Sosiale medier som Facebook, Twitter, Instagram, YouTube og Snapchat påvirker i stor grad hvordan vi kommuniserer ikke bare på nett, men også når vi møtes IRL – in real life. I 2007 tok Facebook av for alvor i Norge og var det 16. mest besøkte nettstedet i verden. I fjor var det verdens desidert største med over 2,7 milliarder brukere. Hele 3,5 millioner nordmenn har en profil der og 67 prosent av disse bruker det daglig, ifølge Ipsos, et norsk institutt innen markedsanalyse og meningsmålinger. Men hva gjør det egentlig med oss?

Forskning viser at sosiale medier har vært med på å endre måten vi kommuniserer på. I motsetning til bladet du leser nå og andre medier som VG og Dagbladet som er redaktørstyrte, er det brukeren selv som bestemmer hva de vil publisere. Og det er ikke alltid like hyggelige ting som publiseres.

Sosiale medier har gjort noe med oss

Filosof og professor i organisasjonsadferd ved Handelshøyskolen BI, Øyvind Kvalnes, mener at en av konsekvensene med sosiale medier, er at vi har fått mindre trening i å kommunisere med dem som tenker, snakker og oppfører seg annerledes enn oss selv. Den offentlige samtalen er til tider polarisert. I sosiale medier styrer algoritmene oss i retning av folk som ligner oss selv. Samtidig står vi overfor store utfordringer som vi trenger å løse sammen.
I boka Filosofisk Førstehjelp gir Kvalnes oss hjelp slik at vi blir bedre rustet til å samarbeide om utfordringer vi skal løse i felleskap. Det er en bok som inspirer til å starte samtaler på tvers av vante skillelinjer og til å bli kjent med fremmede og deres perspektiver. Den filosofiske førstehjelpen kan bidra til å løse opp i skarpe fronter og strid mellom mennesker, slik at det kan oppstå små og store samarbeidsmirakler.

I boka hjelper han til med spørsmål som;
• Hva trengs for å få til samtale mellom folk med motstridende meninger?
• Hva kan vi gjøre for å tine opp de hardeste frontene mellom folk?
• Hva er motgiften til den steile skråsikkerheten?
• Hvordan kan vi skape grunnlag for samarbeid?

Hensikten med boka

Boka til Kvalnes er en kommentar til debattklimaet han ser rundt seg. Han mener det er blitt et hardt og uforsonlig klima dominert av skråsikre stemmer. Men hvem er disse nettrollene som ødelegger for seriøse debatter? Både i Norge og Sverige har det vært egne tv-program som har konfrontert nettrollene. Bak et anonymt tastatur skriver de til dels grove kommentarer og forsurer debattmiljøet, men møter man dem ansikt til ansikt, kryper de sammen.

«Den sinte og skarpe tonen som ofte dominerer i sosiale
medier, smitter over på hvordan vi
fører samtaler ellers også».
Øyvind Kvalnes

– Jeg er opptatt av at vi kan bedre enn dette i veldig mange debatter. Vi kan bli flinkere til å lytte til hverandre og flinkere til å bli saklige og til å innrømme at det kan være noe i det andre har å si. I første rekke tror jeg at sosiale medier har bidratt til at vi havner i «klynger» sammen med andre som mener akkurat det samme som oss selv. Det er algoritmer som styrer oss i disse retningene som medfører at vi havner i små subkulturer som dyrker våre egne meninger. Dermed får vi i liten grad motstand på det vi står for eller mener. Det synes jeg er for ille. Jeg tenker vi kan bedre enn dette. Vi trenger i tillegg å bli flinkere på dette med kommunikasjon, for å kunne løse små og store utfordringer som mennesker står oppe i, sier han.

– Hva legger du i tittelen filosofisk førstehjelp?
– Filosofi kan bidra til at folk kan rydde opp i egne tanker slik at de kan finne ut hva de egentlig holder på med nå. I boka skiller jeg mellom situasjonshjelp og prosesshjelp. Situasjonshjelp kan være akutt hvor noen står i et dilemma og lurer på hva de skal gjøre akkurat nå. Da kan filosofisk førstehjelp være at du lytter til dem og har en samtale med dem det gjelder. Jeg er ikke en rådgiver som forteller hva folk bør gjøre, det handler mer om å sortere tanker og hensyn. Det kan også være en hjelp som går på prosesser som er mer langsiktige. Som hvordan skal vi få til et bedre ytringsklima i en gruppe, hva skal til for at vi snakker bedre sammen. For eksempel en gruppe hvor folk er veldig rivaliserende og ikke drar i samme retning. Da er det prosessbistand, forklarer han.

