Skip to main content
Tid og rom utgjør koordinatene i vårt univers. Så lenge vi befinner oss innenfor dette koordinatsystemet, fungerer det meste innenfor rimelighetens grenser, men straks vi beveger oss utenfor og stiller slike vanskelige spørsmål om hvordan alt oppstod, bryter logikken sammen. Foto: Patramansky Oleg/Shutterstock.com

Kunsten å forstå seg selv

Livet har mye til felles med en biltur langs livets landevei. Kroppen og sinnet er bilen og jeg er sjåføren. Det er viktig å ha kunnskap om begge deler. De fleste kjører livet sitt uten å vite hvordan bilen fungerer, og vet heller ikke hvem som sitter bak rattet. Her følger bruksanvisningen.

Kroppen hadde sin begynnelse i fusjonen mellom eggcellen og sædcellen i et slags personlig «big bang». Etter det ble milliarder av år av biologisk utvikling komprimert inn i svangerskapets ni måneder, og ut kom et levende menneske. Men hvor kom de opprinnelige cellene, molekylene og atomene fra? Hvordan begynte universet egentlig? Det må jo ha vært en begynnelse? Men hva var før det? Universet må jo også slutte et sted? Men hva er utenfor der igjen?

Tid og rom utgjør koordinatene i vårt univers. Så lenge vi befinner oss innenfor dette koordinatsystemet, fungerer det meste innenfor rimelighetens grenser, men straks vi beveger oss utenfor og stiller slike vanskelige spørsmål om hvordan alt oppstod, bryter logikken sammen. Hvis ikke vi kan komme opp med en annen forklaringsmodell, da.

Et lignende logisk sammenbrudd skjer i fysikken når en undersøker fast stoff og trenger langt nok inn i atomet. Da oppdages det at det ikke finnes noe fast stoff, men at alt er energi. Bak energien igjen ender en til slutt opp med ingenting – et tomrom, et nullpunkt eller hva noen fysikere har kalt ubegrenset potensialitet. Dette er uten lokalitet. Det vil si et felt hvor tid og rom ikke finnes. Det kan ikke måles, telles, veies eller observeres – det bare er.

Det kosmiske svømmebassenget

Fysikeren Nassim Haramein sammenligner universets tilblivelse med et uendelig svømmebasseng uten grenser og uten begynnelse. Før noe ble skapt, før det fantes noe som helst å oppleve eller observere, var det som vannet i dette svømmebassenget stod helt stille, uten noen som helst form for bevegelse.

Så oppstår det en bevegelse i vannet, en liten virvel. Nå er det noe å oppleve. Et objekt har oppstått med en bestemt fysisk form og tidsmessig varighet. For at bevegelse skal skje, må det være en spenning mellom motsetninger. Fra de første polariteter mellom positiv og negativ elektrisk ladning fortsetter livet å bevege og utfolde seg i uendelige former og manifestasjoner.

Vannet i svømmebassenget er uforanderlig, det har ingen begynnelse og ingen slutt og eksisterer ikke i tid og rom. Det er det eneste som er virkelig nettopp fordi det er evig og uten forandring. Virvlene som oppstår eksisterer, men de er kun tilsynelatende virkelige. De oppstår, eksisterer en liten stund for så å opphøre eller forvandle seg til nye bevegelser.

Slik sett er livet kun et midlertidig fenomen. En konstant strøm av forandring som bølger på havet uten egen virkelighet. Havet eksisterer uavhengig av bølgene, men bølgene kan ikke eksistere uten havet.  

Livets internett

Internett oppstod en gang på 1990-tallet da datamaskiner ble knyttet sammen i et felles nettverk. Før det eksisterte internett kun som en mulighet. I begynnelsen var det kun noen få hjemmesider, men i dag har det ekspandert til millioner og en hel digital verden i cyberspace spekket med informasjon og opplevelser. Alt som skjer i en datamaskin, har sin opprinnelse i elektriske signaler og en videre kompleks organisering av to tall, én og null. Likevel er dette nok til å skape en slik drømmeverden som internett rent faktisk er. Dersom alle datamaskinene som opprettholder internett ble skrudd av, ville det ikke være noe internett.

På lignende måte går det an å forestille seg at det vi kaller virkeligheten er et gigantisk kosmisk dataprogram, men så godt laget at vi tror det er virkelig. Så alt vi opplever, er bevegelser og egentlig ikke virkelig, men som drømmer eller som ulike hjemmesider i det kosmiske internettet.

