Det var en stor glede og veldig koselig å få intervjue Kim Are Stende hjemme i underskrevnes stue på Råholt i høst og også i en livesending vi hadde om mediumskap i januar. I det første intervjuet delte han spennende historier og opplevelser fra sin oppvekst (se videoen nedenfor). I livesendingen fortalte han om de ulike typene mediumskap: mentalt, fysisk og transe. Dette kan du se på vår Facebook-side og i vår YouTube-kanal.

Kim Are jobber fulltid som medium, klarsynt, healer og han er kursleder både i sin egen bedrift Kimesi-skolen og ved Norsk Spirituelt Akademi. Han har arbeidet med kjente britiske medium som Colin Fry, Gordon Smith, Carol Ellis og mange flere, og han har holdt flere storseanser i Europa og Norge. Han var den første i Norge til å fullføre Gordon Smiths kurs i «Intuitive Studies» ved Arthur Conan Doyle Centre i Edinburgh. Kim Are har også samarbeidet med politiet i Norge og ellers deltatt i flere tv-produksjoner; Jakten på den 6. sans, Livet på den andre siden og Migrapolis: Oh My God.

Ved fødselen het han Kim Angél, men allerede som barn byttet han navn, fordi det skulle bli mer akseptert i bygda han bodde i. Her skulle man nemlig helst være «som folk flest» og ikke skille seg nevneverdig ut. Hvis ikke havnet man i trøbbel, slik Kim Are så altfor ofte opplevde i oppveksten.

Moren hans Wenche Karlskov er også klarsynt, ifølge Kim Are. Av henne fikk han sin første tarotkortstokk som 6-åring, og hun lærte ham å lese i hender. Hun gav ham også en god innføring i wicca eller heksekunst, selv om hun ikke brukte disse begrepene selv.

− Wicca har fulgt meg hele livet. Mamma har lært meg mange av ritualene som jeg fortsatt bruker i dag. Hun setter ikke nødvendigvis ordet «wicca» eller «heksekunst» på det, hun kaller det naturtro. Men det er egentlig det samme. Alt det mamma gjør er også i wicca. Men å si «wicca» eller «heksekunst» i Valdres er skummelt, sier Kim Are og ler.

Her er også en YouTube-video med opptak av en del av Mediums intervju med Kim Are:

Mye magi og spenning i oppveksten

Da Kim Are var liten opplevde han mye spennende og merkelig som har preget livet i ettertid – det vi kan kalle magi eller paranormale fenomener.

− Barndommen min var interessant. Det skjedde veldig mye, smiler han. Blant annet var moren og Margit Sandemo gode venninner og naboer, og de hadde det Kim Are kaller «heksemøter» hjemme i stua deres. Der skjedde det visst mye forskjellig og han lærte mye av disse møtene.

− Det var alltid et eller annet overnaturlig som skjedde hjemme. Jeg husker jeg var ganske liten, og så sitter jeg på kjøkkenet sammen med søsteren min og kjøkkenbenken begynner å hoppe og riste, forteller han. Det var en gammel kjøkkenbenk uten vask eller rør som stod inntil en vegg. Den begynte bare å hoppe, riste og flytte seg ut fra veggen til midt på kjøkkengulvet. Benken ristet seg ut 4-5 meter ut på gulvet, forteller Kim Are.
− Jeg og søsteren min synes dette var kjempekult, og vi ropte: «Kom igjen!» Andre hadde kanskje fått panikk. Slike ting skjedde hele tiden, smiler han. Dette skjedde en gang da han og søsteren prøvde å få kontakt med sine guider, og det gjorde de mens de enda bare gikk i barnehagen. Han har to søsken, men han er den eneste av søsknene som har åpnet opp for og utviklet denne typen evner.

Klarsynte mor, mormor og oldemor

Det å være klarsynt som barn og også ha en klarsynt mamma var ikke alltid like moro – spesielt ikke da Kim Are var tenåring.

