Å utforske psykens ytterpunkter

Innen selvutviklingsmiljøer er det mye snakk om å oppnå bedre indre balanse. Hva betyr det egentlig? Hva er idealistiske forestillinger og hva er realiteten i dette?
For de fleste av oss høres det fint ut å oppnå en grad av psykologisk likevekt. Det er viktig å presisere at en slik balanse ikke er som å ankomme en paradisisk idealtilstand og leve lykkelig i den resten av livet. Det handler snarere om å gjøre autentisitet til en livsstil.

Holdninger og trening

Indre likevekt handler om holdninger vi aktivt velger og om vedvarende trening. Indre likevekt er ikke noe statisk, ingen er immune mot livet. Heller enn å bestå av en permanent tilstand, handler likevekten om å møte livets utfordringer på stadig mer intelligente og autentiske måter. Dette muliggjøres blant annet ved å utforske ytterpunktene i egen psyke.

Et eksempel fra kommunikasjon i parforhold:
Hvis kraftfulle impulser kommer opp i en diskusjon, er mitt råd å utforske det – så framt dere begge er med på det og har satt rammer for det på forhånd. Poenget er å skape mulighet til at alt vi bærer på av motsetninger kan få komme til uttrykk. Da kan vi erfare at dette skaper en god balanse mellom kraftfullhet og lekenhet, følsomhet overfor seg selv og den andre og så videre. Å våge å åpne for dette følelsesmangfoldet kan være utrolig vakkert, skape dyp kontakt og frihet. Motsetningen er ofte at vi blir ubevisste slaver av våre undertrykte skyggesider – eksempelvis ved å prøve å unngå dem og derved bli kraftløse og impotente. Hvis ytterpunktene utforskes, frigjøres energien som tidligere ble brukt til å unngå det vi er redde for. Det gir økt valgfrihet og større tilgang til kontakt, varme og nærhet.

Redsel er ikke fienden

Jeg har her beskrevet en holdning som går ut på å våge å utforske det vi i utgangspunktet er redd for i egen psyke. Dette innebærer likevel ikke at vi skal forholde oss til frykten som en fiende. New Age sier «frykt og kjærlighet kan aldri sameksistere». En intelligent person med livserfaring og liten interesse for ideologi vil derimot vite «desto mer jeg har utforsket frykten min, jo mer energi har jeg og jo mer naturlig kan jeg navigere i hvert øyeblikk».

Når vi prøver å unngå frykten gir vi den mer kraft og innflytelse. Ved å bli godt kjent med frykten vår kan vi få et bevisst og mindre anstrengt forhold til den, der den ikke har så stor begrensende kraft over livet vårt. Vi kan også falle til ro med at det å innimellom være redd er en helt naturlig del av livet. Vi får et mye bredere handlingsrepertoar å velge fra når vi har blitt kjent med følelser og egenskaper vi tidligere var redde for. Men veien dit går altså gjennom frykten, ikke ved å unngå den eller «knuse» den.

Når vi over tid jobber med å bevisstgjøre hele spekteret av følelser og egenskaper i oss selv, kan vi i en gitt situasjon for eksempel fornemme: «kanskje jeg trenger litt sinne, litt empati, litt lytting, litt spontant uttrykk». De forskjellige væremåtene, holdningene eller følelsene er noe vi allerede kjenner. Det vi derimot ikke proaktivt har utforsket er lite tilgjengelig for oss når vi trenger det.

Viktigheten av nye «feil»

Det er viktig å gjøre «feil» – nye feil heller enn å gjenta de gamle. Samtidig er dette et skummelt og følsomt felt. Mange av oss har opplevd at vennskap og parforhold har tatt slutt fordi vi «dreit oss ut». Dette er komplekst.

Jeg har en del erfaring med mannsgrupper (selvutviklingsgrupper som er utelukkende for menn), både internasjonalt og i Norge – som deltaker og som leder. Jeg vil bruke resten av artikkelen til å beskrive hvordan konflikt ble håndtert i en av mannsgruppene jeg var del av, som en kontekst for å si noe om hvordan man kan utforske ytterpunktene i egen psyke.

Å ikke stikke av fra konflikt

I en mannsgruppe er det stort sett en uttalt eller uuttalt enighet om å ikke forlate gruppa, selv når ting blir vanskelig. Det er en villighet til å bli stående i det vanskelige heller enn å stikke av. Å erfare at det går an å komme seg gjennom dyp mellommenneskelig konflikt og være beriket av det etterpå, åpner et enormt indre rom. Hvis deltakere derimot kommer og går, kan det være vanskelig å virkelig komme noen vei, å gå dypt eller få framdrift.

Vet man av erfaring at gruppa kan håndtere omtrent hva enn man ønsker å bringe til bords, så er det betryggende. Hvis noe veldig intenst eller ekstremt kan uttrykkes, er det vanligvis et tegn på at det er et dypt nivå av forpliktelse som understøtter deltakerne i å gå dypere. Alle bærer vi monstre i oss, å la dem komme fram i en sunn kontekst og bli normalisert er det eneste sunne. Dette er veldig annerledes fra å tråkke over andres grenser.

Ansvarlig ærlighet

Et uansvarlig uttrykk av det samme innholdet, når det ikke er trygge rammer for uttrykket, vil ofte oppleves av den andre som en form for overtramp. Eksempelvis hvis man buser ut med intensitet overfor et menneske som ikke har forutsetninger for å forstå konteksten eller ta det imot. Det vil gjerne forsterke isolasjon heller enn å skape kontakt. Det som uttrykkes kan likevel se likt ut. Kommer intensitet til overflaten som konsekvens av at det er en dyp tillit, forpliktelse og forbindelse? Eller er vedkommende i liten grad av kontakt med seg selv og kaster ut noe emosjonelt søppel uten en klar intensjon? Ytre sett kan det likne, men det er to veldig forskjellige ting.

