Skap en positiv plattform i din egen personlighet:

For å kunne gå en konstruktiv selvutviklingsvei over tid, må man jobbe for å styrke tilgangen til sine iboende ressurser fremfor å tvinge seg selv til å bli noe man ikke er. Artikkelen presenterer også tanker om hvordan skolesystemet bedre kunne være tilrettelagt for å utfolde mangfold fremfor å operere ut fra et misforstått likhetsideal.
Siden 2018 har jeg i hvert nummer av helse- og livsstilsmagasinet Medium publisert artikler som fagperson innen områdene autentisitetstrening og helhetlig livspraksis i hverdagen. Den røde tråden har vært hvordan det å være mer autentisk er noe man må trene på, og at man må bearbeide og oppløse de tillærte, begrensende elementene i egen psyke som står i veien for autentisitet. I artikkelen du nå leser vil jeg utdype dette grunnleggende temaet.

Fremmedgjøringen fra oss selv

De fleste av oss har som barn hatt en grad av kontakt med våre indre styrker og ressurser. Det har vært visse aktiviteter og kunnskapsområder som vi naturlig har brent for og hatt en legning for. Omgivelsenes evne til å se, akseptere, anerkjenne og legge til rette for at barnet får utfolde seg innen disse områdene, vil ha sterk innflytelse på graden av tilfredshet i sitt voksne liv. Samtidig er ikke framtiden hugget i stein. Det er mye vi selv kan gjøre som voksne for å ta tak i det som ikke fungerer og å endre kurs. Dette er et sammensatt område.

En gitt familie kan være velfungerende på visse områder og ganske ute å kjøre på andre uten at det nødvendigvis er helt åpenbart. Noen av oss vokser opp i følelsesmessig «flate» familier der mye er orientert om overflaten. Kanskje lever vi i materiell velstand hvor alt tilsynelatende er på stell. Dette kan føre til en opplevd grad av komfort der vi kan holde ut fremmedgjøringen fra oss selv og der denne ikke føles så prekær. I noen tilfeller vil en person med en sterkere og mer åpenbar grad av fremmedgjøring føle et mer intenst driv mot å jobbe seg gjennom egne indre begrensninger.

Alle familier har sine vrangforestillinger om mennesket, livet og samfunnet som overføres fra generasjon til generasjon med mindre man aktivt jobber med å bryte med det.
– Andreas Aubert

Verdsatt og elsket

Selv vokste jeg opp i en familie med foreldre som gjorde mye godt og riktig for å ivareta meg og gi meg en opplevelse av å være verdsatt og elsket. Dette var særlig sterkt under de første syv leveårene, de årene der personligheten er mest formbar. Vi hadde mange fine opplevelser i naturen, særlig lange sommerferier på Sørlandet. Der opplevde jeg en dyp ro og harmoni hvor jeg følte på kontakten med naturen, at livet var grunnleggende godt og ville meg vel.

Da jeg begynte på skolen opplevde jeg mye som brøt med dette: en røff og voldelig omgangstone blant mange av guttene, mye mobbing, og lærere som ikke var i stand til å få en ende på det. Nærmest daglig fikk jeg gjennom flere år direkte og indirekte formidlet at jeg ikke var et ok menneske, at tingene jeg var opptatt av ikke hadde verdi, og at det var utrygt for meg å stikke meg fram og ta min naturlige plass i det sosiale fellesskapet. Følelsen av fremmedgjøring la grunnlaget for mye sosial angst, asosial adferd og tvangstanker. Jeg visste ikke hvem eller hva jeg kunne stole på. Jeg hadde liten tillit til lærerne. Mange av mine medelever var uforutsigbare og farlige. Jeg visste dypest sett at mine egne vurderinger hadde verdi og gyldighet, men erfaring viste at det ofte var farlig å ta det ut i ord og handling. Skolegangen la til rette for mye utrygghet og forvirring i meg.