− Det at mamma var klarsynt var et mareritt da jeg var tenåring, for hun ringte stadig og spurte: «Hva er det du driver med nå?» ler Kim Are. Han sa bare: «Ingenting, jeg har ikke gjort noe!» Likevel visste han at moren visste hva han hadde gjort og hva han hadde planlagt å gjøre.

Morens farmor, altså Kim Ares oldemor, var også klarsynt og spådde i kaffegrut, noe som var ganske sosialt akseptert på den tiden hun levde. Mormoren hans var også klarsynt, men hun la lenge lokk på evnene fordi det ikke var akseptert å snakke om slike ting.

− Når du kommer fra små steder som Røn og Ulnes i Valdres, er det best å være «vanlige folk». Det skulle være «hysj, hysj». Den beskjeden har jeg fått mange ganger selv: «Nei, no e det vel best at du e vanlig følk vel», fikk jeg høre.

Har alltid sett og hørt åndeverden

For Kim Are har åndeverdenen vært en del av livet fra han var veldig liten. Og han husker mange sterke opplevelser fra oppveksten.
− Jeg har alltid sett åndeverden. Jeg har alltid hørt åndeverden, det har alltid vært der. Da jeg var veldig liten, bodde vi i et veldig negativt hus det ikke var godt å bo i. Bak huset rant en stor elv, og hver eneste kveld hørte jeg en dame som skrek om hjelp. Det var aldri noen andre der. Mamma måtte undersøke dette, for hun hørte det også, forteller Kim Are.

Det viste seg at det hadde vært en drukningsulykke der for mange år siden, hvor en dame ble tatt av strømmen. Hun var gravid utenfor ekteskap med en gift gårdseier, så han hadde kastet henne på elven for å ikke bli tatt i utroskap og for at ingen andre skulle kreve gården.

− Vi hørte hele tiden at skriket flyttet seg nedover, og det opplevde vi mange ganger. Vi var ikke velkomne i det huset i det hele tatt. Det var så negativt og tungt der. Margit Sandemo var der én gang, og hun sa: «Her setter jeg aldri mine ben igjen». Der ville ikke hun være, forteller Kim Are.

Som barn kunne han også ofte se en slags «lilla mann» i et hjørne av stua, men moren så ikke denne mannen. En gang mens moren lå på sofaen og så på fotball med katten ved siden av seg, så nøs denne lilla mannen. Katten ble så redd at hun spratt opp og satte alle klørne ned i moren og pilte av gårde. Vi så aldri den katten mer, forteller Kim Are. Etter denne episoden trodde moren på ham da han fortalte om den lilla mannen i hjørnet. Hun begynte å gå rundt med søkepinner for å finne ham, få ham ut og prøve å rense huset, uten å lykkes.

− Det var det flere inne der for å prøve å rense det, men det er fortsatt forferdelig. Dette var lenge før Åndenes makt på TV, og de som bor der nå hadde overhodet ikke godtatt å få inn noen derifra. Du kan ikke si ordet «ånd» før de bare sier: «Nei, nei, nei!» og tar ut pekefingeren. Det er andre i familien som bor der nå, sier Kim Are.

Ble kalt «trollmannen»

På skolen kunne Kim Are vite hva klassekameratene fikk i karakter, og han visste det det når de ikke fortalte sannheten. Men det å kunne se og forstå ting som ingen andre i klassen kunne fatte ble ikke alltid så godt mottatt av de andre.

− Jeg ble kjent som trollmannen på skolen, fordi at jeg bare visste ting. Når du bare vet noe uten å kunne fortelle kilden du får det ifra, så synes folk at du er rar. Siden man er annerledes, er det noen som trekker seg unna og noen kommer nærmere, fordi de er nysgjerrige. Men det var vanskelig å knytte ordentlige bånd. For enten er de med deg fordi du er annerledes og da vil de ikke bli kjent med deg, de vil bli kjent med det du kan. Eller så vil de ikke ha noe med deg å gjøre. Så jeg hadde veldig få venner, men jeg hadde gode venner.