Fem strategier

Kvalnes mener anonymiteten er en av årsaken til at det har blitt slik. Hvis vi kan være anonyme, så ser det ut til at vi slipper alle hemninger og trenger ikke å stå til ansvar for det vi sier.

– Men jeg synes jo det er blitt et hardt debattklima også når mennesker står frem i full offentlighet. Jeg har egentlig ikke skrevet om trollene, det handler mer om hva det harde diskusjonsklimaet vi fører blant mennesker som står frem med fullt navn og ansikt. Der også synes jeg det er en utfordring at vi går i de samme sirklene og i veldig liten grad treffer og snakker med mennesker som tenker annerledes enn oss selv. Derfor har jeg vært opptatt av hvordan vi kan takle uenighet, sier han.

I boka beskriver Kvalnes fem strategier for å møte mennesker du er uenig med. Det startet etter at han hadde en samtale med en grønnsaksselger som hadde en helt annen oppfatting enn ham om Covid og vaksiner. Grønnsaksselgeren hellet mer mot konspirasjonsteorier og var skeptisk til vaksiner. Da tenkte Kvalnes at når han møter en person som han er uenig med som i dette tilfellet, har han følgende valg:

• Han kan velge å misjonere, altså prøve å få den andre til å mene det samme som han.
• Han kan velge å konversere og dra samtalen over mot noe mer uskyldig som de kan fortsette å snakke om.
• Han kan kverulere – med eller uten glimt i øyet – og krangle.
• Han kan kansellere og si at en sånn person kan han ikke ha noe med å gjøre.
• Det femte valget er at de kan prøve å filosofere. Da møtes man til en samtale hvor man prøver å finne ut av ting sammen.

– Da er det ikke gitt at jeg har rett, da må vi på en måte prøve å finne ut av det sammen. Disse fem strategiene synes jeg det kan være greit å være oppmerksom på. Det er viktig å være klar over at du har noen valg når du treffer andre som tenker annerledes eller har andre oppfatninger enn deg selv, sier han.

Samtalen i seg selv er viktig

Dette synes Kvalnes har vært interessant å diskutere med folk i ulike sammenhenger. Dagen før vårt intervju, var han i Molde hvor han snakket med en forsamling om akkurat dette.

– Da kom vi fort i gang og snakket om disse alternativene. Det å kansellere er jo en veldig utstøtende ting. Det er en veldig streng strategi. Vi bør jo kunne prøve å ha samtaler. Noen ganger kan man tenke at det ikke er noen grunn til å prøve å overbevise andre til å se ting slik jeg gjør. Da kan vi heller konversere om noe vi kan ha felles, som for eksempel fotball.

– Du tenker samtalen i seg selv er viktig selv når utgangspunktet er to ytterligheter?
– Ja. Noen ganger kan man jo møte noen helt tilfeldig, som på toget, og så oppdager man underveis i samtalen at man for eksempel står veldig langt fra hverandre politisk. Da synes jeg vi skal passe på å ikke bare tenke at da gidder jeg ikke å snakke med den personen. Vi kan heller snakke om helt andre ting. Men så ser det ut til at det er blitt mer og mer vanlig – spesielt blant unge – at de ikke vil prate med andre som for eksempel har en annen mening om klimaspørsmålet, som er et alvorlig tema. Mange tenker da at: «hvis jeg merker at en person ikke er enig med meg om dette, da dropper jeg å snakke med vedkommende og snakker heller om andre ting». Det synes jeg kan være for strengt. Jeg kan gjerne snakke med folk om ting som jeg skjønner har helt andre holdninger enn meg selv. Jeg tror det er viktig for samfunnet vårt at vi faktisk kan ha dialog selv om vi er veldig uenige, sier han.

Formannskapsmøtet

Kvalnes var på besøk i en kommune for ikke så lenge siden og snakket med politikere i formannskapet. Formannskapet er det nest øverste politiske organet i kommuner som ikke har en parlamentarisk styreform. Det består av et utvalg av kommunestyrets medlemmer, deriblant ordføreren og varaordføreren. Her møtte han et helt annet diskusjonsklima enn det som er vanlig i selve kommunestyret. I formannskapet kan de ha skikkelig gode diskusjoner fordi det ikke er noe presse til stede, fortalte de. Her kan folk innrømme at andre har et veldig godt poeng selv om de politisk står på hver sin side. Folk kan også innrømme at de har ombestemt seg etter å ha lyttet til hva andre sier fordi de synes det er fornuftig. Dette er kvaliteter som forsvinner når de samme politikerne møtes i kommunestyret. Der er det kameraer og mikrofoner på som tar opp lyd og bilde, og folk som rapporterer i sosiale medier. Da er det om å gjøre å være sikker i sin sak og ikke komme med innrømmelser til motparten.

– Jeg synes det var veldig interessant å høre at de kunne ha veldig saklige og gode samtaler når kameraene og mikrofonene var slått av. Når de skal finne gode løsninger for kommunen, går det i en slik setting an å si at dette er de usikre på, og de kan spørre andre hva de synes og de kan samarbeide på tvers av politiske skillelinjer. Jeg synes jo slike kvaliteter bør komme mer frem, mener Kvalnes.

«Jeg tror det er viktig for samfunnet vårt at vi faktisk kan
ha dialog selv om vi er veldig uenige.»
Øyvind Kvalnes

Tåkelagte politiske debatter

Politiske debatter blir ofte tåkelagt på grunn av debattklimaet. Det blir vanskelig å få med seg hva de egentlig mener fordi stemningen blir opphetet og argumentene hagler. På Stortinget er det for eksempel strenge regler for hvordan en debatt skal foregå, mens en offentlig politisk debatt på tv ofte ender opp nærmest i et basketak. Et eksempel her kan være Debatten på NRK med Fredrik Solvang. Her blir som regel politikere mer opptatt av å markere sin egen politikk og være synlige fremfor å finne gode løsninger.

– Det jeg savner er flere arenaer hvor folk kan møtes uten å være skråsikre på forhånd, hvor de er flinkere til å høre hva andre har å si og kan innrømme at det kan være noe i det andre også sier. Jeg ønsker mer raushet og respekt mellom de som deltar. Det tror jeg også vil gjøre at kvaliteten på de beslutninger man tar vil bli bedre. Men det er krevende å få til og man jobber litt mot tendensene i samfunnet som går den andre veien, forteller Kvalnes.

Adferden smitter

Det finnes en del forskning på at adferd smitter. Det som skjer på sosiale medier med steile fronter blir overført til samfunnet. Det er ikke bare noe som skjer på sosiale medier. Selv romslige og vennlige mennesker blir smittet av dialogene de er med på i sosiale medier. Det skjer ofte helt ubevisst at man tar med seg ordbruken og dialogformen inn i andre samtaler. Dette er med på å ødelegge kvaliteten på den offentlige samtalen ved at det blir steile fronter mellom mennesker.

– Jeg har en del kontakter i Odda som er en bygd hvor de har historikk for å være krasse mot hverandre. Noe av forklaring på dette, er at den harde ordbruken er en rest fra det gamle industrisamfunnet. Det var slik «gutta på gølvet» snakket sammen. Jeg tror det er en miks av dette og det som skjer på sosiale medier. De verste ordvekslingene i Odda skjer på Facebook. Folk er rett og slett veldig kjipe mot hverandre. Jeg vet om folk som har flyttet fra bygda etter å ha bodd der i flere tiår fordi de ikke orker ytringsklimaet. Slike usakligheter, personangrep og skarp ordbruk gjør også at mange holder seg borte fra det offentlige ordskiftet. Det er også en viktig negativ konsekvens. De som blir igjen på slagmarken, er gjerne de mest hardføre, det er ikke nødvendigvis de smarteste i flokken. Det kan være mange kloke mennesker som holder seg borte fra ordskiftet fordi de ikke orker å ta den smerten det er ved å delta, mener han.

Universelt

– Din bakgrunn er jo mer innen større organisasjoner. Det vi snakker om her og som du skriver om i boka, er ikke dette noe som kan tas med inn i familiediskusjonen, i vennegjengen eller i en liten bedrift? Er ikke dette noe som er universelt i samfunnet?

– Jo, absolutt. Mange av eksemplene mine i boka er fra små forhold, som i en familie eller en liten gruppe på jobb. Jeg er mer interessert i hvordan kommunikasjon foregår der enn i store organisasjoner. Jeg tror at det som preger oss mest, er de som vi snakker med oftest og som vi treffer daglig. Her på BI møter jeg jo stort sett bare mine kollegaer. Det er klimaet oss imellom som betyr noe, og hvordan vi håndterer uenighet og konflikter. Jeg er heldig som sitter sammen med andre mennesker som er både rause og respektfulle. I boka skriver jeg en del om «vennlig friksjon» som er et begrep jeg har laget inspirert av Arne Næss. Han sier: «i en atmosfære av vennlighet, så tåler man mye fra andre». Vennlig friksjon betyr at vi yter motstand og kan være uenige, men på en vennlig måte. Jeg er så heldig at jeg sitter i et fagmiljø hvor nettopp vennlig friksjon er vanlig. Jeg tror ofte at hvis vi opplever at folk er ute etter å dolke oss i ryggen eller ta rotta på oss, så er vi mye mer defensive og ikke så gode til å lytte til innvendingene. Det kan hende en sint person har noe vettug å si, men vi fanger ikke opp dette fordi det kommer på en så krass måte. Hvis den personen vil at andre skal lytte til ham, er det jo en fordel å telle til ti og legge det frem på en annen måte. Blant akademikere kan det være ganske tøft ordskifte, forteller Kvalnes, og legger til at man også må passe på når man går i retning av vennlighet at man ikke blir så vennlig at det blir friksjonsfritt.

– Folk må ikke bli så redd for å tråkke folk på tærne at de ikke tør å komme med motforestillinger. Derfor tror jeg vennlig friksjon er veien å gå – det er både vennlighet og friksjon. Jeg leste om en virksomhet i Norge som var friksjonsfri. Det synes jeg høres veldig skummelt ut. Det betyr jo at alt som legges frem bare blir godtatt, sier han.

Taushetsmysteriet

Kvalnes er opptatt av taushetsmysteriet – hvorfor velger folk å holde kjeft når de har muligheten til å si noe fornuftig eller viktig i en sak. Det er mange i en forsamling som kanskje kunne kommet med noe fornuftig, men de velger å være stille. Han mener finnes flere grunner til å være taus i slike situasjoner. Noen sier jo at vedkommende pleier å bli så sinna at det er bedre å være stille, eller at vedkommende er så skjør at det er like før knekker, så hvis man kommer med motforestillinger nå, så kan han knekke sammen. Dette er to ytterligheter. Det finnes også de som holder kjeft fordi forrige gang de sa noe, fikk de høre at det var fint at de sa fra, så da kan de gjøre det. Konsekvensen blir altså at vedkommende får enda mer å gjøre, og da er det jo bedre å være stille. Andre igjen sier at kanskje de har misforstått. Alle andre ser jo ut til å ha forstått, så derfor tror de at de har misforstått og sier ingenting.

– Mennesker er veldig redd for å stikke seg ut fra flokken. Forskning viser at det kan koste mye å stikke hodet fram og gå på tvers av det flokken ser ut til å mene. Rundt 80 prosent av oss har en tendens til å holde med flokken selv om de har noe å si. Bare 20 prosent har nok mot til å stå opp for sine meninger, forteller Kvalnes, som tror det er mulig å utvikle dette i et sunt miljø.

– Jeg tror man kan utvikle et bedre ytringsklima i en gruppe, en familie eller i et nabolag hvor det er normalt å ta kontakt. Alle vet jo at «den naboen» sliter, men ingen har snakket med ham enda. Hvem tar ansvaret for å initiere en samtale med naboen som sliter? Det finnes også nabolagsforskning som sier at adferd smitter. Det finnes nabolag som er veldig sosiale, men det finnes også nabolag som ikke er det. Det viser seg at de som flytter fra et sosialt nabolag til et mindre sosialt nabolag blir som de andre i det nye nabolaget etter kort tid – og omvendt hvis du flytter til et sosialt nabolag, sier han.

Vaner og rutiner

Ifølge Kvalnes er årsaken til at det er slik, vaner og rutiner. Det som vanligvis skjer, er at folk sjekker ut hva som er vanlig. Er det normalt å snakke med naboen over gjerdet her, er det vanlig å tilby hjelp eller be om hjelp, er det normalt å låne ting av andre? Alt dette vedlikeholdes av praksis. Har du spurt om å få låne gressklipperen og blitt skarpt avvist, blir man fort slik selv.

Filosofen David Hume (1711-1776) skrev om to skotske bønder som var naboer. Begge skal snart høste inn, og begge trenger hjelp fra den andre for å bli ferdige. Men begge tenker at de ikke skal hjelpe den andre fordi han sikkert ikke vil hjelpe tilbake. Det blir et tap for begge. Det kunne vært enkelt dersom de samarbeidet. Det som ofte skjer, er at folk er reserverte, sjenerte eller usosiale. Det krever at en tar initiativet og starter kommunikasjonen.

Ifølge Kvalnes ser det ut til at det er vanskeligere for menn enn for kvinner å ta denne kontakten.
– Menn ser ut til å oppleve at terskelen for å be om hjelp er høyere. Menn skal helst klare seg selv og det er tap av ansikt å be om hjelp og si at; «dette får jeg ikke til alene». Når jeg tar opp dette temaet, er det alltid noen som rekker opp hånda og forteller om bilturer og menn som ikke stopper og spør om veien. Det slår aldri feil, sier han og smiler litt, og legger til at det viktigste her er å ta initiativet.

