− Din livsoppgave er å skrive for å heale deg selv
Tekst: Mai Camilla Munkejord og Marte Bjørgum
I readingen eller lesingen fikk hun klar beskjed om at hun skulle skrive flere selvbiografiske bøker, men også romaner.
– Du skal skrive for å heale deg selv. Bli hel igjen slik at du kan heale andre, var budskapet. Selvfølgelig, tenkte jeg da jeg hørte dette. Selvfølgelig! At jeg ikke har sett det før, tenkte jeg da.
Få dager etter denne readingen gikk Mai Camilla inn i en ny skriveboble, og kort tid etter var råmanuset til hennes andre selvbiografiske bok på plass. Slipp meg fri, hold meg fast er arbeidstittelen til denne boken, som vil handle om å transformere et parforhold fra smerte til vekst.
I en bølge av fryd og frykt
Mai Camilla er opprinnelig utdannet sosialantropolog, og har doktorgrad i lokalsamfunnsforskning og kulturforståelse fra Universitetet i Tromsø. Hun har også jobbet som forsker, førsteamanuensis og senere professor i samfunnsvitenskap. Nå tenker hun å trappe litt ned på forskningen og bruke mer av sin tid på personlige skriveprosjekter.
– Det som er felles for de to bøkene jeg har skrevet så langt, er at de kom til meg i en bølge av fryd og frykt uten at jeg på forhånd hadde planlagt å skrive noen bok, forteller hun.

En fryd over at ordene bare flommet ut av henne og en viss frykt for hva konsekvensene ville bli om hun skulle velge å publisere det hun skrev i eget navn. Særlig den første boken, som handler om egen barndom og hennes følelse av å ikke ha blitt sett og anerkjent av egne foreldre da hun vokste opp, var skummel for henne å utgi, fordi hun visste at hun risikerte at hennes fortelling kunne bli avvist med det resultat at hun kunne miste relasjonen til sine foreldre og bli utstøtt fra barndomsfamilien.
– Men jeg følte at boken var kommet til meg som en gave jeg skulle gi videre til dem som kunne trenge å lese den, sier hun.
Mai Camilla la derfor frykten til side og valgte å publisere boken, ikke som en roman, og heller ikke som en fagbok utgitt under pseudonym, men som en selvbiografisk fagbok i sitt eget navn. I månedene etter utgivelsen har hun også fått erfaring med å snakke om sin historie – som gjest i ulike podkaster og på bokbad som har gått av stabelen rundt om i landet.
Fra frykt til mot
Gradvis har hun kjent hvordan stadig mer av frykten hun har båret på siden hun var barn er i ferd med å forsvinne.

