Jeg har i det siste blitt kjent med podkasten I lys av døden. Dette har inspirert meg til å skrive artikkelen du nå leser. Allerede fra jeg var barn og ungdom har jeg tenkt en del på døden. Noen ganger har dette vært en kilde til angst og eksistensiell uro, andre ganger som en kilde til å aktivt ta grep om eget liv fordi jeg vet at livet er tidsbegrenset. I mye av det jeg har gjort, både personlig og yrkesmessig, har bevissthet om døden vært med meg som et bakteppe når det gjelder å gjøre autentiske valg og prioriteringer.

Døden gir retning

Døden gir en retning for livet. Når vi tar innover oss at livet er tidsavgrenset og at vi teoretisk sett kan dø når som helst, hva framstår da som viktig? En slik dødsbevissthet vil ofte gi kraft til å ikke utsette viktige gjøremål, samt til ikke å dvele for mye ved trivielle, praktiske anliggende, men snarere få ting gjort.

Dødsbevissthet kan altså gi kraft og mot til å ta sannere og mer autentiske valg og å gå den unike veien i livet. En slik intensitet kan ofte tvinge seg fram i forbindelse med dødsfall, ulykker og andre kraftfulle hendelser som er utenfor vår kontroll. Det kan midlertidig vekke oss opp fra tåken mange av oss går rundt i, der vi er søvngjengere i eget liv. Vanligvis varer ikke dette veldig lenge, med mindre vi aktivt velger å kultivere en slik «dødsbevissthet». Det er heller ikke nødvendig å vente på at noe alvorlig og trist skal inntreffe. Vi kan aktivt velge å forholde oss til at vi skal dø og velge å ta bedre valg for livet på grunnlag av det.

«Når vi tar innover oss at livet er tidsavgrenset og at vi teoretisk sett kan dø når som helst, hva framstår da som viktig»?
– Andreas Aubert

Hva er autentisitet?

Jeg har alltid vært opptatt av autentisitet og det å gå egne veier. Jeg vil si litt om min reise innen autentisitet og hva jeg legger i begrepet, da denne forståelsen vil utgjøre et fundament for resten av artikkelen.

Som barn er vi i utgangspunktet i kontakt med våre autentiske behov, ønsker, ressurser, evner og interesser. Samtidig er vi prisgitt våre omsorgspersoner. Vi erfarer at noen sider av oss ønskes velkomne. Andre sider blir ikke forstått, og kanskje også aktivt avvist, latterliggjort og fordømt. Et typisk eksempel er hvis man vokser opp i en akademisk familie og ønsker å gå en mer praktisk rettet vei i livet. Eller motsatt, hvis man vokser opp i en familie av håndverkere, og man er interessert i litteratur og klassisk musikk. I slike scenarier kan man bli møtt med manglende forståelse og aksept, og kanskje også mye motstand. Andre eksempler kan være at man er mer følsom, introvert, ekstrovert, filosofisk, uredd, adrenalinoppsøkende, innovativ eller nysgjerrig enn det omgivelsene kan forstå og understøtte.

Det å ikke bli forstått, å bli motarbeidet og få innprentet at det er noe «galt» med oss, kan gjøre veldig vondt og bli en sterk kontrast til det å føle seg elsket. Som barn er vi avhengig av kjærligheten og omsorgen fra foreldre og andre omsorgspersoner, og å ha et noenlunde fungerende samspill med omgivelsene for øvrig, som på skolen og i venneflokken. Derfor blir de fleste av oss nødt til å i en viss grad å kutte forbindelsen til sentrale aspekter av vårt autentiske selv. Dette kan gi seg utslag i en rekke «symptomer»:

• Flathet, meningsløshet, manglende engasjement.
• Overopptatthet av å «please» andre, eventuelt overopptatthet av å gjøre opprør og å gå i motreaksjon.
• Uklar retning i livet, lytter for lite til oss selv, for opptatt av hva andre og «samfunnet» mener, spør stadig andre om råd.
• Rastløshet, søker å fylle et tomrom, konstant på leting etter noe eller noen «der ute» som kan fylle tomrommet.
• Sterk dømming av seg selv og andre, overdreven negativitet, følelse av stagnasjon.

I mitt voksne liv har min største drivkraft vært å være mest mulig autentisk og sann, blant annet i ord, handling og prioriteringer. Samtidig er dette en gradvis prosess som krever at vi gjør en solid og grundig jobb innenfor hvert av livsområdene. Det er en krevende reise, og ingen blir noen gang utlært. Som forlengelse av min personlige indre og ytre utviklingsreise, vokste det seg etter hvert fram et ønske om å støtte andre i å oppnå det samme. Som livsveileder og kursholder er autentisitet den røde tråden i mitt arbeid.

Døden, autentisitet og vågemot

Som ungdom og ung voksen filosoferte jeg mye, både over døden og meningen med livet. Mye av det handlet om at jeg ofte opplevde meningsløshet. Denne meningsløsheten hadde sin bakgrunn i at mange opplevelser og dynamikker i oppveksten, særlig på skolen, hadde formet meg til å få et vanskelig forhold til en del av mine evner, ressurser og interesseområder. Jeg hadde ofte andre perspektiver og andre interesser enn mine medelever. Jeg fikk innprentet at jeg var annerledes, og at det ikke var ok.

Som ung voksen var jeg ikke lenger i et miljø som aktivt motarbeidet meg. Jeg hadde likevel en indre spenning mellom kreftene i meg som ønsket livsutfoldelse, og de vanemessige kreftene som ut fra angst ønsket å holde dette tilbake. Derfor kjente jeg på flathet og meningsløshet i kontrast til det å aktivt uttrykke og leve ut fra mitt autentiske selv – noe som er iboende meningsfylt.

Eksempelvis var det skummelt å ta kontakt med kvinner, uttrykke mine kreative impulser eller å bli mer synlig og aktiv med mine perspektiver på livets store spørsmål. Samtidig var disse kreftene i meg så sterke at jeg ikke kunne benekte dem. Bevissthet om døden var en av faktorene som gjorde at jeg med jevne mellomrom klarte å skjære gjennom selvundertrykkelsen. Glimtvis følte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å våge å la livsimpulsene utfolde seg.

Jeg forstod etter hvert absurditeten i å utsette disse essensielle tingene, det ville bare bli verre, jo lengre jeg utsatte det. Ved at jeg våget å følge mine autentiske impulser, fikk jeg mange vakre opplevelser med kvinner, foretok flere livsendrende utenlandsreiser, gikk på mange selvutviklingskurs og ga ut egen musikk. Jeg fikk etter hvert avstand til de traumatiske erfaringene fra oppveksten, der de nåværende positive erfaringene av å bli tatt imot, akseptert og verdsatt, ble sterkere.

Livets naturlige syklus

Unge mennesker trenger å utforske livet og å gjøre seg erfaringer. Slik kan man etter hvert falle mer til ro og ens autentiske livsvei vil bli tydeligere. Denne tydeliggjøringen henger sammen med å aktivt lytte til intuisjonen. Intuisjonen fungerer best når den kombineres med god «research». Det å ha gjort et mangfold livserfaringer blir en del av grunnlaget som intuisjonen baserer seg på. Uten slik research vil intuisjonen om hva man skal velge og prioritere være blandet med forvirring, fordi man har mye ulevd i livet som tynger en.

Hvis man er seg bevisst døden og at den kan inntreffe når som helst, blir det absurd å utsette tingene man brenner for til man blir 60 år. Livet har et naturlig livsløp og en iboende syklus hvis man ikke undertrykker seg selv. Det krever samtidig at vi aktivt våger å leve ut kreftene og impulsene våre. Bevissthet om døden gjør at man får nok kraft til å tørre det.

Hvert individuelle liv har i utgangspunktet sin syklus, et iboende driv mot å realisere sitt potensiale i løpet av forventet levealder. Der man er nysgjerrig og utforskende som ung, etter hvert finner sin retning og forpliktelse og vier seg til denne gjennom noen tiår, og til slutt gradvis eldes, gir plass til yngre krefter og dør med en grad av tilfredshet og fullendthet. Vi kan si at Livet med stor L uttrykker seg gjennom hvert individ, og at livet strekker seg i retning av utfoldelse og fornyelse. På en større skala søker livet også å fornye seg og utvikle seg gjennom at de gamle dør og yngre krefter tar over.

«Hvis man er seg bevisst døden og at den kan inntreffe når som helst, blir det absurd å utsette tingene man brenner for til man blir 60 år».
– Andreas Aubert

Kortsiktig og langsiktig

I en del år var det viktig for meg å leve med mye frihet og mye fritid. Som en naturlig forlengelse av dette, ble det etter hvert også viktig å aktivt velge mer ansvar, forpliktelse og struktur. Det trenger dypest sett ikke være en motsetning mellom de to elementene. Døden kan inntreffe når som helst, samtidig som vi godt mulig skal leve i en del tiår til. Det er viktig å ha et perspektiv av håp og langsiktig retning, samtidig som vi ikke trenger å styre livet ned til hver minste detalj. Vi trenger også rom for spontanitet, lek og noe ukontrollert.

Et langsiktig perspektiv på eget liv innebærer at vi må gjøre en del ting som kanskje ikke er så gøy der og da, men som er nødvendig for å få nok inntekt og å kunne fungere i det praktiske livet, samt å ta valg som understøtter vår fysiske helse slik at vi kan leve med godt funksjonsnivå i mange år til. Samtidig som vi også trenger å ivareta de mer umiddelbare behovene og finne pustepauser og tid til lek, slik at livet ikke blir en endeløs tredemølle.

En frigjørende kraft

Uansett hva slags liv vi lever, hva slags livssyn eller politisk orientering vi har, er det lett å bli fastlåst i egne ideer og perspektiver. Vi kan også bli fanget i illusjonen om at alt vi har bygget opp og kjempet for er solid, urokkelig og har en absolutt, iboende eksistens. Vi kan leve med en illusjon av trygghet og frykte alt som tilsynelatende truer tryggheten. Dødskreftene har en frigjørende kraft i seg i den forstand at døden til syvende og sist er sterkere enn alt det fornuftige og meningsfulle vi kan bygge opp og tro på. Å innta dette perspektivet kan skape en form for fristilling fra det alvorstyngede og fastlåste i eget liv og i samfunnet vi er del av.

Eksempelvis er prestasjon og perfeksjon ganske vanlige verdier i vår tid. Samtidig er livet fullt av ufullkommenhet, feil, uhell og at mye ikke går slik vi ønsker. Når vi ser livet i lys av døden, vil vi se at vi aldri vil nå et endepunkt som er fullkomment. Vi kan like godt snu det og se at det vi allerede har og som er ufullkomment, kan bli tatt fra oss når som helst. Dette kan føre til en dypere verdsettelse av alt som allerede er bra og som vi tar for gitt. Det kan også føre til større aksept for alt som er ufullkomment. Jeg har i det siste trent meg på å snu det konstante jaget etter forbedring til en holdning av «jeg har allerede opplevd og fått til mye fint. Alt positivt som jeg opplever framover, kan jeg se på som en bonus». Da kan jeg glede meg over alt godt som skjer fremfor å ta ting for gitt eller vurdere om det er «bra nok».

Det å kunne «leke» seg med livets tidvise kaos og iboende ufullkommenhet kan også gi opphav til mange nye, kreative impulser. Eksempelvis kan det gi kraften til å leke seg med ukonvensjonelle ideer innen eksempelvis musikk, skriving, dans, filmkunst, malekunst eller andre uttrykksformer. Enten dette er for egen glede eller det også potensielt kan gi inntekt.

Døden og livet

Hvordan kan vi bruke døden til noe konstruktivt mens vi fortsatt er i live? Det motsatte av døden er livet – det å være levende. Det kan være sterkt og magisk å virkelig leve. Da kan vi komme i kontakt med en kraft der vi føler oss ustoppelige, og samtidig også i kontakt med egen sårbarhet og skjørhet. Vi blir på samme tid både kraftfulle, nakne, ubeskyttede og sårbare.

Det er skjørt å virkelig være levende – fordi vi da samtidig kommer i kontakt med at det ikke er garantier for noe som helst i livet. Døden og livet blir tett forbundet. Livet blir et vågestykke. Nettopp av den grunn holder vi oss selv ofte tilbake og er redde for suksess fordi vi da samtidig kan risikere å møte fiasko. Det kan oppleves destabiliserende når vissheten om døden kommer et skritt nærmere. Tør vi virkelig å leve ut våre livskrefter og våre evner selv der vi risikerer å bli avvist? Vi blir nakne når vi våger livet. I den nakenheten kommer vi nært noe. Vi blir følsomt og sensitivt nær livet og oss selv, og potensielt også nær andre mennesker. Når vi er klar over at vi har begrenset tid, gir det livet økt intensitet. Den intensiteten kan smelte oss, smelte forsvaret, smelte overlevelsesstrategier.

Hvis du hadde dødd i morgen, hva hadde vært viktig i dag? Hva kommer du i kontakt med som er det motsatte av døden? Et eksempel kan være å kjenne på et behov for dypere kontakt med andre mennesker framfor å holde dem på avstand.

«Det er «skjørt» å virkelig være levende – fordi vi da samtidig kommer i kontakt med at det ikke er garantier for noe som helst i livet. Døden og livet blir tett forbundet».
– Andreas Aubert

Tiden går fort

Hverdagen består i stor grad av mange trivielle gjøremål. Vi trenger å planlegge og være ansvarlige, og å legge til rette for at vi kan leve et godt liv i mange år til. Samtidig er det også viktig å lage seg gode dager slik at reisen i seg selv blir meningsfull og at livet ikke handler om å nå en endestasjon. Selve livsprosessen er i seg selv meningsfull.

