Å leve i fellesskap: En nødvendighet for en verden i endring?

Å bo i fellesskap med andre som aktivt søker selvutvikling, innebærer både utfordringer og muligheter:

• Felles daglige praksiser som understøtter utvikling.
• Støtten fra likesinnede gjør det indre arbeidet lettere.
• Å være tett på andre som går en utviklingsvei gir livet en økt intensitet. Det blir vanskeligere å «gjemme seg» for seg selv og andre. Livsområdene man trenger å jobbe med blir raskere og sterkere tydeliggjort enn om man tilbringer mye tid alene.
• Man må gi slipp på mye av kontrollen, på godt og vondt. Ved å bo sammen med mange andre kontra alene, har man begrenset innflytelse og kontroll på sine umiddelbare omgivelser, og mindre plass til å trekke seg tilbake.

Nivåer av fellesskap

Mange unge lever i kollektiv, en boform som potensielt kan være aktuell gjennom hele livet. I denne artikkelen belyses enda mer spissede former for fellesskap. Jeg vil først redegjøre for tre sentrale begreper. Disse er delvis overlappende og kan ha forskjellige betydninger avhengig av kontekst. Poenget er å skissere de store linjene.

«Co-operative housing/co-living»

I denne boformen har hver beboer noe plass for seg selv, samtidig som det er store fellesarealer og mange felles løsninger. Det kan inkludere stuer, storkjøkken, diverse velutstyrte møterom og hobbyrom, hage og utearealer som man drifter sammen, sykler og biler er til felles disposisjon. I land som Sverige, Danmark og Tyskland er slike boligprosjekter mye mer utbredt enn i Norge. En del slike løsninger henvender seg til befolkningen generelt, mens andre prosjekter er utformet for spesifikke målgrupper ut fra livssituasjon, interesser og verdier. I Oslo har noen aktører begynt å se på slike modeller. Man har innsett at boligprisene er så høye at de ikke er bærekraftige, samtidig som ensomhet og isolasjon er et massivt samfunnsproblem.

En styrke ved slike prosjekter er at de ikke utelukkende drives på idealistisk nivå. Det ligger tilstrekkelig med kapital og struktur til bunns for å effektivt skape gode ytre rammer for felleskap. Samtidig er det ikke gitt at den sosiale strukturen er tilstrekkelig spisset eller velutviklet til at fellesskapet går dypt.

Intentional communities og økolandsbyer – «alternativsamfunn»

Dette er initiativer som i mye større grad er idealistisk baserte. Det er slike initiativer som vil være hovedfokus for resten av artikkelen. En intentional community er et bofellesskap eller alternativsamfunn som baserer seg på et spesifikt verdigrunnlag, gjerne relatert til psykospirituelt utviklingsarbeid. Å leve mer i pakt med naturen er ofte en del av bildet.

Økolandsbyer er en spesifikk type intentional community der økologisk bærekraft er i hovedfokus. Man etterstreber stor grad av selvforsyning i form av matdyrking, energiløsninger mm, og å bruke naturlige byggematerialer. Noen økolandsbyer har energieffektivisert gamle bygninger, mens andre via radikale byggemetoder har bygget nye hus fra bunnen av.

I økolandsbyer og intentional communities er det vanlig at mange av beboerne vier mesteparten av arbeidskapasiteten sin til å drifte stedet mot å få kost og losji og litt lønn som dekker det mest nødvendige. Mange alternativsamfunn får mesteparten av inntektene sine ved å holde kurs, være vertsted for eksterne kursopplegg og å ha betalende korttidsbesøkende. Slik fristiller beboerne seg fra nødvendigheten av å ha ordinært arbeid. Det er ofte mulig å komme på besøk som frivillig arbeidskraft der man betaler minimalt eller ingenting for oppholdet. Noen beboere er selvstendig næringsdrivende eller har arbeid utenfor, og er derfor ikke like involvert i den daglige driften.

«Økolandsbyer er en spesifikk type intentional community der økologisk bærekraft er i hovedfokus»

– Andreas Aubert

Økologi kontra selvutvikling

Jeg besøkte Findhorn Ecovillage i Skottland i 2005. I 2007 gikk jeg det månedslange kurset Ecovillage Design Education i to tyske økolandsbyer. I 2024 deltok jeg på konferansen European Ecovillage Gathering i Sverige i regi av Global Ecovillage Network. Jeg har opplevd et mangfold av tilnærminger. Samtidig er mitt personlige inntrykk at det i en del tilfeller blir for stort fokus på alt som er galt i verden og man å prøve å bøte på dette. I motsetning til at initiativene springer ut fra en glede over å skape et meningsfullt sosialt fellesskap og et ønske om å gjøre et dypt indre arbeid.

