– En stråle av lys gjennom flere liv

En sjel på vandring – fra Anne Frank til Barbro Karlén

Anne Franks dagbok er en av verdens mest leste bøker. Hennes budskap når langt ut over forfølgelsen og terroren jødene ble utsatt for under 2. verdenskrig, men inneholder et universelt budskap mot alle former for rasisme, diskriminering og undertrykking. Nazistene tok kroppen hennes, men stemmen og sjelen hennes lever videre. Anne Frank fortsatte der hun slapp i en ny kropp, med et nytt liv, talenter som overlevde og nye utfordringer i møte med ondskap og fiender fra fortiden.  

Sett gjennom historiebøkene er verden en lang serie av konflikter, kriser, kriger og katastrofer. Vår ellers trygge tilværelse er visst snarere unntaket enn regelen. Under en tynn ferniss av ro og orden truer et monster av ondskap, destruksjon og ødeleggelse. Jevnlig bryter det gjennom og krever sine ofre. 2. verdenskrig er fortsatt et kollektivt traume fra en tid hvor siviliserte samfunn ble forvandlet til et inferno av grenseløs brutalitet og ondskap. Millioner av liv gikk tapt og store deler av verden lagt i ruiner. Europas jøder ble særlig hardt rammet. Deres skjebne er fortsatt en skamplett på menneskehetens samvittighet.

Selv om Holocaust i dag havner i skyggen av folkemordet på Gaza hvor palestinerne paradoksalt nok er de nye jødene, trenger vi ingen konkurranse i lidelse. Det er ikke et valg mellom politiske farger, men et valg mellom rett og galt – mellom det gode og det onde – i en krig hvor vår menneskelighet står på spill.

I denne krigen kommer mange modige sjeler inn i verden for å gi sine bidrag. Anne Frank var en slik lysstråle i en formørket verden. Hun var en stille stemme fra en jødisk pike som gjennom sin dagbok under krigen og etter sin død i en tysk konsentrasjonsleir, forandret verden. En stemme hun fortsatte å formidle også i neste liv.

Mørke krefter over Europa

I likhet med mange jøder forlot familien Frank Tyskland for å unngå jødeforfølgelsen som ut over 1930-årene ble stadig mer aggressive og omfattende. Trygge forhold i Amsterdam ble imidlertid kortvarig. Etter den tyske okkupasjonen av Nederland i 1940 fulgte jødeforfølgelsen. Jøder måtte gå med den gule stjernen, butikker og bedrifter drevet av jøder ble forbudt. De ble fordrevet fra skoler, parker, svømmehaller, kinoer og offentlige steder. De kunne ikke ta trikken og hadde ikke lov å sykle. Skulle de noen steder, måtte de gå.

Etter hvert begynte arrestasjonene. Jøder ble stuet som kveg inn i jernbanevogner og transportert i dagevis med tyske konsentrasjonsleirer som endestasjon. De som ikke havnet i gasskamrene døde av sykdom, medisinske eksperimenter, utmattelse eller sult. Av de 140 000 jødene fra Nederland som ble sendt i konsentrasjonsleirer, kom 100 000 av dem aldri hjem igjen.

For å unngå en slik skjebne gikk mange jøder i dekning. I likhet med andre okkuperte land hadde nazistene mange villige hjelpere i politiet og blant sympatisører, ofte fristet av dusøren for å angi jøder. Det var kaotiske tider med matmangel, svartebørshandel og omfattende kriminalitet. Familier, vennekretser og nabolag ble splittet. Ingen var trygge på hvem man kunne stole på.

Det hemmelige annekset

I 1942 flyttet familien Frank sammen med døtrene Margot og Anne inn i et anneks på baksiden av en liten bedrift faren ledet. Kort tid etter flyttet enda en familie inn. I alt ble de åtte personer som delte noen få værelser på ubestemt tid. De kunne ikke gå ut. De måtte være stille, ikke slippe ut lys eller vise seg i vinduene i konstant fare for at naboene skulle oppdage dem. Deres magre trøst var at andre jøder hadde det verre.

