Alle vet at kondis er ferskvare, man har ikke trenet den inn en gang for alle. Det må til en kontinuerlig innsats for å holde på den og forbedre den. Jeg tror det er slik med det meste her i livet, også følelser og mental innstilling.
Vi støter stadig på utfordringer og hendelser som vipper oss ut av balanse i større eller mindre grad, og som gjør at vi ikke klarer å se så lyst på tingene lenger, eller dumper alle gode forsetter nok en gang. Vi gir etter for press selv om vi vet det blir feil, og vi angrer. For husfredens skyld tar vi det kakestykket svigermor «presser» på oss (dietten gikk fløyten gitt), vi parerer komplimenter med nedvurderinger (det var da ikke noe, bare flaks), og vi lar offerrollen ta hovedsetet når nok en situasjon spenner ben for planer eller drømmer.
Så selv om vi prediker en positiv livsinnstilling, så tar svartsinnet oss fra tid til annen. De fine ordene om å tilgi blekner når slekten ikke enes om arv, eller når naboen tar seg til rette innenfor din tomtegrense. Hvorfor er dette så inderlig vanskelig? Hvorfor klarer vi ikke å gjennomføre en konstant praksis av all den «vidunderlige teorien» vi har ervervet oss? Den som gir lovnader om en rosenrød tilværelse bare vi implementerer den ordentlig, forblir positiv og spirituell?
«Ikke katastrofe eller sykdom, Stagnasjon er det verste som kan skje et menneske.»
− Sadhguru
Svaret er kort og godt; Vi er mennesker. Vi er levende, voksende, utviklende skapninger som er i denne kontinuerlige prosessen kalt Livet. Vi tilegner oss kunnskap, opplever hendelser og situasjoner som utfordrer oss hele tiden. Det er helt umulig for oss å gå rundt som en evig solskinnshistorie. Det er heller ikke meningen. Det er lov til å bli tynget av sorg ved tap. Det er lov til å bli sint eller apatisk når livet tar overhånd, men det er ikke meningen at vi skal forbli i den tilstanden resten av livet.
Kunnskap er et hjelpemiddel
Den «flotte teorien» er vårt verktøy og vår mulighet for å jobbe oss gjennom utfordringer. Den er en hjelpende hånd når vi trenger å se på ting med nye øyne. Inne i oss ligger makten til endring, og kunnskap er et verktøy som bidrar til denne. Fysisk trening gir bedre kondis, å jobbe seg gjennom motgang kan som man sa i gamle dager «styrke karakteren».
Når livet lugger så drar det frem et virvar av følelser, og svært mange kunne vi ønske å være foruten. Vi har lett for å prøve å undertrykke dem, for vi aksepterer dem ikke, eller vi kan oppleve at de tar helt overhånd og skaper en følelse av å være totalt mislykket.
Jeg tror vi må prøve å være litt snillere med oss selv, slutte å stille så harde krav og slå ned på hver minste lille feil vi gjør. Vi er jo menneskelige, vi er ikke roboter! Vi må innse at dette er en del av vår eksistens som vi ikke slipper unna. Vi kan ta lærdom, vokse på det og ikke minst prøve å ikke være så redde for hva alle andre mener og sier.
«Han lærte noe da alt gikk i vasken, noe av verdi, at risikoen ved å miste masken er å bli fri.»
− Britt Sundal
Hver dag bruker vi masse energi på å tilpasse oss verden, sende ut et bilde av den vi mener vi bør være. Å niholde på en fasade vil bare gjøre ethvert fall større enn det behøver å være. Og da mener jeg større for oss selv. Vi er vår egen største kritiker som finner feil der andre ikke hadde tenkt på å titte en gang.
Morten Eriksen, en kjent healer og medium, fortalte på en workshop om en hendelse som illustrerer dette med å leve opp til det man tror er andres forventninger. Han befant seg i Sverige for å handle. Vognen var fylt opp med cola og røyk, kjente produkter ved harryhandel. Plutselig ropte noen «Hei Morten!» En mann vinket og kom mot ham. Panikken steg i Morten, vognen med diverse var jo ikke akkurat prototype «spirituell», og han tok spenntak på vognen og sendte den rundt hjørnet på reolen før han snudde seg og møtte mannen.
Å bygge fasader er å legge opp feller for oss selv. Det gjør det så mye mer sannsynlig at vi kommer til å snuble. All den energien vi bruker på å skape et bilde utad, bør vi heller bruke på å bli kjent med oss selv innad. Da har vi mulighet til å lære av egne reaksjoner og følelser, se hvem vi er og skape et liv i samsvar med det.
Aksept
Skal vi ha en sjanse til å få et godt liv, så må vi akseptere alle sider ved oss selv. Vi må akseptere både de rosenrøde og de som er i grånyanser.
Det at vi ikke er uten feil er faktisk helt rett.
Når vi klarer å bli så glad i oss selv at vi innser at vi bare kan gjøre vårt beste med det vi har der og da, være fornøyd med det og lære av utfallet, ja da har vi kommet langt på vei. Å leve som vi eller de vi ser opp til lærer, er en prosess. Den er nok ikke knirkefri og muligens heller ikke smertefri, men den blir enklere og enklere jo mer bevisst vi er mulighetene som ligger i den.
