De fleste av oss møter jevnlig situasjoner der vi er i en indre konflikt mellom det vi tror andre forventer av oss (reelt eller ikke) og det vi føler er riktig og sant for oss innerst inne. Ofte prøver vi å overbevise oss selv om å gjøre det som er «forventet» og det som tilsynelatende er minste motstands vei. Dette er en form for selvsensur og hardhet der vi lukker oss for våre dypere impulser.
Andres frykt blir vår egen
Dette har ofte røtter i barndomserfaringer der våre omsorgspersoner direkte eller indirekte uttrykte at noe ved oss ikke var akseptabelt eller elsket. Eksempelvis ble kanskje noe av følgende formidlet:
- «Hvis du stiller for mange spørsmål vil ingen ønske å være venn med deg.»
- «Hvis du ikke roer deg ned, vil du aldri kunne få en god jobb og du vil ikke lykkes med noen ting.»
- «Du er for ambisiøs og har urealistiske forventninger, du kommer aldri til å få realisert drømmene dine.»
Det er store variasjoner i hva slags beskjeder vi fikk. Fellesnevneren er at viktige aspekter av den vi dypest sett er ikke ble sett og anerkjent. Som barn er vi avhengige av våre omsorgspersoner for å overleve. Derfor hadde vi ofte ikke annet valg enn å kutte forbindelsen til deler av oss selv og å føye oss etter ytre forventninger.
Tendensen for mange av oss er å i vesentlig grad fortsette å leve etter disse strategiene også i voksen alder. For å bryte med dette er det ofte nødvendig å bevisstgjøre og bearbeide mønstrene i en terapeutisk kontekst, gjerne en kombinasjon av gruppeterapi og individuell terapi.
Å håndtere konflikt
Mange av oss har heller ikke lært å håndtere konflikter og uenighet. I en del situasjoner kan det være riktigere å uttrykke sitt individuelle ståsted og risikere en avvisning, enn å bli værende i en sammenheng der man «gjør seg til» og blir likt for noe man egentlig ikke er. Samtidig trenger det ikke være en motsetning mellom det å være sann og å være ønsket velkommen av andre mennesker.
Når vi viser omverdenen mer av den vi egentlig er kan det hende vi mister noen relasjoner. Dette er kanskje vennskap som ikke lenger er gode for oss uansett. Det som er sikkert er at vi vil tiltrekke oss nye mennesker som er mer i resonans med den vi faktisk er.
Slik svikter vi oss selv
Situasjoner der vi svikter oss selv består vanligvis av en kombinasjon av følgende:
- Vi later som vi mener noe annet enn det vi faktisk mener eller går med på å gjøre ting vi ikke har lyst til for å bli akseptert.
- Vi velger «komfort» og «trygghet» heller enn å følge det som vekker livsgnisten i oss.
- Heller enn å gripe spennende muligheter overanalyserer vi situasjonen og fanges i en indre dialog som tapper oss for energi, mot og handlingsevne.
Felles for det ovennevnte er blant annet:
- En selvsensur der vi ikke aksepterer oss selv, og derfor heller ikke tror at noen andre vil gjøre det.
- Et «svart/hvitt», unyansert syn på hvordan vi tror andre mennesker vil respondere på oss.
- Vi velger den fastlåste lidelsen vi er godt kjent med, heller enn å innimellom kjenne på det dynamiske, midlertidige ubehaget som kan oppstå når vi utforsker noe nytt.
På hvilke måter holder du deg selv tilbake? Hvilke muligheter tror du venter deg hvis du våger å gå ut av komfortsonen litt oftere?
Om artikkelforfatteren:
Andreas Aubert tilbyr livsveiledning i Oslo og via Skype eller telefon, selvutviklingsgrupper for menn i Oslo og et bredt utvalg skrivehjelpstjenester.
Mer info/kontakt: andreas@autentisitet.no
Livsveiledning i Oslo og via Skype/telefon: autentisitet.no
Artikkelarkiv og skrivehjelp: andreasaubert.no
Mannsgrupper og andre selvutviklings-arrangementer: facebook.com/autentisitet.no