Mitt inntrykk er at det relasjonelle aspektet og selvutviklingsarbeidet ofte ikke går dypt nok i økolandsby-bevegelsen. På den annen side er en del intentional communities veldig dedikerte til det relasjonelle og selvutvikling, samtidig som de kunne gjort mer på økologi-fronten. Det optimale er kanskje å jobbe grundig på begge områder? Initiativer som økolandsbyen ZEGG i Tyskland og prosjektet Tamera i Portugal, som har sitt utspring fra ZEGG, etterstreber dette.

Mal for menneskeheten?

Tameras utgangspunkt er å skape en mal for en sunn sameksistens mellom mennesker samt mellom mennesker og naturen. Denne malen skal kunne reproduseres over hele kloden og legge grunnlaget for en ny sivilisasjon. Tamera innser nødvendigheten av å gjøre mye prosessarbeid i grupper for å få til dette, der man kontinuerlig jobber i dybden både med individuelle og kollektive traumer og konflikter.
Modellen er spennende, og samtidig såpass radikal at den ikke passer for alle. Det er sunt at det finnes mange nivåer av fellesskapsløsninger, slik at flest mulig kan finne noe som passer sin egen livssituasjon, interesser og personlighet.

I et hvert tilfelle skal det ikke underkommuniseres at det er krevende å få til et sosialt bærekraftig felleskap. En av mine mentorer hevder at de fleste økolandsbyprosjekter bryter sammen etter noen år fordi de ikke jobber tilstrekkelig med å bevisstgjøre og prosessere kreftene som ligger i sinne og seksualitet. Hvis man ikke forholder seg med grundighet til dette og gir disse kreftene konstruktive utløp, vil det uunngåelig bygge seg opp mye spenninger og oppstå destruktive konflikter.

Familien som begrensning

I 2024 tilbragte jeg en måned i en intentional community tilknyttet den indiske rebellfilosofen Osho (1931–1990). Osho mente at mye av menneskets nevroser og problemer kommer fra familien. Når man vokser opp innenfor en kjernefamilie, arver man mye av holdningene, væremåtene og traumene fra slektslinjen. Man blir i vesentlig grad presset inn i familiens form. Man får et snevert syn på hvordan menn er, hvordan kvinner er og hvordan parforhold fungerer.

Osho fremmet alternativsamfunn som den ideelle boformen, der barna blir eksponert for en stor bredde av mennesker – med forskjellige interesser, væremåter og relasjonsmønstre. Fellesskapet skal da stå sammen om barneoppdragelsen, heller enn at det i hovedsak er foreldrenes ansvar.
På denne måten mente Osho at barna vil få et mer nyansert syn på hva det vil si å være mann og kvinne, samt hva det vil si å være i et parforhold. Barna vil kunne «speile seg» i mange forskjellige mennesker og lettere finne en forankring i sin egen autentiske, sunne individualitet. Osho så også slike alternativsamfunn som en motgift til det å dele opp menneskeheten i nasjoner, samt politiske og religiøse ideologier som skaper mye unødig adskillelse og konflikt.

Praktiske løsninger og jus

Inntrykket mitt er at økolandsbyer og intentional communities ofte sliter med å finne gode nok praktiske løsninger. De får ofte ikke de nødvendige byggetillatelsene til å skape en optimal infrastruktur. Eksempelvis må de da supplere hovedbyggene med campingvogner og/eller bygge plattformer som utgangspunkt for å sette opp andre former for midlertidig husrom som lett kan demonteres og flyttes.
Fellesskapenes tomter er gjerne i begrenset grad regulert til boligformål. Hadde de vært det, ville de ofte allerede vært kjøpt og utbygd av boligutviklere. Hadde alternativsamfunn fått de nødvendige utbyggingstillatelsene, kunne det ligge en fare i at prosjektene på et eller annet tidspunkt ville blitt solgt til stor fortjeneste og brukt til ordinære boliger.

Større tilretteleggelse fra myndighetene er altså nødvendig for å få til optimale og mer langsiktige infrastrukturer. En juridisk løsning kunne eksempelvis være at de ønskelige byggetillatelsene ble gitt under forutsetning av at tomten reguleres til felleskapsformål, slik at tomten ikke senere kan selges til ordinære boligformål. Hvis et fellesskapsprosjekt går i oppløsning, ville da tomten bare kunne selges til et annet idealistisk basert initiativ.

