Franklin D. Rosevelt skal ha sagt; «Det eneste vi behøver å frykte, er frykten selv.» Kloke ord, men det er nok en sannhet med visse modifikasjoner. Noen ganger er frykt helt nødvendig, det er en sunn og instinktiv overlevelsesreaksjon. Den setter i gang handlinger som er nødvendig for å komme seg unna eller løse en farlig situasjon.
Andre ganger derimot er det en reaksjon på et tenkt scenario, en situasjon som ikke er reell der og da. Da jobber kropp og hjerne overtid med å håndtere noe som ikke eksisterer enda, og som muligens heller aldri vil manifestere seg i det hele tatt. Frykt kan altså redde liv, men den kan like gjerne skade det også.
«Det er bedre å bli fryktet enn elsket.»
− Niccolò Machiavelli
En enkel måte å kontrollere noe eller noen på er ved å spille på frykt. Vi gjør det hele tiden. Vi lager lover som skal kontrollere samfunnet og dets borgere, dersom de brytes vanker det straff. Voksne forteller barna om Nøkken for å holde dem borte fra skogstjernet, eller om andre farligheter der de ikke ønsker at barna skal bevege seg. På de beste moltemyrene ryktes det alltid om bjørn når bæra står moden, og religioner har ganske mange regler for hvordan man skal oppføre seg for å slippe inn i det helligste.
Vi ønsker alle som en å ha et godt liv, så naturlig nok vil vi alltid prøve å unngå ubehageligheter. Vi innretter oss etter normer og holdninger fordi vi frykter konsekvensene ved å gå imot dem. Det kan hjelpe oss i mange situasjoner, men det kan også begrense oss.
«Alder bremser alt unntatt frykt.»
− Mignon McLaughlin
Fryktens natur
Frykt avler frykt, altså det ligger i fryktens natur å skape mer frykt, å vokse. Avgjørelser tatt med bakgrunn i frykt har en tendens til å hoppe bukk over en del etiske, logiske og til tider medmenneskelige forhold.
På samme måte som vi bevisst kan spille på frykt for å kontrollere våre omgivelser, kan også frykten kontrollere oss. Den kan ta over tankene våre og sørge for å begrense vår utfoldelse i dagliglivet, begrunnet eller ubegrunnet. Angst er et godt eksempel på dette. En liten tanke kan gi næring til frykten og den vokser til et fengsel med usynlige vegger.
«Jeg er redd for ubåter når jeg bader.»
− Hege Schøyen
Stopp Pressen!
Har du lest dagens aviser? Har du lagt merke til hvilken type nyheter som dominerer? De siste året har naturlig nok dreid seg svært mye om pandemien vi er midt oppi, men se litt på hvordan journalistene vinkler artiklene om den. Dette gjelder svært mange andre nyhetsoppslag også.
«Frykter dødsbølge!» «Smitteeksplosjon.» «Advarer mot overraskende mye død.» Tre overskrifter fra toppen av nettutgaven til Dagbladet i dag.
Frykt selger big time. Vi er mer troende til å klikke oss inn på saker som omtaler noe forferdelig enn de som er sukkersøte. Jeg undres… Hvorfor er vi så villige til å slippe frykten inn i tankene i stedet for en koselig solskinnshistorie?
Går vi langt nok bak i tid var frykt høyst nødvendig for å overleve. Rovdyr, tøffe omgivelser og livsvilkår måtte overvinnes. I dag slipper vi å kjempe for og mot alt. Kan det være slik at dette instinktet sitter så i beinmargen at det må få utløp på en eller annen måte? Vi trenger å frykte noe eller noen, ha en fiende og motstander reell eller ikke?
Vi fasineres av frykt. Filmer, bøker, sanger og kunst illustrerer og forteller historier som sender gysefulle følelser gjennom oss. Vi oppsøke altså frykt på en «trygg» måte, vi ønsker opplevelsen men ikke den reelle faren. Det er mulig neandertaleren i oss synes vi lever et altfor avslappet liv og det gir oss denne fasinasjonen av det som vi egentlig ikke ønsker å oppleve.
«I menneskets frykt for å stå alene, høster verden all sin lidelse.»
− Christian Askø Næss
Gleden av et godt grøss fra en film er en ting, men fasinasjonen ved grusomheter i virkelighetens verden er noe helt annet. Jeg tror fullt og fast på at vi mennesker skaper vår egen virkelighet i fellesskap. Det vi setter fokus på er det vi skaper mer av, jfr loven om tiltrekning. Hva skjer med oss når vi ganske ensidig leser og hører om saker egnet til å produsere frykt? Hvor rasjonelt tenker vi, hvilke godt begrunnede avgjørelser tar vi? Hvor medmenneskelig blir vi, og hva sørger vi for å spre av informasjon til andre? Det er dukket opp en del konspirasjonsteorier i løpet av Covid pandemien. Hva bunner de i tror du?
Frykt har kommet for å bli, år med evolusjon har vist oss det, men vi bør kanskje begynne å tenke litt over hvordan vi forholder oss til den. «Steinalderklubba» er byttet ut med våpen av større kaliber, men trenger vi å bruke det hele tiden? Er det kanskje slik at ved å ha våpenet parat så skaper vi situasjoner hvor det kan brukes? Og er frykt en unnskyldning god nok til å gjøre ting som skader eller begrenser andre?
«Frykten glemmer alle manerer.»
− William Shakespeare
Jeg vil oppfordre deg til å tenke litt over hvilket forhold du har til frykt. Er du med på å gi den næring når det ikke er påkrevd, eller sørger du for å holde den på et fornuftig nivå? Hvordan kan du skape bedre dager for deg selv og andre ved å ta styringen og ikke gi den mer rom enn den fortjener?
Jeg har bestemt meg for å ikke la meg dra inn i alt drama som pressen serverer oss, dvs jeg tar ikke alt som skrives for god fisk. Jeg minner meg selv på at de skriver for å tjene mest mulig penger, da kan historier «sprites litt opp» for effektens skyld. Når min nokså aktive hjerne setter i gang med katastrofetenkning, så stopper jeg meg selv og tar sannsynlighets testen på mitt tenkte senario. Jeg prøver å skaffe meg kunnskap om ting dersom de skremmer meg på en eller annen måte, da kan jeg ta en litt mer velbegrunnet avgjørelse om hvordan jeg skal forholde meg til dem. Og til slutt, jeg har innsett at det er helt greit å ikke høre på alle nyheter, all sladder eller negativt vinklet informasjon som tilbys. Det er lov å sile.
«Frykt avler fordommer. Uvitenhet vedlikeholder dem.»
− Nina Zoë