Meningsfulle diskusjoner

De siste årene har to personer vært veldig mye omtalt i det store verdensbildet. Donald Trump og Vladimir Putin.
– Kan man ha meningsfulle diskusjoner med slike mennesker?
– Det er vanskelig med akkurat disse to personene. Det vi kan håpe på, er å ha diskusjoner med de som er tilhengere av dem og som støtter dem. Jeg har selv en kollega som er Trump-tilhenger. De fleste velger å ikke diskutere akkurat det med ham. Vi kan konversere sammen. Jeg prøver ikke å misjonere – altså prøve å omvende ham til å mene noe annet. Jeg kansellere heller ikke, og jeg har heller ikke prøvd å filosofere. Jeg prøver heller å snakke om andre ting. Mange vil kanskje si at han bør jeg kansellere på grunn av hans syn. Jeg tror det går an å ha sosial kontakt med folk som til og med har et så radikalt synspunkt at de heier på Putin og hans prosjekt, selv om det er utfordrende. Man må heller snakke om andre ting enn politikken og lete etter åpninger hvor man kan diskutere hva Putin for eksempel står for. Man kan også prøve å ha en meningsfull samtale om hvor vedkommende får sin informasjon fra. Hvilke nyheter følger du og i hvilken grad kan du stole på disse? Det kan man ha en samtale om, mener han.

Kan svekke demokratiet

Kvalnes sitter i pressens faglige utvalg hvor han representerer allmenheten. PFU er en selvdømmeordning som er opprettet av Norsk Presseforbund. Formålet er å fremme den etiske og faglige standarden i norske medier gjennom å behandle klager mot pressen. PFU legger Vær Varsom-plakaten (VVP) til grunn for sine etiske vurderinger.

Media i mange andre land er fortsatt til dels politisk og har stor påvirkning på opinionen, og enkelte mener dette kan svekke demokratiet, også i vestlige land. I USA har blant annet 200 professorer og statsvitere signert et opprop hvor de advarer om at det amerikanske demokratiet er i reell fare. Kvalnes har selv besøkt andre land som ikke har en tilsvarende ordning som PFU, og der er det en svakere presse.

– Hvilke problemer skaper mainstream media som VG og Dagbladet og andre nettaviser, og påvirker dette kommunikasjonen mellom mennesker?

– Jeg mener at redaktørstyrte medier blir ekstra viktige når det er så mye desinformasjon ute og går. Hvem som helst kan videreformidle det de har funnet mer eller mindre ukritisk. Det blir ekstra viktig at pressen følger Vær Varsom-plakaten og er nøye med hva de formidler. Det er veldig skjerpende for mediene at det finnes en instans man kan klage og til og at de kan holdes ansvarlig for saklighet, kildebredde og at de som utsettes for offentlig kritikk har samtidig tilsvarsrett. Det vil være en styrke for demokratiet om samtalekunsten var bedre utviklet. Jeg synes det var veldig lærerikt å se på kontrasten mellom kommunestyret og formannskapet som jeg snakket om tidligere. Jeg tror at kvaliteten på demokratiet forutsetter at du kan ha noen arenaer for reel politisk diskusjon og ikke bare kverulering og komme med de smarteste mediestuntene. Jeg har selv en kollega her på BI som var vararepresentant for MDG på Stortinget, og han sa etterpå at det var deprimerende at man måtte finne på klovneri for å få oppmerksomhet. Det er veldig tankevekkende i dagens situasjon, sier han.

Frykten for å bli avvist

I fjor skrev Kvalnes en bok om flørting sammen med Fanny Duckert, som er professor i psykologi og klinisk spesialist. Der skriver de at det kan være to som er veldig interessert i hverandre, men ingen tar det første skrittet og ingenting skjer selv om begge egentlig er interessert. Dette tror han kommer av frykten for å bli avvist.

– Det å ta kontakt med andre i en slik sammenheng er en form for risikosport. Jeg tror det handler om trening i slike ting og oppvekst. Har du hatt en barndom i et sosialt nabolag gjør det en forskjell. Har du fått lov til å utforske verden litt på egenhånd, er du nok bedre forberedt til å ta sosial kontakt senere i livet. Da får man mestringsopplevelser for resten av livet. Slik positive opplevelser kan man bygge videre på, avslutter han.

Les også: 

Klarsynte Cathrine ble mobbet som barn: Nå bruker jeg min erfaring til å hjelp andre!