Tekst: Marit Daaland Lesjø / Amed.no
Vigdis Fagervik er grunnlegger av Fagervik Helhetsterapi, som har sin base på Sluppen i Trondheim, og tilbyr veiledningssamtaler med blant annet EFT, hypnoterapi og EFT Power. Hun holder også barne- og ungdomskurs, for å lære unge om mestring og utvikling av god selvfølelse. Barnegruppene tilbys for aldersgruppen 8-13 år, og ungdomsgruppene fra 14-17 år. Fagervik er svært opptatt av å anerkjenne og snakke om følelser.
− Hvordan snakker du om følelser med barna?
− Vi snakker om gode følelser og vonde følelser. Alle vet litt om hva følelser er. Usikkerheten går gjerne på hvordan man kjenner det inni seg. Jeg pleier å spørre «er det noen her som har vært sinte noengang?», og det har jo alle sammen, det samme med følelsen av å være lei seg, eller kjempeglad. Vi skriver opp mange følelser, for å få det ned på papiret, hva som er positive følelser og hva som er negative. Positive kan være glad, kreativ, å skape noe, å føle seg modig, at man kanskje tør noe man ikke har gjort før, noe som inspirerer deg. Og så har du det motsatte; sinne, tristhet, frykt. Vi snakker om at at det er greit og vanlig å føle dette, hele spekteret, og det er helt greit. Man skal ikke undertrykke dem, men anerkjenne og plassere følelsen. I tillegg skalerer vi følelsene, for eksempel en skala på 1-10 hvor 10 er kjempesint og 1 er litt småirritert, noe man kanskje nesten ikke kjenner. Jeg lærer dem verktøy for hvordan de kan kontrollere og redusere sinne hvis det er veldig høyt, og hvordan du kan bruke pusten.
− Så det er øvelser for å utvikle emosjonell intelligens?
− Ja, og å lære det at følelser ikke er farlig, at man ikke skal undertrykke noe. Altså, hvis du er lei deg og du gråter litt, du er jo ikke noen sutreunge for det! Eller hvis du er sint noen ganger, så er du ingen hissigpropp. Det er en følelse som ligger der, du trenger ikke bli kategorisert selv om det er en følelse som du har flere ganger. Det er noe du opplever her og nå, og det skal du få lov til. Du har lov til å uttrykke dem også. Det er lov å si «når du sier det der blir jeg veldig lei meg». For det er ingen som kan si at det er feil, den følelsen er din. Da kan ingen si «nei det stemmer ikke». Jo, det stemmer, for det er din følelse. De har også lov til å si fra til voksne, det er ikke sånn at voksne bestemmer hele tida.
Det kan kanskje være fint for mamma og pappa å vite hva de føler også?
− Nettopp!
Diameta-modellen
Kurskonseptet er utviklet av Trine Øfsti Bråten, som er utdannet NLP coach og mental trener. Etter å ha arbeidet i skolevesenet i mange år fikk Bråten ideen om Diameta-kursene, som skal gi barn og ungdom konkrete verktøy for å takle vonde tanker og følelser, få det bedre med seg selv og mestre livene sine bedre. Hun har nå utdannet 50 kursholdere over hele landet. Vigdis er den eneste som tilbyr kurset i Trondheim.
– Vi ønsker å gjøre en forandring ved å forebygge, altså å lære barna at de kan bli mentalt sterke, og gi dem verktøy så de kan håndtere ulike situasjoner i hverdagen. For vi voksne, som foreldre eller lærere, kan ikke bestandig være der. Barna er mye alene også. De møter på ulike ting, om det er noe i et friminutt, på skoleveien, fritida, på trening, eller hva som helst. At de har noen verktøy som de kan ha med seg, som de kan bruke. Sånn at de blir tryggere i seg selv, og kan føle mestring, og føle seg bra nok slik de er.
− Har du stor pågang på kursene?
− Det varierer litt. Jeg tror det er mange som ikke vet om det ennå. Jeg jobber med å markedsfører og fortelle om det, for jeg tror veldig mange kan ha nytte av tilbudet. Det er jo ganske nytt å ha sånne kurs i Norge, men flere og flere blir oppmerksomme på det.
Barnas drømmer og mål
Kurset følger en fast struktur og går over tre kvelder, med halvannen time hver gang. De går gjennom forskjellige tema, som drømmer og mål, motivasjon og kommunikasjon.
− Vi starter ofte med å snakke om å skape motivasjon, for eksempel ved å diskutere hvorfor man går på skole. Vi snakker mye om drømmer og mål, hva man drømmer om å bli. Noen vil bli dyrlege, andre arkitekt eller skuespiller, ikke sant? Det er kjempefint å ha drømmer og mål, men skal man nå de drømmene og målene må vi også gå på skole, for det krever jo at da må vi inn på ulike skoler etter hvert. Og da er det noe med å finne motivasjonen til å følge med, gjøre det bra på skolen, gjøre sitt beste sånn at man kan få den læringen og den kompetansen til å komme inn på de skolene man ønsker. Barna forstår etter hvert at dersom de skal bli det de ønsker må de også følge med på skolen. De må ha motivasjonen for å oppnå mestringen. Kurset skal gi dem verktøy og øvelser som gir fokus og hjelper dem å konsentrere seg. For å få fokus må man jobbe med å ha det bra inni seg, å finne en ro.
Måten man snakker om følelser på er viktig for selvfølelsen, mener Fagervik.
− Hvordan man snakker om tanker og følelser, altså både de positive og negative, gjør noe med oss. Bare 7% av kommunikasjon er det vi faktisk sier, resten er kroppsspråk, stemmeleie og mimikk. Jeg bruker rollespill en del for å vise forskjellene på god og dårlig kommunikasjon. Vi snakker også om sosiale media, hvordan vi kommuniserer med kommentarer, likes og hjerter, og at mottakeren ikke ser hva du legger i det du skriver. Det er ikke sikkert mottakeren oppfatter at du mente noe humoristisk, for eksempel, og vedkommende kan bli såret. Så vi snakker om hvordan vi kommuniserer, at det alltid er en sender og en mottaker, og uten god kommunikasjon blir det brudd på linja.
Vær til stede her og nå
Vigdis mener ytre faktorer kan gi bekymringer som kommer i veien for barnas selvfølelse.
− Det er viktig å være til stede i nåtida, og ikke trekke seg tilbake hele tiden, altså henger seg opp i det negative. Hvis du lar tanker som «hva mente hun egentlig når hun sa det der?» eller «hvorfor fikk jeg ikke være med den gangen» ta for mye plass, vil det prege hverdagen din og du bruke mye tid på å bekymre deg for hva som kan skje. Det gjelder å trekke fokuset tilbake på det som er her og nå, og derfor lærer jeg barna pusteøvelser. Pusten er jo det som er her og nå. Slike indre øvelser kan barna oppleve som litt rart, og det sier jeg også til dem, at noe av tingene vi gjør kan virke rart. Vi jobber veldig mye inni oss, vi deler og snakker om ting, og alle får lov til å komme med innspill. Jeg vil gjerne ha en dialog. Samtidig jobber vi med følelser, og det å gå inn i deg selv. Det er det mange som ikke er vant til. Det er nytt for dem å skulle kjenne etter hvordan en følelse er, om den er god eller dårlig, hvor den sitter i kroppen, og hvor stor plass den tar. Kanskje den har en farge?
Det å kjenne etter gjør det lettere når man står i en situasjon senere, sånn «aha, nå kommer den igjen, ja!». Da vet du kanskje bedre hvordan du skal håndtere det. Vi snakker også om konflikthåndtering, og at det du sender ut får du tilbake. Hvis du ønsker at andre skal behandle deg med respekt, eller være hyggelige, må du starte med deg selv. Usikkerhet kan smitte over på den andre. Det har med kommunikasjon å gjøre, det å tørre å by på seg selv, og ikke være så redd for å gjøre noe feil eller si noe dumt. For det gjør vi alle sammen. Jeg bruker gjerne meg selv som eksempel, for å vise at jeg som voksen også kan ha det sånn. På den måten prøver jeg å ufarliggjøre ting.
Hun har opplevd mange møter med barn som har gjort inntrykk på henne.
− Det var ei lita jente som var veldig sjenert da hun kom. Foreldrene er jo ikke med på kurset, de får kun et minikurs etterpå, så barna er der uten foreldrene sine. Minikurset er en liten innføring i hva barna har lært, slik at de voksne kan støtte og følge opp barna videre. Denne lille, sjenerte jenta hadde vanskelig for å slippe hånda til mamma da hun kom. Hun hadde veldig lav stemme, det var nesten så jeg ikke hørte hva hun sa første kvelden. Men etter hvert tødde hun opp, ble mye mer tydelig, våget å snakke. I løpet av kurset hadde hun laget en gave til meg, for hun var så glad for å være med på dette. Det er sånt som rører meg, for jeg ser forandringen som skjer bare i løpet av disse kveldene. De tør å åpne seg, ha tillit til nye mennesker, prøve nye ting. Jeg gir dem konkrete øvelser, som de synes er artig. Noen ting virker kanskje litt rart, men de er med på på det, og er veldig delaktige når jeg stiller spørsmål. Jeg får umiddelbar tilbakemelding fra foreldre som sier at dette har vært så viktig, og at de snakker mye om det hjemme.
En annen voksenrolle
Fagervik har selv to barn, en gutt på tolv og en på 18. Hun forsøker å videreføre det hun lærer til dem også.
− De blir jo litt sånn «jada, mamma, jeg har hørt det nå!». Jeg er svært opptatt av dette, så jeg snakker mye om det hjemme også. Og det er klart, jeg vet at en del ting går inn, men jeg vet jo også at barna kanskje ikke hører så mye på sine egne foreldre i alle sammenhenger. Mens når du får en annen voksenperson, som jeg er på kursene, så lytter man kanskje litt annerledes. Situasjonen tilsier at man skal lytte, man skal lære noe. Og da er man kanskje enda mer åpen for å ta med seg noe også. For eksempel var mine sønner veldig glade i lærerinna si i første klasse. Alt hun sa var helt riktig, det var det som betydde noe. Ikke sant, hun fikk en sånn rolle, og jeg tenker at det er litt som den rollen jeg får på kursene.
− Det har kanskje større effekt dersom man kommer utenfra?
− Ja, det har det. Sånn er det bare. Mange er kjempeflinke til å snakke med barna sine, men det blir noe annet allikevel. Det du lærer her må du også trene på. Mange av gutta vil gjerne bli fotballspillere, det er liksom drømmen. Da kan jeg henvise til det flere ganger, og si at dersom du skal bli fotballspiller holder det ikke å være på fotballtrening én eller to ganger, du må trene mange ganger i uka for å bli kjempeflink. Og sånn er det med teknikkene de lærer her også. Hvis man skal bli god på teknikkene og verktøyene må du trene. Da blir det lettere å kjenne igjen ting, det blir lettere å bruke det, å snu ting når man trenger det. Gjør man det én gang, så har man gjort det én gang, men man har ikke implementert og lært det skikkelig. Det gjentar jeg mange ganger på hvert eneste kurs. De lærer mange teknikker her, så jeg ber dem plukke ut noen de liker og starte med det. Ikke gjør alt på én gang. Det å sette seg oppnåelige mål er viktig, så du ikke blir overveldet og mister motet. Det sies at hvis du gjentar noe 21 dager på rad, så skaper du grunnlag for god og varig endring, så hvis du plukker ut noe og fokuserer på det kan du implementere det i kroppen din. Så kan du heller bygge på med flere ting etter hvert hvis du har lyst til å bli flinkere på dem også. Øvelse gjør mester.
Tid til å puste
− Blir det en slags investering i barnas fremtid?
− Ja, jeg ser på det sånn. Jeg var usikker som barn og ikke hatt så mye tro på meg selv, med tanker om at hvis jeg skal føle meg bra nok er jeg nødt til å prestere. Det handler bare om det ytre, å være flink på skolen, oppfylle det jeg trodde andre foventet av meg. Jeg tenker på hvor annerledes ting kunne vært hvis jeg hadde lært dette som liten. Kanskje jeg hadde forstått at jeg er like god som alle andre. Jeg er jo bra nok i meg selv, jeg trenger ikke å strekke meg mot noen andre, eller prøve å være det samme som andre for å være bra. For jeg er bra i meg selv med de egenskapene jeg har, og jeg gjør det som er viktig for meg. Noe jeg brenner for er å være til stede i nået, og hvordan man skal trene på det. Rett og slett å bare være i stillhet med seg selv. Jeg ønsker at både barn og voksne lærer seg det, for jeg tror alle har veldig godt av det. Kall det meditasjon eller hva du vil, det handler om å være for seg selv, bare puste, gå innover, kjenne hvordan man har det. Bare la tanker og følelser komme, registrer at de er der, og at det er greit. Så går du tilbake til pusten. Det gir en ro, en balanse som veldig mange trenger. Det er jo jeg er veldig opptatt av og snakker om til absolutt alle. Implementér dette i hverdagen, ti minutter har alle tid til.
Fagervik holder også foredrag for voksne om det å finne sin indre styrke.
− I morgen har Steinkjer Unge Kvinnes Sanitetsforening en temakveld med fokus på skjønnhetshysteriet vi opplever i dag. Jeg er invitert for å snakke om det å styrke selvfølelsen, og en av tingene jeg vil ta opp er dette med pusten. Det med å ha stillhet og bygge en bro inni seg, for å finne styrken sin. Den er nemlig der allerde, inni deg selv. Det å leve mer fra hjertet og ikke bare fra hodet er jeg veldig opptatt av.