Sant uttrykk muliggjør endring

En tidligere partner presset meg ofte til å gå til mannsgrupper. Ved jevnlig deltakelse i mannsgrupper opplevde hun meg som mer engasjert og direkte, mer levende og i stand til å ta raskere og bedre avgjørelser. Å primært prosessere egne følelser med partneren, uten å også ha andre sterke kanaler for dette, er ikke det sunneste. Menn trenger støtte fra andre menn, som kan styrke det maskuline ved å gjenkjenne, utfordre og bekrefte.

Det er sunt å kunne uttrykke seg om relasjonelle utfordringer i en trygg kontekst som ikke involverer den andre part. Sant, autentisk uttrykk er ofte i seg selv tilstrekkelig til å løse opp i vanskelige situasjoner. Vi kan komme tilbake med en helt annen klarhet. Det som så ut til å være et stort problem forvandles til en håndterbar utfordring.

«Positivitet» uten forståelse

Ganske mange selvutviklingsgrupper mangler den forståelsen, særlig en del av de som har sine røtter i «positiv tenkning» og coaching. De prøver ofte å løse problemer uten en gang å først forstå situasjonen. Løsninger kommer når vi er villig til å se på det som faktisk er der. Ikke ved å prøve å «fikse det» – den bestrebelsen fører ofte til at vi kobler oss fra det som faktisk skjer her og nå. Vi kan også si at problemer oppløses ved å gå inn i dem, heller enn at de løses.

Noen ganger er det nyttigere å dytte folk «dypere ned i egen møkk» enn å løfte dem opp. Eksempelvis ved å si: «Jeg hører deg si at dette ikke er en stor greie for deg, men ansiktsuttrykket og kroppsholdningen din ser ut til å fortelle noe annet. Hvis dette er relativt uproblematisk, hvorfor snakker du i det hele tatt om det?» I hverdagen er det ofte best å la andre være i benektelse. Men hvis vi ikke kan konfrontere det i selvutviklingsgrupper, hvor skal vi ellers gjøre det?

Kontaktskapende konflikt

Mannsgruppenes mål er ikke vennskap, men at deltakerne skal bli bedre kjent med seg selv. Som resultat av dette blir de mer autentiske, ærlige og transparente. En mannsgruppe jeg tok del i over lang tid hadde mange runder med konflikt. De fleste hadde vært involvert i en konflikt med en annen deltaker på et eller annet tidspunkt. Ofte utspilte dette seg i bølger over flere måneder. At vi var villige til å utforske det og se hva som egentlig foregikk på et dypere nivå, skapte en dypere forbindelse. Å våge å forholde seg til konflikter er i praksis ofte mindre utfordrende, og tar mindre energi, enn å bare la det «koke» og ikke forholde seg til det.

Å forholde seg til konflikt skaper forbindelse til den andre. Forholder man seg ikke til konflikten, vil partene sitte alene med sin fordømmelse og en voksende avstand til hverandre. Å uttrykke det som faktisk er der – selv om det er fordømmelse – kan være en måte å skape kontakt på. Noen ganger kan fordømmelse være så intenst tilstede at hvis man ikke uttrykker det, er det ikke tilgang til noe annet. Å uttrykke fordømmelse kan i den forstand være sunt og kjærlighetsfullt, hvis det gjøres med en grad av ansvarlighet og selvbevissthet.

Artikkelforfatteren Andreas Aubert har erfaring som deltaker og leder av mannsgrupper, i Norge og internasjonalt. Han er en av syv menn intervjuet i den kanadiske YouTube-dokumentaren Men Need Men.

Dømming, trigging og healing

Det kan også være noen gram av sannhet i dømmende merkelapper vi gir hverandre. Hvis noe føles sårende, kanskje det er noe sannhet i det som blir sagt? Eller kanskje det oppleves sårende fordi det minner meg om noe som skjedde i barndommen min? Kanskje jeg da kan se «wow, nå er faktisk situasjonen annerledes, denne personen hater meg ikke eller ønsker ikke genuint å såre meg.» Det er også mulig at den andre reellt sett gjør noe idiotisk, men at jeg kan oppleve en mestring ved at jeg er i stand til å håndtere situasjonen. Jeg er på et annet sted i meg selv nå enn jeg var i oppveksten. Da kan selv reellt idioti potensielt bli en inngangsport til å hele et sår, heller enn å retraumatisere. Man skal likevel være forsiktig med å «trigge» andre – si ting man vet er sårende, i forsøk på å «heale» vedkommende. Vi er stort sett trigget av livet mesteparten av tida, tror man at andre trenger å trigges har man ikke øynene åpne.

Ofte er det ikke konstruktivt å overføre denne typen rå, ærlig dialog til hverdagslivet. Det kommer også an på den andres bakgrunn. Samtidig er det heller ikke bra å aldri våge å ta tak, i frykt for at det kan bli rotete. En gang i blant er det bra å risikere litt kaos. Hvis det allerede er rotete, ville det bare bli en annen form for rot. Kanskje det av og til er ok til en forandring?

Om artikkelforfatteren:

Andreas Aubert tilbyr livsveiledning i Oslo og via Skype/telefon, selvutviklingsgrupper for menn i Oslo og et bredt utvalg skrivehjelpstjenester. Mer info/kontakt: andreas@autentisitet.no

Livsveiledning i Oslo og via Skype/telefon: Autentisitet.no

Artikkelarkiv og skrivehjelp: Andreasaubert.no

Mannsgrupper og andre selvutviklings-arrangementer: Facebook.com/autentisitet.no