Det som er virkelig, er evnen til å oppleve. Det vil si selve eksistensen hvor dette skjer. Vi er altfor opptatt av opplevelsene og glemmer å legge merke til eksistensen eller bevisstheten hvor opplevelsene skjer. Det er det eneste som er virkelig i betydningen uforanderlig, alt annet er kun tilsynelatende virkelig. Det som skjer på internett eksisterer, men det er ikke mer virkelig enn drømmer er virkelige.

Livets to sider

Stemmer ikke nettopp dette med slik jeg opplever verden? Dette øyeblikket eksisterer, men det er umulig å fastholde fordi det eksisterer i en konstant strøm av forandring. Og hvor blir det egentlig av dagene, ukene og årene? Dersom gårsdagen var virkelig, skulle en tro at den kan hentes fram igjen, tas vare på og oppleves om igjen. Alt jeg har opplevd i livet fram til nå, eksisterer kun som minner. De er borte vekk og kunne like godt vært en drøm. Dette er noe jeg vet innerst inne. Det etterlater de fleste i en form for frustrasjon over livets uhåndgripelighet, flyktige natur og frykt for døden, for en vakker dag tar livet slutt.

Det er to sider til livet, den delen som finnes i tid og rom, og delen utenfor tid og rom og som all eksistens har sin opprinnelse i, slik bølgene og virvlene oppstår i det kosmiske svømmebassenget. Det er et tilsynelatende paradoks hvordan ikke-lokalitet, uendelighet og evighet kan eksistere samtidig med noe som er begrenset i tid og rom. Men dette er ikke mer motsetningsfullt enn havet i forhold til bølgene. Havet er uforanderlig, mens bølgene kommer og går.

De fleste får kun med seg den ene siden av livet og lever i uvitenhet om den andre. Forståelsen av livet og selvet blir derfor ufullstendig, mangelfull og grunnleggende frustrerende etterfulgt av problemer. Mennesket kjenner ikke kunsten å leve, fordi det ikke forstår seg selv.

Jeg er bevissthet

For at analogiene med svømmebassenget, internett og havet skal gi mening, må de justeres litt fordi svømmebassenget jo også eksisterer i tid og rom, og selv verdenshavene har sine fysiske grenser. Men det er kun bilder. Det som ikke forandrer seg har ingen begynnelse, og det som utgjør eksistensens grunnlag er bevissthet.

Dette er ikke noe mystisk, transcendent, langt borte og kun tilgjengelig for asketer, yogier og sjamaner. Bevissthet er evnen til å oppleve. Opplevelser kan ikke oppstå med mindre det finnes en bevissthet til å oppleve dem. Kroppen er til liten nytte uten de fem sansene. Sansene er ingenting uten sinnet til å samle sanseinntrykkene, og sanseinntrykkene i sinnet er ingenting uten bevisstheten til å oppleve dem.

Ethvert menneske har bevissthet. Det eneste jeg kan vite med sikkerhet, er at jeg finnes og er bevisst akkurat dette. Det blir umulig å si at jeg ikke finnes, fordi da må det jo være noen til å kunne konstatere akkurat det. Det blir også umulig å finne bevissthetens begynnelse eller slutt, fordi da må det være noen til å konstatere dette. Bevisstheten er uten lokalitet, har ingen fysisk form eller eksistens og kan ikke observeres eller gjøres til et objekt.

Dette er den delen i meg som ikke forandrer seg. Dette er også noe jeg vet. Det er den delen av meg som alltid har vært den samme, den jeg var som barn, ungdom og er akkurat nå. Den som ser seg i speilet og konstater at kroppen har blitt eldre, men jeg som opplever, er uforandret.

Strømmen og lyspæren

Kunsten er å integrere begge disse to sidene av seg selv, både den som lever i tid og rom, og den som er tidløs og uforanderlig. De fleste identifiserer seg med kroppen og tror at jeg er den personen med et bestemt kjønn, alder, utseende, personlighet, stjernetegn, nasjonalitet, utdannelse, jobb, familiebakgrunn, sosiale relasjoner, personnummer og et sted å bo. Dette er den forgjengelige siden med begrenset varighet og dødelig utgang.