Et nødvendig skifte

Jeg har skissert noen forskjellige modeller for fellesskap og alternativsamfunn. I et hvert tilfelle er det åpenbart at det både økonomisk og miljømessig ikke er en bærekraftig vei at alle skal bo i eget hus eller leilighet med egen bil, hvitevarer og elektronikk. En annen vei tvinger seg fram som en nødvendighet. Samtidig bør ikke utelukkende det økonomiske og miljømessige være pådrivende faktorer. Mange mennesker, særlig unge, ønsker å leve utenfor a4-rammene. Det kan gi gevinster også helsemessig og sosialt, og være motivert av selvutvikling og spiritualitet.

Alternativsamfunn gir økt kontakt på tvers av generasjonene, noe vi nesten har mistet i vår kultur. Man møter et mangfold av mennesker man ellers ikke ville møtt. Dette kan bryte ned fordommer. Man lærer å leve mer fleksibelt og å klare å leve med forskjeller, hvilket er en av de største globale utfordringene i dag. Alternativsamfunn er et verdenssamfunn i miniatyr, der vi lærer å leve sammen med våre forskjeller.

Norske initiativer

Jeg vil kort nevne noen aktuelle norske initiativer. Hurdal Økolandsby en times kjøring fra Oslo der enslige, par og familier bor i hvert sitt «økologiske ferdighus» er den første og største økolandsbyen i Norge.

I Holmestrand i Vestfold finner vi Økogrenda Terra Libera, der småbarnsfamilier bor i hvert sitt økohus. Å bo i mikrohus er et annet eksempel på en alternativ boløsning, som også finnes i Norge.

Ved Opaker Gård nær Kongsvinger i Innlandet fylke holdes det diverse selvutviklingsarrangementer, inkludert community-helger. Her er et bofellesskap i ferd med å vokse fram. Man kan jobbe som frivillig fem timer, fem dager i uka og bo der gratis, eller betale 8000 kroner i måneden for å bo uten å bidra med arbeidskraft. I begge tilfeller har man sitt eget rom, og felles lunsj hver dag er inkludert. De er også i ferd med å utvikle infrastruktur for at man kan bo i sitt eget mikrohus.

Fysisk og psykisk nærhet

Ensomhet er et stort og økende problem både i Norge og store deler av verden. Mange har omtrent ingen fysisk nærhet med andre mennesker. I Osho-fellesskapet jeg besøkte er det en halvtimes morgenmøte hver dag. Man beveger seg fritt til musikk, hvorpå man ser hverandre i øynene og gir en god og lang klem til minst fem personer. De har også daglige meditasjoner og andre selvutviklingsaktiviteter. For at et fellesskap skal fungere godt, er det viktig å ha forskjellige praksiser og kreative aktiviteter sammen, der man gjensidig kan inspirere, lære av og støtte hverandre.

Kan bli intenst

Er det slitsomt å bo i fellesskap? Det kan være intenst både på godt og vondt. Min egen erfaring er at det som først og fremst er slitsomt, er den indre dialogen og de indre barrierene som jeg selv bærer på som blir tydeliggjort i møte med de andre. Eksempelvis hvis jeg stadig vekk analyserer de ytre situasjonene; «liker han/hun meg, hva mente han/hun, gjorde jeg noe galt? Kan det jeg sa ha blitt misforstått?»

Å bo i fellesskap er god trening i å gjøre så godt man kan fra øyeblikk til øyeblikk og samtidig gi slipp på behovet for å ha kontroll over utfallet og andres fortolkning. Man kan trene seg på å akseptere at alle mennesker har sin unike indre virkelighet, og at vi alene ikke skal ta det fulle ansvaret for situasjonene vi er del av. Når vi bor alene, kan vi ofte innarbeide en del begrensende vaner og mønstre. I fellesskap er man nødt til kontinuerlig å legge det til side, hvis ikke blir man sprø fordi egne «oppheng» kontinuerlig vil bli trigget av andre mennesker.

Det som gjør oss slitne, er først og fremst våre egne ubevisste sider og projeksjonene våre. Inntrykket mitt er at mange mennesker i selvutviklingsmiljøer definerer seg som høysensitive og at mange sliter med en grad av sosial angst. En del tar ikke aktivt nok grep om dette. Løsningen er ikke å isolere seg i flere dager hver gang man har vært sammen med andre mennesker. Den bærekraftige løsningen er å jobbe med å bevisstgjøre og bearbeide egne mønstre over tid. I stedet for å skjerme seg fra sosialt liv, er det hensiktsmessig i perioder å oppsøke intensivt samvær og bruke det som anledning til å jobbe med seg selv.

Individualisme og eiendomsrett

Gjennom store deler av menneskehetens historie har våre samfunn i hovedsak vært kollektivt orienterte. Gradvis har en sterk individualisme vokst fram i moderne samfunn – på godt og vondt. Dette er dypt sammenvevet med framveksten av industri, kapitalisme og muligheten til å erverve seg privat eiendom. Det har blitt mulig å overleve materielt uten stammen og storfamilien. I vestlige land kan de fleste tjene nok penger til å ivareta sine umiddelbare materielle behov. Vi har relativt stor frihet med tanke på hvor vi bor, hva slags miljøer vi vanker i og livsstilen vi lever.

Det har blitt et ideal at vi skal være mest mulig uavhengige. Da løsrives vi fra en større sammenheng, og andre viktige aspekter av vår menneskelighet får lite plass. Det er sunt å ha en grunnleggende individualitet og selvbestemmelse. Samtidig trenger vi også å være del av en større, meningsfull kontekst der vi både kan gi og ta i møte med andre mennesker. Individualitet, slik vi i dag kjenner begrepet, har blitt for sterkt knyttet opp mot privat eiendomsrett og å skulle erverve seg flest mulig materielle goder. Individualitetsidealet har lang på vei blitt kapret av markedskrefter, som i hovedsak ønsker at vi skal forbruke mest mulig.

Autentisk individualitet

Man kan være sterkt forankret i sin individualitet selv om man ikke eier så mye. Sann individualitet handler om å komme i dyp, vedvarende kontakt med egne indre ressurser, behov, ønsker og lengsler, og å dele dette med andre mennesker på en konstruktiv måte. En slik sårbar transparens gir grobunn for økt indre og ytre kontakt.

Det er sunt å ha muligheten til å innimellom trekke seg tilbake for å gå dypt inn i seg selv og fristille seg fra ytre krav og forventninger. Det kan være begrenset infrastruktur for dette i en del fellesskap. Samtidig trenger mange av oss å trene opp evnen til å vende blikket innover og ivareta oss selv, også når vi ikke fysisk kan isolere oss. Å vende blikket innover og utover på samme tid er en krevende og samtidig viktig praksis.

Sunt lederskap

Det er forskjellige måter å organisere et fellesskap på. Noen baserer seg i stor grad på konsensusmodellen – at alle store beslutninger skal avgjøres i fellesskapet. Alles stemme skal bli hørt helt til man kommer fram til en løsning som helheten kan leve med. Dette er tidsmessig og emosjonelt krevende. Andre felleskap har et klart definert lederskap, altså en form for hierarki. Da blir det avgjørende hva som motiverer lederskapet. Er det styrt av en personlig agenda, eller er det et genuint ønske om å tjene fellesskapet? I hvilken grad klarer ledelsen å favne mangfoldet av gruppens interesser og perspektiver? Føler noen seg tilsidesatt, mens andre får spesielle goder?

Transparent lederskap er essensielt. Hvem tar avgjørelsene, hva tjener man, hvor kommer pengene fra? Manglende transparens på kjøreregler gir grobunn for mistenksomhet, sjalusi og splittelse.

Frø for framtiden

Denne artikkelen tar opp store temaer og er ment til inspirasjon. Det vil ikke passe for alle å bo i et fellesskap eller alternativsamfunn. En mer moderat vei kan være å ta del i å utvikle møteplasser og kollektive løsninger i sitt nærmiljø. Man kan også besøke eksisterende fellesskap for læring og inspirasjon. Kanskje det vil så et frø som på uante måter slår rot i livet ditt en eller annen gang i framtiden?

Les mer:
Foundation for Intentional Community – ic.org
Global Ecovillage Network Europe – gen-europe.org
Norske Økosamfunns Forening – okosamfunn.no

Relaterte saker:

Flyttet fra kollektiv til hus og hest på landet – Medium

En subjektiv opplevelse av Osho-miljøet – Medium

Brenner for helhetlig bærekraft – Om tamera, del 1 – Medium

Brenner for helhetlig bærekraft – Om tamera, del 2 – Medium