Tekst: Dag-Rune Linnerud
Det var to dager etter vårjevndøgn, mandag 23. mars 2013, da vi passerte byen Flagstaff i Arizona og det hellige fjellet San Fransisco Peaks i en gullfarget leiebil av merket Ford Taurus. Selv om fjellet befinner seg i et ørkenområde mange mil fra hopireservatet, var det fremdeles snø på toppene. Bilen vår sto godt til det vårlige og gyllengule landskapet da vi stanset i en trafikklomme for å koble oss til fjellet.
Fjellet er et kraftsentrum i seg selv, og i området rundt fjellet er det mange spor etter puebloenes bosteder og hellige plasser. (Pueblo er et nordamerikansk urfolk). Fjellet er også synlig fra hopienes mesaer mange mil unna. Mesaer er hus og landsbyer som hopiene har bygd i fjellet. Hopiene tror at forfedrene og formødrene sjeler har tatt bolig i foten av fjellet, mens kachinaenes hellige ånder holder til ved fjellets tinder. Det er deres hellige fjell.
Spente kjørte vi videre inn i ørkenen og passerte noen av de fraflyttede bostedene til de myteomspunnede anazasiene, som er en gruppe av oldtidens pueblofolk.
Kachinaer – respekterte ånder
Det er ved vintersolverv hvert år at kachinaene kommer tilbake til hopiene i forberedelsene til at jorden skal gjøres klar for såkornet og den nye maisen.
Kachinaer er respekterte ånder; ånder til døde forfedre, ånder til mineraler, planter, dyr og fugler, mennesker, skyer, stjerner, naturkrefter, stjernebarn – alt som er et uttrykk for det guddommelige i sine evige former. Navnet kachina reflekterer den kosmiske kampen som fremstilles i seremonier og kachinadanser: ka betyr respekt og china betyr spirit.
Mange av ritualene og seremoniene med kachinaene er strengt hemmelige. Utvelgelsen av dansere skjer innenfor de ulike hopi-klanene etter bestemte kriterier. De første initieringene av hopi-barna til det hellige klansamfunnet skjer allerede fra 6-8 års alderen, og forberedelsene fortsetter i mange år før de får lov til å delta i dansene.
Det finnes flere enn 800 forskjellige kachinaer og kachina-sesongen varer fra vintersolverv til sommersolverv. En viktig del av å bevare kachinaene handler om å lage kachina-dukker av tre, som også selges til besøkende.
Hopi-guiden
Rett innenfor grensen av hopireservatet møter vi vår hopiguide, Roanna Jackson, som har et strålende og smittende humør. Guiden vår er en tradisjonell spirituell kvinne i 50-årene og en leder for sitt healing-samfunn i en av landsbyene i hopireservatet.
Vi føler oss umiddelbart hjemme. I tillegg til å være vår kunnskapsrike guide, får hun oss straks til å føle oss som gamle kjente. Det første stedet hun vil vise oss er et fjellområde der hopiene i århundrer har risset sine fortellinger inn i de oransjebrune fjellveggene. Flere fjellvegger fra bunn til topp er dekket av symboler og tegn. Sentralt her er hopienes vandringer til de fire verdenshjørnene. Her finnes også ristninger av mulige utenomjordiske, kjente dyr og fabeldyr, med historier som vitner om en mystisk virkelighet og tapte verdener.
Her er hopi-guidens egne ord om vandringene de har gjort:
«Bønnen som vandrer i skapelsen er inni oss når vi vandrer over landet, hjerte til hjerte, og hånd i hånd.»
– Roanna Jackson, hopikvinne fra sandklanen
Den hellige maisen
Vårt neste stopp er en av de eldste hopilandsbyene som kalles Oraibi og er nesten helt fraflyttet. Her blir vi invitert inn i et steinhus uten elektrisitet av et gammelt ektepar. De lever av maisen de dyrker i den rødlige ørkenjorden. Vi får smake på tynt maisbrød bakt for hånd i en møysommelig prosess som gjøres for hånd på en glovarm stein. Det er rørende å kjenne på gjestfriheten disse menneskene viser oss.
«Den hellige maisen» er den dag i dag selve livsgrunnlaget for hopiene. Kvinnene læres opp til å lage maisbrød i ung alder, mens mennene arbeider ute på maisåkrene fra morgen til kveld.
Det gamle ekteparet viser oss de fire viktige maistypene: gul, hvit, blå og rød. Maisen er så gammel at vitenskapen kaller den et botanisk mysterie. For hopiene er The Corn Mother (Maismoren) et levende vesen, som Moder Jord selv. Maismel brukes i alle hopi-seremonier og har mange betydninger. Den representerer blant annet menneskekroppen, himmelretningene og de fire menneskerasene.
Maisen dyrkes ute på åkrene sammen med bønner, squash, vannmelon, chili, poteter, løk og solsikker. Hopiene har utviklet helt egne landbruksmetoder som i dag studeres av forskere fra mange land. Med kun noen milliliter regn i løpet av året klarer hopiene å dyrke mat nok til å være selvberget i ørkenen. Visse fornyelser av jordbruket, som bruk av nyere redskaper har blitt inkludert i de senere årene, men i all hovedsak følges de gamle metodene og retningslinjene for maisdyrkingen.
Klaner i hopisamfunnet
Hopifamiliene er inndelt i mange grupper av klaner. Hver klan inneholder mer enn én familie, som har en blodlinje tilbake til opprinnelsen og sin klans stammor og stamfar. Barna som blir født tilhører alltid morens klan og får i tillegg tilhørighet til en annen klan når de gifter seg. Det er forbudt å gifte seg med en fra samme klan.
Av de opprinnelige 75 klanene, eksisterer i dag 34 klaner. Hver klan har sin egen muntlige tradisjon som forklarer hvordan klanen oppsto og hvilke vandringer klanen har gjort. Den enkelte klanen er ansvarlig for å ivareta sin egen kunnskap, sine hellige objekter til bruk i seremonier sammen med klansritualene, og har sin bestemte rolle i de viktige årtidsseremoniene der også de andre klanene deltar.
Alle klaner gjenkjennes på bakgrunn av bestemte symboler og klesdrakter, og hver klan har sine hemmeligheter som de ikke deler med andre klaner. Kunnskapen har blitt overlevert muntlig gjennom tusenvis av år innenfor klanene.
Seremoniene følges og har blitt fulgt etter Skaperens instruksjoner. For eksempel besitter vannklanen hemmelig kunnskap om vannet og de vet hvordan de kan finne vann i ørkenen, mens ildklanen kjenner til ildens hemmeligheter og har ansvaret for ilden i ritualene. Medlemmer av slangeklanen kan temme giftige klapperslanger, lære dem om tålmodighet og danse den hypnotiske slangedansen. Medlemmer fra ørneklanen vet hvor og hvordan de til enhver tid kan skaffe ørnefjær, og så videre. De fleste klanene er oppkalt etter dyr, elementer og naturkrefter.
Besøk til åndebyen
Etter en komfortabel natt på det eneste hotellet i hopireservatet, er vår lille gruppe klar for vår neste dag og besøk i landsbyen First Mesa, hvor hopienes «åndeby» ligger.
Overalt møtes vi av vennlige smil og nysgjerrige øyne. Her blir vi servert en tradisjonell hopifrokost bestående av pannekaker laget av blå mais, potetbrød, varm suppe, te og kaffe. Vi deltar i et slags kreativt maleverksted sammen med hopiene i det lokale kulturhuset.
Vår kvinnelige guide fra sandklanen lager en «sharing»-sirkel for oss sammen med sin mann fra slangeklanen. Det er sterkt å høre sangene som synges på det gamle språket. Det er som om atmosfæren og lyden av det fremmede språket vekker opp iboende urminner. Tid og rom slutter å eksistere. Nå er vi i hjertet av deres eldgamle tradisjon. Det er noe universelt som forbinder oss med alt levende – fra hjerte til hjerte, fra sjel til sjel.
Vi blir så tatt med til den eldste delen av landsbyen. Dette stedet er svært hellig for hopiene. Her utføres seremoniene og kachina-dansene. Vår guide sier at det er åndene som bor i denne delen av landsbyen og at husene kun lånes av menneskene under seremoniene. Det er naturligvis strengt forbudt å ta bilder her og det føles uvirkelig å se de gamle steinhusene og de snirklete vakre gatene som er hugget ut på toppen av fjellplatået.
Husene står tomme, men vi føler oss beglodd. Det sies at dersom du plukker opp en fjær eller noe annet som det er blåst personlige bønner inn i, vil du stå i fare for å måtte overta årsaken til bønnen. Vi sitter igjen med en følelse av ydmykhet og takknemmelighet etter å ha vandret rundt i disse gatene.
Kivaene – tempelhus under jorden
Mens andre religioner og åndelige tradisjoner bygger sine kirker, templer og hellige steder synlig i landskapet, er det sympatisk at hopiene har bygget sine tempelhus under jorden. Synlig er kun toppen av kivaen, den øverste delen av trestigen og pipen fra ildstedet.
Mange av kivaene er sylinderformet eller rektangulære, som en livmor inne i Moder Jords kropp, der menneskene kommer fra og henter næring. Hver landsby har sine egne kivaer og de er store nok til å huse mange klansmedlemmer. Ofte varer seremoniene i opptil åtte dager nede i kivaene i mørket. Klanmedlemmene sover og spiser i kivaen under sermoniene. Når seremoniene i kivaene er over, fortsetter de seremoniene med kachinadanser på landsbytorget.
Det er forbudt for andre enn de innvidde å gå ned i kivaene og å delta i seremoniene der. Å bryte dette forbudet vil med sikkerhet føre til kraftige reaksjoner fra hopisamfunnet og åndenes vrede. Den største kivaen som er funnet finnes i New Mexico og har over 500 rom. Den kalles «The Great Kiva at Aztec».
Hopi-administrasjon
Det finnes i dag flere selvdrevne landsbyer i hopireservatet. De drives ut ifra tanken om en guddommelig plan, skapt av vokteren av den fjerde verden Maasau, der hver landsby er fullkommen og uavhengig av den amerikanske regjeringen.
Hopienes tradisjoner har i mange tilfeller blitt misbrukt, og hopiene har blitt invadert av spanjoler, amerikanske kristne og andre med tvilsomme agendaer. Det føres derfor forståelig nok en streng praksis også i forhold til turister, for å verne om kulturen og det åndelige livet i sin nåværende form.
Hopiene klarte å befri seg fra spanjolene på egenhånd etter flere tiår med undertrykking. Overgrepene til den amerikanske regjeringen som begynte med tvangsintegrering på slutten av 1800-tallet var enda verre. Barna ble tatt fra foreldrene, tvangsklippet og sendt til internatskoler i andre deler av landet. Der fikk de ikke lov til å snakke sitt eget språk, beholde sin egen religion eller kle seg slik de var vant til.
I dag har de selvdrevne hopilandsbyene en kikmogwi, en landsbyleder som både har en religiøs og en ikke-religiøs autoritet over landsbyen og klanene der. Likevel er hans makt begrenset, da viktige beslutninger tas av lokalsamfunnet basert på en balansert gjensidighet og enighet hos innbyggerne.
Skapelse, vandringer og profetier
Det eksisterer ulike varianter av hopienes skapelsesberetning. Den er fascinerende, omfattende og har også en god del til felles med den norrøne skapelsesberetningen (denne artikkelen er for kort til å ta for seg disse likhetene, men det er et eget spennende tema å utforske for de som ønsker det.)
Vi lever nå i den fjerde verdenen ifølge hopiene, på terskelen til den femte. De tre andre verdenene har blitt ødelagt av Skaperen etter at menneskene sluttet å følge Skaperens plan.
Det er Sótuknang, Skaperens nevø, som får i oppdrag av den opprinnelige Skaperen Taiowa å skape verden (Taiowa regnes mer for å være et skapende prinsipp enn en personifisert guddom). Og han trenger hjelp av edderkoppkvinnen for å skape liv på jorden og menneskene.
Foto: Dag-Rune Linnerud
De første menneskene skapes av jord og saliva (spytt fra munnen), og de dekkes av en kappe med hvit substans. Lyden står videre sentralt i skapelsen, da de to tvillingene Pöqánghoya og Palöngawhoya får ansvaret for å skape orden gjennom å aktivisere alle vibrasjonssentrene på jorden fra pol til pol.
I begynnelsen lever alle i den første verden i harmoni på jorden. Men når de slutter å be og synge sanger til Skaperen og ikke lenger følger hans instruksjoner, utslettes den første verdenen av ild. Noen utvalgte blir vist veien til maurfolket og overlever. Også den andre og tredje verden blir ødelagte etter at menneskene slutter å be, synge og utføre seremonier etter Skaperens plan. Når menneskene ikke respekterer hverandre, blir selviske og begynner å leve etter sine egne idéer istedenfor å følge Skaperens plan, blir de tre første verdenene tilintetgjort.
«Skaperen ga oss forskjellige nasjonaliteter. Men vi kommer alle fra En. Det er det vi forsøker å gjenkjenne i dag, når vi arbeider med mennesker som kommer til oss fra alle nasjonaliteter. Vi hopier er kjent som Moder Jord-folket.»
– Roanna Jackson, hopikvinne fra sandklanen
Den fjerde verdenen tilsvarer denne verden. Her finner hopiene sin plass etter først å ha lagt ut på lange vandringer til de fire verdenshjørnene i sør, vest, nord og øst. Det fortelles at de har gått lengre nord enn til polarsirkelen. Og overalt der klanene har vandret, har de etterlatt seg klansmerker. Hopiene har mange profetier og det sies at det vil ta mer enn fem sammenhengende dager å fortelle alle. Klanene har bevart hver sine deler av den store fortellingen, så det er finnes ingen personer i dag som har den hele og fulle oversikten over alle profetiene.
Det er mye fryktbasert propaganda om hopi-profetiene på internett. Det er sunt å være skeptisk til slike presentasjoner. De fleste hopiene har et langt mer nyansert og jordnært syn på tilværelsen. De lever allerede i drømmetiden – et mytologisk begrep som beskriver hvordan drømmene skaper virkeligheten vår.
Vi ses neste gang!
Dagene hos hopiene var uforglemmelige. Det som har festet seg mest er menneskemøtene, vennligheten, humoren og hjertevarmen vi ble møtt med.
Hopienes kultur er ekte og levende, og selv om den er beslektet med kulturen til andre urbefolkninger er den også annerledes og helt unik. Det er nesten uvirkelig at de har klart å ivareta og opprettholde sine seremonier og sin åndelighet med tanke på alle utvendige påvirkninger og forandringer gjennom hundrevis av år. Bedre enn noen annen urbefolkning i USA har de klart dette.
Selv om besøke bare varte i noen få dager, føltes det godt å være hos hopiene og ta del i drømmetiden, der solen bestemmer arbeidstiden og det store øyeblikket er det eneste som eksisterer.
Hopiene har ingen ord for farvel. De sier bare: «Vi ses neste gang!»
Om artikkelforfatteren:
Dag-Rune Linnerud er forfatter, kursholder og seremonileder. Han har lenge vært opptatt av urbefolkningstradisjoner fra Nord- og Sør-Amerika og har spesialisert seg på Andestradisjonen og Toltekertradisjonen. De siste tolv årene har han fordypet seg i den norrøne kulturarven og spiritualiteten, noe som har resultert i bøkene Runenes magiske verden (2020) og Kjærlighet i vikingtiden (2023).
Kurs og seremonier: dagogbonnie.blogspot.com
Forfatterside på skald.no, om kjærlighet i vikingtiden
Relaterte saker:
Overgangstiden vi lever i – Medium
Runenes magiske verden i podkast – Medium
Medium Digital
Fri tilgang til Medium +
Tilgang til digitale magasiner
Medium Magasin
6 utgaver i året
Mediums årshoroshop inkludert
Medium Komplett
Fri tilgang til Medium +
Tilgang til digitale magasiner
6 utgaver i året