De fleste av oss har som voksne en jobb å gjøre med å komme i kontakt med hele spekteret av vår autentisitet og å aktivt ta det i bruk i vårt voksne liv.
– Andreas Aubert

Å gjenvinne autentisitet

Som barn er vi skjøre og prisgitt å oppnå en grad av samarbeid med omsorgspersoner og jevnaldrende. Hvis det er mye dysfunksjon rundt oss, er vi nødt til å finne «falske» måter å overleve på. Noen blir «pleasere», andre blir stille og sjenerte. Noen tar på seg en maske av «mestring» og prøver å briljere i de sosiale spillene. Ofte må vi ofre en del av vårt autentiske og tillegge oss falske væremåter og holdninger som gjør at vi i større grad blir akseptert. Da er det essensielt at vi som voksne bevisst avvikler dette og igjen kommer i kontakt med vårt autentiske selv.

Som voksne har vi en helt annen frihet til å forme våre liv enn vi hadde som barn. Samtidig må vi kunne tåle å stå i et midlertidig ubehag når vi utfordrer mønstrene fra oppveksten og de ubearbeidede følelsene av utrygghet kommer opp. Selv om vi forstår at det ikke er utrygt som voksen å orientere seg etter ens egen intelligens, så kan vi emosjonelt oppleve det som om det oppstår en fare – noe det ofte gjorde under oppveksten. Dette må vi gradvis bearbeide slik at vi kan lande i en trygghet av at det er ok å være sann og ekte.

Noen relasjoner vil kanskje fall bort. Ofte er dette relasjoner som uansett ikke lenger er gode for oss, men når vi blir mer autentiske, vil vi tiltrekke oss nye relasjoner der vi oppnår dypere og mer nærende kontakt.

På mange måter hadde jeg oddsene mot meg med å få et godt og meningsfylt liv som voksen. Likevel hadde de første syv leveårene gitt en grunnleggende tillit til at livet vil meg vel og at det finnes mye godt. Gjennom alt det vanskelige klarte jeg å holde vedlike noe av kontakten med mitt autentiske selv. Jeg visste at livet hadde mer å by på og jeg kunne ikke ta til takke med en tilværelse som en «merkelig taper» som var den merkelappen jeg tilsynelatende hadde fått av mange på skolen. Jeg trekker fram min egen oppvekst som et eksempel. Alle har vi styrker og utfordringer, vår unike historie og vår egen vei å gå. Jeg ønsker med denne artikkelen å inspirere deg til å gå dypere inn i din egen, unike retning.

Som voksen kan vi jobbe oss gjennom slike blokkeringer og igjen få tilgang til det vi autentisk er opptatt av, våre talenter og ressurser.
– Andreas Aubert

Interessene fra barndommen

Uansett hva slags dynamikk det var i familien og på skolen under oppveksten din, kan du regne med at du gikk gjennom en grad av fremmedgjøring fra deg selv. Kanskje ble mye av deg sett, anerkjent og verdsatt, mens noen av dine mest unike trekk likevel ikke ble sett og forstått? De fleste av oss har som voksne en jobb å gjøre med å komme i kontakt med hele spekteret av vår autentisitet og å aktivt ta det i bruk i vårt voksne liv.
Autentisitet kjennetegnes blant annet av et indre klima som blir varmere og mer levende, samt en åpenhet overfor andre mennesker der vi er tilgjengelige for å kunne gi og ta i kommunikasjon og samarbeid.

Mange av oss prøver å finne «rasjonelle» svar på hvorfor vi opplever misnøye og hva vi kan gjøre med det uten at denne prosessen er forankret i vårt autentiske selv. Kanskje vi tror at en ny jobb, kjæreste, bosted, utdanning eller andre ytre faktorer i seg selv skal være «løsningen på alt». Heller enn å miste deg selv ytterligere i en slik «quick fix», vil jeg oppfordre til å se tilbake på barndommen din for å finne konstruktive innfallsporter til fordypningen av egen autentisitet. I den prosessen kan det være nyttig å bla gjennom noen gamle fotoalbum, dagbøker og å høre på musikk fra den perioden for å friske opp minnet.

Spørsmål du kan stille deg, er:

• Hva brant jeg for som barn og ungdom?
• Hvilke aktiviteter og kunnskapsområder hadde jeg en naturlig legning for?
• Hvilke ting likte jeg å gjøre – ikke fordi noen sa det var verdifullt eller påla meg å gjøre det – men som jeg selv fant fram til fordi det opplevdes meningsfullt i seg selv?
• Hva kunne jeg holde på med uanstrengt i timevis der opplevelsen av tid og sted ble visket ut?

Å gjenoppta noen av aktivitetene og interesseområdene fra den gang, kan ytterligere styrke deg i kontakten med det autentiske. Hvis du likte hester som ungdom, betyr ikke det automatisk at du skal drive med ridning resten av livet. Å midlertidig gjenoppta ridningen kan likevel være en inngangsport til egen autentisitet – et skritt på veien som gjør at de neste skrittene tydeliggjøres.

Du kan også stille spørsmål ut fra hva som ikke fungerer optimalt i dag:

• Hvilke evner og ressurser lengter du etter å bli gjenkjent for?
• Hva er det du gjør som du føler ikke blir sett og verdsatt?
• Hva tror du er grunnen til at du ikke har blitt gjenkjent og verdsatt for disse egenskapene i større grad enn de har blitt?

Generasjonsoverførte begrensninger

Alle familier har sine vrangforestillinger om mennesket, livet og samfunnet som overføres fra generasjon til generasjon med mindre man aktivt jobber med å bryte med det. Vrangforestillingene handler mye om hvem du er, hvilke muligheter du har, hva som er akseptert og ikke akseptert. I noen familier er det vesentlig mer pusterom enn i andre. Samtidig har vi alle en opprydningsjobb å gjøre. En del slike holdninger og væremåter kan være ganske åpenbare, andre er mer subtile – men kan være like ille.

Kanskje vokste du opp i en akademisk familie og ble motarbeidet i ønsket om å gå en mer praktisk rettet vei. Eller motsatt, at du vokste opp i en håndverkerfamilie og ble ikke støttet i din interesse for litteratur og klassisk musikk. Som voksne kan vi jobbe oss gjennom slike blokkeringer og igjen få tilgang til det vi autentisk er opptatt av, våre talenter og ressurser.
Det er samtidig viktig å erkjenne at familiens holdninger oftest ikke kommer fra ond vilje. De fleste foreldre og besteforeldre ønsker sine barn og barnebarn vel, samtidig som de ofte har begrenset innsikt i den verden som den yngre generasjon opererer i. Mange av de generasjonsoverførte holdningene kan ha hatt en nyttig rolle på et gitt tidspunkt, men blir senere en begrensning når de ytre omstendighetene har endret seg.

Et eksempel fra min egen oppvekst er mitt nære og gode forhold til farmor. Hun var ni år gammel da faren hennes døde uventet. Hun hadde to yngre søsken og måtte tidlig bære et stort ansvar. Hun var tretten år da andre verdenskrig brøt ut. Opplevelsen av utrygghet og materiell knapphet gjorde et sterkt inntrykk på hennes unge psyke. Hun var heldig som fikk muligheten til å flytte til sin barnløse onkel og tante i Kristiansand for å gå på videregående skole der. Senere utdannet hun seg til lærer. Det var mange kvinner den gang som ikke fikk de samme mulighetene. Farmor stiftet familie og opplevde en større grad av materiell trygghet og velstand enn hun selv hadde vokst opp med.

Verden trenger modige mennesker som våger å leve utradisjonelt og gjennom det inspirere andre til å gjøre det samme.
– Andreas Aubert

Ny generasjon, ny virkelighet

Det er helt forståelig at utdanning ble viktig for farmor. Muligheten til skolegang utover grunnskolen åpnet mange dører for henne, og hun kunne gi sine barn en tryggere oppvekst enn hun selv hadde hatt. Med de beste intensjoner var hun opptatt av min utdanningsvei fordi hun var glad i meg og ønsket at jeg skulle få et godt liv. Hun foreslo blant annet at jeg kunne bli lærer. Tidvis kunne det virke som om hun trodde at bare jeg fikk en god utdanning og en trygg jobb, ville alt falle på plass.

Jeg var i en annen situasjon enn henne. Jeg vokste opp i materiell trygghet og mange av de umiddelbare fysiske og praktiske anliggende var ivaretatt. Samtidig opplevde jeg en fremmedgjøring fra meg selv som kanskje tidvis kunne være vanskelig for omgivelsene å se og forstå. Jeg hadde helt andre problemstillinger enn henne. Jeg så også mange mennesker rundt meg med god utdanning som tilsynelatende ikke var tilfredse og som jeg ikke følte meg inspirert av.

Det vokste fram en vei i mitt indre der jeg følte meg tiltrukket av selvutvikling samt fenomener innen helhetlig helse. Mye av dette var upløyd mark både for meg selv og omgivelsene. Likevel gikk jeg i denne retningen steg for steg. Når jeg i dag ser tilbake, ser jeg at alt jeg har gjort i mitt voksne liv har ledet meg til dit jeg er i dag hvor alle brikkene begynner å falle på plass. Den helhetsoversikten kunne mitt dagsbevisste sinn umulig hatt underveis, men noe i meg visste. Heldigvis klarte jeg å lytte til det og å følge det. Jeg hadde også gleden av å oppleve at farmor og andre i familien var åpensinnede og gradvis kunne se at de tingene jeg gjorde var bra for meg, selv om det var mye de ikke forstod. Å oppleve det storsinnet og støtten, har vært viktig for meg.

Begrensninger ved skolesystemet

Min opplevelse fra skolesystemet i Norge er at det ikke favner mangfoldet av hvordan elevene fungerer. En del av fremmedgjøringen fra oss selv kan ha sine røtter herfra. Et eksempel angår hvordan vi instinktivt vil søke å tilnærme oss å løse en gitt oppgave. Grovt forklart finnes det to grunnleggende tendenser:

1. Noen ønsker å først få en full kognitiv forståelse av problemstillingen/oppgaven før vi begynner å løse den.

2. Andre ønsker umiddelbart å gå i gang, og så vil forståelsen komme mer underveis.
Begge måtene har sine fordeler og ulemper, uavhengig av situasjon. Det er bra at vi mennesker er forskjellige slik kan vi utfylle hverandre. Det er destruktivt om alle er like. Læreren vil ofte tilpasse undervisningen ut fra sin egen personlighet og ikke i tilstrekkelig grad klare å møte elevene som fungerer annerledes enn seg selv. Da kan mange av elevene føler seg fremmedgjorte – de kan lett føle at det er noe galt med dem, heller enn at læreren støtter dem i å finne sin måte å gjøre ting på. Skolesystemet har også en forkjærlighet for intellektuelle evner på bekostning av tilsvarende utvikling i følelsesmessige, fysiske og praktiske ferdigheter. Jeg synes det er leit. Mange av oss har naturlig større anlegg eksempelvis for å gå en håndverkervei og er ikke like dyktige i de mer teoretiske fagene. Jeg ser ingen god grunn til at ikke dette burde være like høyt verdsatt.

Likeverd, ikke likhet

Jeg tror problemet i vesentlig grad ligger i en forvrengt likhetstankegang der alle skal være «like». Man har misforstått likeverd til å bety likhet. Elevene skal fram til videregående skole i hovedsak delta i den samme undervisningen. Dette fungerer for en del av elevene, men det er også mange som føler de ikke kan henge med og at deres naturlige evner og interesser ikke blir sett og møtt. De vil da lett føle seg som «tapere». Det gir grobunn for mye bråk og uro i klassen som også går utover de elevene som klarer å følge undervisningen. Alt dette er tilsynelatende ikke så nøye, fordi da er i hvert fall det politisk korrekte og forvrengte idealet om likhet ivaretatt ved at ingen føler seg stigmatisert ved å bli delt inn i en annen gruppe eller klasse.

Jeg tror det ville vært mye sunnere om lærerne var mer oppmerksomme og nysgjerrige på å finne ut av hvor elevenes naturlige ferdigheter og interesser ligger. I deler av undervisningen kunne klassen vært delt opp i mindre grupper basert på blant annet elevenes foretrukne måte å løse oppgaver på, der noen umiddelbart gikk i gang og andre fikk mer teoretisk kunnskap fra læreren først. De som naturlig hadde sterke fysiske og praktiske evner mer enn teoretiske, kunne fått mer undervisning der dette ble imøtekommet. Læring, mestring og å bruke evnene våre er et sterkt og naturlig instinkt i mennesket. Hvis elevene framstår tverre og uinteresserte, må det delvis skyldes at det er noe galt med systemet.

En gradvis prosess

Å endre dette på et dypt nivå vil være en gradvis prosess som inkluderer endring av lærerstudiet samt omfordeling av ressurser. Det er et sammensatt tema. Det er også viktig å ikke ensidig klandre lærerne for dagens utfordringer. De fleste lærere har mange arbeidsoppgaver, knapt med tid, og gjør ofte så godt de kan ut fra sine forutsetninger. Jeg tror at problemene med skolevesenet er uttrykk for et større, grunnleggende problem i samfunnet, der vi ofte tenderer mot å skulle finne absolutte løsninger og svar som passer for alle fremfor å vektlegge persontilpassede, dynamiske løsninger som endrer seg over tid. Den samme problemstillingen finner vi innenfor helsevesenet hvor det er et stort behov for en radikal nyorientering rundt persontilpassede, forebyggende helsetiltak.

Flyt som retningsgiver

For å få til en slik endring, er vi som samfunn nødt til å legge mer vekt på verdien av å være i «flyt». Det psykologiske begrepet flyt beskriver en tilstand med følgende kjennetegn:

• Man kan jobbe uanstrengt i timevis absorbert i det man gjør
• Opplevelsen av tid og sted utviskes
• Aktiviteten er dypt tilfredsstillende i seg selv og er ikke motivert av et spesifikt resultat, selv om vi stort sett produserer kvalitet når vi er i flyt

Det er mulig å produsere på et høyt nivå også uten å være i flyt, men vi blir da gjentakende i stedet for kreative, og det tapper oss for krefter. Kongeveien inn i det autentiske selvet går gjennom flyt. Jo mer vi er i flyt, desto større er kontakten med våre unike ressurser, evner og interesser. Det er ikke sikkert at det innenfor utdanningssystemet finnes en allerede oppgått vei som vi kan følge, for deretter å berike oss selv og verden med våre evner. Det kan være at vi må skape vår egen vei, at den blir til underveis og at det er mange kjente og ukjente brikker i puslespillet.

Min erfaring er også at det ofte dypest sett ikke er en motsetning mellom det som individet trenger og det verden trenger.

I dag skjer samfunnsutviklingen så fort at mange av de tradisjonelle svarene og utdanningsveiene ikke lenger er en garanti for å «lykkes». Det har tilsynelatende blitt større takhøyde for at en persons evner og erfaring er vel så viktige som hvilke papirer vedkommende har. Dette ser vi blant annet innen områder som IT og programmering, design og fotografi. Både innenfor teknologi, design og innovasjon – også sosial innovasjon – ser det ut til at mange av de som falt utenfor skolesystemet får mulighet til å briljere. De kan ofte finne løsninger som er så langt forut for utviklingen at professorene innen de samme fagfeltene ikke klarer å holde tritt med dem.

I dag skjer samfunnsutviklingen så fort at mange av de tradisjonelle svarene og utdanningsveiene ikke lenger er en garanti for å «lykkes».

Flyt og disiplin

Det er samtidig ikke slik at bare vi får regelmessig tilgang til flyt, så løser alt seg. Vi må innimellom fortsatt gjøre oppgaver vi ikke liker. Det er også viktig å ha struktur og disiplin i livet. Flyt og struktur er ikke motsetninger, en grad av disiplin er nødvendig for å ha regelmessig tilgang til flyt. Eksempelvis så har jeg en daglig praksis med yoga og meditasjon som legger til rette for at jeg ofte kommer inn i flyt når jeg jobber som terapeut og skribent.

Hovedbudskapet med denne artikkelen er at vi alle har vår unike vei i livet. Å avdekke det autentiske i oss og å våge å følge det, er essensielt for å kunne gå den veien. Å se tilbake på hva vi brant for under oppveksten er en nyttig inngangsport. Deretter må vi jobbe disiplinert over tid for å integrere mer av vårt autentiske uttrykk i hverdagen.
Verden står overfor store utfordringer. De kan ikke løses ved at vi fortsetter å gå i gamle spor. Verden trenger modige mennesker som våger å leve utradisjonelt og gjennom det inspirere andre til å gjøre det samme. På den måte kan vi gradvis endre verden – et menneske av gangen.

Relaterte saker: