Åndelighet på ville veier: Er du blitt lurt?

Den dominerende delen av den nye åndeligheten er et stort bedrag og ingenting annet enn resirkulert kristendom. De ytre formene og mytologien er forskjellig, men evangeliet er fortsatt det samme. Det går i korthet ut på at det er noe galt med deg. Diagnosen har bare fått nye navn. Arvesynd og at mennesket er en fortapt skapning som må stå skolerett ved hver gudstjeneste og bekjenne sine synder er blitt erstattet med en vanskelig barndom, sexlivet er ikke godt nok, lykken mangler, den beste versjonen av deg selv glimrer med sitt fravær og andre problemer i tilværelsens uutholdelige letthet.

Løsningen er fortsatt den samme. Kom til oss og følg våre metoder, så skal vi reparere deg og du vil bli frelst. Vel og merke etter nødvendige innvesteringer i diverse kurs, utdannelser og andre forsakelser. Frelse har også fått nye navn. Himmelen er skiftet ut med selvrealisering, opplysning, kosmisk orgasme, den femte dimensjonen eller å komme hjem til seg selv.

Åndelig materialisme

Selv om harde trebenker, tynn kirkekaffe, salmesang og orgelmusikk er forlatt til fordel for sjamanistiske trommereiser, tantrisk sex, massasjekurs på Bali, selvutvikling, gurureiser til India, og bønn er skiftet ut med mindfulness og englemusikk, er det kun underholdningen som er blitt mer fargerik og spennende.

Religion har alltid vært i underholdningsbransjen. En gang var de obligatoriske gudstjenestene på ukens eneste hviledag en sterk opplevelse. Klokkene kimet inn fattig som rik under himmelhvelvingen i monumentale kirker og katedraler store nok til å få selv de mektigste til å føle seg små. Andektig med foldede hender og bøyde hoder mottok de prestens oppglødde tale med alt fra svoveldampende trusler om å brenne i helvete til lysende håp om evig liv blant engler og gullharper i det hinsidige når livets slit på jorden en gang tok slutt. Mange trengte en slik ukentlig moralsk oppstrammer etter helgens utskeielser for å møte mandagen med hevet hode og holde stø kurs resten av arbeidsuken. 

Kirkene er siden blitt avfolket, mens nyreligiøsiteten og den moderne åndeligheten blomstrer i takt med forbrukersamfunnets stadig større krav til mer spennende og raffinerte former for stimuli og tilfredstillelse. Slik restaurantbransjen har entret gourmetalderen med overdådige måltider hvor kun spisebordet begrenser antall retter, har det religiøse området gått gjennom en tilsvarende oppgradering i tilbudene. Underholdningsmessig leverer den nye åndeligheten varene, men det er fortsatt åndelig materialisme, en ego-tripp og et villspor de fleste havner i. Etter år og store deler av livet ender det for mange med desillusjonering og frustrasjon når man oppdager å være like mangelfull og uvitende som da man begynte.

«Selv om harde trebenker, tynn kirkekaffe, salmesang og orgelmusikk er forlatt til fordel for sjamanistiske trommereiser, tantrisk sex, massasjekurs på Bali, selvutvikling, gurureiser til India, og bønn er skiftet ut med mindfulness og englemusikk, er det kun underholdningen som er blitt mer fargerik og spennende».
– Christian Paaske

Psykologisk avhengighet

Andre finner seg til rette i sin nye menighet og trives i et nytt religiøst fellesskap hvor presten eller en usynlig far i himmelen er skiftet ut med en guru eller en annen karismatisk leder i en ny sekt. De gruppepsykologiske kreftene i religiøse fellesskap overlever selv om den religiøse formen endres. Det er fortsatt gammel vin på nye flasker. Det er fortsatt en psykologisk utnyttelse av skyldfølelse og frykt for å dekke et masochistisk behov for underkastelse under en ny farsfigur i bytte for trygghet og tilhørighet i en ny åndelig familie. Denne psykologiske dysfunksjonaliteten er ofte gjensidig hvor lederen tilsvarende er avhengig av elever, tilbedere og sektmedlemmer.  

Kun de mest ivrige ender opp i en sekt. De fleste som stikker hodet under panseret for å studere motoren i den moderne åndeligheten får ikke håret i viftereimen. De blir likevel påvirket fordi budskapet som utstilles i vinduet og fremstilles i reklamen fortsatt er opplevelser og blir oftest sterkere jo mer en investerer og lar seg engasjere.

Åndelig fjellklatring

De fleste religioner er hierarkiske med et klatresamfunn og statuspyramide fra bunn til topp i et gigantisk religiøst Mount Everest. Aller nederst ved basecamp befinner fotfolket seg, og på toppen troner den øverste guddommen. Mellom bunn og topp finnes en jevn strøm av åndelige fjellklatrere med økende status og posisjoner i hierarkiet alt etter hvor høyt opp i fjellveggen de befinner seg. Målet er å nå til topps, bli forent med det guddommelige og til og med selv få en slik status. Med unntak av kristendommen som har en stolheis på baksiden av fjellet hvor dem som sier ja til Jesus automatisk føres til topps, følger de andre hardere ruter hvor åndelig framgang krever egen klatreinnsats. 

Modellen gir varierende grader av åndssnobberi alt etter hvor seriøst man tar sin posisjon i fjellveggen. En yogalærer for eksempel, som har valfartet til India og oppholdt seg i lange perioder under spartanske og asketiske forhold i sin yogatrening, vil nok være såpass høyt oppe i fjellveggen at det blir fristende å se ned på sine elever og benytte seg av de pidestallene som er montert i ulike høyder.

Den åndelige statuspyramiden skiller seg ikke fra hierarkiet ellers i samfunnet basert på penger, makt og berømmelse. I den åndelige verden er den harde valuta opplevelser. Det kan med rette kalles åndelig materialisme fordi opplevelser er et objekt. Derfor er det ingen forskjell på å jakte på en bugnende bankkonto, gullklokker, seilbåt, hytte på fjellet, en kjæreste eller indre opplevelser, meditativ ekstase og andre kosmiske åpenbaringer. Det er fortsatt opplevelser og en jakt på ting.

Hamsterhjulet av lidelse

En opplevelse er et subtilt fysisk objekt i form av tankestrømmer i sinnet med begrenset varighet som alltid går over. Det fører til lidelse og skaper lengsel etter å oppleve det en gang til. Slik holdes livets hamsterhjul i gang i en kontinuerlig tre-trinns runddans av begjær, tilfredsstillelse og lidelse og tilbake til nye begjær. Hjulet går forover når det drives av det jeg ønsker å oppnå. Det går bakover når drivkraften er det jeg vil unngå. Det er begjær med omvendt fortegn og kalles frykt. Hastigheten bestemmes av graden av vilje og emosjonell intensitet omvendt proporsjonalt med evnen til å akseptere livets begrensninger og at resultatet av mine handlinger er ikke opp til meg.

Slik er livet for de fleste inntil man forstår at det er ingen lykke i objekter. Lykken har jeg allerede fordi det er min natur, men som frykt og begjær stenger for tilgangen slik skyer dekker for solen. Å søke lykke i opplevelser er som å kjøpe brus når en har champagne i kjøleskapet.

Uvitenhet

For å unngå å komme skeivt ut over hoppkanten og ende i unnarennet med et stygt fall, trenger man bedre veiledning og større forståelse av åndelighet før man begir seg ned hoppbakken. Helst med en innføring og orientering de fleste ser ut til å mangle.

Det grunnleggende problemet er ikke mangel på opplevelser, men uvitenhet om min sanne natur. Uvitenheten oppstår tidlig i livet allerede i ett-års alderen når jeg tror at jeg er kroppen. Da oppstår dualisme hvor jeg opplever meg som et adskilt individ fra alt og alle. Jeg lukker gradvist det åpne hjertet, bygger murer omkring meg i selvforsvar og lever ut fra frykt og kontroll i en fiendtlig verden full av farer og alles kamp mot alle. Per definisjon er jeg i en slik oppfatning av tilværelsen, per definisjon mangelfull og ufri av tre grunner. For det første fordi jeg kan ikke alltid få det jeg vil ha. Dernest at jeg lever et liv jeg ikke forstår. Og til slutt erkjennelsen av at jeg skal dø.

Å overkomme disse tre begrensingene er frihet og genuin åndelighets ultimate mål. Veien dit går gjennom å fjerne min grunnleggende uvitenhet om min sanne natur gjennom selverkjennelse og forstå hvem jeg er. Forståelsen må nedbryte dualismen og gå langt ut over det mentale til en grunnleggende realisering av at det er ingen adskilthet – jeg er alt. Det er frihet og selvrealisering.

Veien av kunnskap

Selvrealisering er sjeldent og vanskelig på grunn av sin enkelthet, fordi jeg er allerede fri. Bevisstheten er som havet og hvert enkelt individ som en bølge på havet. Dualismen oppstår når bølgen opplever seg forskjellig og adskilt fra havet. Realisering er å forstå at det er ingen adskilthet, jeg er like mye havet som jeg er en bølge. Begge deler er vann.

Bevisstheten er hel og komplett, den er alt som er og mangler ingenting. Derfor er det ingenting galt med meg. Det er ingenting som skal repareres. Jeg kan ikke gjøre noe for å bli noe jeg allerede er. Åndelig fjellklatring gjør bare saken verre fordi jo mer jeg anstrenger meg, jo mer bekrefter det og styrker troen på dualisme og adskilthet.

Programmeringen inn i dualisme og egoets identifikasjon med den personen jeg tror jeg er, sitter så dypt og er så grunnfestet i psyken at det er vanskelig å gi slipp. Det minner om en apekattfelle i Thailand med en hul kokosnøtt lenket til et tre. Inne i nøtten er det en mangofrukt og et hull stort nok til at apekatten kan få hånden inn, men ikke ut når den griper om frukten. Da er apekatten fanget fordi den vil ikke gi slipp på godsakene. Hadde den bare gitt slipp, ville den blitt fri.

Veien av handling

Fordi de fleste ikke forstår dette, finnes det en indirekte vei av handling. Den er basert på dualismen i den forstand at den aksepterer at de aller fleste er fanget i en dualistisk selvoppfattelse hvor jeg tror jeg er kroppen, personligheten og denne bestemte personen med et navn, alder, kjønn, vennekrets, familie og et sted å bo. I motsetning til sannheten at jeg er bevisstheten, eller havet og ikke bare en bølge. Eller at jeg er strømmen som får alle lyspærene til å lyse i motsetning til å tro at jeg er en lyspære. Det er bare én strøm, men utallige lyspærer. De ryker fra tid til annen, legges tilbake i esken og resirkuleres, men det skjer ingenting med strømmen. Derfor er det fra bevissthetens perspektiv ingen død.

Den åndelige veien av handling er basert på en provisorisk dualisme hvor man kan tilbe og nærme seg det guddommelige i den form man foretrekker. Videre er ulike åndelige veier av bønn, faste, ofring, ritualer, pilgrimsvandring, tjeneste, yoga og meditasjon ulike former for renselse for å gjøre sinnet klart nok til å realisere min sanne natur. Derfor finnes det en variert åndelig praksis alt etter hvilke åndelige tradisjoner og retninger en føler seg hjemme i.

Åndelig gullstandard

Åndelighet i både tradisjonelle og moderne varianter er et område hvor det er lett å gå feil i byen. Man trenger et kart, god veiledning og riktig kunnskap. Det er lett å bli forført inn i en dualistisk tankeverden basert på adskilthet mellom Gud og mennesket, mellom ledere og elever og i det øvrige makthierarkiet som religiøse og åndelige organisasjoner unngåelig skaper omkring seg og utnytter og misbruker i større eller mindre grad.

Det er videre lett å la seg forføre av siste skrik i den åndelige verden eller populære selvoppnevnte profeter som har sett lyset og stiger ned fra fjellet som en annen Moses med sitt hjemmelagde selvhjelpsevangelium. Det er all grunn til å advare mot slike åndelige døgnfluer fordi denne kunnskapen er for kompleks til at enkeltpersoner kan gjenoppdage den. Levende åndelige kunnskapstradisjoner knyttet til genuint selvrealiserte åndelige mestere med flere tusen års varighet, er ofte en langt mer farbar vei å gå. De utgjør gullstandarden alle åndelige bidrag og lærere bør kvalitetssikres og testes i forhold til.

Den åndelige søken kommer innefra. Den begynner med en åndelig lengsel. En stille brennende flamme tennes i hjertet. Åndelighet er å gi denne flammen næring og føre til en brennende lengsel etter frigjøring. Når eleven er klar, kommer læreren. Frigjøring krever kvalifikasjoner, og en åndelig praksis er å gjøre seg kvalifisert til å forstå og realisere min sanne natur.

Mange veier til samme mål 

Det finnes mange elver av levende, åndelige kunnskapstradisjoner som alle renner ut i det samme havet av opplysning og frigjøring. Det finnes et universelt pensum i livets skole hvor målet er å bli kvitt uvitenhet, oppheve egoets dualistiske perspektiv og realisere bevissthetens ikke-dualistiske natur. De fleste åndelige tradisjoner er ulike veier til dette målet, uttrykt i forskjellige varianter. Noen tydelige og direkte, andre obskure og skjulte, og mange midt imellom.

Kunnskap og religion er to motpoler på en akse mellom fornuft og tro. I utgangspunktet er åndelighet basert på fornuft, men kan for mange bevege seg over i troens område og bli religion. Grensene er flytende, alltid med fare for stagnasjon, dogmer og fanatisme. Åndelighet skiller seg fra religion ved å være mindre statisk, men dynamisk i selvrefleksjon basert på egne opplevelser og erfaring.

