En filmreise tilbake til tidligere liv
Under regresjon roer vi den kritiske sansen noe, men lar den delvis få være med. Det ubevisste sinnet får full frihet til å assosiere, fantasere og muligens ta oss med på en reise tilbake i tid. Slik kan vi bruke det ubevisste til å finne svar på uløste gåter i nåværende liv.
Det uløste problemet jeg ville jobbe med i denne regresjonen var prestasjonsangst. Etter en introduksjon til regresjon av May Irene Wikeby i Oslo la jeg meg godt til rette i godstolen. Hun ledet meg inn i dyp avslapning.
Snart fører hun meg nedover i en trapp mens hun teller ned fra ti til null og fordobler avslapningen for hvert trinn. Nede ved trappen går jeg inn i en vakker hage før jeg går ned enda en trapp. I bunnen av trappen kan jeg skimte flere dører.
– Ditt underbevisste sinn vet nøyaktig hvilken av de dørene du skal gå inn for å komme tilbake til et liv som kan gi svar på hvorfor du har prestasjonsangst, sier terapeuten med lav, rolig stemme.
Her kan du lese om hva regresjonsterapi er, med intervju av regresjonsterapeut May Irene Wikeby.
Hest og morsk mann i rustning
I halvørske går jeg inn en dør og står med bare føtter på duggvått gress. Det er kjølig. Jeg har bare på meg en nett sommerkjole, og er rundt 15 år gammel. Håret mitt er langt og mørkebrunt med bølger. Jeg føler meg alene, og gjemmer meg i et hjørne med høye murvegger rundt. Lyden av steinhakker kan høres…
– Er du klar for å gå videre til den neste viktige hendelsen i livet? spør May.
Ja, jeg er klar, sier jeg. May teller sakte til tre, og på «tre» er jeg i neste scene:
En stor og kraftig mann holder meg hardt, og jeg prøver å rive meg løs. Han er sint fordi han mener jeg har stjålet hesten hans. Jeg ser en vakker, stor og sterk silkesvart hest med sadel. Mannen har på seg en middelaldersk rustning og er morsk i blikket. Han er sikker på at jeg er en tyv.
Jeg føler en sterk tilknytning til hesten og vet at den egentlig er min, men den har blitt tatt fra meg. Mannen er sterkere både fysisk og standsmessig, så han vinner. Han kaster meg i bakken og stikker av med hesten. Jeg får vondt og gråter. Jeg har et forferdelig behov for å få hesten min tilbake, men føler meg maktesløs. Jeg fornemmer at hesten blir mishandlet, men har ikke tilgang til den.
Straffet uskyldig
I neste scene ser jeg en åpen plass med en stor folkemengde rundt en høy scene på en meter. Jeg går opp en liten trapp til scenen, hvor tre dommere i sorte kapper sitter bak store trebenker. De er morske i blikket. Hånende rop høres fra folkemengden. Armene mine ligger i kors foran brystet. Jeg føler meg maktesløs og skrekkelig urettferdig behandlet, for jeg skal dømmes for å ha stjålet en hest som egentlig er min. Ingen kjenner meg eller skjønner meg. Alle tror jeg stjal hesten og kaller meg tyv, for jeg har ikke papirer på at den er min. Jeg gråter, og synker sammen på gulvet. Folk kaster ting på meg. Det gjør forferdelig vondt og jeg kjenner meg alene og fattig. Vakter binder hendene mine bak ryggen og fører meg ned en kald steintrapp til et fengsel med iskalde murvegger. Jeg er barbeint, fryser og har det veldig vondt.
Etter fengselsoppholdet ser jeg hesten min ligge død i en stall. Han er tydelig mishandlet, med store sår, brannsår, slagmerker og en helt utmagret kropp. Jeg hulkegråter. Dette er en sterk og vond opplevelse.
Siden går jeg i tjeneste i et omsorgshjem mot å få kost og losji. Styresmakten krever at jeg jobber for å gjøre opp for hesten de mente jeg stjal. Siden jeg også satt i fengsel og siden hesten min er død, føles alt skrekkelig urettferdig og uforståelig. Jeg er veldig ulykkelig, og har på følelsen av at alle tror jeg er syndebukk. Likevel skjer en forandring på omsorgshjemmet. Det er et pent, hvitt trehus som er bolig for eldre og syke. Jeg får en god følelse av å være der.
Fra glad nomade til syk syerske
Videre i regresjonen dukker en ung og kjekk frier opp. Han gir meg blomster, gir meg komplimenter og inviterer meg med på en reise som han vil betale for. Jeg tror han prøver å lure meg. Samtidig er jeg tiltrukket av ham og har ingenting å tape, så jeg blir med. Vi går om bord på et skip og krysser Atlanteren.
I neste scene ser jeg et transporttog med jern eller gull fra en gruve hvor kjæresten min jobber. Jeg er høygravid og er sammen med en gruppe nomader. Det er et godt fellesskap. Vi støtter hverandre og deler på alt arbeid. Vi bor i telt og reiser rundt med store hestevogner sør i USA. Jeg steller mye med hestene og elsker det.
Plutselig springer en søt liten lys gutt mot meg. Det er sønnen min. Vi har flyttet til et fast sted, men faren er borte. Jeg har fått en bedre betalt jobb på en syfabrikk. Sønnen min er hos dagmamma på dagtid. Hver gang jeg tenker på sjefen, kniper det seg i magen. Vi må gjøre arbeidet 100 prosent riktig, ellers blir han sint. Jeg jobber 12 timer hver dag.
Etter hvert kjenner jeg tyngde og smerte i skuldrene, og er syk, utmattet og fortvilt. Jeg er alene med sønnen min, som nå er 10 år. Faren hans har sluttet å besøke oss og gi oss penger. Siden jeg er så mye syk og borte fra jobb, mister jeg jobben. En eldre rik enke hjelper oss og er utrolig snill med oss. Jeg får skyldfølelse, for jeg føler at jeg ikke strekker til og får ikke gitt henne noe tilbake.
I neste scene er jeg helt utmattet og vanvittig sulten. Det er mørkt og jeg er alene inne. Jeg er sengeliggende og har ikke krefter igjen. Jeg er utmagret og bleik. Sønnen min er tatt fra meg, og savnet etter ham er uutholdelig. Livet er forferdelig. Følelsen er at jeg har jobbet og strevet, men ikke fått noe igjen. Hva skjedde med enken som hjalp oss? undrer jeg meg over.
Her kan du lese om hva regresjonsterapi er, med intervju av regresjonsterapeut May Irene Wikeby.
Stadige nedturer
I det tiende regresjonsbildet jeg får opp i mitt indre øye åpner døra seg. Faren til sønnen min kommer inn med ny kjæreste. De har fått vite om sønnen min som ble fratatt meg, og de har med seg stusselig tørt brød og vann til meg. Det gjør forferdelig vondt i kroppen. Jeg har en sykdom ingen forstår noe av, noe som er svært frustrerende fordi folk tror jeg er lat. Eksen og kjæresten hans har en dømmende holdning ovenfor meg. De sier det er min egen feil at jeg er syk – at jeg har tenkt meg syk. Likvel sier eksen min at han skal ringe sykehuset.
Neste dag kommer en sykepleier og tar hånd om meg. Hun frakter meg til et sykehjem og er veldig koselig og hjelpsom. Jeg er takknemlig for at eksen min tok kontakt med henne. Her begynner jeg gradvis å bli frisk igjen og komme til hektene. Jeg er nå 35 år gammel.
Fem år senere i det samme livet står jeg på et klasserom med gamle skråpulter. Jeg underviser 12 gutter i 10-årsalderen, og prøver å få skikk på dem. De har korte shorts og strømper. Det er utfordrende, men jeg liker det.
Plutselig kommer rektor inn i klasserommet og kjefter på meg. Jeg har undervist om nomadene, noe han ikke ser på som stuerent undervisningsstoff. Jeg får sparken og er helt knust. Nå har jeg prøvd alt jeg kunne for å være til nytte, uten å få noe tilbake. Alle livets nedturer tærer kraftig. Livet føles blodig urettferdig. Samme hva og hvor mye jeg gjorde for å tilfredsstille andre var det aldri nok. Alt jeg gjorde slo galt ut.
Sjelemøter etter døden
Regresjonsterapeuten ber meg gå fremover til dødsøyeblikket i det tragiske livet jeg reiser i. Opplevelsen jeg får er at jeg slår hodet og faller ganske langt ned. Selv om jeg ikke kjenner det i fysisk forstand, fornemmer jeg at jeg får fryktelige ryggsmerter. En mørk tåke med lysglimt innimellom dukker opp. Snart fordunster tåken og lyset blir kraftigere. Sjelen min er som en stor hvit ball, og jeg trekker hele sjelen min ut av det tidligere livet.
Så dukker sønnen min opp fra det som kanskje har vært mitt tidligere liv, som beskrevet ovenfor.
– Hva vil du si til ham? spør terapeuten.
– At jeg vil alltid elske deg og være nær deg. Så sier han: «Jeg vet at du har gjort ditt beste, og jeg har aldri krevd noe mer av deg. Det er viktig å tulle og tøyse. Vit at du alltid klarer det du vil. Tro at du kan, skryt av deg selv og bygg opp selvtilliten din.»
Siden møter jeg den eldre enken som hjalp oss da jeg var syk i det tidligere livet jeg reiste i. Hun står i inngangsdøren til et murhus og smiler. Fra før hadde jeg stor skyldfølelse over at jeg ikke kunne gi henne noe tilbake for all hjelpen hun gav oss. Men nå takker hun for at hun fikk hjelpe meg! Kvinnen er religiøs, og sier hun hjelper andre som en tjeneste for Gud, og det er som en gave for henne. Hun ligner en engel.
– Hvilke råd kan du gi deg selv, som du kan ta med deg inn i ditt nåværende liv, spør regresjonsterapeuten.
Jeg er fortsatt dypt inne i regresjonen og svarer bare dette: «Du kan være lærer. Bare snakk med rektor før du underviser i noe som ikke står i planen. Barna på skolen så opp til deg og syntes det var spennende å høre historiene du fortalte. Det er gøy å undervise, for barna er så søte.»
Tilgivelse og lærdom
Terapeuten ber meg så gå til dommerne som dømte meg i begynnelsen av reisen. Jeg går sammen med sønnen min og den eldre damen. Vi er som lysvesener som sender et budskap. Dommerne blir forferdet.
Jeg sier: «Dere må lære dere å lytte til folk og ikke forhåndsdømme noen før dere har samlet alle fakta fra begge sider i saken. Dere må være rettferdige og bruke kjærlighet i stedet for fordømmelse.» Dommerne ser ned og skammer seg. Nå gir vi dem all den kjærligheten og lyset vi klarer. Da begynner de å le og smile.
Hesten som alle trodde jeg hadde stjålet sier at han tilhører meg, og at jeg fikk ham av min far. Men det ble ikke laget noen dokumenter på at han var min. Jeg får følelsen av at hesten og jeg alltid har vært nær hverandre, og at vi vil alltid være det…
Som avslutning sier jeg: «Vi sees igjen. Jeg er veldig glad i dere. Takk for all hjelp!» Så begynner sønnen min, den eldre damen og hesten å gå fra meg. Men hesten snur seg og har vanskelig for å gå. En del av hans sjel blir med meg i dette livet som en hjelper. Deretter ledes jeg ut av regresjonen.
Heftige saker
I utgangspunktet er jeg veldig skeptisk til at vi har levd tidligere liv. Men nå er jeg uansett ganske forbauset over hvor mye som kan dukke opp i et menneskesinn. Det var heftige og dramatiske saker. Jeg gråt mye under regresjonsreisen og opplevde reelle følelser. Med alle scenene som dukket opp, kan man jo lage en hel spillefilm utifra en eneste regresjon. Dette kan i det minste være et flott verktøy for forfattere og diktere.
Men om alt dette var min egen fantasi eller reelle bilder fra tidligere liv, det vet jeg egentlig ikke. Hvis det var fantasi, har jeg overrasket meg selv, for jeg har aldri vært en god dikter. Selv om jeg liker å tro at det var reelle hendelser fra fortiden, klarer jeg ikke å slå meg til ro med tanken før jeg får flere bevis.
Uansett klarer jeg å relatere opplevelsene til mitt nåværende liv. På en måte gir de en forklaring på hvorfor livet mitt er så bra nå. De forklarer hvorfor jeg har hatt mye prestasjonsangst og hvorfor jeg får så lett skyldfølelse. Regresjonen gav meg også en klarere idé om hvorfor jeg har så sterk rettferdighetssans.
Alt i alt kan jeg anbefale regresjon til alle som ønsker å utforske om vi har levd tidligere, og om man har et uløst og uforløst følelsesmessig problem. Det er ikke farlig, og du trenger ikke være redd for smerter eller ubehag. Vær forberedt på sterke følelser og tenk på dem som forløsende. Er du åpen og klar for det, får du innsikt i hvorfor du er du og hva du skal utrette og utvikle deg med i dette livet.
Her kan du lese om hva regresjonsterapi er, med intervju av regresjonsterapeut May Irene Wikeby.
Regresjonsterapeut May Irene Wikebys nettside: Innsikten.no
Denne artikkelen ble første gang publisert i Medium nr. 2-2010. Den er gjengitt her med noen få endringer.