Døden vil komme før eller senere. Selv om man statistisk sett kanskje har 50 eller 60 år igjen å leve, så er det uansett en kort, begrenset tid. Uansett hvor ung eller gammel man er, så går tiden fort og vi skal dø før eller senere. Hva blir da viktig? Svaret på dette spørsmålet må innebære både et kortsiktig og langvarig perspektiv. Livet består av begge deler.

I lys av døden, hva kan vi lære om livet? Kanskje det å ikke være så redd for å ta kontakt med fremmede, eller å få dypere kontakt med menneskene man allerede har i livet. Tørre å følge det autentiske i en selv og både være «kraftfull» og sårbar. Våge å ta i bruk mer av egne evner, både for lek og i yrkessammenheng. Tillate seg selv å være klossete, uferdig og å ha det gøy underveis i prosessen. Ikke være så lukket for nye impulser, opplevelser og perspektiver. En viktig mening med livet er å være så levende som mulig når vi lever. Hva det innebærer for hver og en å være et helt, levende menneske, kan se veldig forskjellig ut fra person til person.

Underholder oss til døde

Dagens mediebilde og mainstream underholdning fyller livet med trivialiteter og overfladiskhet, holder døden på avstand, og fratar på den måten dybde i livet. Det er en fare at media, politikk, utdanningssystemet og til og med religion blir underlagt krav om å være en form for underholdning.

Jeg har i eget liv et veldig nøkternt forhold til massemedia, sosiale medier og mainstream underholdning. Jeg opplever at mye av det stimulerer til å leve på livets overflate. Slike impulser utenfra kan bli en flukt fra det å virkelig kjenne etter. Når vi overbombaredes av triviell informasjon og bruker mye av vår kapasitet til å forholde oss til det, blir vi mindre orientert etter bevisst å fokusere oppmerksomheten vår på det som virkelig betyr noe.

Media og projeksjon

Massemedia skriver også mye om kriser, lidelser, alt som er fælt i verden og alt som kanskje kommer til å gå galt i framtida. Mye av dette er viktige og reelle ting, som hver av oss og hele samfunnet trenger å forholde seg til på et eller annet nivå. Samtidig kan et overforbruk av negative nyheter nære oppunder mange projeksjoner. Vi kan ha utfordringer i eget liv, samtidig som vi projiserer den emosjonelle ladningen i egne utfordringer ut på verdenssituasjonen. Vi kan tro at problemene og følelsene vi opplever her og nå dypest sett handler om noe «der ute», i motsetning til å ta et dypere blikk på vårt eget indre liv.

Det er alltid noe eller noen der ute vi kan angripe og kritisere, eksempelvis mennesker i en annen del av verden som har et annet politisk eller religiøst ståsted enn oss selv. En av farene med dette er at vi ikke i tilstrekkelig grad tar ansvar for våre egne tilkortkommenheter og vår egen livssituasjon. Det kan dra oss vekk fra ansvaret og påvirkningskraften vi har på oss selv og andre mennesker fra øyeblikk til øyeblikk – hvordan vi selv er, og hvordan vi er medskapere av eget liv – her og nå.

«Hvis vi skal være hele, levende mennesker, må vi tillate oss å kjenne på alt vi er. Det er ikke bare kos, gøy og morsomt.».
– Andreas Aubert

Å være hel

Vi overbombaredes av både triviell informasjon og nyheter om all verdens elendighet. Vi kan ende opp med å bruke mye av vår kapasitet til å forholde oss til det og risikere å miste oss selv og kontakten med det enkle og jordnære.

Hva er det da som virkelig betyr noe? Døden tvinger fram den type refleksjon. Hvis vi skal være hele, levende mennesker, må vi tillate oss å kjenne på alt vi er. Det er ikke bare kos, gøy og morsomt. Vi opplever alle smerte, livsangst, tap, kriser, savn og sorg i løpet av livet. Vi må tillate dette også, vi må inkludere alt. Vi kan ikke velge å bare kjenne på det som er behagelig, og bare få det vi vil ha. Hvis døden lærer oss å være levende, innebærer det å inkludere alt, og det krever mot og styrke å være åpen og sårbar for alt.

Relaterte saker:

Døden er undervurdert

Hva skjer etter døden?

Hvordan blir livet etter døden? Lena Ranehag svarer