Tekst: Annie Vist Hageløkken
Mangel på fysisk kontakt kan også påvirke vår fysiske helse sies det. Jeg husker at jeg som ungdom hørte historier om fryktelige forsøk med spedbarn på utenlandske barnehjem. Noen barn fikk alt de trengte av mat og stell, men ingen nærhet og kos. Det resulterte i at de visnet hen og døde. Om dette medfører riktighet tør jeg ikke påstå, men det har i alle fall fått meg til å tenke på viktigheten av fysisk kontakt.
Behovet for nærhet har vi med oss hele livet, fra vi fødes til vi går over til den andre siden. God nærhet skaper tillit og trygghet. Det skaper et bånd mellom vesener. Ja, jeg sier vesener med vilje. Det er mulig å ha nærhet også med dyr, bare spør en av landets utallige hundeeiere. Og tro det eller ei, jeg hevder hardnakket at vi kan ha nærhet også med planter. Hvor stor glede og fysisk kontakt opplever ikke hobby gartneren når han eller hun steller og jobber i hagen sin. Jeg tror til og med at noen går så langt som å snakke med blomstene sine.
Inntil nå har det vært et sosialt krav om fysisk kontakt når mennesker møtes her i landet. Minstekravet var et håndtrykk, men svært mange klemmer både kjente og ukjente mennesker. Grunnen til det er jo at vi ønsker å etablere en positiv stemning og et hyggelig inntrykk oss imellom, det viser at vi anerkjenner og respekterer den eller de andre vi forholder oss til. Og så føles det jo godt da, den fysiske kontakten gjør noe med oss emosjonelt. Ved å bli tatt på så kjenner vi virkelig at vi lever, at vi er og at vi blir sett.
Ingen regel uten unntak heter det, og det finnes selvsagt personer som ikke liker eller takler fysisk kontakt med andre, samt mange former for fysisk kontakt som er direkte skadelig og/eller uønsket. Fysisk kontakt med andre på en positiv og givende måte krever gjensidighet, et ønske fra begge om at den skal finne sted.
Tilbake til spørsmålet mitt; «Klemmer du trær?» Jeg er en treklemmer. Jeg er så heldig å bo nærmest midt i skogen uten for mange nære naboer, så jeg kan fritt klemme på både bjørk og gran uten tilskuere som tror jeg har en skrue løs. I manko på andre klemmemuligheter, venner og bekjente, så har jeg oppdaget at det å stå med kinnet inntil en stor ærverdig trestamme faktisk er veldig hyggelig. Å stå slik og bare være i øyeblikket gir stor ro. Den kontakten gir meg energi, og får meg til å senke skuldrene litt, og jeg tror ikke treet har noe imot det heller.
I en hektisk hverdag, og med alle de restriksjoner som vi er pålagt på grunn av smittefare, så kan det være lurt å unne seg små øyeblikk av fred og ro i sinnet. Min anbefaling er klar, finner du et ubevoktet tre så klem til!
Om artikkelforfatteren:
Annie Vist Hageløkken anser seg for å være en oppdagelsesreisende i den spirituelle verden. Hun er healer, klarsynt og medium under opplæring. Hun har hele livet jobbet innenfor omsorg og veiledning av andre mennesker, og brenner for å hjelpe andre til å finne styrken og livsgleden i seg selv.
Nettside: aktivsjel.no