Men hvorfor identifisere seg med noe som egentlig ikke er virkelig, men kun er en forbigående drøm? Hvorfor ikke heller identifisere seg med det som er virkelig, bevisstheten som opplever kroppen, tankene, følelsene som forblir uforandret, som ikke dør, men kun opplever at kroppen dør?

Å identifisere seg med kroppen er som å tro at en er en lyspære. Det finnes mange slags lyspærer, noen svake, andre kraftigere, de kommer i ulike fasonger, gløder i mange varianter og har varierende levetid. Men før eller senere ryker alle lyspærer, kastes eller blir resirkulert. Men det som får lyspæren til å lyse, er strømmen. Det å identifisere seg med å være bevisstheten er å forstå at jeg er strømmen. Lyspærer ryker, men strømmen forblir uendret, den finner bare andre lyspærer å lyse gjennom.

Å identifisere seg med å være en lyspære, en fysisk kropp, begrenset av tid og rom, skaper uvilkårlig en følelse av mangel, begrensning og et liv fanget i et døende dyr. Det skaper dualisme ved at en ser seg forskjellig fra alle andre i en verden av adskilte objekter i en alles kamp mot alle. Når man skifter perspektiv til å identifisere seg med å være bevisstheten, forandrer livet seg fra ufrihet til frihet.

Reflektert bevissthet

Med dette utgangspunktet begynner ikke livet med fødselen – jeg har vært der hele tiden. Denne bevisstheten er ikke den personlige bevisstheten knyttet til den personen jeg opplever at jeg er. Det er en form for reflektert bevissthet. Delvis er det mulig å snakke om «den universelle kosmiske bevissthet» og «den lille personlige bevissthet», men egentlig er de to sider av samme sak og forholder seg til hverandre som solen i forhold til månen. Solen er den egentlige lyskilden, mens månen låner sitt lys fra solen og reflekterer det. Bevisstheten er vitnet som opplever, men bevisstheten er også til stede selv i dyp søvn hvor vi ikke opplever noe, hvor det kun finnes fravær av opplevelser, men likevel bevissthet. Den personen jeg tror jeg er, den personen jeg kan observere at jeg er, er også et objekt i bevisstheten.

Den reflekterte bevisstheten er kun en av milliarder av livsformer bevisstheten uttrykker seg gjennom. Det er ikke slik at verden ikke finnes dersom jeg ikke opplever den. Det er ikke slik at møblene i et rom forsvinner i det øyeblikk jeg går ut av rommet og manifesterer seg igjen straks jeg åpner døren igjen. Men fra den store universelle bevissthetens perspektiv er verden på den måten. Denne bevisstheten er fortsatt meg, oppmerksomheten, den selvfølgelige, alminnelige viten av at jeg finnes, at jeg er.  

En evolusjonsmessig funksjon

Ifølge materialistisk naturvitenskap er det kroppen som gjør oss til mennesker. Bevisstheten oppstår som en evolusjonsmessig funksjon av nervesystemet og hjernen, uten at vitenskapen kan gjøre rede for hvordan noe som er begrenset, kan bli til noe som er ubegrenset. Eller hvordan materie kan bli til levende liv, eller hvordan et objekt kan bli til et subjekt. For vitenskapen er dette fortsatt paradokser som ender med selvmotsigelser og logiske sammenbrudd.

Her inntas det stikk motsatte perspektiv at alt er bevissthet, og at den fysiske verden er skapt ut av bevissthet. Skapelsen oppstod ikke ved et stort smell etterfulgt av atomer, molekyler, levende organismer, dyr og mennesker, men ved de første virvlene i «det kosmiske svømmebassenget». Dette manifesterte seg med matematisk presisjon og intelligent design ut fra en kunnskap lagret fra tidligere kosmiske tidsaldre. En kosmisk tidsalder kalles i vedisk kunnskap en kalpa og inngår i en form for «kosmisk døgnrytme» hvor universet går inn og ut av fysisk manifestasjon. Hver kalpa tilsvarer en kosmisk dag og etterfølges av en tilsvarende kosmisk natt. Hver kalpa antas å vare i 4,32 milliarder år.

Hukommelsen

Den neste egenskapen ut over å være bevisst som er verdt å undre seg over, er at vi kan huske. Uten hukommelse vil vi ikke være i stand til å huske noen ting. Språk vil ikke være mulig fordi vi ville glemme hva ordene betyr. Vi vil heller ikke kunne ha noen fornemmelse av tid, fordi tid er basert på at vi kan huske når noe begynte og noenlunde hvor lenge det varer. Hukommelse på et biologisk plan er grunnlag for all form for vekst og reproduksjon, og liv ville ikke være mulig uten.

