Livet er forgjengelig, ingenting varer evig i denne verden. En dag er det slutt. Men er det slutt for jeget, og hvem er egentlig jeg?

Jeg opplever at jeg har en kropp. Jeg lever i en kropp. Jeg kjenner når kroppen er sulten, trett, opplagt, andpusten, avslappet eller har smerter. Når jeg legger meg om kvelden, forsvinner jeg fra denne verden. Når jeg våkner igjen neste morgen, er jeg i kroppen igjen, og verden er der noenlunde slik jeg forlot den kvelden før.

De fleste setter likhetstegn mellom seg selv og kroppen. «Jeg» er det ordet vi bruker aller mest. Det vever seg inn i nesten hver eneste setning i dagligtalen. Det vi da mener, er den kropp-sinn-organismen vi har, utstyrt med en bestemt personlighet, utseende, historikk, familiebakgrunn, navn, kjønn, alder, nasjonalitet, personnummer og adresse.

Men er dette det virkelige meg? Er jeg ikke snarere bevisstheten som opplever alt dette? Er ikke kroppen snarere som en bil, og jeg kjører bilen? Eller at kroppen er en romdrakt tilpasset de atmosfæriske forholdene på denne planeten?

Et tankeeksperiment

Hvor er det bladet du nå holder i hånden din? De fleste vil svare at bladet er i hånden. Det er imidlertid feil.

Bladet er ikke der ute i verden, men kun en opplevelse i ditt eget sinn. Lys treffer bladet. Lysstrålene sendes til øynene. Her vendes bildet opp ned på netthinnen. Nerveceller sender impulser videre til hjernen og i sinnet dannes et bilde som vi så opplever.

Sinnet er som et filmlerret eller en dataskjerm hvor alle opplevelsene viser seg for bevisstheten. Så verden er i deg. En riktigere analogi er derfor å se på livet som det som skjer på en dataskjerm. Bevisstheten er det som opplever det som skjer på skjermen.

Nær-døden-opplevelser

De fleste våkner opp til denne forståelsen av seg selv når de dør. Utallige som har hatt nær-døden-opplevelser, hvor de er erklært klinisk døde, men kommer tilbake til livet igjen, forteller at de fortsetter å oppleve og er bevisste selv etter at de dør. De kan ofte se kroppen sin, høre hva som blir sagt omkring den, og de befinner seg i en våken tilstand uavhengig av kroppen.

Skeptikere forsøker å forklare at dette er fenomener produsert av hjernen. Andre mener at denne type opplevelse nettopp viser at bevisstheten ikke er i hjernen, og at det materialistiske synet er som å tro at hallodamen i fjernsynet sitter inne i TV-apparatet.

Livet forandrer seg ofte på en dramatisk måte etter en nær-døden-opplevelse, ofte ved at man får en helt ny oppfattelse av seg selv. De forstår at de er ikke kroppen, men bevisstheten uavhengig av kroppen. Ofte mister de enhver frykt for døden, fordi kjærligheten de møter på den andre siden, er så overveldende, grensesprengende og ubeskrivelig at det kun er å glede seg til å oppleve det om igjen.

For Anita Moorjani, Mellen Thomas Benedict, Eben Alexander og andre førte det også til helbredelse av sykdommene som førte dem inn i døden. Bøkene og beretningene deres er blant de mest oppsiktsvekkende blant nær-døden-opplevelser.

Om vi ikke selv har hatt slike opplevelser, gjør vi klokt i lære fra dem som har. Konklusjonen er at jeg er ikke kroppen, men bevisstheten som opplever den. Kroppen dør, men bevisstheten lever videre. I et slikt perspektiv finnes det ingen død.  

Les gjerne om mer om nær-døden-opplevelser her:

Åpner for å bevise sjelens evige liv – Medium

Når de døde våkner – Medium

NDO – en titt inn i det hinsidige? – Medium

Å leve her og nå

Å identifisere seg med bevisstheten, og ikke kroppen, tankene, følelsene, personligheten og alle opplevelsene, er ingen enkel sak. Slik vi opplever verden og slik vi bruker språket forteller det oss kontinuerlig at dette ikke stemmer. Det ser ut som vi lever i en dualistisk verden hvor alt er adskilte objekter i forhold til hverandre. Det ser ut som om jeg er kroppen, og uten en kropp ville jeg ikke vært her. Det ser ut som andre mennesker, møbler, biler, dyr, trær og fjell også er forskjellig fra meg.

Med et slikt perspektiv, å tro at du er et adskilt objekt, vil du oppleve deg som tom og begrenset og hele tiden mangle noe. Livet blir et løpehjul for å dekke behov, begjær og lyster og unngå det du ikke vil ha. Døden er da siste endestasjon på reisen og fremstår som livets ultimate nederlag. I mellomtiden handler det om å fylle på med spennende opplevelser for å få mest mulig ut av livet i den avgrensede tiden en har til rådighet.

Å bli fri er å bryte med denne illusjonen, på tross av dens kolossale overbevisningskraft om sin troverdighet. Når vi undersøker forholdet mellom bevisstheten og våre opplevelser grundigere, vil vi oppdage at vi lever i en drømmeverden. Livet er som å være på kino med en film så fantastisk bra laget at de fleste tror det er virkelig. Når vi kan bryte denne illusjonen, kan vi tre ut av livets matrix og bli fri. Å gjøre dette krever en kontinuerlig våkenhet i å skille mellom bevisstheten og objektene og opplevelsene i bevisstheten. Prosessen må pågå helt til denne kunnskapen er så integrert at ingenting kan bringe en tilbake til illusjonen igjen.

Selv når døden banker på, ved sykdom, smerter og lidelser, må en kunne fastholde denne kunnskapen. En slik læring er best å gjøre før krisene og livets store utfordringer melder sin ankomst. Det er best å begynne nå.

Ikke noe personlig

Fødsel og død er to sider av samme sak. Det som fødes, må uunngåelig dø. Vi lever med død rundt oss hele tiden. Hver kveld når vi legger oss, dør vi fra dagen vi nettopp opplevde. Neste dag er den dagen borte, og likeså alle de dagene før det. Alt vi har, er det vi opplever akkurat nå. Om kort tid er dette øyeblikket og denne dagen også over. Slik går det med ukene, månedene og årene.

En tanke oppstår i sinnet, er der en kort stund og forsvinner igjen. Det er også en liten fødsel og død. En celle i kroppen oppstår og dør, tusenvis av dem fødes og dør hvert eneste øyeblikk. Et liv er det samme. Et menneske fødes inn i verden, er her en stund, forlater verden og går tilbake hvor det kom fra.

Det er som bølger på havet. Bølgene kommer og går, men havet forblir hele tiden det samme. Identifiserer du deg med en bølge på havet og lar egoet ta eierskap over at dette er min bølge, så blir livet et mer personlig prosjekt. Problemet blir tilsvarende stort med hvor mye vi har tatt eierskap over denne bølgen når den tar slutt og går over i en annen bølge.

Identifiserer du deg med havet, blir livet ikke så personlig, men en kontinuerlig forvandling av livsformer i livets uendelige kreative dans. Jeg har ikke skapt meg selv. Jeg er kun en dråpe i havet og en brikke i det store puslespillet. Havet er ikke avhengig av bølgen for sin eksistens, men uten havet ville det ikke vært noen bølge. Det er følgelig kun havet som er virkelig, og bølgene er kun tilsynelatende virkelige uten noen varig eksistens. Den kloke identifiserer seg derfor heller med havet enn bølgen. Den kloke sørger derfor verken over de levende eller døde, fordi det finnes ingen død. Det eneste som finnes, er bevisstheten. Den har ingen begynnelse og ingen slutt, den bare er.   

«Den kloke sørger verken over de levende eller døde.»
− Bhagavad Gita

Jeg er bevisstheten

Bevisstheten er ikke noe mystisk, eksaltert eller en eller annen grensesprengende opplevelse der ute forbeholdt yogier, asketer og andre som jobber hardt med saken. Bevisstheten er deg. Det er den helt opplagte, selvfølgelige opplevelsen av at du finnes. Det er ingenting du trenger å gjøre for å vite dette, du bare vet det.

Bevisstheten er som en lommelykt. Den bringer til liv alt den lyser på. En lommelykt kan ikke vendes rundt for å lyse på seg selv, for den er selve lyset. Det er ingenting du trenger å gjøre for å bli klar over dette. Problemet er bare at det er så enkelt. Av den grunn blir det vanskelig og går de fleste hus forbi.

Når kroppen dør, vi vil forstå dette, fordi da er vi fortsatt bevisste uten at kroppen er der for å hypnotisere oss inn i den dualistiske verden. Kan vi forstå dette før kroppen går ut på dato, vil vi kunne gi slipp på kroppen og dem vi er glad i på en lettere måte. Den største gevinsten er imidlertid at livet vil kunne leves med større frihet og med visshet om at livet kun eksisterer ett sted, og det er her og nå. Alt annet er kun teori.

Livet er ikke et timeglass hvor sanden renner ut. Livet er at jeg er og vil alltid være. Jeg er ikke kroppen, jeg er bevisstheten.

Kali

Kali er den hinduistiske gudinnen for forvandling. Hun symboliserer selvet eller bevisstheten. Den bloddryppende sigden i hånden symboliserer at intellektet må skjære gjennom og man må kutte av sitt gamle hode. Det betyr at man må glemme sine gamle forestillinger om verden for å tilegne seg ny innsikt i at jeg er bevisstheten. Alle hodeskallene er et symbol på forvandling og at evig eies kun det tapte.

Relaterte saker:

Døden er undervurdert – Medium

Kunstterapeut: – Døden er inngangen til det evige livet – Medium

Hvordan leve livet i lys av døden? – Medium

Åpner for å bevise sjelens evige liv – Medium

Når de døde våkner – Medium

NDO – en titt inn i det hinsidige? – Medium

Kunsten å leve – artikkelserie av Christian Paaske:

Ingen lærte oss som barn hvordan å leve livet som voksne – de fleste foreldre tar nok for gitt at dette kommer av seg selv. Denne «voksenopplæringen» sikter på på å dele ny lærdom, og noe av det har du kanskje allerede lært, men så ser du det kanskje ikke lenger i skogen av alt du har lært. Dette er altså veldig grunnleggende, men likevel viktig. Serien omhandler følgende menneskelige temaer innenfor kunsten å leve:

1. Medium nr. 4-2014: Kunsten å være sur
2. Medium nr. 5-2014: Kunsten å være alene
3. Medium nr. 6-2014: Kunsten å gjøre ingenting
4. Medium nr. 7/8-2014: Kunsten å spise
5. Medium nr. 9-2014: Kunsten å elske
6. Medium nr. 10-2014: Kunsten å ha sex
7. Medium nr. 11-2014: Kunsten å meditere
8. Medium nr. 3-2015: Kunsten å innrede huset
9. Medium nr. 4-2015: Kunsten å dø
10. Medium nr. 5-2015: Kunsten å være til stede i øyeblikket
11. Medium nr. 6-2015: Kunsten å tilgi
12. Medium nr. 1-2016: Kunsten å være lykkelig
13. Medium nr. 2-2016: Kunsten å finne roen
14. Medium nr. 3-2016: Kunsten å være tilfreds
15. Medium nr. 4-2016: Kunsten å forstå seg selv
16. Medium nr. 5-2016: Kunsten å finne lykken i parforholdet
17. Medium nr. 6-2016: Kunsten å få det du vil ha
18. Medium nr. 1-2017: Kunsten å meditere
19. Medium nr. 2-2017: Kunsten å skape et univers

Målet er å publisere alle disse sakene på nett i løpet av 2024. Send gjerne en e-post til nettredaktør Elisabeth Hægeland Reynolds om du vil lese en av artiklene ovenfor som ikke er publisert på nett enda: elisabeth@mediumforlag.no.