å tilgi, og det er deg selv. Tilgivelse er derfor ikke noe du gjør for andre, men noe du gjør for deg selv. Den andre er ikke en person der ute, men er slik du selv velger å oppleve den personen. En person som har gjort deg urett, er derfor et spøkelse i deg selv. Hat, aggresjon, sinne, nag eller hva det måtte være er ditt eget valg. Og den eneste disse negative følelsene går utover, er deg selv. Å slutte fred med slike spøkelser er en prosess av tilgivelse.

Aksept

I et slikt perspektiv som bryter ned store deler av den dualistiske modellen og åpner et vindu til et mer ikke-dualistisk perspektiv, er tilgivelse fortsatt et dårlig ord fordi det forsterker dualismen. Et bedre ord er aksept. Det tar fordømmelsen, den moralske pekefingeren, anger og skyld ut av ligningen, og aksept gir i større grad rom for at alt henger sammen og at alt til syvende og sist er en helhet.

Aksept er ikke en sofaholdning hvor man kun betrakter det som skjer uten engasjement. Man vil fortsatt ringe til brannvesenet hvis huset brenner, og forbrytere vil fortsatt bli satt i fengsel. Aksept er å stifte fred med det som er. Det er å gi avkall på ønsker og behov for at livet og omstendighetene skulle ha vært annerledes. Det er å gi slipp på forestillingen om at livet skal oppføre seg på mine betingelser.

Det kan være en bitter pille å svelge. De små hverdagslige hendelsene som middagen som brenner, parkeringsboten eller flyet som ble forsinket, er forholdsvis enkle å hanskes med. Det er hverdagsplager og går fort over. Men det finnes større fisk som dødsfall, sykdom, overgrep, ulykker og andre traumatiserende opplevelser som krever mer. For å oppnå fred med en selv finnes det dessverre ingen andre alternativer enn aksept. En sorgprosess etter et dødsfall tar tid. Det helbredende elementet er når det oppstår full aksept for det som har skjedd og livet kan gå videre.

«Aksept er ikke en sofaholdning hvor man kun betrakter det som skjer uten engasjement.»

– Christian Paaske

Løs alle dine problemer

Alle dine problemer kan løses her og nå dersom du er villig til å akseptere deg selv, livet du er blitt gitt og hendelsene du har møtt på livets vei, og totalt omfavne det av hele ditt hjerte og si ja. Du er ikke lenger et offer for omstendighetene, uforutsette hendelser og hva annet faretruende som kan skje i løpet av et liv. Du lider ikke, men setter deg i førersetet og tar ansvar for livet ditt. Problemer får et nytt navn og kalles utfordringer.

Dette er en radikal metode. Det er essensen av alle former for terapi. Skriftefunksjonen i kirken hvor det gis tilgivelse for ens synder er en slik metode av aksept. Freud og psykologene etter ham overtok den samme modellen. Nå ble de nye syndene fortrengt seksualitet, undertrykt aggresjon, mindreverdighetskomplekser og en lang liste over mer moderne måter å bli frustrert og føle seg utilstrekkelig på. Det brukes andre ord og behandlingen og syndsforlatelsen er en annen, men målet og det helbredende element av aksept er fortsatt uendret. Å snakke med en venn, skrive dagbok eller metoder som meditasjon og mindfulness inneholder de samme ingrediensene. Istedenfor at en prest eller terapeut stiller spørsmål og bringer problemene opp i dagen, viser sinnet i samtale, selvrefleksjon eller meditasjon naturlig sitt innhold. Det kultiverer aksept.

«Instant» tilgivelse

Å tilgi eller å akseptere er delvis kun et spill om ord og går ut på det samme. Det er viktig å tilgi, ikke overfor andre, men overfor seg selv. Det er den eneste og mest virkningsfulle metoden for å oppnå fred i sinnet. De fleste sykdommer begynner i sinnet, det er tankene som gjør oss syke. Å ha fred i sinnet betyr å ha fred med seg selv. Det finnes ingen større helbreder enn å tilgi eller å akseptere.

Tilgivelse er ofte knyttet til fortiden ved at det handler om å korrigere en forstyrrelse som allerede har oppstått. Aksept har den fordelen at det også forholder seg til fremtiden ved å kultivere en holdning av aksept for det som skjer. Aksept er «instant» tilgivelse. Aksept er lett for den som ikke har noen preferanser.

«Å tilgi, ikke overfor andre, men overfor seg selv er den eneste og mest virkningsfulle metoden for å oppnå fred i sinnet.»

– Christian Paaske

Kunsten å leve – artikkelserie av Christian Paaske:

Ingen lærte oss som barn hvordan å leve livet som voksne – de fleste foreldre tar nok for gitt at dette kommer av seg selv. Denne «voksenopplæringen» sikter på på å dele ny lærdom, og noe av det har du kanskje allerede lært, men så ser du det kanskje ikke lenger i skogen av alt du har lært. Dette er altså veldig grunnleggende, men likevel viktig. Serien omhandler følgende menneskelige temaer innenfor kunsten å leve:

1. Medium nr. 4-2014: Kunsten å være sur
2. Medium nr. 5-2014: Kunsten å være alene
3. Medium nr. 6-2014: Kunsten å gjøre ingenting
4. Medium nr. 7/8-2014: Kunsten å spise
5. Medium nr. 9-2014: Kunsten å elske
6. Medium nr. 10-2014: Kunsten å ha sex
7. Medium nr. 11-2014: Kunsten å meditere
8. Medium nr. 3-2015: Kunsten å innrede huset
9. Medium nr. 4-2015: Kunsten å dø
10. Medium nr. 5-2015: Kunsten å være til stede i øyeblikket
11. Medium nr. 6-2015: Kunsten å tilgi
12. Medium nr. 1-2016: Kunsten å være lykkelig
13. Medium nr. 2-2016: Kunsten å finne roen
14. Medium nr. 3-2016: Kunsten å være tilfreds
15. Medium nr. 4-2016: Kunsten å forstå seg selv
16. Medium nr. 5-2016: Kunsten å finne lykken i parforholdet
17. Medium nr. 6-2016: Kunsten å få det du vil ha
18. Medium nr. 1-2017: Kunsten å meditere
19. Medium nr. 2-2017: Kunsten å skape et univers

Målet er å publisere alle disse sakene på nett i løpet av 2024. Send gjerne en e-post til nettredaktør Elisabeth Hægeland Reynolds om du vil lese en av artiklene ovenfor som ikke er publisert på nett enda: elisabeth@mediumforlag.no.