I universets design kalles dette nivået av hukommelse Det kausale plan. Her finnes all kunnskapen om galakser, solsystemer, mineraler, planter, organismer, dyr og alle skapninger i en form for kosmisk databank hvor alle livsformer «laster ned» informasjon for skapelse og opprettholdelse. Utenom biologisk oppbygning og programmering utgjør det kausale plan også evnen til å huske. På et individuelt og personlig plan lagres også dypere hukommelsesspor i form av opplevelser og erfaringer fra tidligere liv, i tillegg til livsførsel, behov, tendenser, vaner, karakter og bevissthetsspor akkumulert i dette livet og som former skjebnen til det neste.

Sjelen er delen av personens sinn og underbevisste mønstre som vandrer videre gjennom mange liv. Nær-døden-opplevelser er eksempler på at vi fortsetter å oppleve selv etter at kroppen opphører å fungere. Sjelen vandrer videre til ulike opplevelsestilstander før den går inn i en dyp søvn for å våkne opp igjen frisk og uthvilt i en ny kropp, klar for et nytt liv. Fordi det er få eller ingen minner fra tidligere liv, er betydningen av tidligere liv begrenset. At enkelte personer husker hendelser fra tidligere liv, er imidlertid godt dokumentert. Det er overbevisende beretninger om at det ikke er kroppen som gjør oss til mennesker, men at vi er sjelelige og åndelige av natur.

Sinnet

Den fysiske verden er skapt av de fem elementene ild, jord, luft, vann og eter. Herfra henter kroppen byggematerialene til sin fysiske eksistens. Kroppen har videre fem sanseorganer, ett til hvert element, nemlig syn, hørsel, lukt, smak og følelse, for å være i stand til å ta inn den fysiske verden. Sanseinntrykkene transporteres gjennom nervesystemet til hjernen og oppstår i sinnet i form av opplevelser. Til sinnet hører en synkroniserende funksjon som ordner alle sanseinntrykkene og justerer dem til en samlet opplevelse. Videre er det en analyserende og kritisk funksjon som vurderer innkommende informasjon.

I ettårsalderen oppstår en følelse av ego. Gradvis oppstår det en egen identifikasjon med at det er min kropp, mine følelser, mine foreldre og mine leker. Jeg er blitt sentrum i min personlige verden, og fra mitt synspunkt selve universets navle.

Tanker og følelser oppstår, men egoet er raskt ute med å ta eierskap over dem. Egentlig har jeg ikke skapt noen ting og det er ingenting jeg har rett til å kalle mitt eget. Jeg har ikke skapt min egen kropp. En vakker dag våkner jeg opp i denne kroppen. Hjertet slår, lungene puster og et utall av biologiske funksjoner er i gang uten min bevisste deltakelse. Selv tankene er utenfor min kontroll. De bare oppstår uten at jeg vet hvor de kommer fra. Likevel identifiserer egoet seg med alt dette og kaller det sitt. Min kropp, mine tanker, mine følelser, mine ting, mine penger, min historie og så videre, i ren uvitenhet om hvordan det egentlig henger sammen.  

En tredje funksjon i tillegg til følelser og egoet er intellektet. Dette er evnen til å tenke, foreta logiske resonnementer og fatte avgjørelser og beslutninger. Det er blitt populært å lytte til hjertet og la følelsene bestemme over tankene. I det lange løp er ikke dette en særlig god idé. Intellektet står over både ego og følelser, og det må trenes. Klar tenkning og forståelse er ingen selvfølge.

Sinnet bestående av følelser, ego og intellekt kalles Den subtile kroppen og er hvor vi lever våre liv. Det som til enhver tid skjer i sinnet, er livet. Livet er en sinnstilstand.

Å bli voksen

Med denne forståelsen er du klar til å leve livet. Du kan sette deg bak rattet og styre ditt eget liv nå som du vet hvem du er og hvordan kroppen og sinnet fungerer. De fleste mangler denne grunnleggende kunnskapen og blir heller styrt av bilen. Istedenfor at de selv bestemmer retningen, blir de styrt av lyster, begjær, følelser, vaner og ubevisste tankemønstre. De er som en hund hvor det er halen som logrer hunden – og ikke omvendt. 

