Hva vil det egentlig si å bli opplyst?

Mange lurer på hva det vil si å bli opplyst. Meningene er delte om hva denne gullkrukken i enden av den åndelige regnbuen egentlig er. Noen mener at opplysning begrenser seg til et fåtall fyrtårn gjennom historien som Buddha, Jesus, Krishna og enkelte eksepsjonelle yogier, helgener og mystikere. Andre har opplysning som et langsiktig mål som gir livet retning og en dypere mening. Lykkes det ikke i dette livet, er man i det minste på riktig vei og legger grunnlaget for å bedre lykkes i det neste.

Andre ser ut til å ha kommet i mål og tilbyr kurs i opplysning hvor en må anta som et resultat av egen opplysning. Eller har det gått inflasjon i begrepet hvor dets opprinnelige betydning har mistet sitt innhold? Det er tydelig behov for en begrepsavklaring.

Alle åndelige veiers mål

Opplysning eller selvrealisering er alle åndelige veiers ultimate mål. Det være seg buddhisme, hinduisme, kristendom, islam og alle vesentlige religioner, i tillegg til en rikholdig forekomst av åndelige retninger i varierende format og utgaver. Alle disse går i sin essens ut på det samme, kun metodene og beskrivelsene er forskjellige. Noen er mer tydelige, mens andre krever en dypere tolkning. Opplysning kalles følgelig ved flere navn som selvrealisering, nirvana, samadhi, satori, bli ett med Gud, i tillegg til moderne varianter som å være tilstede i øyeblikket eller å komme hjem til seg selv.

Dette kan virke kontroversielt og langt fra hva mange religiøse i hver deres religion vil kunne slutte seg til. Med tilstrekkelig fugleperspektiv, og ser man bort fra de tilsynelatende forskjellene på overflaten, vil man se at opplysning som livets ultimate mål er universelt.

«Opplysning eller selvrealisering er alle åndelige veiers ultimate mål».
– Christian Paaske

Er du klar for opplysning?

Å være interessert i opplysning forutsetter en forståelse av at livet er lidelse. Symbolsk er dette beskrevet i Bibelen da Adam og Eva ble kastet ut av paradis og deretter måtte ete sitt brød i sitt ansikts sved, kvinnen føde med smerte og andre forbannelser. De fleste vil neppe kjenne seg igjen i et slikt pessimistisk syn på livet fordi tilsynelatende er livet godt å leve. De færreste føler seg kastet ut av paradis. Spesielt hvis en har mat i kjøleskapet, tak over hodet, venner, familie, bil i garasjen og tilstrekkelig underholdning i en ellers smertefri tilværelse. Det er først når en ser dypere at en vil forstå sannheten i denne bibelske fortellingen eller i Buddhas første belæring etter sin opplysning, at livet er lidelse.

Buddhas andre belæring er at årsaken til lidelse er begjær. Det vil si alt vi ønsker, har lyst på, lengter etter, har behov for og streber etter. Det er også begjær med omvendt fortegn i form av bekymringer og frykt. Fordi vi elsker oss selv så høyt, vil vi ha det så godt som mulig til enhver tid. Vi klør et myggestikk for å få det litt bedre, spiser mat som fjerner sult, reiser på ferie for å få gode opplevelser, lengter etter intimitet og nærhet fordi det kjennes godt eller hjelper andre fordi det gir en god følelse. Begjær og frykt driver livene våre fra morgen til kveld.

Vi blir genuint lykkelige når vi får det vi vil ha. Problemet er at tilfredstillelse alltid går over – det er lidelse. Jo større tilfredstillelse, jo større blir savnet etter å oppleve det en gang til. Det gir ingen varig tilfredsstillelse, men starter et tivoli-hjul av lengsel og tilfredstillelse, og stadig nye lengsler og ny tilfredstillelse. De fleste har det for travelt i livets fornøyelsespark til å se problemet.

Forståelsen av å være en slave på tredemøllen av begjær og frykt må bli tilstrekkelig plagsom før en begynner å lete etter rømningsveier for varig tilfredshet. Uten å kunne gjenkjenne og forstå denne lidelsen i sitt liv er en verken moden, interessert eller klar for opplysning.

«Forståelsen av å være en slave på tredemøllen av begjær og frykt må bli tilstrekkelig plagsom før en begynner å lete etter rømningsveier for varig tilfredshet.»
– Christian Paaske

Årsaken til begjær

Det neste stadiet er å forstå at begjær og frykt har en dypere årsak og skyldes en feil oppfatning av oss selv. Det er betydningen av syndefallet. Før det befant Adam og Eva seg i en paradisisk tilstand hvor de vandret nakne rundt sammen med de andre dyrene styrt av sine instinkter i en verden uten adskillelse mellom Gud og mennesket. Alt er en helhet. Det er ikke noe ståsted utenfor virkeligheten jeg kan betrakte den fra. Det er en virkelighet, og jeg er denne virkeligheten. Det er ikke-dualisme. Til sammenligning finnes det ett hav. Det er ingen adskillelse mellom bølgene og havet. Bølgene er havet i en annen form. Slik er Gud eller bevissthet havet, og alle objekter og fenomener bølger. Havet kan eksistere uten bølgene, men bølgene kan ikke eksistere uten havet. Havet er årsak og bølgene en effekt.

Når Adam og Eva forsynte seg av Kunnskapens tre fikk de fornuft. De ble ikke lenger styrt av instinkter, men av sine tanker. De fikk et ego, opplevde at de var nakne og ble bluferdige. Dyr skammer seg ikke fordi de ikke har slike tanker eller forestillinger. Gud forstod derfor at de hadde spist av det forbudte treet og sa: «se, mennesket er blitt som en av oss». Følgelig er vi guder. Med fornuft fulgte også fri vilje. Med valg følger muligheten for å velge feil, og gjorde oss til dyret som bekymrer seg.

En ikke-dualistisk paradisisk tilstand

Et barn befinner seg i en slik ikke-dualistisk paradisisk tilstand i det første leveåret. Det opplever ingen forskjell på tommelfingeren og dynen, alt er en stor enhet av opplevelser. Etterhvert som sinnet modnes oppstår egoet og tanker om meg og mitt. Det skaper forestillingen om å være kroppen, en bestemt person med et navn, alder, kjønn, familie, venner og en rolle i samfunnet.

Denne identifikasjonen er løs i begynnelsen, men befester seg til en stadig mer solid selvoppfatning. Slik oppstår dualisme hvor jeg opplever meg adskilt og forskjellig fra alt og alle. Samtidig med opplevelsen av å være verdens navle, vokser tilsvarende følelsen av å være alene. 

Dette skaper en grunnleggende følelse av mangel fordi fra dette perspektivet har jeg blitt vant til at tilfredstillelse og lykke kommer fra objektene i den ytre verden. Da jeg var sulten savnet jeg mat. Da maten kom ble jeg lykkelig. Da jeg var singel og savnet en kjæreste, var jeg ulykkelig. Når hun kom inn i mitt liv, ble jeg lykkelig. Da hun forsvant, ble jeg ulykkelig. Dette perspektivet driver meg inn i tivoli-hjulet av lidelse fordi begjær og frykt oppstår fra denne følelsen av mangel og adskillelse og resulterer i en konstant søken etter å fylle denne tomheten med objekter og ting.

Når vi undersøker dette nærmere vil vi oppdage at vi søker etter lykken på feil sted. Lykken er ikke i objektene, men i meg. Når kjæresten kommer inn i mitt liv er det ikke henne som bringer lykken, men savnet etter kjæresten som forsvant. Lykken har vært der hele tiden slik solen alltid skinner bak skyene.

Jeg er allerede opplyst

Hvis jeg kan fjerne begjær og frykt, skyene som dekker for solen av min bevissthet, er det som er tilbake min egen væren – oppmerksomheten som vet at jeg er jeg. Dette er ikke en opplevelse, fordi jeg kan ikke oppleve meg selv. Like lite som et øye kan se seg selv. Jeg kan kun være meg selv. Dette er en tilstand av eksistens, bevissthet og ubeskrivelig lykke. Erfaringen av dette er opplysning.

Opplysning er vanskelig på grunn av sin enkelhet fordi jeg allerede er opplyst. Det er min natur. Det er det næreste av det nære. Det er så tett på at vi overser det på samme måte som vi ikke legger merke til lyset i rommet som gjør det mulig å se noe som helst. Det er den viten jeg har akkurat nå at jeg er jeg. Det kan ikke forklares, jeg bare er.

Jeg kan derfor ikke gjøre noe for å bli noe jeg allerede er. Problemet er min uvitenhet om hvem jeg er. Jeg må fjerne mine feilaktige forestillinger om den ytre personen som jeg tror jeg er og våkne opp til min sanne natur som er oppmerksomheten som vet om denne personen.

Dette er adskillig lettere sagt enn gjort. Identifikasjonen med den personen jeg tror jeg er sitter så dypt og egoets kraft av selvoppholdelse er ekstremt utholdende. Opplysning er en prosess av ego-død. Derfor døde Jesus på korset og gjenoppstod og ble Kristus. Han erkjente seg selv og sa, «jeg og Faderen er ett», og «jeg er verdens lys».

Korsfestelsen er en symbolsk beskrivelse av den universelle forvandlingen av å fjerne uvitenhet og dø fra sitt gamle jeg og realisere sitt sanne jeg. Det betyr ikke at egoet forsvinner, men det mister rollen som diktator over sinnet. Det gjenkjennes som en form for biologisk programmering som gjør at vi opplever oss adskilt i livets jungel i alles kamp mot alle.

Veier til opplysning

Mange underviser i dag i ikke-dualisme i ulike varianter. Det er tilsvarende mange metoder til å nå dette målet av opplysning og bli det jeg allerede er. Den mest direkte veien går gjennom kunnskap. Det går imidlertid ikke an å tenke seg til opplysning. Realiseringen er en prosess ut over intellektet til en ubeskrivelig tilstand av min egen væren. Bevisstheten kan kun beskrives med det som det ikke er. En intellektuell forståelse av opplysning er fortsatt uvitenhet, men det er bedre enn hva som er tilfellet for de fleste. De er fortsatt uvitende om at de er uvitende og det er årsaken til all deres lidelse.

De færreste er klar for denne ikke-dualistiske forståelsen fordi det er så radikalt forskjellig fra slik vi opplever oss selv og verden. Derfor finnes det indirekte veier som tar hensyn til at de fleste av oss befinner oss i en dualistisk tilstand. De fleste religioner er dualistiske ved å tilbe det guddommelige som noe utenfor oss selv. Men egentlig er det en indre vei, eller som Jesus sa: «guds rike er inne i oss». 

Kvalifikasjoner

Opplysning krever tilstrekkelig sjelelig hjemlengsel. Noen kan være så modne at oppvåkning skjer spontant ved å bli eksponert for denne kunnskapen gjennom meditasjon, en nær døden-opplevelse eller andre mystiske erfaringer. Det skjedde for Eckhart Tolle. I dypet av en langvarig depresjon reflekterte han over hvem som opplever å være deprimert, og det vekket ham til sin sanne natur. I det neste året satt han på en benk i en park og matet duene i en ubeskrivelig tilstand av fred og glede. Deretter skrev han boken «Det er nå du lever» og ble verdensberømt. Mange har lest denne boken og prøvd den samme metoden uten å lykkes. Grunnen er at opplysning krever kvalifikasjoner. Her er noen av de mest kjente.

1. Diskriminering

Veien til opplysning er ikke er en tro, men en observasjon og refleksjon over egenerfaring av virkeligheten. Dette er det første trinnet av en klar forståelse av ikke-dualisme og at jeg allerede er opplyst. Grunnen til at jeg ikke erfarer dette, men fortsatt opplever meg selv dualistisk og adskilt, skyldes at en intellektuell forståelse er fortsatt uvitenhet. I tillegg til at sinnet fortsatt har lag på lag av begjær og frykt. For de fleste er dette en langvarig renselse av å observere sinnets strøm av tanker og følelser i meditasjon og i alle situasjoner. I tillegg til en kontinuerlig kultivering og vedlikehold av denne kunnskapen.

«En intellektuell forståelse av opplysning er fortsatt uvitenhet, men det er bedre enn hva som er tilfellet for de fleste. De er fortsatt er uvitende om at de er uvitende og det er årsaken til all deres lidelse».
– Christian Paaske

2. Kontroll av tankene

Jeg er ikke tankene, men jeg er den som opplever tankene. Ved å være et vitne til tankene kan jeg avstå fra å være en slave av dem. Tanker er mentale forestillinger som om jeg skulle se en film. 

3. Kontroll av følelsene

Følelsene er et resultat av tankene. Ved å observere de underliggende forestillingene som utløser følelsesmessige reaksjoner, kan jeg også kontrollere dem. Både tanker og følelser tilhører kroppen, mens jeg som bevissthet er fri fra dem. Får jeg lyst på sjokolade kan jeg identifisere følelsen, se på den som et hvilket som helst annet objekt og velge om jeg vil følge den eller la vær fremfor å være en slave av følelsene hvor de bestemmer mine handlinger og ikke jeg.

4. Ikke-tilknytning

Vi nærer en dyp avhengighet til alle våre preferanser, alt jeg liker eller misliker. Vi er avhengig av komfort, penger, trygghet, oppmerksomhet, kontroll, familie, kjærlighet, venner, underholdning, eiendom og ting. Det er ikke tingene i seg selv som er problemet, men min tilknytning og avhengighet til dem. Ikke-tilknytning er å leve uten preferanser med en total aksept av hva livet byr på til enhver tid.

5. Å være sann mot seg selv.

Vi har alle en livsplan. Hvis jeg lever for å oppfylle andres forventninger og krav, kan jeg risikere å leve andres liv fremfor mitt eget. Ifølge Bhagavad Gita er det bedre å leve sitt eget liv dårlig enn å leve andres liv godt.

6. Konsentrasjon

I en dualistisk verden blir vi konstant brakt ut av kurs fordi uvitenhet er normalt. Å bevare fokus på målet krever vedvarende konsentrasjon. Det er spesielt viktig å observere sinnets strøm av tanker og følelser. De eksisterer slik drømmer gjør om natten og er forduftet neste morgen. De er ikke virkelige, men skapt av mine egne imaginære forestillinger, slik drømmer er.

7. Toleranse

Livet byr uunngåelig på behagelige og ubehagelige opplevelser. Fly som blir forsinket, parkeringsbøter, naboens gressklipper, datamaskiner som svikter, uforutsette utgifter, mat som brenner seg og andre livets små og store myggstikk. Å utholde dem med tålmodighet og aksept er toleranse.

8. Tro

Selv om denne kunnskapen er en metode av selv-observasjon og en systematisk undersøkelse av bevissthetens natur, fordrer prosessen et visst element av tillit og tro inntil det er forankret i egen erfaring. Når en har valgt en lærer og en kunnskapstradisjon, må en ha tillit til at den leverer riktig kunnskap og deretter etablere en midlertidig tro. I et slikt valg kan en med fordel være kritisk og ikke la seg forføre av den første og beste halvkarismatiske åndelige læreren som lover gull og grønne skoger. En er ofte på langt tryggere grunn ved å knytte seg til en etablert kunnskap som har eksistert i noen tusen år i tillegg til å være kvalitetssikret gjennom skrifter i en levende tradisjon av lærere og opplyste. I Buddhismen kalles det å søke tilflukt. I kunnskap, i riktig levevis og i det åndelige fellesskapet.

9. Hengivenhet

Intellektet må balanseres med følelser, mens hodet må forenes med hjertet. Kunnskap uten kjærlighet er farlig, men kjærlighet uten kunnskap er naivt. Den intellektuelle forståelsen er kun en begynnelse på en total prosess av overgivelse. Egoet må slippe taket i en hengivelse til guddommelig kjærlighet som er bevissthetens natur. Meditasjon, bønn, pilgrimsvandring, faste, ritualer, sang og dans for å åpne hjertet har vært brukt til alle tider. Kjærlighetens vei kan være den raskeste og bør inngå i enhver åndelig praksis. I kristendommen er det nestekjærlighet. Essensen av buddhisme er medfølelse med alle levende skapninger.

10. Brennende behov for frigjøring

En elev spurte en gang sin guru om hvor mye det var nødvendig å ønske opplysning. Guruen svarte ikke, men da de senere tok sitt morgenbad i elven tok guruen fatt i hodet til eleven og holdt det under vannet. Da han endelig slapp taket, svarte guruen på spørsmålet.
– Så mye som du kjempet for å få luft da jeg holdt deg under vann. Så mye må du ønske å bli opplyst.

De fleste av oss er ikke i nærheten av disse kvalifikasjonene og er grunnen til at genuint opplyste er svært sjeldent. Disse ti trinnene utgjør konkrete kriterier for hva som kvalifiserer for å være opplyst og som enhver åndelig lærer eller guru med fordel kan vurderes i forhold til. For oss andre er disse trinnene en konkret praksis og den åndelige veien for å gjøre oss kvalifisert til opplysning.  

«Ifølge Bhagavad Gita er det bedre å leve sitt eget liv dårlig enn å leve andres liv godt».
– Christian Paaske

Er det bruk for en guru?

I Bhagavad Gita stilles spørsmålet hvordan er en opplyst person, hvordan går de, hvordan sitter de og hva er kriteriet for å være opplyst. En opplyst person er uten preferanser. De ser ikke forskjell på godt eller dårlig. De er uanfektet av medgang eller motgang. De ser alle likt og har ingen identifikasjon med å være en bestemt person. De vil aldri erklære seg som opplyst, fordi det er ingen person til å ta eierskap til en slik tilstand. De bare er. De bryr seg ikke om penger, sex, makt eller berømmelse. De lever ofte enkelt og tilbaketrukket, kun med klærne de går og står i, lager ikke organisasjoner rundt seg, men er tidvis tilgjengelig for spørsmål eller å være i andres nærvær.

Den egentlige guruen er bevisstheten selv. Guruens rolle er å vise vei til din indre guru. Det er ikke eleven som finner guruen, det er omvendt. Guruen kommer når eleven er klar. Det betyr at vi får de lærere og veiledere vi fortjener ut fra vårt sjelelige nivå. Den indre veiledningen kan komme i mange former. Livet selv, hendelser, personer og artikler som denne kan være bevissthetens svar på en indre lengsel etter å bli fri.

Relaterte saker:

Ni skjulte hindringer til spirituell opplysthet av Pål-Esben Wanvig

Ulike veier til spirituell opplysthet og selvrealisering av Pål-Esben Wanvig, publisert i Medium nr. 2-2025

Reisen mot enhet og opplysning av Pål-Esben Wanvig, publisert i Medium nr. 6-2024

Veien tilbake til enhet og vår opplyste natur av Pål-Esben Wanvig, publisert i Medium 4-2024.

Veien til spirituell opplysthet: Ta livet av egoet gjennom sjamandød av Pål-Esben Wanvig, publisert i Medium 3-2024.

Hva er galt med å være åndelig? Spirituell – religiøs uten religion av Christian Paaske

Åndelighet på ville veier: Er du blitt lurt? av Christian Paaske