Fire medarbeidere i bedriften ble deres hjelpere. De skaffet mat, klær, bøker og et minimum av livsnødvendigheter. En uhyre krevende oppgave i tider med rasjonering, matmangel og en okkupasjon hvor de fleste hadde mer enn nok med egen overlevelse. Straffen for å skjule jøder var fengsel eller konsentrasjonsleir. Hjelperne var i like stor fare som dem de beskyttet.

4. august 1944, litt over 2 år i skjul, ble huset en tidlig morgen omringet av politifolk. De ble ført ut i ventende biler. Annekset ble endevendt, rasert og plyndret. De to familiene ble sendt til tyske konsentrasjonsleirer hvor alle, unntatt Otto Frank, døde.

Da han vendte tilbake til Amsterdam etter krigen gikk han fra dør til dør i nabolaget og spurte om de visste at det var jøder gjemt i annekset. Alle visste det. Kjeden av beskyttelse var ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Noen anga dem til slutt.

Dagboken

Mens de to mannlige hjelperne ble arrestert sammen med de andre og sendt i konsentrasjonsleir, slapp de to kvinnene unna. På kvelden etter arrestasjonen våget de seg tilbake til det raserte annekset. I kaoset fant de Annes dagbok og det meste hun hadde skrevet i løpet av denne tiden samlet i skrivebøker og løse ark.  

Det anslås at 1,1 million mennesker ble drept i Auschwitz. Otto Frank var blant de 7000 som overlevde da russerne frigjorde leiren 27. januar 1945. Sommeren samme år var han tilbake i Amsterdam som en skygge av seg selv foran huset med annekset. Det eneste som holdt ham i live var håpet om at hans kone Edith og Margot og Anne, som var blitt sendte til andre leirer, fortsatt var i live. Hver dag gikk han til jernbanestasjonen og spurte andre hjemvendte om de kjente familien hans. Hver dag presset han seg fram i trengselen ved oppslagstavlen med navnelistene. Hver dag med nye kors tilføyd navnene ettersom dødsbudskapene ble samlet og bekreftet. En dag sluttet han å lete. Han fikk vite av øyenvitner hva som hadde skjedd med resten av familien. Edith døde av kulde, sult og utmattelse, mens Margot og Anne døde avkreftet av sult og sykdom. De øvrige i annekset led lignende skjebner og endte sine liv i nazistenes massegraver.

Det eneste som var tilbake

Otto Frank hadde i likhet med mange andre vanskelig for delta i gledesrusen og feiringene i frigjøringsdagene. Sorgen over alt som var gått tapt var tyngre enn han hadde krefter til å bære. Det eneste som var tilbake av familien lå en dag foran ham på skrivebordet – Annes dagbok. Det krevde mot å begynne å lese. Han brukte lang tid. Og enda lenger tid på å lese side for side. En eller to sider var nok før det svartnet for ham av savn, minner og sorg.

Gleden, nærværet og optimismen i Annes stemme ble likevel et lys i mørket. Det var som hun fortsatt var i live. Anne Franks dagbok ble hans helbredelse. Han hadde fått noe å leve for. Han ville dele datterens opplevelser og beskrivelser med resten av verden. Kunne det trøste og lindre ham i sin dypeste sorg, kunne hennes ord sikkert også hjelpe andre.

Hverdagen i skjul

Anne var 13 år i 1942 da de flyttet inn i annekset. Hun hadde allerede begynt å skrive dagbok og korte tekster, og drømte om å bli journalist eller forfatter. Før krigen lyste ansiktet hennes av livsglede og nysgjerrighet, boblende over av lek og livlige påfunn. Formidlingsbehovet var tilsvarende levende. Da snakkesaligheten overgikk beboernes tålmodighet, ble dagboken et viktig tilfluktsted hvor hennes rike indre liv av tanker og følelser fikk utløp. Det ble ytterligere en inspirasjon da den nederlandske eksilregjeringen over radioen oppfordret til å dokumentere og beskrive krigens hverdag for bevarelse for ettertiden. Anne tok det til seg og skrev deretter to dagbøker. En til Kitty, som den imaginære fortrolige venninnen hun henvendte seg til mer personlig, utilslørt og direkte, og en versjon skrevet for et større publikum. 

