Kampen om kroppen og bevissthetsreisen

Hele livet har jeg slitt med kroppen. Den var alltid for stor, synes jeg. Den tok for stor plass, var for mye. Den ville ikke oppføre seg, hørte ikke på meg. Fra jeg var 7 år og en lege på helsestasjonen fortalte at jeg var altfor tjukk og at jeg måtte skjerpe meg, ble kropp et stort tema som opptok store deler av mitt indre liv og ikke minst indre dialog.

Hele livet drømte jeg om den dagen jeg skulle bli «slank og fin». Da kunne livet begynne. Den dagen jeg skulle bli anerkjent som et velfungerende menneske, med en ekte kropp. Da skulle ingen lengre påpeke det hvis jeg spiste for mye, eller minne meg om at kroppen min burde strammes inn og holdes i tøylene. Den dagen jeg ble slank – da skulle alle like meg. Jeg skulle bevise at jeg var like vellykket som andre. Den dagen ville alle bli glade i MEG, og se forbi kroppen min.

For meg var kroppen det verste med meg. Den klumpen som hang under hodet og ga meg så mye trøbbel. Ofte drømte jeg om at kroppen bare kunne forsvinne, slik at folk kunne se meg. Jeg var anerkjent som smart og klok (og moden for alderen). Og jeg var flink! Selvfølgelig var jeg flink. Flink til å hjelpe, støtte og gi av meg selv. Klare alt selv og ikke være en byrde.

Frem til jeg var 34 levde jeg enten på diett eller mellom dietter. Ventet på denne forløsningen av det uønskede. Ventet på at kroppen skulle ta til fornuft og fettet skulle smelte bort. Ventet på at det uelskede delen av meg skulle forsvinne, slik at jeg kunne begynne å bli glad i meg selv. For å elske seg selv, må du være verdt å elske. Og jeg hadde ikke det som krevdes.

Hele livet ble en ventelek. Vente på at livet skal begynne. Vente på å bevise min verdi. Vente på å bli BRA NOK.

Etter at jeg hadde min spirituelle oppvåkning i 2013, 27 år gammel, begynte jeg stadig å reflektere mer over mitt forhold til kroppen. Det tok likevel mange år før jeg lærte å akseptere den og innse at jeg også hadde en bra nok kropp.

Nivå 1: «Livet skjer i mot meg»

Den amerikanske spirituelle læreren Michael Beckwith snakker om at det finnes fire stadier av bevissthet, og at vi alle har ett nivå vi hovedsakelig befinner oss på, men at vi ofte kan sirkulere gjennom alle nivåene fra tid til annen.

Mange av oss befinner seg store deler av livet i offer-stadiet. Jeg levde mesteparten av mitt (ikke-bevisste) liv her. Beckwith kaller det «mot meg-bevissthet». Det vil si at vi føler at livet grunnleggende er i mot oss. Vi venter på at noe eller noen skal komme og redde oss. Vi føler ikke at vi har særlig kraft til å skape endringer og vi tror vi er offer for våre omstendigheter. Det er fra dette bevissthetsnivået vanskelig å se forbi dagens situasjon (sånn har det alltid vært, så sånn må det alltid være). Det er vanskelig å forstå at vi ikke er følelsene våre. Vi ser ikke at bevisste og ubevisste tanker og mønster styrer alle avgjørelser og valg, og gjør at vi føler oss låst, stagnert og ofte sinte, bitre og frustrerte på verden.

I min barndom og i ungdomstiden følte jeg meg sint, fordi jeg hadde «feil gener» og ikke hadde foreldre som var supersunne eller lagde «slankemat». All makt lå utenfor meg, og alt jeg kunne gjøre var å prøve så godt jeg kunne å skape orden i kaoset, uten særlig hell. Hele mitt trossystem gikk på å forsøke å tvinge og lure kroppen til underdanighet, fordi jeg følte så total mangel på kontroll over kroppens oppførsel. Kroppen var noe «utenfor» meg som jeg ikke kunne styre.

Nivå 2: «Livet skjer fra meg»

Da jeg hadde min (første) oppvåkning, skjedde det naturligvis et indre skrifte i det bevisstheten steg til «fra meg»-nivået – manifestasjonsbevissthet. Dette nivået kjennetegnes ved at du begynner å føle en form for kraft og makt. Endring skjer fra deg, og det føles bedre enn å være offer. Du ser dine muligheter til å skape forandring. Du ser dine egne destruktive mønstre og gjør noe med det!

Du kan sette deg mål og få ting til å skje. Likt tiltrekker likt, så tenk positive tanker og skap positive endringer! Det er i bunn og grunn ut av «fra meg»-mentaliteten de fleste selvhjelpsbøker blir skrevet. Komfortsona blir sidestilt med «mot meg» eller offer-bevissthetsnivået, og det gjelder å holde oss gående.

Se for deg en middelaldrende coach med kraftfullt skjegg som roper høyt til sine følgere om hvor viktig det er å komme over dørstokkmila. Imens forteller han ivrig historien om da han nesten døde på vei opp Mount Everest. Men han holdt ut og overlevde, fordi han presset seg ut av komfortsona og aldri tok en dag fri! Livet blir noe du kan erobre og forme i ditt indre bilde av perfeksjon. Bare du presser deg selv nok.

Komfortsona er fienden

Selv om det er mye mer «empowering» og positivt å føle at du kan skape endringer, er det også utmattende hvis vi stopper her. Koste hva det koste vil, så skal du nå målet. Du venter. Nå venter du ikke lengre på å bli reddet. I stedet venter du på resultater. Venter på et visst utfall, å komme til et mål som du har satt deg fore. Det fører også til ubalanse og ikke minst følelsen av å mislykkes om man ikke når målet man har satt seg fore. Og nå er det din skyld og din skyld alene.

For min del var det slik jeg fikk gjort unna masse dietter og vektnedgang. Men det var hardt arbeid og jeg brukte min egen kroppsskam som motivasjon for å holde fokus. «Du er så viljesterk, Marthe, du er så flink, skulle ønske jeg var så sterk». Lite visste de at den styrken de beundret egentlig var dyp skam for hvordan kroppen min så ut.

Healet ferdig og klar for å leve!

Mitt mål ble ikke bare å slanke meg, men å heale alt, slik at jeg kunne bli slank. Jeg hadde åpenbart blokkeringer, negative tanker og mønstre som gjorde at jeg ikke hadde den kroppen jeg ville ha. Jeg brukte «positive affirmasjoner» som «jeg er slank, sexy og vakker», for å huske på hvorfor jeg gjorde relativt ekstreme tiltak. Målet helliggjorde absolutt middelet. Slik som å kun spise 6 måltider i uken eller konstant faste i 48 timers sykluser med 8 timers spisevindu og ekstrem lavkarbo (listen fortsetter).

Det viktigste å påpeke her var at jeg ikke følte meg trist eller bitter fordi jeg ikke spiste som de andre. Jeg følte ikke at jeg fikk glipp av mye fordi jeg var på diett. Jeg var ikke sur fordi jeg ikke tillot meg «en juksedag». Tvert i mot, jeg var på vei! Jeg følte meg positiv, ivrig og energisk! Særlig da jeg så resultatene. Og for å være ærlig var jeg veldig dømmende overfor matvalgene til andre. Især andre overvektige, som jeg følte gjorde altfor lite for «helsen sin».

Dette bevissthetsnivået er i stor grad styrt av egoet. DU får ting til å skje. DU er flink. DU er den som har makten. DU er den som fortjener ris og ros. I forlengelsen av dette er det også DU som ikke tenker positivt nok, det er DU som ikke har healet nok, det er DU som fortsatt bærer negative trossystemer. Det er fremdeles DU og du alene som IKKE klarer å få ting til å skje. DU er blokkert og har ikke «jobbet nok» innover. «Hadde jeg vært healet og fri for blokkeringer nå, hadde jeg vært slank». For er det ikke slik det funger? De mest spirituelle og de som har skjønt universets lover, de manifesterer vel ikke lengre noen utfordringer livet sitt, eller?

Det jeg tolket som «høy vibrasjon» og positivitet, viste seg å være falskt. For det var én ting jeg ikke måtte gjøre (i tillegg til å spise for ofte eller innta karbohydrater): Å FØLE. Anerkjenne. Hengi meg. Jeg trodde jeg var i kontakt med følelsene mine. Jeg trodde jeg kjente etter. Alle de årene hadde jeg en opplevelse av at jeg visste hva følelser var. Det viste seg at jeg visste om følelser. Jeg tenkte på følelser. Jeg forstod tankene. Men ekte, rå følelser? Nei.

Is it only love and light?

Dette nivået er med andre ord knyttet til «it is only love and light»-tankegangen, som sirkulerer i mange spirituelle miljøer. Vi vil kun strekke oss mot lyset og enhver form for ubehag eller negativitet tolkes som et steg fra det vi ønsker å skape. Vi må holde oss gående og løpe fra mørke og «lav vibrasjon». Hvis vi ser nærmere på det, vil vi kanskje tenke annerledes.

Lys = maskunin energi, logikk og bevissthet.
Mørke = feminin energi, intuisjon og det ubevisste.

Når vi er i «fra meg»-bevisstheten, er det nettopp den maskuline energien vi opererer ut ifra. Vi gjør noe hele tiden, også det å «jobbe innover for å nå et mål». Vi skal manifestere det vi vil, det vi har lyst på, fordi vi har noe å bevise. Ikke minst for oss selv. Vi søker suksess utenfor oss selv og lengter etter at omstendighetene våre skal bli bra nok til å nyte livet. For det kommer til å bli bra, ikke sant? Så lenge du fortsetter?

Det vi blir redde for er mørket. Feminin energi. Å være, ikke gjøre. Stå i det krevende uten å rømme. Vi gjør alt for å unngå det ubehagelige. Vi forstår ikke at også mørket er en del av altet, det er ikke vår jobb å kjempe imot livet, og unngå alt vanskelig. Om man opplever vanskelige situasjoner eller ikke manifester alt man vil umiddelbart, er ikke dette et tegn på at vi er mislykket fordi vi ikke har healet nok eller jobbet nok innover.

Jeg kunne ikke akseptere kroppen, det ville være synonymt med å gi opp. Jeg skammet meg for å ikke ha sluppet alle blokkeringene jeg hadde og gjorde alt jeg kunne av healingteknikker, hypnose, EFT, skyggearbeid, visualisering og takknemlighesdagbok, for å komme til mål.

Kontrollen slipper tak

Livet har en tendens til å lære oss leksene våre på den vanskelige måten. Jeg har gått ned mye i vekt, over 25 kg ved tre anledninger. Som 16-åring, som 24-åring og som 34-åring. Siste gangen fastet jeg tilnærmet konstant et halvt år og gikk ned 50 kg, følte jeg meg fantastisk!

Samtidig kom det stadig en dypere frykt i meg; «Hva om jeg ikke kan holde på vekttapet denne gangen heller?» Det var blitt min største redsel: «Tenk om andre ser hvor ødelagt jeg egentlig er, om de ser hvor lite selvkontroll jeg har!» Du som leser dette er kanskje innforstått med universets lover og forstår hva som skjedde.

«Energy flows where attention goes» er et kjent sitat i spirituelle kretser. Min oppmerksomhet var på å gjøre alt jeg kunne for ikke å legge på meg. Jeg var livredd for å måtte møte den skammen igjen. Den tjukke identiteten måtte være død nå! Jeg hadde gjort det indre arbeidet. Jeg hadde forstått min selvsabotasje. Jeg hadde forstått alt! Også mitt indre barn hadde jeg jobbet med. Hva mer skulle til? Herregud, er det mer som må heales? Jeg flyktet igjen «opp i lyset» når jeg følte noe ekte, og fortsatte mine affirmasjoner og la planer for å tvinge kroppen min tilbake til underdanighet. JEG styrte skuta, og det var bare min jobb å få kroppen under kontroll. Så hva gjorde at kroppen min? Du gjettet riktig! Den begynte å legge på seg.

Du tenker sikkert at jeg «ga opp» og begynte å spise mye og det var det som var grunnen til at jeg la på meg 25 kg! Dette hadde skjedd meg ved to tidligere anledninger. Det som nå var annerledes var at vektøkningen bare skjedde. Selv da jeg fortsatte å faste, selv da jeg ble enda strengere med inntak av karbohydrater. Kroppen bare pakket på seg med dette uelskede, uønskede fettet. Det var som en bryter skrudde seg på og sugde tilbake alt jeg trodde jeg hadde sluppet.

Uansett hvor mye jeg kontrollerte maten, pekte vektnåla oppover. Hadde jeg ikke selv opplevd det, hadde ikke jeg trodd det heller. Jeg hadde (arrogant) tenkt at «hun der spiser nok ubevisst, mellom måltider, så bare hun loggfører maten sin, vil hun snart se at hun spiser altfor mye». Siden jeg faktisk både skrev ned maten og spurte mannen min om han kunne følge med på om jeg spiste i søvne (!) gikk det opp et lys for meg. Jeg hadde gjort nok.

Etter så mye selvhat og analysering av hva jeg gjorde feil, finne ut hva jeg måtte heale, etter så mye frustrasjon og selvpining som ikke førte til noe annet enn mer lidelse, kom til slutt dagen da jeg måtte innse den vonde sannheten Jeg var nødt til å slippe kontrollen.

På tide for alle deler av meg å ta plass i denne kjøttdrakten og akseptere at ting er som det er. Jeg måtte hengi meg helt, og slutte å tviholde på ideen om at livet ikke kunne begynne før kroppen var fikset. Tørre å tenke tanken: Hva hvis ikke jeg når det målet? Det jeg hadde higet etter hele livet.

Nivå 3: «Livet skjer gjennom meg»

Det tredje bevissthetsnivået kaller Michael Beckwith* «gjennom meg». Dette er knyttet til å være i hjerteenergien, men også i sin feminine energi (uavhengig av kjønn). Alt det du ville få til og skje, og som du også oppnår via viljestyrke og tankesett i nivå 2, kan du bli «tvunget» til å se nærmere på. Denne forestillingen om at «jeg kan leve godt bare jeg har healet nok» er mer skadelig enn nyttig. Følelsen av å være flink, motivert og «ta grep» kan gjøre at vi ikke tør stoppe opp og kjenne etter hva som egentlig foregår. Vi fyller på med mer å gjøre, mer å fikse, mer å heale. Alt for å komme dit.

Når vi er i energien av å vente, utsetter vi livet til et punkt i fremtiden. Uansett om det er kropp eller noe annet du ser på som «feil», er det fort å havne i en «healing-loop», med en forestilling om at vi kun kan manifestere det vi vil bare vi har forløst nok.

DA vil universet belønne deg (som en julenisse som ser om du er snill nok til å motta gaver). Da vil kroppen (eller lommeboka og kjærlighetslivet) fikses. Men for nå, må du jobbe og gjøre og fikse og ordne. Holde pusten og vente på manifesteringen.

*) Michael Beckwith er en amerikansk spirituell lærer som grunnla Agape internasjonale spirituelle senter i 1986. Han er forfatter, foredragsholder og har en anerkjent podcast som heter Take back your mind. Han har blant annet skrevet de bestselgende bøkene Life Visioning, Spiritual Liberation og The Answer is You. Han var også med i filmene The Secret (2009) og Heal (2017). 

Vær OK med at ting ikke er som vi vil

Kan du finne ro ved tanken om at ting IKKE vil manifestere seg som du vil, eller får du angst av å tenke på at denne tingen ikke vil endre seg? Før fikk jeg panikk da jeg tenkte dette. Det måtte bare skje, jeg som jobbet så hardt. Alt annet ville vært umulig å leve med.

Ved å hengi oss til at utfallet ikke må bli som vi vil, «gi opp kampen» og komme til «gjennom meg»-bevisstheten, opplever du en dypere følelse av trygghet. Fordi du er OK, uansett omstendigheter. Du vil ikke lenger forlate deg selv eller vente på en tid der du skal være god nok. Du er trygg NÅ. Du tåler deg selv. Du forstår at du ikke trenger å fikse alt selv og at healing kan skje naturlig ved at du slipper kontrollen. Det er ikke noe å kjempe for.

Du opplever en ny form for ro, som ikke har å gjøre med hvorvidt du når dine mål. Når du fokuserer energien i hjertet, på takknemlighet, på din indre tilstand, finner ro i nuet og åpner opp for å ta imot hjelp, støtte og veiledning, åpner det seg opp en helt ny verden. En verden der du ser på alle interaksjoner og «tilfeldigheter» som en anledning til å bli guidet. Du får lyst til å være i denne fysiske virkeligheten med det du er. Mørket blir ikke lengre så farlig, for du kan se i mørket nå.

Du lar livskraften, kildeenergien eller universet jobbe gjennom deg. Du får fokuset bort fra å endre deg eller heale deg for å bli bra nok til å manifestere. «Fra meg» får ting til å skje, for å føle oss bedre. «Gjennom meg» gjør ting som føles bra i øyeblikket, uavhengig av utfallet eller om det passer med «strategien» du har lagt for å komme til et visst mål.

Du tillater denne kraften å strømme via deg, slik at du kan leve her og nå. Ikke bare for deg selv, men for å hjelpe andre. Nå mener jeg ikke på den selvutslettende måten man gjorde før.

Å ta godt vare på seg selv og fylle egne behov først føles ikke lenger som en luksus, men som det mest naturlige i verden. Du vet nå at du kun kan gi av deg selv når du har overflod. Og overflod er en indre tilstand du skaper fra innsiden.

Du åpner deg opp for å være til tjeneste. Du er mottakelig og fleksibel og er ikke lengre redd for å følge din egen vei, og leve på din egen måte. Du forstår viktigheten av å ikke rømme og vet at din verdi eller suksess ikke måles i hvor flink du er til å overkomme hindringer. Til å manifestere det perfekte liv så du kan være bra nok. Du mislykkes ikke ved ikke å «heale alt» og du vet at du ikke trenger å gjøre mer for å leve et magisk liv, fullt av deilige overraskelser.

I stedet kommer en ny form for mot: Du tør dele av deg selv og være autentisk. Du er bevisst, ikke bare på det du kan få, men det du kan gi, fra hjertet. Du åpner deg opp for at du har indre guiding, en intuisjon, et høyere selv, som vet hvor du skal og hva du vil. Derfor trenger du ikke lengre kjempe så hardt for det. Det er trygt å gi slipp.

Kroppen er nøkkelen til forsoning

For meg begynte arbeidet med nervesystemet. Lære og slappe av. Være tilstede i kroppen min, og tolerere at det føltes ubehagelig, ekkelt. Jeg måtte tillate meg selv å føle skammen for å ha en klumpete kropp. Ingen skam, ingen rømming.

Jeg var nødt til å slutte fred med kroppen, og den eneste måten å gjøre det på, er å bosette seg i den. For dere som har hatt et forhold til kroppen hele livet, er det en selvfølge. Men for mange av oss, også mange som er født sensitive, spirituelt åpne, lysarbeidere, jordengler eller lignende, kan nettopp det å være tilstede i kroppen være vanskelig.

Ikke alle får problemer med vekten, slik som jeg. Mange føler likevel at kroppen ikke er «ekte» og at det er lettere å astralreise tilbake til andre dimensjoner, fordi mange mennesker som leser denne teksten kan ha følt at kroppen bare betyr smerte, ubehag, skam og at den i bunn og i grunn er uviktig.

Kroppen og det fysiske blir noe vi ikke egentlig ønsker å forholde oss til. Vi vil bare at det skal være et «ikke-tema». I dette tredje bevissthetsnivået vil nettopp kroppsaksept og fysisk integrering bli viktig, fordi du går fra å være i hodet (også det åndelige), ned til å være i hjertet. Plutselig føler du mer.

Å BO i kroppen betyr å ikke lengre numme oss selv, slutte å bite tennene sammen, ikke gi for mye, sette grenser, tørre å bli mislikt og ikke minst, tørre å føle de vondeste følelsene vi har forsøkt å unngå hele livet. Det uelskede mørket.

Nivå 4: Livet skjer «som meg»

Michael Beckwith kaller det siste og fjerde bevissthetsnivået «som meg», I am. Altså den altoppslukende følelsen av å være i totalt bliss. En opplevelse av at alt og alle er koblet sammen. At alle er en del av deg og at du er en del av alle. Jeg sier ikke nå at du ikke kan forstå dette konseptet.

Forskjellen er å erfare det. Det er svært få mennesker som lever livet sitt gjennom dette perspektivet, men alle kan kjenne på denne opplevelsen i visse øyeblikk. Kanskje i meditasjon, eller når du er i naturen, eller ser barnet ditt leke og le. Som regel er det ikke langvarig, og det er heller ikke målet. Med en gang vi prøver å «komme hit» er vi ikke der. Det er paradokset.

Paradoksene

Det er ikke om å gjøre å «nå nivå 4» mer enn det er om å gjøre å «få en kropp som er bra nok til å kunne elske». Du er ikke flinkere hvis du er på nivå 3 enn nivå 1. Ved å tro du er bedre ved å være mer bevisst, betyr det at du ikke er der du tror du er. Ironien! Beckwiths kategorisering av bevissthet er kun her for å hjelpe oss forstå oss selv. Ikke for å stemple noe som feil eller riktig, negativt eller positivt, bedre eller dårligere enn andre.

Jeg var nødt til å slippe kontrollen, kaste baderomsvekta, og la det stå til. Gå ned i det ukjente og spørre: Hvem var jeg om ikke en person som var viljesterk? Som var villig til å gå langt for å få kroppen jeg ønsket?

Jeg måtte trekke energien min tilbake fra hva andre måtte mene om kroppen min og begynne reisen med å bli kjent med kroppens behov. Dette var noe jeg aldri før hadde tenkt på var et tema. For meg var det om å gjøre ikke å gi kroppen det den ønsket seg, fordi jeg følte den bare ønsket ting som var negativt for meg. Det viste seg at det var ikke kroppen min som ønsket disse tingene. Det var egoet mitt og et dypt såret indre barn som forsøkte å ikke miste kontrollen nok en gang.

Hvorfor elske deg selv som du er?

Det er umulig å tvinge folk til et høyere bevissthetsnivå eller overbevise andre om å slippe kontrollen. Det er heller ikke meningen. Det eneste vi kan gjøre er å vise mennesker veien innover og stole på at alle har sin egen indre guiding å følge. Sin egen livsvei. Sitt egen dharma.

Vi kan hjelpe andre ved at de selv får erfare hvordan det føles når kroppen er i ro. At det er trygt å føle. Vi kan påpeke hvor latterlig våre tillærte verdisystemer egentlig er. Og vi kan oppmuntre andre til å stole på kroppens dype visdom. For kroppen er og blir en del av den fysiske opplevelsen, vi er nødt til å akseptere når vi er her på jorda. Vi trenger selvsagt mål og mening, vi trenger også maskulin energi. Men vi trenger ikke styre hele livet vårt ut fra hva vi oppnår eller hvor mange mål vi når.

I dag driver jeg Dharmasenteret i Moss, som har en hel timeplan basert på å finne indre ro og tilstedeværelse i kroppen og livet. Jeg gir energimassasjer for å hjelpe mennesker komme tilbake til egen kropp. På nett hjelper jeg mennesker koble seg på sin feminine, rå, urkraft og leve skamløst og fritt via kurset Slipp kroppen fri – elsk deg selv som du er.

Du kan fremdeles gjøre ting og ha mål du ønsker å nå! Selvfølgelig! Handling er viktig. Det er ikke alltid feil å ønske og forandre kroppen sin eller ta andre livsstilsvalg. Det som er viktig er å se på hvorfor du gjør det. Fra hvilket bevissthetsnivå. Gjør du det du gjør, for å nå et fiktivt mål der fremme og venter? Eller handler du ut i fra intuisjonen din, uansett om du tror handlingen fører til målet eller ei? Må du alltid gjøre mer, eller klarer du å gi slipp, hvile og erkjenne at alt ikke er ditt å fikse?

Å slippe kontrollen og tørre å tre inn i det ukjente krever mye mer mot enn å bite tennene sammen for å nå et mål eller være på «selvutviklingsveien». Det er lettere å lengte til dagen der fremme, da livet skal være i ren flyt fordi du har «healet ferdig». Men livet blir en mye rikere opplevelse når vi tør å kaste oss ut det ukjente, slippe kontrollen, og «skitne oss til» , akseptere alt som er og slutte å kjempe så hardt i mot livet. Leve!

Det er nettopp dette vi gjør i kurset Slipp kroppen fri – elsk deg selv som du er. Du lærer å slutte fred med deg selv, å ta imot hjelp, støtte og healing. Vi jobber energetisk, emosjonelt, mentalt, men også fysisk (nervesystem) for å transformere skam til aksept, frykt til mot. Slik at du kan romme alle deler av deg selv, og våge å være både «for mye» og «for stor».

Selv om du har slitt med lite egenkjærlighet, å gi for mye, svake grenser, skam og dårlig kroppsbilde i lang tid, kan det være på tide å slippe kontrollen og finne igjen din dype kraft, som står støtt i seg selv uansett hvordan det stormer ute. Du har en kropp, om du vil eller ei. Du kan like gjerne ta bolig i den.

Les mer:
dharmacoaching.no/elskdinuelskedekropp

Les også:

Fra indre kaos til indre enhet og ro: Bli venn med ditt eget ego!

Veien til spirituell opplysthet: Ta livet av egoet gjennom sjamandød

Lekent og inspirerende om helse og livsstil

Positiv indre styrketrener og gledesspreder