Mye mobbing og vold

Det verste er at Kim Are ble alvorlig mobbet med flere voldelige episoder og trusler, både på grunn av evnene og legningen som homofil. Noen elever skar ham opp med passer, stjal klær fra sekken hans og brant dem bak skolen.

− Som alternativ og annerledes fra før, blir du en minoritet i minoriteten i tillegg. Jeg har møtt mye fiendtlighet også i det skeive miljøet, fordi jeg gjør det jeg gjør. Uansett hvor jeg var, var det enten «for» eller «imot». Jeg gidder ikke for eller imot. For meg kunne jeg ikke brydd meg mindre om du tror på det jeg gjør eller ikke, det spiller ingen rolle. Det blir det samme som at hvis du har et problem med at jeg er skeiv, så er det faktisk ditt problem. Jeg får ikke gjort noe med det. Du må da enten akseptere meg slik jeg er, ellers trenger du ikke ha noe med meg å gjøre, sier Kim Are, som i dag lever lykkelig med sin partner Eivind.

Mobbingen var så ille at Kim Are rømte fra skolen til besteforeldrene og familien bestemte seg også for å flytte. Men det ble ikke noe bedre på det nye stedet heller. Og Kim Are mistet mye undervisning både på grunn av mobbingen og dårlig oppfølging fra lærere, skoleledelse og barnevernet. Så ble han tvunget til å flytte tilbake til Rødberg skole.

− Barnevernet tvang meg til å flytte tilbake til den gamle skolen, for de sa at hvis jeg ikke gjorde det så kom mamma i fengsel. Og så sa de at jeg aldri kom til å få se søsknene mine igjen. Vi meldte fra overalt. Jeg var til og med i kontakt med taperforeningen som hjelper mobbeofre, men fikk ikke hjelp der heller.

Til slutt ble psykiatrien involvert, men dette ble heldigvis stoppet av en lege i Rødberg som sa: «Gutten er ikke syk, han er sint. Og med det som skjer her skjønner jeg at han er sint». For ja, Kim Are var veldig sint på lærerne og alle som ikke trodde på ham og dermed unngikk å ta problemet på alvor.

Utvikling av evner

Sikkert og visst er det at Kim Are har vært igjennom mye, og han har virkelig jobbet intenst i mange år med sin åndelige utvikling.

− Selv om jeg er født med evner, har jeg alltid utviklet meg. Og det har vært veldig viktig, ikke minst med tanke på etikk, psykologi ovenfor klienter og for min egen del. Det har gjort meg mye bedre, sier han.

Hans åndelige utvikling begynte for alvor da han som 18-åring gikk på Vestoppland folkehøyskole i Brandbu (2004-2005), som i dag heter Hadeland folkehøyskole. Der gikk han en linje som het «Energi og bevissthet».

− Jeg er veldig takknemlig for at jeg dro dit, og jeg er veldig takknemlig for besteforeldrene mine, som betalte mye av skolen for meg, sier han.

Etter dette året turte han å si: «Jeg er også her, jeg fortjener å ha det bra i mitt liv.»

− Det var det året jeg bestemte meg for at all den mobbingen er faktisk ikke definisjonen av meg. Jeg velger hvem jeg er, og da jeg gjorde det måtte jeg ta avstand fra folk som ikke var bra, som utnyttet meg og var stygge med meg.

− Før jeg begynte med åndelig utvikling, var jeg en stille liten mus. Jeg sa aldri et ord. Jeg bad om unnskyldning for absolutt alt jeg gjorde. Det handler om alt man har opplevd av negative ting, mobbing og slikt, forteller han.

Etter året på Brandbu flyttet han til Gjøvik, hvor han begynte å gå ut med at han er et klarsynt medium.

− Det var nesten som å komme ut av skapet en gang til, forteller han. I 2006 flyttet han til Lillehammer, hvor han begynte å jobbe på en klinikk som het Nephys. De to damene som jobbet der, Anne Lise Bjugstad og Anita Solvang, gav ham mye oppmuntring, sendte ham på kurs og støttet ham fullt ut i utviklingen både som terapeut, klarsynt og medium.
− De støttet meg hele veien i absolutt alt. Anne Lise og Anita virkelig bare dyttet meg av gårde. Jeg har sånn mamma-følelse på de begge to, rett og slett, sier Kim Are og ler. Han ble med Anne Lise på et kurs i Akupunktur 2000, og de støttet ham til å bli utdannet både spa-terapeut og aromaterapeut. Siden hjalp de han så han fikk gå på kurs i Sverige med Colin Fry, Jane Lyzell og siden med Gordon Smith i Skottland.

− De sa bare: «Ja, kjør på, kjør på, kjør på!». De to årene jeg var der gjorde så utrolig mye for hvem jeg er og hvor jeg er i dag. Jeg er så takknemlig for de to damene, du aner ikke.

I dag er Kim Are absolutt ikke stille som en mus, og han har gitt slipp på det vonde fra fortiden og har virkelig kommet seg opp og frem. Han er god til å fortelle og det som kommer er både spennende og interessant – noe tydeligvis mange andre også mener. I podcasten Ånd & vitenskap har Kim Are vært gjest i 6 episoder, siden lytterne og programleder Camillo Løken gjerne ville ha ham tilbake. Du kan høre ham både i episode 80 om transemediumskap, 99 om wicca, 102 om fysisk mediumskap, 111 om kontakt med avdøde, 115 om krystallhealing og i episode 118 om det kosmiske bibliotek.

Kim Ares nettside: www.kimesi.no

Kurs, seanser og sittinger

Kim Are Stende tilbyr både kurs i klarsyn, mediumskap, grunnleggende kurs i healing, samt sitting, reading, reiki-behandling og krystallhealing. Han holder også kurset «Møt dine åndelige veiledere», et enkeltstående 2-dagers kurs i både healing, klarsyn og mediumskap, samt et kurs om eteriske oljer og bruken av dem i hudpleie, rensing av kroppen, meditasjon og healing. Les mer om dette på nettsiden hans: kimesi.com/kurs. Han holder også kurs ved Norsk Spirituelt Akademi: norskspiritueltakademi.no

Sittingens tre deler:

Når du går til et medium, er det fint å være litt forberedt og vite hva du kan forvente. Kim Are Stende anbefaler deg også å reflektere litt over disse spørsmålene: Hva ønsker du å oppnå ved å oppsøke et medium? Hvem ønsker du å få kontakt med? Hva ønsker du å få svar på? Han forteller at en medial sitting har hovedsakelig tre deler:

1. Bevisgivning: Her deler mediet detaljer for å fortelle om den avdødes identitet. Det kan være navn, høyde, utseende, bosted, type relasjon til den som mottar budskapet og andre spesifikke fakta om personen. Det er viktig at disse detaljene er spesifikke og presise, og det tar cirka de 10 første minuttene av en sitting. Deretter går mediet over på felles minner den avdøde har med den som går til sittingen. For eksempel kan den avdøde vise Kim Are at de plukket rips i hagen og at de lagde ripsgelé sammen. Her er det rom for spørsmål, som for eksempel: «Hva tenker bestemor om at barndomshjemmet hennes skal selges?»
2. Dialog: Når bevisene er gitt, kan samtalen gå mer over i en dialog med rom for flere spørsmål. Man lurer kanskje på: «Hvorfor kommer den avdøde? Hva ønsker han/hun å fortelle meg?» Her er det viktig at svaret er mer utfyllende, konkret og spesifikt enn bare: «Hei! Jeg ser deg, jeg er glad i deg» ifølge Kim Are.
3. Intensjon med sittingen: Hvis du går til et medium, anbefaler Kim Are at du først reflekterer over: «Hva er viktig for meg at kommer igjennom?» Det kan for eksempel være å få svar på konkrete spørsmål du ønsker å stille en avdød som stod deg nær. For noen vil det være mer enn nok å få en bekreftelse på at en nær avdød lever videre og at de vil møtes igjen når tiden er inne. Andre ønsker å få vite hvordan de selv kan få kontakt med avdøde og eventuelt guider for å få hjelp.

Relaterte saker: