Hei, jeg er ……
Når vi skal presentere oss til nye mennesker så gir vi dem som oftest navnet vårt og/eller yrkestittelen vår. «Jeg er Annie Vist Hageløkken, jeg er skribent.» Det navnet er altså meg. Jeg har jo imidlertid ikke alltid hatt akkurat det navnet. Faktisk så har jeg endret navnet mitt flere ganger. Betyr det at jeg ikke var meg da jeg het noe annet? Selvsagt ikke, jeg var jo den samme, bare med en annen navnesammensetning.
Jeg er skribent, men jeg har jo ikke alltid vært det. Jeg har blant annet jobbet i hotellbransjen, i butikk, i Arbeidsdirektoratet som det het den gangen, i helsevesenet og i NAV. I alle de jobbene var jeg jo fortsatt meg, så det kan ikke være nok å beskrive hvem jeg er ved å si at jeg er navnet mitt eller yrket mitt. Det samme gjelder alle de andre rollene i livet mitt. Jeg er mor, bestemor, venninne, datter, kone, ekskone, healer, søster, tante, bilist, pilegrimsvandrer og så videre, listen er lang.
I løpet av livet vårt endrer vi roller og opplever hendelser som legger til nye sider ved oss, gir oss erfaringer og kunnskap. Vi vokser og modnes, men gjør det at vi blir en helt annen enn den vi var tidligere, eller er der en kjerne som er konstant i oss? Er der noe som er uforanderlig og er med oss fra krybbe til grav? En kjerne som er det egentlige oss? Var vi «ingen» da vi ble født og ikke hadde alle disse livserfaringene vi har nå?
Ingenting kommer ut av ingenting
Den vi er i dag har et opphav, frøet som alt vokste ut fra. Selv om vi nå har utviklet oss til et stort «tre», så finnes frøet fortsatt i oss. Vi har gjennom vår vekstperiode med oss det som startet det hele, vi bare videreforedler det. Så den vi er, er vi for alltid men vi jobber med den, gir den vekst og nye fasetter.
Noen vil kalle dette opphavet sjelen vår, vårt høyeste selv, vårt indre lys eller vår bevissthet. Hva man definerer det som avhenger veldig av hva man tror på og hvilken virkelighetsoppfatning man har. Personlig ser jeg på dem som synonymer som beskriver samme sak. Jeg mener at vi alle er en del av en felles bevissthet. Vi er alle enkeltstående «biter» av den som er her i livet for å utvikle oss, og dermed også den. Så vår «bit» er altså vår sjel, ergo det faktiske oss.
Speilet lyver…
Det betyr at den vi er, er alt vi ser i speilet, men også så uendelig mye mer. Dersom du har et par år på baken, så tenker du kanskje at det du ser i speilet ikke helt stemmer. Jeg kan med hånden på hjerte si at min fysiske alder har løpt kjapt fra min mentale alder. Den jeg føler meg som utgjør noe helt annet enn det kroppen min sier jeg er. Litt slik tror jeg forholdet mellom kjernen i oss og vårt fysiske jordeliv kan beskrives.
Er det nødvendig å vite hvem du selv er?
Hvordan skal vi klare å finne ut av hvem vi er, og hvorfor i det hele tatt bruke energi på det? Vel, jeg tror vi alle til en viss grad er på søken etter oss selv og vår rolle i tilværelsen, vi prøver bevisst eller ubevisst å finne meningen med livet. Dersom vi klarer å lære oss selv å kjenne mentalt og spirituelt, kan det hjelpe oss til å få mer balanse og stabilitet og dermed også en høyere grad av tilfredshet.
Min reise innover i meg selv endret mye hos meg. Jeg fikk et litt annet verdenssyn, andre verdier og holdninger, men det viktigste var at det lærte meg til å bli glad i meg selv. Jeg lærte meg at jeg faktisk er verdifull, like verdifull som alle andre. Det høres kanskje ut som en banal floskel, men jeg lærte å sette pris på meg selv og behandle meg selv med respekt.
Din ferd mot hvem du er trenger ikke snu livet ditt opp ned hverken verdimessig eller trosmessig, men det kan være med på å gi deg en innsikt som hjelper deg der du er i dag. Dine behov er ikke de samme som mine, og mitt resultat kan variere sterkt fra ditt.
Ta deg tid til å virkelig kjenne etter hvem du er, lytt til kroppen din og følelsene dine som dukker opp i ulike situasjoner. Sitt helt stille og tøm hodet av og til, mediter gjerne og jobb med å akseptere deg selv. Gå på oppdagelsesreise i deg selv. Det å registrere bevisst hvordan du reagerer på ting, hvordan du håndterer dem og kjenne etter hva som gjør deg ukomfortabel, vil hjelpe deg til å forstå deg selv bedre og gi deg mulighet til å endre det som skaper ubalanse i livet ditt. Det vil gi deg tilbake kontrollen og muligheten til å føle mer mestring.
For å bli kjent med ditt virkelige jeg trenger du ikke ta et dypdykk inn i spirituell teori og ritualer. Det viktigste er å ha så stor tillit og tro på deg selv at du handler i tråd med det som er rett for deg. Da må du faktisk høre etter hva «du» forteller deg selv, ikke hva alle andre sier og mener. Du må bli kjent med den du egentlig er, ikke den du er påvirket av omgivelsene til å opptre som.
Det kan faktisk vise seg å være vanskeligere og mer tidkrevende enn det høres ut som, for det betyr som regel at vi må endre på svært mange fordomsfulle holdninger til oss selv. Vi må dessuten virkelig begynne å tenke bevisst over ting som vi før bare lot passere og tok som selvfølgeligheter eller sannheter.
Lyset
Lyset kom til jorden,
Så rent, så klart, så skinnende.
Forventningsfullt strakte det flammene sine
Utover, bortover for å omfavne verden,
Uten begrensninger, uten forbehold.
Det skinte for alle, i kjærlighet større enn lyset selv.
Men tidlig, noe grått begynte å samle seg rundt det,
Noe tåkete, vanskelig, dempende.
Det la seg over lyset, hindret det, begrenset det,
lyset forstod ikke, hvorfor, hvorfor?
Det grå voktet rundt det, dag og natt, passet på,
Lyset skulle ikke skinne mer enn andre, ikke skille seg ut.
Lyset kjempet, lette etter sprekker i tåken,
Sendte sine stråler igjennom de tette lag.
Tynne, døende stråler som gav alt de hadde.
Fåfengt dog, tåken vokste seg til en mørk masse,
ugjennomtrengelig formet den lyset til en liten svak gnist.
Hvorfor, hvisket lyset, men hvorfor?
Du passet ikke inn her, sa massen.
Du må være som oss, ellers er du en feil.
Feil kan vi ikke ha, det kan endre ting, og ting skal bestå.
Du skal lyse når vi tillater det, i takt med oss.
Annerledeshet er det kun en ting å gjøre med,
det må fjernes.
Tiden gikk, lyset glemte seg selv.
Som tinnsoldat, uniformert, akseptert,
marsjerte det i takt.
Men noe ulmet og forstyrret, kjempet i det stille.
Dypt inne i lyset, gnisten fortsatt levende, ventende,
Klar til å tennes, klar til skinne,
Klar til å være sitt egentlige, vakre, hele jeg.
(Annie Vist Hageløkken)
