Conscious Parenting handler om å oppdra barn i en atmosfære av kjærlighet, mindfulness og følelsesmessig tilstedeværelse. Coachens oppgave er å hjelpe foreldrene til å støtte barna i å utfolde sitt høyeste potensiale.

– Det handler om å skape de beste forutsetningene for barnet gjennom hvordan du er til stede og viser kjærlighet. Det er mye mer konstruktivt enn å prøve å manipulere barnet til å gjøre som du vil og bli som du vil. Barnet skal få utfolde essensen av hva det kom hit for å gjøre, heller enn å presses inn i en form av hva du selv synes at barnet burde bli, sier Blichfeldt, som bor i Oslo.

Et viktig aspekt av slik tilstedeværelse er at den voksne blir bevisst seg selv.

– Hvem er du, hvilke mønstre og væremåter bringer du inn i samhandling med barnet? Hvordan bidrar det til å skape vanskelige situasjoner? Det er mye viktigere å se på det, enn å tenke at det er barnet som er vanskelig og trassig. Utfordrende situasjoner handler ofte dypest sett ikke om barnet, men de fleste av oss opplever det som vanskelig å se dette selv. Derfor vil mange ha nytte av å gå til en coach i perioder.

Blander øst og vest

– Hvilke røtter har Conscious Parenting-metoden?

– Grunnleggeren Shefali Tsabary bor i USA og har doktorgrad i klinisk psykologi. Samtidig har hun gjennom sin indiske bakgrunn blitt inspirert av østlig tankegods blant annet fra yoga og meditasjon. Hun blander den vestlige terapeutiske og medisinske bakgrunnen med østlige filosofiske tilnærminger og bevissthetspraksiser. Som utgangspunkt for metoden vektlegger hun at vi kan leve ut fra vår sjel, altså den vi er i essensen av vår autentiske personlighet, heller enn å leve ut fra en falsk personlighet basert på ubevisste forsvarsstrategier fra barndommen og uforløste traumer.

Tsabary har skrevet fire bøker, blant annet The Conscious Parent: Transforming Ourselves, Empowering Our Children og The Awakened Family, som begge har vært på New York Times bestselgerliste.

– Tsabary tilbyr metoden til de som jobber med foreldre, de som selv har barn, og de som jobber med sin egen barndom og sitt eget indre barn. Altså er metoden relevant også om man ikke har barn, sier Blichfeldt, som er den første og foreløpig eneste i Norge som er sertifisert innen metoden.

Reaksjon vs essens

Blichfeldt utdyper metodens teoretiske rammeverk:

– Med mindre vi jobber aktivt med oss selv tilbringer vi mye av tiden i en tilstand der vi er farget av forsvarsstrategier, mønstre og begrensninger fra oppveksten. Vi kan kalle dette å leve i reaksjon. Da vil vi se andre mennesker og omverdenen gjennom briller farget av vår egen historie. Jobber vi med oss selv over tid kan vi løse opp i dette og leve ut fra essensen av den vi egentlig er.

En slik tilnærming innebærer blant annet:

• Å se barnet som vår lærer fremfor en kilde til problemer.
• Å se behovene bak en utfordrende adferd og å kunne møte behovene på en autentisk måte.
• Å kunne romme hele barnet fremfor de sidene som er lette å like.

Kjærlighet og tilstedeværelse

I forbindelse med Conscious Parenting-metoden snakkes det ofte om å møte barnet ut fra en tilstand av kjærlighet. Blichfeldt synes ordet kan bli litt ullent og stort. Derfor snakker hun ofte heller om å møte barnet ut fra bevisst tilstedeværelse.

– Kjærlighet kan være villedende. Da ligger det nærmest en forventning om at man alltid skal møte opp med utelukkende positive følelser. Klarer man ikke det har man feilet som forelder eller lærer.

Dette er urealistisk. Man kan ha en dyp underliggende kjærlighet for barnet, samtidig som man også innimellom opplever negative følelser. Det er ok og helt normalt, betrygger Blichfeldt, som dessuten synes det er viktig å utvide og nyansere forståelsen av hva kjærlighet er.

– Kjærlighet er ikke bare rosenrødt, det kan også være kjærlig å sette grenser.

Forvirring rundt grensesetting

Blichfeldt opplever at det er lettere å sette grenser for barn på en konstruktiv og effektiv måte når man er til stede.

– Da kan man sette grenser på en måte som gir mindre grobunn for sterke følelser, konflikt og maktkamp. Når barn opplever grensesetting som noe konstruktivt, gir grensesettingen grunnlag for økt trygghet snarere enn utrygghet og motvilje.

Hun tror grensesetting er den mest forvirrende tematikken for foreldre, særlig i vår tid der mange er opptatt av barns rett til medvirkning og å få utfolde seg.

– Det kan være vanskelig å se hvordan det skal henge i hop med å også sette grenser. Medvirkning og utfoldelse er viktig, men man må aldri glemme at det er forelderen som skal styre skuta. Barnet er likeverdig med den voksne, men man er ikke likestilte – man er ikke i samme rolle.

Bakgrunn fra barnehage

Blichfeldt vokste opp i Holmsbu i Hurum, flyttet til Oslo for å gå på videregående skole og har stort sett bodd der siden. Hun viet noen år til musikk og samfunnsvitenskapelige studier, men fant ikke helt sin vei.

– Jeg tok en full stopp og gjorde mye dypt indre arbeid med meg selv. Da oppstod det et ønske om å jobbe med barn. Jeg jobbet som assistent i barnehage, utdannet meg til førskolelærer og jobbet en periode som pedagogisk leder i barnehage.

Hun opplevde at det var mange mangler ved utdanningen som førskolelærer og at metoden Conscious Parenting imøtekom mye av det hun hadde savnet. Hun valgte derfor å utdanne seg til CP-coach.

– Kurset foregikk over nett og hadde en god balanse mellom teori og å trene inn praktiske ferdigheter. Vi brukte mye tid på å coache hverandre og å praktisere på folk i vårt eget nærmiljø. Våren 2020 var jeg utdannet CP-coach.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En komplett tilnærming

Høsten 2020 begynte Blichfeldt på en mastergrad i spesialpedagogikk ved universitetet i Oslo. Hun har valgt fordypning i psykososiale vansker.

– Jeg har et blikk for de som faller litt utenfor og trenger ekstra oppfølging. Conscious Parenting har mye psykologi i seg, men også en østlig filosofisk tilnærming. Jeg ønsker i tillegg å bringe inn et mer akademisk element for å ha et mest mulig komplett tilbud, sier Blichfeldt, som nå er student på heltid og jobber litt med Conscious Parenting ved siden av.
Etter fullendt utdanning ønsker hun å jobbe med psykisk helse, gjerne også med ungdom og voksne så vel som barn.

Vår egen historie

Da Blichfeldt begynte å jobbe med barn hadde hun ikke så mange verktøy til å håndtere utfordrende følelser som ble vekket i henne i møte med barna.

– Fra utdanningen som førskolelærer hadde jeg mange pedagogiske verktøy og pedagogisk kunnskap, men ikke så mye praktisk anvendelig følelsesmessig og psykologisk kunnskap.

Mye av dette måtte jeg finne ut av på egenhånd. Hvis vi ikke aktivt og bevisst jobber med oss selv vil vi mye av tiden se barnet gjennom briller farget av vår egen historie og bakgrunn, understreker hun.

– Hvis vi «pusser brillene» og har et klarere blikk, kan vi se barnet på en helt annen måte. Da er vi mye bedre rustet til å forstå og møte barnets behov. Dette burde være del av enhver utdanning som handler om å jobbe med barn og ungdom.

Å forme barnet

Vi voksne har iblant en tendens til å ville forme barn til å roe seg ned litt, ikke være så høylytt, ikke være så mye, ifølge Blichfeldt. Hun hevder at det ofte er vi voksne som snarere trenger å erkjenne hvordan det var å være barn. Vi må huske hvordan det var å være spontan, leken og uttrykksfull, samt hvordan det er å være fullt og helt til stede i en følelsesmessig reaksjon og uttrykke den.

– Det aller viktigste aspektet med at barnet er vår lærer, er at vi kan oppleve ganske mange emosjonelle triggere i vårt samspill med barnet. Det er situasjoner der noe skjer i barnets væremåte, adferd og følelsesmessige uttrykk, som rører veldig sterkt ved våre egne ubearbeidede mønstre. Så projiserer vi på barnet at det gjør noe det ikke burde. Det handler oftest om at barnet trigger noe i vår egen historie, noe vi ikke har sett i oss selv. Da bør fokuset vårt heller være å løse opp i dette og integrere de sidene i oss selv, framfor å skulle fikse, kontrollere og belære barnet.

Et eksempel kan være når barn gråter høylytt.

– Vi kan føle sterkt ubehag og en trang til å dempe reaksjonen ved å avlede barnet, fordi vi selv aldri har lært hvordan det er å være med vår egen intense følelsesmessige reaksjon. Gjennom å være til stede med barnets reaksjon kan vi også være mer til stede med oss selv og lære oss å bli mer bekvemme med sterke følelser – både i oss selv og i andre.

Et annet eksempel er hvis vi synes det er vanskelig å være spontan og leken. Da kan disse sidene i barnet vekke ubehag fordi vi ikke fikk gjøre så mye av det som barn, fordi vi ble dempet hvis vi var veldig entusiastiske.

– Det ubehaget kan være en god vei inn for å se på vår egen opplevelse av motstand mot et lekende uttrykk. Ved å få mer aksept for barnets lekenhet kan vi også gi mer plass til vår egen lekenhet og spontanitet.

Tålmodighet, tidsklemma og aksept

Barnet kan lære oss om tålmodighet, eksempelvis hvis det på vei hjem fra barnehagen stadig skal stoppe for å lukte på blomstene.

– Barn kan lære oss å ta oss god tid, være mer til stede i øyeblikket og i sansene, fordypet i det som skjer rundt oss. Der har vi mye å lære.

– Samtidig er det mange av oss som opplever «tidsklemma», at vi har dårlig tid. Da er det ofte ikke tid til det du beskriver?

– Aksept er en viktig del av CP-metoden. Det betyr aksept av at ting er som de er, inklusive aksept av en travel hverdag. Det er en realitet som mange må forholde seg til. Man må ta utgangspunkt i sin situasjon slik den faktisk er. Det betyr ikke at man nødvendigvis trenger å elske den eller like den, men at man ikke er i ubevisst motstand mot ting slik de er. Da er vi bedre rustet til å foreta oss konstruktive endringer der det er mulig. Da kan de små magiske øyeblikkene finnes i det man tar på seg klær i gangen eller man sitter i bilen i fem minutter på vei til barnehagen. Heller enn at man har en urealistisk forventning til hvordan man skal være som forelder.

Aksept, undertrykkelse og selvregulering

Blichfeldt vektlegger verdien av å formidle til barnet en grunnleggende aksept for alle følelser. Alle følelser er i seg selv ok og det er viktig at barnet blir kjent med hele følelsesregisteret. Det betyr ikke dermed at alle følelser skal tas ut i handling til enhver tid.

– Aksept kan ofte misforstås som at man skal elske alt slik det er og å ta alle følelser og impulser ut i handling. For meg handler aksept mer om å si at noe er som det er. Eksempelvis «akkurat nå har jeg den følelsen jeg har».

Mange voksne undertrykker barns følelser ved å veldig raskt skulle fjerne den følelsesmessige reaksjonen, noe som er uheldig, ifølge Blichfeldt.

– På den annen side betyr ikke aksept at barnet ikke trenger å lære seg å regulere sin følelsesmessige tilstand. Barnet trenger å lære hvordan det kan finne tilbake til ro.

Definisjonsmakt og tilstedeværelse

Mange voksne er raske til å definere barns følelser, eksempelvis ved å si «Jeg ser du ble sint, lei deg, nå ble du skuffet.»

– Da har du satt en merkelapp på noe du tror du ser, men du kan ikke vite med sikkerhet hva barnet opplever i det øyeblikket. Kan du være til stede med barnet her nå og ta utgangspunkt i en aksept av både barnets og dine egne følelser? Det i seg selv skaper pusterom og plass til at barnet kan være der det er akkurat da, framfor at du motarbeider barnet eller prøver å manipulere det til å være noe annet. En slik tilstedeværelse er ofte tilstrekkelig til at barnet tar et dypt utpust og kjenner seg velkomment og ønsket slik det er. Da vil ofte også sterke følelsesmessige reaksjoner raskt roe seg ned.

Å definere barns følelser kan være nyttig noen ganger, ifølge Blichfeldt.

– Eksempelvis ved å si «noen stjal leken fra deg, ble du sint/skuffet/lei deg?» Vi kan hjelpe barnet til å sette ord på disse tingene, men vi skal ikke heller definere alt for barnet. Barnet skal selv kunne kjenne etter og sette ord på det, uten at vi skal legge for mange føringer eller overforklare.

Barn er ikke mottakelige for logikk når de er følelsesmessig trigget, understreker Blichfeldt.

– Da hjelper det ikke å forklare. Det er bedre å la barnet få ha sin opplevelse og være støttende til stede. Du kan sitte ved siden av barnet eller løfte barnet opp. Noen barn trenger litt tid for seg selv, noen vil bli holdt, noen vil ha en hånd på skulderen. Med litt eldre barn kan man si «jeg er her, vi kan snakke om det når du er klar». Mindre barn kan trenge mer trøst, og det må vi være tilgjengelige for å gi.

Å inkludere barnet

Når et barn opplever noe vanskelig, eksempelvis at de har mistet bamsen sin, er det ofte bra å la dem være i sin følelsesmessige reaksjon en stund, ifølge Blichfeldt – heller enn å umiddelbart skulle avlede barnet eller finne en løsning.

– Da lærer barnet seg å ikke være redd for å kjenne på ubehag. Ut fra dette kan en konstruktiv løsning naturlig oppstå i samspill mellom ungen og omsorgspersonen.
Som en hovedregel er det verdifullt for barn å kunne være med på å finne løsninger.

– Det gir kontakt med indre ressurser, evne til å håndtere situasjoner og en følelse av mestring. Det er noe av det beste man kan gjøre for et barn, framfor å alltid skulle fikse og ta problemet vekk uten å inkludere barnet i problemløsningen. Samtidig må man som voksen aldri sette seg selv i baksetet. Det ville være veldig forvirrende for barnet. Å involvere ungen i å finne løsninger er dessuten aldersbetinget. En tre-åring kan lett tenke «løsningen er at jeg skal spise iskrem til middag hver dag».

Egenverdi vs. prestasjon

Blichfeldt hevder at et barns grunnleggende følelse av egenverdi, kjærlighet og lykke er viktigere enn dets prestasjoner, resultater og oppnåelse. Samtidig vil barn ofte prestere uanstrengt og naturlig hvis de blir støttet i å utvikle sine autentiske talenter og interesser.

– Hvis du har et barn som virkelig stråler av å få spille fotball eller konkurrere på ski, så skal man støtte det. La barnet få følge den gleden. Hvis man har et barn som er mer stille og heller vil studere insekter, lese bøker og ikke drive med sport eller konkurranseidrett, så er det viktig å anerkjenne det, framfor å prøve å presse barnet inn i en personlighet som vedkommende ikke er. Du skal ikke prøve å realisere deg selv gjennom barnet, råder Blichfeldt.

Samtidig er dette et nyansert område. Man skal ikke ukritisk la barnet få gjøre alt det vil.

– Barnet kan ha superlyst til å spille på iPaden 12 timer om dagen. «Det er det jeg vil, det er det jeg er opptatt av». Da kan man si «for ditt beste skal jeg begrense den tiden til en time om dagen, vi må også ut og bruke kroppen.» Man må kunne se barnets dypere behov og overstyre en del av barnets impulser dersom vi mener at det er til det aller beste for barnets liv, helse og behov.

Ivareta deg selv

Blichfeldt understreker viktigheten av at man ivaretar seg selv som forelder eller lærer.

– Ikke utslett deg selv fordi du prøver å være perfekt i omsorgsrollen. Ivareta ditt indre liv – det er det beste stedet å starte hvis du vil være en god rollemodell for barn. Vis barna viktigheten av å leve med selvkjærlighet og ivaretakelse av egne behov, avslutter Blichfeldt.

Les mer på idablichfeldt.com