Hverdagens små og store hendelser i annekset var sentralt, men vel så mye hennes indre forvandling hvor en moden, reflektert, vitebegjærlig og undrende ung kvinne trådte stadig tydeligere fram. Hun skrev også fortellinger, tilløp til en roman og søstrene skrev også brev til hverandre når dagene ble lange.

Livet i annekset var et lite kollektiv av fem voksne, tre tenåringer og en katt. De organiserte hverdagen etter en nøye timeplan, faste måltider og streng overholdelse av tidene på døgnet med absolutt stillhet. Etter endt arbeidstid i den lille krydderbedriften og da arbeidere og kontorpersonalet hadde gått for dagen, våknet annekset til liv. Hjelperne kom daglig innom med forsyninger, nyheter og hjelp for å holde motet oppe. Den krevende situasjonen slet på dem alle. Frykten, ufriheten, den kjedelige og sparsommelige maten, faren for å bli oppdaget, meldingene om venner og andre jøder som var blitt sendt til konsentrasjonsleirer, bombeflyene som fløy over hustakene og krigens redsler som nådde dem. Alle hadde sine kriser. Frustrasjonen tok mange veier. Konflikter, heftige diskusjoner, krangling, sinne, depresjon og sorg var ikke til å unngå, men endte alltid i forsoning fordi livet måtte gå videre.

Fra dagbok til bok

Anne beskrev dette dramaet slik hun opplevde det. Det var tidvis nokså subjektivt. Noen ganger overdrevent. Konflikter, frustrasjoner og dem hun tidvis røk i tottene på kunne bli beskrevet langt mer negativt enn de i virkeligheten var. Særlig gjaldt det forholdet til moren som Anne ofte kom på kant med og flere steder beskrev med forakt og misbilligelse. Faren forgudet hun. Det var ham hun krøp opp i sengen til når flyene dundret over taket og huset rystet av bomber og maskingeværsalver. Otto Frank hadde vært offiser i den tyske hæren under første verdenskrig og hadde kjent krig på kroppen før. I annekset ble han det trygge ankeret som bevarte roen, dempet konfliktene og fikk ofte det siste ordet i vanskelige avgjørelser.

De personlige beskrivelsene var blant de mange utfordringene Otto Frank stod overfor da det ble klart at dagboken kunne bli bok. Han var lenge tilbakeholden da han syntes stoffet var for privat og utleverende, men lot seg til slutt overtale. Mange mente teksten var av så høy kvalitet innholdsmessig, historisk og litterært at det var en plikt å utgi den, mens andre mente det var av stor betydning for å spre kunnskap om jødenes skjebne under krigen. Det mest tungtveiende var likevel at han følte det var Annes ønske.

Tekstene krevde redigering. To dagbøker og flere tekster skulle samles til en sammenhengende bok. I den første utgaven i 1947 ble en god del utelatt og tidvis omskrevet av personhensyn. Emner knyttet til seksualitet som Anne naturlig nok var nysgjerrig på, ble tonet ned og tilpasset datidens normer på dette området. Den største redigeringen og som utløste mest diskusjon i ettertid var at mange mente det jødiske aspektet ikke ble vektlagt tilstrekkelig. Med hensikt ville Otto Frank ikke begrense Anne Franks dagbok til en jødisk fortelling, men fremheve det universelt menneskelige. Målet var ikke å beskrive krigens lidelser, men først og fremst et budskap om håp og tro på det gode i mennesket, selv under de mest krevende og ekstreme forhold.

En av verdens mest leste bøker

Her ligger nøkkelen til den enorme suksessen som etterhvert fulgte. Anne Franks dagbok ble det viktigste symbolet for Holocaust og krigens grusomheter mot jøder fordi hennes personlige historie griper oss langt mer enn tall. Folkemord, massakre og massegraver er så overveldende at det er vanskelig å ta inn, men en ung kvinnes skjebne kan vi identifisere oss med. Særlig betyr boken mye for ungdom som føler Anne Frank snakker nettopp til dem. Otto Frank mottok gjennom livet en stor strøm av brev fra unge lesere over hele verden som uttrykte sin takknemlighet om hvor mye boken hadde betydd for dem. I mange tilfellet var det gnisten av lys og håp som reddet dem fra depresjon og selvmord.

Stadig nye opplag gikk i trykken. Utenlandske utgivelser fulgte. Med tilpasning til teaterscenen i USA i 1955, og senere filmer, ble boken en internasjonal bestselger. Skuespillet ble også satt opp i Tyskland hvor en anmelder skrev: «Ingen var forberedt på det som skjedde kvelden 1. oktober i 1956, da syv teatre hadde premiere på den tyske versjonen av Anne Franks dagbok. I Berlin etter teppet gikk ned ble publikum sittende igjen i taushet. Det var ingen applaus. Kun lyden av gråt som brøt den absolutte stillheten. Så, fortsatt uten å snakke og tilsynelatende uten å se på hverandre, forlot berlinerne stille teateret.»

Anne Franks dagbok er en verdens mest leste bøker med et salgstall som anslås å være over 35 millioner eksemplarer og oversatt til 70 ulike språk. Mer av de opprinnelige tekstene ble etter hvert tilføyd i flere oppdaterte utgivelser og til den definitive utgaven i 1991. Anne Frank-huset i Amsterdam mottar vanligvis 1,2 til 1,3 millioner besøkende hvert år.

Mysteriet Barbro Karlén

Mye tyder på at Anne fortsatte å skrive og formidle sine tanker i en ny kropp 10 år etter at hennes forrige kropp ble kastet i en massegrav i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. I 1954 fikk hun «nye» foreldre og et nytt hjem i Göteborg. To år gammel forstod hun ikke hvorfor de kalte henne Barbro siden hun heter Anne. «Hvor er foreldrene mine, og hvorfor kommer ikke far og henter meg?», sa hun til uforstående og bekymrete foreldre. Hun var ofte plaget med mareritt om nettene. Hun vokste det etter hvert av seg og sluttet å si at hun var Anne Frank. De negative reaksjonene gjorde at hun skjøv det i bakgrunnen, men minnene var ikke til å stanse da hun 10 år gammel reiste med familien til Amsterdam.

Da foreldrene ville ta en taxi for å besøke Anne Frank-huset, sa hun at det er unødvendig fordi hun kan veien og det er like i nærheten. Hun gikk rett til huset og bemerket at trappen er forskjellig og som i senere tid var blitt ombygd. Inne i annekset på Anne Franks trange soverom får Barbro hallusinasjoner. Hun ser bildene på veggen av alle filmstjernene som hadde hengt der, men nå var bildene borte. De var midlertidig blitt tatt ned for å bli beskyttet av glass. Hun skjelver, fryser, gripes av panikk og løper ut av huset. Ute på gaten snubler hun og får en ny hallusinasjon. I et kort øyeblikk ser hun opp på et mann i en grønn uniform med en hevet hånd klar til å slå henne. Foreldrene tar datteren på alvor denne gangen. De innser at de står overfor noe de verken kan forstå eller forklare, men er overbevist om at datteren må ha vært her før.   

Litterært vidunderbarn

Hennes fortellinger og dikt som hun har skrevet gjennom det meste av barndommen tar etterhvert mer form. 12 år gammel debuterer hun med diktsamlingen «Människan på jorden». Boken blir en umiddelbar nasjonal bestselger. Et år senere fulgte «I begynnelsen skapte Gud». Hun forlater diktformen og gir seg i kast med refleksjoner omkring dype eksistensielle spørsmål til et stadig mer forbløffet publikum som lurer på hvordan en 13-åring kan være så reflektert og moden. Deretter fulgte «Brevet til lærerinnen» og den neste, «Dømt til å dø».

18 år gammel, etter å ha utgitt over 10 bøker, blitt erklært et litterært vidunderbarn, et nasjonalt fenomen og anerkjent og oversatt forfatter til flere språk, legger hun ned pennen og blir taus som forfatter. Hun flytter på landet til et lite avsidesliggende gårdsbruk med dyr, hest og høner på tunet. Gifter seg og får en sønn, men blir snart alenemor og innser at hun trenger et mer stabilt økonomisk grunnlag.

