Flyttet fra kollektiv til hus og hest på landet

Selv om hun vokste opp med alenemor og en liten, men god familie, har Oda Elisabeth Dahl alltid sett på seg selv for å være det hun kaller en «storfamilieperson». Da vennene hennes dro av gårde på familieturene sine, rev det litt ekstra inni Oda. Derfor begynte hun allerede tidlig i 20-årene å samle folk ved å arrangere fester.

– Jeg har opplevd at det er lett å falle utenfor når du ikke har mye familie rundt deg. I de fellesskapene jeg har bodd, har jeg heldigvis lært at den familien vi skaper selv, kan være like nær – selv om den ikke er blodsfamilie, sier Oda.

Fra gjøren til væren

Etter sosiale ungdomsår og mye reising, ble Oda lærer. På privaten hadde hun ingen forpliktelser, så hun begynte å spørre seg selv om hva hun egentlig drømte om. Svaret på spørsmålet var klart: Oda drømte om kjærlighet.

– Jeg har alltid hatt en irrasjonell frykt om å ende opp ensom og alene. Da jeg var 30 år, spurte jeg meg selv «hva er det jeg egentlig ønsker å oppnå her i livet?» – og svaret var «kjærlighet». Samfunnet, godt støttet opp av populærkulturen, forteller oss at dette må skje gjennom det å ha en partner. Det føltes helt feil å passivt vente på det, beretter Oda.

Derfor bestemte hun seg for å ta et friår for å «jobbe» med saken. Jobbe innover, vel å merke, for hun visste at det var en del indre arbeid knyttet til selvkjærlighet som måtte på plass først. Året var 2021, og restriksjoner var et ord man måtte leve med. Så Oda begynte med å reise til Sverige, nærmere bestemt til yoga-fellesskapet Shambala.

– Jeg tenkte jeg skulle gjøre yoga og meditasjon, men da jeg kom dit som frivillig, opplevde jeg at jeg fant det jeg hadde lengtet etter. Joda, jeg hadde et sosialt liv i Oslo, men da måtte vi alltid gjøre noe sammen. Her opplevde jeg at vi i stedet kunne være sammen – hele tiden. Vi kunne slappe av sammen. Det ble som en familie, forteller Oda begeistret.

Og med det forsto hun det: Hun skulle skape et community!

Bekreftelse på egen vei

Etter tre måneder i de svenske skoger, dro Oda videre til Mexico. Med seg på lasset hadde hun drømmen om community, en drøm som stadig var i utvikling.

– Jeg hadde tidligere i livet drømt om å ha en gård der ungdom som faller utenfor kunne komme. Da jeg innså at det var community jeg ville drive med, ble det altså lagt til et aspekt til denne gårdsdrømmen, sier Oda.

Litt «lost» i Mexico følte nok Oda seg der hun sto, uviss på hvor hun skulle ta veien. Samtidig visste hun at hun ville fordype seg i noe knyttet til hjertet, og med det fant hun veien til Mazunte og yogaskolen, Hridaya, som betyr «det spirituelle hjerte». Her meldte hun seg først på yogafordypning og dernest på en 17 dagers stillhetsretreat.

– Yogaskolen handlet veldig mye om kjærlighet og at vi mennesker er her for å gi. Det bygde opp om den ideen jeg hadde fått, og jeg skjønte på et enda dypere plan at den gaven jeg skal dele med verden, er å samle og skape fellesskap, sier Oda.

Men hvordan går man egentlig fram da? Oda var jo tross alt en lærer uten egenkapital. På mange måter syns hun at det «egentlig er litt sykt» at hun trodde at hun skulle kunne skaffe seg en gård selv. For Oda har tvilt mye på seg selv her i livet, men for første gang bare visste hun at det var dette hun skulle. Hun tvilte heller ikke på at hun skulle få det til.

– Da jeg kom hjem til Norge fikk jeg redusert lærerstillingen til 80 prosent slik at jeg kunne dedikere meg helt til prosjektet, gjøre research og lese om community uten at jeg helt visste hva jeg holdt på med, forteller Oda.

Og uten at hun selv visste det, skulle dette engasjementet snart få nærende ringvirkninger.

Nytt liv

For i januar 2023 kom Oda i snakk med en jente som hadde vært på Opaker gård over nyttår. Da jenta hørte hva Oda drømte om, anbefalte hun henne å kontakte gården. Som sagt, så gjort. Oda skrev et brev til eierne der hun beskrev drømmen sin om fellesskap og samlinger – og hun krympet verken drømmen eller seg selv.

– Jeg ble invitert på besøk, og jeg la fram presentasjonen over hva jeg så for meg. Etterpå tilbød jeg meg å være frivillig på en av retreatene her. I april i fjor fikk jeg tilbud om jobb som daglig leder på Opaker med oppstart etter sommerferien, beretter Oda.

Ja, sånn kan det gå når man føler drømmen sin. Og ikke nok med det. To uker etter at Oda fikk jobben, kjøpte hun også hest – en annen drøm hun hadde hatt lenge.

– Jeg visste ikke hva slags rase jeg ville ha, men jeg visste at den skulle være brun. Jeg hadde scrollet på Finn, og en dag så jeg bare bilde av henne, og så het hun Oda hun også, og var det de kalte en «hjertehest». Det følte jeg var et tegn, smiler Oda.

Med det begynte hun et helt nytt liv på landet med hus, hest, bil og en flunkende ny jobb. En stor kontrast til livet i hovedstaden der hun hadde bodd på 60 kvadrat sammen med to venninner.

– Her på Opaker har jeg vært heldig som har kommet til dekket bord. På denne gården har jeg fått en arena til å gjøre det jeg er ment til å gjøre – samle og se lyset i mennesker – og la de få lov til å gjøre det de er best på. Det er nok derfor jeg får inn så mange fine lærere og frivillige, sier Oda, som holdt sin første community-samling på Opaker i oktober 2023.

Gode hjelpere

Én slik fin frivillig er Katrine Devagita Bjerke. Hun kom til Opaker gård for første gang i sommer for å jobbe som frivillig på Odas tredje community-samling, og hun kjente seg raskt hjemme, både med stedet, arbeidet på kjøkkenet og menneskene.

– Jeg var nysgjerrig på Opaker fordi jeg har venner som har vært der og snakket varmt om stedet og opplegget. Hvorfor jeg ville bidra, var fordi jeg ville prøve noe nytt. Jeg reiser ofte på retreats, så jeg kjente at jeg ikke trengte å være med på hele programmet, og da var det å bidra en ny erfaring, forteller Katrine, som ellers arbeider både som begravelsesagent, pleieassistent og tantrisk terapeut.

Tom Rysstad, som har deltatt som lærer på flere av Odas samlinger på Opaker, har også hatt stor glede av å bidra. Først og fremst syns han disse samlingene er en fantastisk mulighet til å møte åpne mennesker i alle støpninger, der alder, bakgrunn eller yrkeskarriere ikke spiller noen rolle.

– Uansett hvem du havner ved siden av ved måltidene, så blir det interessante og gode menneskemøter. I tillegg er det også «lavterskel» i form av at du ikke trenger å ha tidligere erfaring fra yoga, meditasjon eller spirituelle praksiser, smiler Tom.

Med sine mange gode hjelpere har Oda erfart at hun mer og mer kan tillate seg å senke skuldrene og faktisk nyte at drømmen om kjærlighet nå lever i dette fellesskapet. Men det har ikke bare vært lett dette første året på Opaker. Som daglig leder har hun ansvar for stadig nye seminarer, brylluper og møter på gården, noe som betyr at det har vært mye å lære for Oda, som ikke har drevet verken restaurant eller hotell tidligere.

Klype seg i armen

Med fire gjennomførte samlinger og en femte på trappene i oktober, har Oda videreforedlet Opaker gård til en plass med fokus på fellesskap. Hver samling er knyttet til årstidene, og programmet består av alt fra workshops, yoga, naturkontakt, delesirkler, dans og musikk. Selve gården, huser nå også flere helårsfrivillige, og for hver samling kommer det stadig flere deltagere.

– Jeg tror på viktigheten av å la ulike mennesker komme sammen. Hit kommer både menn og kvinner, ulike samfunns- og aldersgrupper, men felles er at de alle søker etter fellesskap. Opaker er et veldig fint sted å holde dette, med gården og de vakre naturomgivelsene som rammer. Mange sier at de senker skuldrene her, sier Oda, som selv gleder seg til en festivalferie nå – på kursgården Ängsbacka i Sverige.