Livet har mye til felles med en biltur langs livets landevei. Hvis bilen er kroppen og sinnet ditt, vet du hvordan bilen fungerer optimalt, og hvordan du skal kjøre den på best mulig måte slik at du får en behagelig reise?

Når du virkelig forstår at du er bevisstheten som opplever – og ikke kroppen, tankene, følelsene, begjærene og alle sinnets kaotiske innfall og impulser – blir du fri fra det du liker og misliker. Fordi du vet at bevisstheten er uendret før og etter en opplevelse, spiller det ingen rolle hva du opplever. Den ene opplevelsen er like god som en hvilken som helst annen opplevelse. Lykken er ikke er i objektene eller opplevelsen, men lykken er i bevisstheten fordi den er full, hel og komplett. Ingenting kan tilføres fordi den er alt – husk svømmebassenget.

Skjønnheten er i øynene som ser. Alt du søker etter er egentlig deg selv og alt du opplever er deg selv. Derfor slutter den som er fri å jakte etter objekter eller opplevelser for å søke lykken. De finner den i seg selv.

Kunsten å leve – artikkelserie av Christian Paaske:

Ingen lærte oss som barn hvordan å leve livet som voksne – de fleste foreldre tar nok for gitt at dette kommer av seg selv. Denne «voksenopplæringen» sikter på på å dele ny lærdom, og noe av det har du kanskje allerede lært, men så ser du det kanskje ikke lenger i skogen av alt du har lært. Dette er altså veldig grunnleggende, men likevel viktig. Serien omhandler følgende menneskelige temaer innenfor kunsten å leve:

  1. Medium nr. 4-2014: Kunsten å være sur
  2. Medium nr. 5-2014: Kunsten å være alene
  3. Medium nr. 6-2014: Kunsten å gjøre ingenting
  4. Medium nr. 7/8-2014: Kunsten å spise
  5. Medium nr. 9-2014: Kunsten å elske
  6. Medium nr. 10-2014: Kunsten å ha sex
  7. Medium nr. 11-2014: Kunsten å meditere
  8. Medium nr. 3-2015: Kunsten å innrede huset
  9. Medium nr. 4-2015: Kunsten å dø
  10. Medium nr. 5-2015: Kunsten å være til stede i øyeblikket
  11. Medium nr. 6-2015: Kunsten å tilgi
  12. Medium nr. 1-2016: Kunsten å være lykkelig
  13. Medium nr. 2-2016: Kunsten å finne roen
  14. Medium nr. 3-2016: Kunsten å være tilfreds
  15. Medium nr. 4-2016: Kunsten å forstå seg selv
  16. Medium nr. 5-2016: Kunsten å finne lykken i parforholdet
  17. Medium nr. 6-2016: Kunsten å få det du vil ha
  18. Medium nr. 1-2017: Kunsten å meditere
  19. Medium nr. 2-2017: Kunsten å skape et univers

For å lese resten av denne artikkelen må du bli abonnent.

Medium Digital

Fra kr. 39,- / mnd

  Fri tilgang til Medium +

  Tilgang til digitale magasiner

Medium Magasin

Fra kr. 449,- / år

  6 utgaver i året

  Mediums årshoroshop inkludert

Medium Komplett

Fra kr. 59,- / mnd

  Fri tilgang til Medium +

  Tilgang til digitale magasiner

  6 utgaver i året


Christian Paaske

Christian Paaske var med i alternativmiljøets oppstart på midten av 1970-tallet. Han begynte med yoga i 1977 og har vært yoga- og meditasjonslærer siden 1980. Han startet Stavangers første yogasenter i 1985 og drev dette fram til 2005, og i 13 år utgav han yogabladet Yoganytt. Hele tiden har han vært engasjert i astrologi og er praktiserende astrolog, og siden 2007 har han vært astrologisk fagredaktør i magasinet Medium. I senere tid har Vedanta tent en ild av selverkjennelse og gitt svar han har søkt etter hele livet. Paaske er også arrangør av Alternativmessen i Stavanger. Han er fast skribent i Medium og har blant annet utgitt bøkene Meditasjon og Kunnskapens Yoga: En introduksjon til Bhagavad Gita & vedanta. www.christianpaaske.no
    0
    Handlekurv
    Handlekurven din er tom
      Kalkuler frakt
      Bruk kode