Spøkelser fra fortiden

Hun søker seg inn i politiet og føler seg på rett hylle som ridende politi og jobber med hester. Hun blir rideinstruktør, gjør det skarpt på ridestevner og vinner flere priser. Hun overkommer en intens frykt for uniformer, men får etterhvert fiender i politiet blant menn som ikke liker å bli forbigått av en kvinne. Problemene flere av de overordnede skaper for henne sender et ekko fra overgripere og misbruk hun husker fra nazistene. Spesielt to overordnete gjør alt i deres makt for å ødelegge henne. Hun må avlyse flere ridestevner hvor hun ville vært en sikker vinner fordi bilen hennes ble utsatt for sabotasje. En journalist i en av Stockholms største aviser blir med på mobbingen, publiserer systematisk løgner og driver i flere år en intens svertekampanje for å knekke henne. Hun blir utstøtt, folk tror på sladderen og hun har til slutt kun noen få fortrolige venner som støtter henne. Hun forlater etterhvert politiet, reiser til USA, gifter seg, etablerer seg på nytt og fortsetter å arbeide med hester og undervisning i ridning.

Med tilstrekkelig avstand til den turbulente perioden i politiet skriver hun i 1997 boken «Og ulvene hylte. Fragment av en selvbiografi». Her legger hun ikke lenger skjul på at hun var Anne Frank. Hun ser mange av de dramatiske hendelsene i dette livet som mønstre fra det forrige, og hvordan ondskapen hun ble utsatt for av nazistene gjentok seg i en annen tid under andre omgivelser fra ondsinnete personer i politiet og i media. Barbro Karlén døde etter lenger tids sykdom i California i 2022.

En siste bekreftelse

Selvbiografien ble oversatt til flere språk, også tysk. Da Anne Franks jevnaldrende fetter Buddy Elias som overlevde krigen i Sveits leste boken, kontakten han forleggeren og arrangerte et møte. Barbro visste ikke hvem Buddy var utenom at han var en berømt skuespiller og heller ikke at han hadde hatt en nært forhold til Anne i barndommen. Gjensynet vekket umiddelbar gjenkjennelse. De omfavnet hverandre. Lo og gråt om hverandre, tilbrakte lang tid sammen og forble venner livet ut.

Buddy var overbevist om at Barbro var en reinkarnasjon av Anne og nevnte det i et TV-intervju. Da han samtidig var styreleder for den internasjonale Anne Franks-stiftelsen i Sveits, utløste det en storm av protester. Jødedommen tror nemlig ikke på reinkarnasjon og med Anne Frank som en nærmest kanonisert moderne jødisk helgen trådte det på mange følsomme tær. Det tok nesten livet av Buddy Elias. Han trakk seg ut av stiftelsen og beholdt vissheten om at han hadde gjenfunnet sin kjære Anne for seg selv.

Dette sier astrologien

Det er flere fellestrekk med Anne og Barbro enn at de hadde talent for å skrive og ble berømte forfattere i ung alder. De var begge født i Tvillingene, et stjernetegn velkjent for sitt formidlingsbehov, nysgjerrighet, talegaver og ofte en mester i ordenes verden. En slik gjentakelse av det samme stjernetegnet fra et liv til et annet kan tyde på at Anne ikke ble ferdig med det hun skulle, men fortsatte der hun slapp gjennom Barbro med lignende energier i horoskopet som i det forrige livet.

Begge har også Merkur som styrer kommunikasjon, skriveferdigheter og talegaver i Tvillingene. Begge har en velplassert Venus i henholdsvis Tyren og Krepsen som viser til stor følsomhet, empati og et åpent hjerte.

Nodeaksen er hovednøkkelen til tidligere liv. Den sydlige noden i tegn og hus viser tidligere liv og den nordlige hvilke oppgaver vi står overfor i dette livet. De har begge den sydlige noden i et vanntegn, Skorpionen og Krepsen. Det tyder på en fortid sterkt knyttet til følelser, et uforløst trygghetsbehov og med tendenser til virkelighetsflukt gjennom fantasier og drømmer når livet går dem i mot. Den nordlige noden i jordtegn, Tyren og Steinbukken, betyr at sjelen i dette livet skal møte livets harde realiteter, finne seg til rette i den fysiske verden, få bakkekontakt og bli mer moden.

Jeffrey Wolf Green har særlig utforsket tidligere liv og vektla Pluto som en sentral markør. Han mente at mens den sydlige noden viser summen av tidligere liv, viser Pluto det siste livet.

Henter energier fra Annes horoskop

Barbros sydlige node ut fra denne teorien viser hvem og hvor hun var i sitt forrige liv og blir betydningsfullt fordi den sammenfaller med Annes Pluto i Krepsen. Dette tegnet med sitt harde skall symboliser behov for beskyttelse for å verne om det sårbare indre barnet og et nært forhold til familien. Plassert i 12. hus viser til en tilværelse i det skjulte, i fangenskap og offer for krefter utenfor personlig kontroll.

Barbros Pluto blir også en forbindelse som henter energier fra Annes horoskop. Den sammenfaller med Annes Mars, Månen og Neptun i Løven. For Anne ga dette et behov for å uttrykke sin individualitet, selvstendighet og livsglede. Barbros Pluto formidler denne impulsen videre, og med Plutos opposisjon til Månen i Vannmannen utvider det perspektivet. Vannmannen er det motsatte tegnet av Løven. Mens Løven er opptatt av individet, har Vannmannen fokus på fellesskapet, helheten og en større visjon for menneskeheten. Barbros bøker viser at sjelen har vært gjennom en transformasjon og uttrykker et tydelig åndelig og universelt perspektiv.

Sammenholdt med flere andre indikasjoner i horoskopet, er dette klare astrologiske bekreftelser på at Barbro Karlén var en reinkarnasjon av Anne Frank. I tillegg kommer det rent intuitive hvor likhetene vi ser i ansiktstrekk, personlighet og øynene vekker en gjenkjennelse av en moden, levende og lysende vakker sjel.

«Sammenholdt med flere andre indikasjoner i horoskopet, er dette klare astrologiske bekreftelser på at Barbro Karlén var en reinkarnasjon Anne Frank».
– Christian Paaske

Litteratur

Anne Frank-litteraturen er omfattende. Otto Frank etterlot sine memoarer og flere av hjelperne skrev sine egne livshistorier eller andre skrev om dem. Dette gir et langt mer utfyllende bilde av krigssituasjonen i Nederland hvor det anslås at nærmere 30 000 jøder gikk i dekning i løpet krigsårene. To tredjedeler overlevde og omtrent 10 000 ble forrådt eller oppdaget og delte skjebne med jødene i annekset.

Av alle de okkuperte landene i Vest-Europa ble jødene i Nederland verst rammet. Kun 25 prosent overlevde. I Danmark overlevde 99 prosent som det høyeste. I Norge overlevde 55 prosent av 2100 jøder, der 773 ble deportert av norsk politi til konsentrasjonsleirer i Tyskland hvorav kun 38 overlevde. Fra Norge flyktet 1100 jøder til Sverige og de resterende overlevde i skjul.

I ettertid er det blitt gitt stor oppmerksomhet til spørsmålet om hvem som anga dem. Det har vært politietterforskning og mange spekulasjoner og teorier uten en definitiv konklusjon.

Referanser:

• Anne Franks dagbok (2017), grafisk roman
• Anne Franks dagbok 12. juni 1942 – 1.august 1944 av Anne Frank (2012)
• The Hidden Life of Otto Frank (2002) av Carol Ann Lee
• Anne Frank Remembered – The Story of the Woman Who Helped to Hide the Frank
• Family (1987) av Miep Gies and Alison Leslie Gold
• The Last Secret of the Secret Annex, The Untold Story of Anne Frank, her Silent Protector, and a Family Betrayal (2015) av Joop Van Wijk-Volskuijl and Jeroen De Bruyn
• And the Wolves Howled – Fragments of Two Lifetimes (2000) av Barbro Karlén

Les mer – artikler om reinkarnasjon:

Siviløkonom om reinkarnasjon: Konfronterte egen frykt av Andreas Aubert
Har kirken undertrykket kunnskapen om reinkarnasjon? av Andreas Aubert
Kan troen på reinkarnasjon bidra til en bedre verden? av Andreas Aubert
– Hva skjer etter døden? Hemmelighetene bak reinkarnasjon av Pål-Esben Wanvig