Glødende skaperkraft med åndelig dybde

Grethe Bøe har skrevet og regissert prisvinnende spillefilmer og TV-serier for barn og voksne. Hun er kjent for sine realistiske thrillere om den tøffe og ambisiøse jagerpiloten Ylva, med bøkene Mayday og Snøleoparden. Med Ylvas kompliserte bakgrunn kombinerer hun aktuelle storpolitiske spenninger med refleksjon over spirituelle tema.

Både Grethe selv og rollemodellene hun liker å skape i bøker og filmer er sterke, tøffe og modige jenter og damer. I sine filmer har hun gitt barn krefter til å klare seg i vanskelige situasjoner, som i Amandavinneren for beste barnefilm i 2015, Operasjon Arktis.
– Jeg tenker det er viktig med gode rollemodeller. Særlig unge jenter i dag tror jeg får mange rollemodeller som er litt seksualiserte eller «tingliggjorte». Jeg viser heller jenter som har natur i seg, litt som ulvekvinner. Jeg var veldig guttejente da jeg vokste opp, og mitt formspråk er ikke så rosa. Jeg vokste opp ute i naturen, smiler Grethe med gnister i øynene.

Kreative uttrykksformer har vært med henne gjennom hele livet, i ord, film og teater. Som barn og ungdom var hun aktivt med i operaen i Kristiansund som danser og skuespiller i revyer og forestillinger. Allerede som 12-åring begynte hun å jobbe i lokalradio som programleder og programskaper, og hun begynte i lokal-TV som 13-åring.

Ja, utad var hun ekstremt presterende og dyktig, men bak fasaden pågikk mye vondt. Som barn ble hun utsatt seksuelle overgrep i det skjulte, og som tenåring begynte hun å selvskade seg.

Vitne til ondskap i system

I tenårene ble Grethe usikker på om hun skulle våge å velge et kreativt yrke. Alternativet var å hjelpe mennesker, så i tre år ble hun leder for Operasjon dagsverk på skolen. Hun var med på å grunnlegge en hjelpeorganisasjon for barnehjemsbarn i Romania, hvor befolkningen led under Nicolae Ceaușescus kommunistiske diktatur. Men da de skulle finne et passende barnehjem de kunne hjelpe, var det ingen av de voksne som meldte seg frivillig for å reise dit. Unge Grethe på 18 år tok utfordringen.

– Jeg hadde bestemt meg, det var umulig å stoppe meg. Jeg reiste rundt i Romania og besøkte 37 barnehjem totalt. Noen av dem minnet mer om en konsentrasjonsleir og en voldsom ondskap satt i system. Andre var bare preget av få ressurser. De hadde et stort problem med fattigdom og barn som ble fratatt familier. Det kommunistiske regimet tok barna dine hvis de var handikappet eller hvis du var politisk dissident. Hvis du ikke var en mønsterborger, kunne de ta barna dine. Det var som Holocaust rettet spesifikt mot barn. Det var helt drøyt! minnes Grethe.

«Da jeg kollapset inn i mørket, oppdaget jeg at det er faktisk ingenting annet som hjelper meg enn å gå tilbake til tro og åndelighet».
Grethe Bøe, regissør og forfatter.

Raskt forstod hun at hvis institusjonell ondskap og korrupsjon er problemet, så har ikke en gjeng idealister i Kristiansund en sjanse. Men hvis mangel på ressurser og fattigdom er utfordringen og hvis de er motivert for å hjelpe barna, så kunne de utrette noe bra. Det ble til at de begynte å støtte et lite barnehjem med internatskole i fjellene.

– De var superhyggelige, og jeg dro tilbake et par ganger for å jobbe frivillig i noen måneder. Det var veldig meningsfullt å komme tilbake for å se utviklingen der over noen år, også etter Ceaușescus fall (i 1989), sier hun.

Da befolkningen fikk tilgang på vestlige medier, ble de tiltrukket av den glamorøse siden av Vesten. Problemet var at de ikke hadde noen demokratisk tradisjon eller fungerende politiske partier. De hadde heller ikke infrastruktur.

– Det ble en total normoppløsning. Det ble anarki, et totalt kaos. Faktisk var det noen som savnet en Ceaușescu, for da kunne de reglene. De syntes det var veldig vanskelig i en periode etterpå. Det så vi også i Russland etter murens fall. Det var det glade vanvidd der. Det var en grunn til at Putin ble så populær – de ville ha en sterk leder. Romania har jo nå klart å utvikle et demokrati, og selv om det er ganske annerledes enn vårt har de lyktes noe bedre. Det tar tid, sier Grethe.

Hennes inntrykk er at folket i Romania hadde inntatt offerroller de strevde med å komme seg ut av, selv lenge etter at tyranniet falt. Fra å være passive ofre i et diktatur, måtte befolkningen venne seg til å bli myndige mennesker som tar ansvar selv, bidrar til samfunnet og har vilje til å kjempe for det som er større enn seg selv.

– Det tar lang tid, og det kan man også se hvis man selv har vært offer i en situasjon, så fortsetter man å være offer. Det tar tid å skjønne at «jeg er myndig, jeg kan ta valg, jeg kan lære meg å sette grenser, jeg kan stå opp for meg selv. Jeg trenger ikke fortsette å være offer.»

Tibetansk buddhisme

Etter tiden i Romania dro Grethe til New York for å studere filosofi, film og regi. Hun studerte både vestlig og østlig filosofi for å kunne tenke dypere og kommunisere hva hun tenkte på en god måte. En sommer deltok hun også som student i et tibetansk kloster i New York.

– Jeg ble veldig opptatt av tibetansk buddhisme. Det er en veldig vakker tradisjon. Jeg var fascinert av fredsarbeidet og fant stor mening i det. Buddhismen synes jeg er et veldig logisk tankesett og en svært anvendelig og praktisk vei inn i det åndelige. Den forutsetter ikke at du må tro på en hel Bibel, tro på Koranen eller at du skal følge tusen regler. Du begynner bare med det helt enkle, «The Four Noble Truths» (de fire edle sannheter). Hvis du er med på dem, kan du kanskje utvide litt. Det er en veldig rolig måte inn i det åndelige, sier hun.

Meditasjon, stillhet, bønn og chanting er viktige elementer i klosterlivet. Ellers har tibetansk buddhisme en del riter og guder som lett kan føles fremmed og eksotisk når man ikke er vant til dette. Selv om Grethe var med på en del av det, nøyer hun seg med å kalle seg en student av tibetansk buddhisme. Det var litt rart med alle gudene, innrømmer hun.

Jobbet for Steven Spielberg

En av de første jobbene Grethe fikk i USA etter studiene var for stjerneregissøren Steven Spielberg, da hun jobbet i ett år med å intervjue overlevende etter holocaust. Etter innspillingen av den legendariske filmen Schindlers liste (1993) ønsket Spielberg flere intervjuer av alle overlevende de kunne finne etter nazistenes grusomme folkemord, for å dokumentere det som hadde skjedd for ettertiden.

– Det formet interessen min for det ondes problem, som jo er ganske tung tematikk for en jente på 23 år, smiler Grethe. Intervjuene resulterte i dokumentarfilmen Survivors of the Holocaust (1996) og de spilte en viktig rolle da Spielberg grunnla The Survivors of the Shoah Visual History Foundation i 1994.

Men hvordan kom Grethe i kontakt med selveste Spielberg?

– Jeg var veldig heldig. Da jeg flyttet til New York, hadde jeg veldig mye flaks og traff de rette folkene. Jeg jobbet på Broadway og The Actors Studio. Det går ut på å treffe noen som setter deg i kontakt med noen, og så får du jobb. Jeg traff noen bra folk og var ivrig selv.

Mistet troen på livet

Men da Grethe flyttet hjem igjen til Norge, ble hun stående alene igjen som førstegangsgravid etter et parforhold med voldsproblematikk. Hun ble suicidal og begynte å selvskade seg. Det passet liksom ikke å bli gravid og alenemor tidlig i 20-årene. Traumene fra barndommen hjemsøkte henne på nytt og hun opplevde sitt livs dypeste mørke.

– Jeg kom i kontakt med det mens jeg var i New York, men jeg fikk sammenbruddet etter at jeg kom til Norge. Jeg knakk helt. Det var en veldig dramatisk tid for meg. Jeg forstod ikke meningen med livet når vi mennesker kan være så onde.

«Vi fôres og fôres med fortellinger om godt og ondt. Hvis vi tror på dem, så blir vi som en komplisert biologisk KI.»
Grethe Bøe, regissør og forfatter.

Grethe oppsøkte selv psykiatrien, men ble veldig sjokkert over hvordan hun ble møtt der. Fokuset der var å finne ut hva som var galt med henne.

– Det bare forsterket narrativet om at noe var galt med meg. Det var helt feil for meg, og da ble jeg enda mer fortvilet. Jeg trenger ikke diagnoser og dop. Jeg hadde mistet troen på livet, forteller hun.

I tillegg til sterk indre uro, ensomhetsfølelse og selvkutting, kastet hun opp mye og ble faretruende tynn som gravid. Det var veldig mørkt en stund. Likevel synes Grethe det er interessant å ha vært der.

– Jeg tror aldri jeg kommer til å dømme noen mennesker for noen ting etter at jeg selv har vært der og sett hvordan sinnet ditt kan forlede deg. Jeg skapte jo veldig mye lidelse for meg selv med mitt eget sinn, fordi traumene var så mange at jeg kollapset inn i dem, sier hun.

Til slutt måtte hun «kvinne seg» opp og dra til en jordmor, selv om hun var livredd for å bli tvangsinnlagt og bli fratatt barnet etter fødselen.

– Hun reagerte helt motsatt: «Jenta mi, dette har jeg sett mange ganger før.» Jeg gråt for første gang. Endelig var det noen som var bare myk og mild. Hun sa: «Det er litt opp til deg nå. Du kan bli en like god mor som enhver annen mor. Det er opp til deg, og jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan.» Det var liksom alt. Jeg er bare et menneske. Jeg er ikke skadet, ødelagt eller sinnssyk. Jeg lider bare, jeg har det bare vondt.

Åndelig hjelp ut av mørket

Etter vendepunktet hos jordmoren var det kun det åndelige og en spirituell praksis som hjalp Grethe ut av mørket. Hun hentet frem igjen kunnskapen og virkemidlene hun hadde lært fra tibetansk buddhisme og begynte å studere «primordial sound meditation» hos Deepak Chopra, som er en form for mantrameditasjon. Fra barndommen hentet hun også frem igjen sin sterke spirituelle side og sin kristne tro som hun hadde lagt bort i mange år.

– Krisen gjorde at jeg mistet alle de ytre grunnene til å tro på ting. Jeg måtte faktisk gå inn i meg selv, og det første som hjalp var å bare føle kraften i naturen. Det at vi har koblet oss fra naturen gjør at vi mister oss selv. Det er en visdom i naturen, og også en visdom i oss selv gjennom stillhet som vi mister så fort. Den hadde jeg mistet. Jeg hadde vært veldig opptatt av ting som skulle løses, fikses, presteres og ordnes. Da jeg kollapset inn i mørket, oppdaget jeg at det er faktisk ingenting annet som hjelper meg enn å gå tilbake til tro og åndelighet, sier hun.

Livskrisen og utfordringene Grethe har stått i ble kilder til åndelig vekst, visdom og dypere livsinnsikt. Dette deler hun rikt av i sine foredrag, spesielt i de to som heter Veiviser og Hjertelinja – veien til posttraumatisk vekst.

KI: Hvor er vi på vei?