Men hun må stadig klype seg litt i armen, den godeste Oda. For eksempel da det var Kirtan (mantrasang) på den siste samlingen i sommer. Det var nemlig det fineste hun opplevde da hun bodde i fellesskapet i de svenske skoger, og så plutselig har hun vært med å skape det selv her på Opaker!

– Tilsynelatende er det jeg som skaper det, men vi jobber jo sammen, både frivillige og gjester. Jeg blir helt rørt når jeg tenker over hvilket fint oppdrag jeg har fått her i verden, et oppdrag som handler om noe som er så mye større enn meg selv, sier Oda, som er sikker på at hun har måttet vokse ekstra mye den siste tiden, nettopp for å kunne romme dette fine oppdraget. Og vekst er jo ikke alltid bare solskinn …

Viser sårbarhet

For selv om Oda har fulgt drømmen og med stor glede stadig ser den blomstre, har den siste tiden lært henne verdien av å åpne opp og vise mer sårbarhet – også når det stormer som verst på innsiden.

– Selv om jeg alltid har vært veldig åpen om ting som skjer i livet mitt, også utfordringer, har jeg som regel ventet med å dele det med andre til jeg har kommet meg gjennom det. Derfor har jeg nok blitt oppfattet som veldig sterk, samtidig som jeg ikke har sluppet folk inn på den mer sårbare og skjøre delen av meg. Nå har livet lært meg å tillate det å bli bevitnet selv når jeg går gjennom en tøff healingprosess, sier Oda.

Det har vært et stort steg, med en enda større gave på den andre siden:

– Gaven er at jo mer jeg helbreder meg selv, jo mer har jeg også rom for å gi. På den måten vil jeg si at min reise har gått fra å ha fokus på at jeg skal ha det bra og min egen lykke, til hva jeg er her for å gi til andre. Det er så vakkert når ting begynner å handle om noe annet enn oss selv!

Når mørket snart senker seg, minusgradene synker stadig dypere ned i kvikksølvet og det kan bli vanskeligere å stå opp om morgenen, vet Oda allikevel at det blir lettere enn før nå som hun bidrar til noe som er så mye større enn henne selv. Og så er det så godt å vite at hun faktisk klarte å skape det – det hun drømte om: et fellesskap av kjærlighetsfulle mennesker på en gård langt utpå landet et sted, nærmere bestemt Opaker gård på Kirkenær.

– Det å få lov til å bidra til et sånt type sted, gir meg masse håp. Jeg tror ikke vi mennesker burde bo så trangt og langt fra naturen, jeg, smiler Oda med det gode hjertet.

Opaker gård:

• Opaker Gård ligger 1 time og 40 minutter fra Oslo og er omkranset av åpent kulturlandskap og skog.
  
• Det har vært drevet jordbruk i området rundt Opaker Gård siden steinalderen, og navnet Opaker kommer fra ordet Uppakr, som betyr høytliggende åker.
  
• Både Opaker og nabogården Bjerke har vært eid av familien Omsted siden 1829.
  
• Til gårdene hører det blant annet 18.800 daa skog, der de fleste av aktivitetene som gården tilbyr foregår.
  
• I 2005 ble Opaker og Bjerke gård overdratt til 7. generasjon ved Arne Wilhelm Mohn Omsted og hans kone Kjersti Rinde Omsted.
  
• I 2008 la de om gårdsdriften til økologisk drift. I 2009 kom de første kuene, og litt etter litt ble det både økologisk urkornproduksjon og grønnsaker på gården.
  
• I dag er Opaker gård, i tillegg til å være et gårdshotell, en regenerativ og økologisk driftet gård med fokus på ren og kortreist mat. I tillegg til community-samlinger, arrangeres det jevnlig andre retreats på gården.
  
• Siden Kjersti R. Omsted har tatt utdanningen «Enhetsterapi og mestringsmedisin» hos Audun Myskja, har gården i større grad blitt en arena for helhetlig helse. Det har de siste årene derfor blitt arrangert stilleretreats, livsmestringssamlinger og fasteretreats på Opaker.
  – Vi tror på at folk som lever bærekraftige liv og har et inkluderende fellesskap rundt seg, tar gode valg for seg selv og omgivelsene sine, sier Kjersti R. Omsted og Arne Wilhelm M. Omsted.

Følg Opaker for info om arrangementer på Instagram her: @opakergard
Følg med på Odas liv på gården her: @odagoda