Vedanta

De vediske skriftene er minst 3000 år gamle og blant de eldste skriftene vi kjenner. De er formidlet gjennom dype meditative tilstander og danner grunnlaget for vedanta. Den førte siden til ulike former for yoga og senere hinduisme. Det er en ubrutt kunnskapstradisjon fram til vår tid. Utenom lærere og selvrealiserte mestere finnes også en rikholdig samling av skrifter hvor Bhagavad Gita, Upanishadene og andre er de mest kjente.  

Buddhisme

Buddha begynte sin søken i en tid hvor vedanta var den dominerende åndelige retningen i India. Mye av kunnskapen hadde stagnert til dogmer og presteskap, og han dro på leting etter sin egen vei til opplysning. Det ble til en kunnskapstradisjon med store likheter med vedanta, men med andre metoder og en annen åndelig praksis. Buddhisme har siden spredd seg til store deler av Asia i mange varianter og retninger. Tradisjonen har et stort antall selvrealiserte, omfattende skrifter, munkeorden, hierarki og uniformering.  

Kristendom

Jødedom, og senere kristendom, har dype røtter i egyptisk religion, kabbala og andre åndelige strømninger. Det finnes en levende understrøm av esoterisk kristendom med genuin åndelig kunnskap og vei til frigjøring, men oftest i et langt mer fordekt og symbolsk språk det krever kunnskap å kunne knekke. Eller som det står i Markusevangeliget. «Han talte kun til dem i lignelser, men til disiplene utla han alt i enerom.» (Mark. 4:34)

Andre

Islam har en esoterisk side i sufi-tradisjonen med flere opplyste mestere. I alle kulturer finnes ulike åndelige tradisjoner. Indianere i Sør- og Nord Amerika, norrøne praksiser tilbake til vikingetiden, druider i den keltiske kulturen, taoister i Kina og mange andre.   

I tillegg kommer en lang rekke moderne lærere som i større eller mindre grad operer uavhengig av etablerte tradisjoner basert på sine egne erfaringer og innsikter, oftest i en blanding av sannhet og uvitenhet. En genuin kunnskapstradisjon som har tålt tidens tann er heller ingen garanti. Kunnskapen må alltid gjøres levende fra en som enten selv er opplyst eller på andre måter er kvalifisert til å formidle kunnskapen.  

Sjamanisme

Opprinnelig er sjamanisme naturfolkets hjelpere og et mellomledd mellom naturkreftene og åndeverdenen. En sjaman har ofte synske og helbredende evner med en terapeutisk rolle i fellesskapet slik kloke koner, hekser, medisinmenn, healere og mystikere på utkanten av samfunnet har vært det gjennom historien. I vår tid finnes sjamaner blant samene i jungelen og i Amazonas. Her hjemme kan personer som Marcello Haugen og Snåsamannen innlemmes i en slik tradisjon. Sjamanisme har sjeldent ambisjoner om være verken religion eller en åndelig vei til frigjøring, men er først og fremst terapeutisk veiledning og helbredelse både kollektivt og individuelt. 

Dagens populærutgaver av sjamanisme som et moderne bidrag i det nyreligiøse markedet er metoder og kunnskap delvis hentet fra sjamanistiske tradisjoner. Fjernet og avskåret fra sin opprinnelige kulturelle kontekst, er det blitt importert i den vestlige verden og formidles som ulike former for personlig utvikling, terapi, seremonier og ritualer. Det kan være utviklende og transformerende, men det har lite med autentisk sjamanisme å gjøre. Fordi sjamanisme ikke er en vei til åndelig frigjøring, blir de moderne variantene det neppe heller. I den grad med slike ambisjoner hentes kunnskapen og inspirasjonen andre steder fra og havner sammen med resten av moderne profeter som skaper sine egne åndelige skoler ute av kontakt med autentiske åndelige tradisjoner.   

PS: De som finner interesse i å lese en artikkel som denne, har høyst sannsynlig vært åndelige søkere i tidligere liv og hører allerede hjemme i en slik tradisjon. Vi har alle lærere og veiledere i denne verden, og i åndeverdenen som vi gjerne ikke en gang vet om. De fleste vil derfor finne sin åndelige familie og den veien de allerede har fulgt i flere liv. Da opphører den åndelige søken. Resten av veien blir til mens du går. Lykke til!

Les også:

Unngå å gå deg vill i din åndelige søken

Kunsten å være tilfreds

Kunsten å forstå seg selv

Kunsten å få det du vil ha