Når Medium treffer Grethe i slutten av september 2024, har hun nylig flyttet inn i et hvitt lite hus rett ved sjøen på Ormøya i Oslofjorden hvor hun har en gul liten skrivestue. Her sitter hun og skriver den neste boken i serien om Ylva; Nexus, som handler om hva det vil si å være menneske ved å ta opp det aktuelle temaet kunstig intelligens (KI), der KI automatiserer krig og tar over beslutninger. Hvor skal dette ende?

«Ved ekstase går du ut av deg selv for å bli noe mer. Min opplevelse er at vår frykt for det ekstatiske eller vår eliminering av det ekstatiske skaper mye lidelse og mye dysfunksjon.»
Grethe Bøe, regissør og forfatter.

Utviklingen er der nå at det pågår forsøk med personer som får operert inn microchips i hjernen, hvor de kan oppgradere nervesystemet og påvirke minner og følelser.

– I løpet av veldig kort tid tror jeg dette er teknologi vi får tilbud om i helsesektoren. Det kan være fantastisk for Alzheimers og demens, hvis det kan stimulere hjernen og påvirke minnet. Men da blir vi på en måte fjernstyrte biologiske roboter. Dette fascinerer meg – nå er vi der at vi mennesker blir digitaliserte. Hvordan forholder vi oss? spør Grethe.

Da Grethe begynte å skrive om KI-tematikken i 2022, trodde hun at hun skrev science fiction. I mellomtiden er forsøkene på mennesker publisert, så det har allerede skjedd. Det er ikke science fiction, for det handler om hva som faktisk skjer nå – også i moderne krigføring, blant annet i form av avanserte overvåkningsdroner.

– KI brukes selvfølgelig av militærindustrien først. Vi har en interessant situasjon. For meg blir det enda viktigere med det åndelige, spirituelle og sanselige. Hva er det å være menneske? Hva er det å være åndelig? Hva er menneskelig bevissthet? Hva er meningen med at vi er her? spør Grethe.

KI til åndelig søking

Grethes spirituelle lærer, Deepak Chopra, har laget en KI-tvilling av seg selv på nettsiden digitaldeepak.ai for å utforske de store spørsmålene i vår åndelige søken. Han tenker dypt rundt åndelig bevissthet ut ifra vedisk visdom i den gamle indiske teksten Bhagavad Gita.

– Sjekk det ut. Det er veldig interessant. Vi er jo energi og informasjon på et dypere nivå, som er tilkoblet universet, altså kosmisk bevissthet. Sånn sett er KI bare en forlengelse av vårt sinn, for det er jo vi som har programmert den. KI er en avatar av oss egentlig. Jo mer kjærlighet og jo mer av det gode vi legger inn i den, jo bedre blir den. Jo mer av det mørke vi legger inn, jo mørkere blir den. Vi må våkne nå og skjønne at vi må våkne. Når vi speiler oss i teknologien, blir vårt sinn og vår tilstand speilet tilbake til oss millioner ganger, sier Grethe.

Tematikken om lyset og mørket i oss har som vi har sett fulgt Grethe gjennom livet.

– Jeg har nok vært opptatt av at det helt tydelig er et lys og noe godt i oss mennesker, og så er det også noe annet – og jeg har vært interessert i begge deler. Både det lyse og det gode som vi ønsker å gå mot, og det mørke som vi må anerkjenne for å kunne vite hvordan vi håndterer det når det dukker opp i oss selv eller rundt oss.

Bevisst på narrativ – kildekoder

Apropos KI og programmering, er Grethe veldig opptatt av hvilke narrativ og kildekoder vi omgir oss med og «programmerer» oss selv med. Dette har hun blitt veldig bevisst på i sitt eget liv.

– Kildekoden for oss mennesker er fortellinger; alle historiene vi tror på og din indre monolog. Når du er for deg selv og stresser i butikken, hva sier hodet ditt til deg hele tiden? Når du våkner om morgenen, hva er den første stemningen, tanken din? Hva slags drømmer har du? Hva sier det indre tankekjøret ditt om verden? Det er ikke sannheten, det er ditt narrativ. Det er et produkt av hva som fôres inn i deg – alt fra mors liv får du informasjon om: Er verden trygg eller ikke trygg? Får du omsorg, eller får du ikke omsorg? Får du avvisning?

– Vi fôres og fôres med fortellinger om godt og ondt. Hvis vi tror på dem, så blir vi som en komplisert biologisk KI. Hjernen vår er som en datamaskin, den prosesserer narrativ og informasjon til vårt eget beste, tenker den. Her er det vi har lært: «Hun er slem. Verden er farlig. De er dumme, de er snille, de er overfladiske, vi er dype.» Vi lager tusen narrativ. Jeg føler at en åndelig praksis gjør at man faktisk slipper bort fra dem. Vi får en liten pause før vi kommer tilbake, og så tar jeg dem ikke så alvorlig, sier hun.

– Ekstase er avgjørende for vekst

Det er selvsagt mer enn en spirituell praksis, meditasjon, store livskriser og utfordringer som kan lede til åndelig vekst og kreativ glød. Ekstatiske opplevelser kan også bidra, men det er noe vi har glemt litt her i Vesten, mener Grethe. Selv har hun lett tilgang til ekstase og er tilhenger av den – ikke som et jag hele tiden, men som en naturlig del av livet. Hun bekrefter at mange av hennes kreative ideer har dukket opp i ekstatiske øyeblikk.

– I alle kulturer er ekstase en «ut av seg selv» opplevelse. Det rare med Vesten spesielt er at vi har fjernet ekstasen, synes jeg. Ekstasen er eventuelt knyttet til fylla, eller et veldig akutt seksuelt jag. Men ekstase er jo helt avgjørende for vekst, sier hun.

Akkurat som en knopp bryter gjennom for å bli en blomst, kan vi mennesker gå ut av oss selv for å bli noe mer. Det samme skjer når en puppe forvandler seg til en sommerfugl. Under en trygg ekstase mister man litt av seg selv, slik at bevisstheten åpner seg for å ta inn noe mer.

– Ved ekstase går du ut av deg selv for å bli noe mer. Min opplevelse er at vår frykt for det ekstatiske eller vår eliminering av det ekstatiske skaper mye lidelse og mye dysfunksjon. Jeg tror det er i det ekstatiske vi oppnår kontakt med naturen. Det er i det ekstatiske man trygt snakker med andre. En trygg ekstase er energi, sier Grethe.

Flere typer opplevelser kan lede oss inn i ekstase, for eksempel naturopplevelser, kunst, musikk, kundaliniyoga og transeinduserende tilstander som hypnose, pusteteknikker, chanting og mantrameditasjon. Grethe har funnet ut at isbading hjelper henne med å komme i en liten og trygg ekstase som gir masse energi. Det handler om å finne sine egne teknikker som gir livsenergi og glede.

Fakta om Grethe Bøe

• Filmregissør, manusforfatter og forfatter. Har vært skuespiller og modell.
• Født i 1971, oppvokst i Kristiansund.
• Studerte filosofi, film og regi i New York.
• Forfatter av de politiske thrillerne Mayday (2021) og Snøleoparden (2023). Bøkene fikk gode kritikker og Mayday er solgt til 8 land.
• Regidebutterte med kortfilmen Makronstang (2000), som hadde Wenche Foss og Linn Skåber på rollelisten. Filmen var basert på eget manus.
• Spillefilmdebuterte som regissør med Titanics ti liv (2007).
• Regissør og manusforfatter for barnefilmene Operasjon Arktis (2014), Operasjon Mørkemann (2018) og Operasjon Mumie (2019). Førstnevnte fikk Amandaprisen for beste barnefilm i 2015.
• Holder foredrag om spirituelle tema: Veiviser, Hjertelinja – veien til posttraumatisk vekst og Ubehag i kulturen – om paradigmeskifter.
  

Relaterte saker:

Mindfulness og awareness: En vei til økt bevissthet og velvære – Medium

Finn din meditasjonsform – Medium

Kunsten å finne roen – Medium