– Eller kanskje mer presist: hvordan frykten i stadig større grad er i ferd med å bli transformert til mot til å gjøre det som kjennes riktig, viktig og sant, selv om knærne kan skjelve av skrekk. Det at jeg er født til å transformere egne traumer til vekst, og så formidle egne erfaringer om nettopp dette til dem som har behov for mitt budskap og min impuls i egne liv, forklarer hun.
Hun skal altså ikke bare være professor som driver med forskning, veiledning og såkalt forskningsbasert undervisning. Hun skal også formidle egne erfaringer. Hun skal skrive for å heale seg selv, og derigjennom heale de leserne som trenger hennes budskap.
– Jeg føler at jeg har funnet min livsoppgave. Denne oppgaven gir noe av det vonde jeg har opplevd mening, på sett og vis. Det gir mening å ha opplevd vanskelige ting, når jeg ser hvordan de vonde erfaringene har gitt innsikter. De har gjort at jeg har forstått hva det vil si å være redd, hva det vil si å føle seg feil, alene, avvist, dum eller forlatt allerede. For bare når vi har opplevd dyp frykt og en dyp følelse av å være feil, alene, avvist og forlatt, kan vi virkelig forstå hva det vil si å føle oss trygge, omfavnet, akseptert og elsket.
Det blir litt som at vi ikke kan virkelig erfare lys før vi har erfart mørke. Noen kaller dette «loven om polaritet.»
Spirituell vending
Det er ikke så lenge siden Mai Camilla åpnet opp for det som kan kalles en spirituell vending i hennes liv.
– Før var jeg ikke bevisst på hva det vil si å være menneske og hvorfor vi er her. Men nå, etter at jeg sommeren 2020 gikk på veggen og etter at jeg har brukt tre år på å finne tilbake til meg selv, så opplever jeg å ha noen flere svar, sier hun.
Før tenkte Mai Camilla at et menneske er en kropp med et sinn hvor vi har vi våre personlige og våre kulturelle forestillinger.
– Som sosialantropolog syntes jeg jo dette var spennende, men for meg stoppet det liksom der. Jeg hadde nok med å bare overleve i mitt eget liv med alle mine roller, oppgaver og plikter – alt jeg følte jeg måtte gjøre fordi jeg trodde det var forventet av meg. Eller kanskje mest av alt fordi jeg forventet det av meg selv.
Nå tenker hun større om det å være menneske:
– Om jeg skal si det helt enkelt, tenker jeg at vi er sjeler som kommer hit til jorden for å erfare oss selv i en menneskelig kropp og gjennom et menneskelig sinn.
For at det skal bli meningsfylt å erfare oss selv, så er det slik at vi ved unnfangelsen, ved fødselen eller i alle fall på et tidlig tidspunkt i vår jordiske eksistens glemmer hvem vi egentlig er, og så går vi heller inn i en rolle. Disse tankene Mai Camilla har er inspirert av den spirituelle forfatteren Neale Donald Walsch og hans bokserie Himmelske samtaler.
– Og så går vi inn i en bestemt rolle med visse muligheter og begrensinger, visse rammer og vilkår, i form av genetikk og materiell arv fra våre foreldre. Vi har en epigenetisk arv i form av traumer som går i slekten vår, trossetninger og forestillinger som vi arver – ikke bare fra våre foreldre, men også fra kulturen, lokalsamfunnet og storsamfunnet vi vokser opp i.
«Vi er sjeler som kommer hit til jorden for å erfare oss selv i en menneskelig kropp og gjennom et menneskelig sinn.»
− Mai Camilla Munkejord
Traumer kan gi livskraft
Mai Camilla hadde en del traumatiske opplevelser da hun var barn.
– Slik jeg har forstått det nå, så hadde jeg disse traumatiske opplevelsene dels fordi jeg skulle ha noen minner eller opplevelser som gjorde at jeg utviklet noen kompenserende atferdsmønstre. Disse kunne være hensiktsmessige for å gi meg muligheten til å huske det jeg skulle huske og heale det jeg skulle heale når tiden var inne, mener hun.
Når man ser det på denne måten, får de traumatiske hendelsene en mening. De kan bli en drivkraft, en livskraft, en kilde til innsikter – om man bare våger å akseptere sin egen historie. Om man bare våger å omfavne sine egne erfaringer og konsekvensene av de erfaringene.
For Mai Camilla har det vært en lang vei. Hun har vært deprimert og har hatt en lang rekke fysiske, mentale og emosjonelle symptomer som tydet på at hun ikke var i balanse.
– Og jeg har hatt vanskelige relasjoner i mitt voksenliv, særlig har jeg vansker med tillit, trygghet, intimitet og seksualitet i relasjonen til min aller nærmeste – min ektemann.
Ekteskap nummer én førte da også til tidlig skilsmisse allerede da hun var 33 år.
– Mann nummer to har jeg nå vært sammen med i snart 13 år, og vi kjemper fortsatt. Eller, kjempe er faktisk ikke lenger det riktige ordet. Vi har nylig lagt ned våpnene. Og jeg innser med en stadig større del av meg at min individuelle livsoppgave kan bli mye mer spennende og gå mye dypere om jeg våger å omfavne alle de mulighetene for healing som oppstår i relasjonen til min mann.
Livsoppgaven er sjelens invitasjon
– En livsoppgave, slik jeg ser det, det er noe som både er ubehagelig og frydefullt.
Det er noe som fordrer at vi strekker oss, noe som fordrer at vi utfordrer oss, men som gir oss fryd og glede når vi rent faktisk våger å gjøre.
– Når man vender seg i retning sin livsoppgave, vil man kjenne tilgang til ressurser og talenter. Man får brukt hele seg og man liksom bobler av energi, og det man gjør gir både mening og glede til en selv. Og derigjennom vil man automatisk også spre glede og mening til andre – enten det er til andre mennesker, til dyr, naturen eller Moder Jord, sier hun.
Mai Camilla har lest og hørt fra flere steder, inkludert Jannecke Øinæs fra Wisdom From North, at ens livsoppgave har høy frekvens.
– Den vil stadig utvide seg ettersom vi selv utvikler oss – det både flyter og krever mot – samtidig. Slik jeg ser det kan alt mulig være en livsoppgave. Livsoppgaver er unike, og der er vår sjels invitasjon til å gjøre det vi er ment å gjøre; følge vårt hjerte, huske hvem vi er, og bistå andre til å gjøre det samme.

Hun sier at egentlig er vi alle ett. Det vi sender ut i verden, er det vi får i retur – før eller siden. Det vi gjør mot oss selv, gjør vi mot vår neste. Det vi tenker om oss selv, skader ikke bare oss selv, men også vår neste.
– Samtidig skal vi på ingen måte straffe oss selv når vi oppdager at det er som det er. Når vi oppdager at vi har skadet både oss selv og andre med våre tanker, ord og gjerninger, med våre følelser og manglende intensjoner, så er dette en invitasjon til å tilgi. Tilgi oss selv og tilgi dem som har såret oss, ut fra tanken om at vi har lidd lenge nok. Gjennom tilgivelse kan vi gradvis sette oss fri. Og jo friere vi er, jo mer har vi tilgang til av oss selv og den vi egentlig er. Og jo bedre er vi i stand til å leve i tråd med vår livsoppgave, sier Mai Camilla.
Hvor du skal starte?
Så hvordan kan vi finne ut hva som er vår livsoppgave?
– Start med å gå innover i deg selv. Start med å finne ut hvem du er, hva du står for og hva som er viktig for deg. Ta selvansvar, gi deg selvomsorg, tilgi deg selv og den som har såret deg. Møt deg selv med aksept og raushet.
Og innse at du ikke er alene:
– Innse at du har guider og hjelpere som står parat for å hjelpe deg. Innse at det er mange gode mennesker rundt deg som står parat til å hjelpe deg. Be om den hjelpen du trenger, men vær samtidig villig til å betale for de tjenestene du trenger. For du er verdt det. Din livsoppgave venter på deg.
Mai Camilla på Instagram: @lamaskenfalle
Relaterte saker:
Finn din visjon og retning i livet
Hjelper deg å leve av din livsoppgave
Astrologiskolen del 5: Få sjelen til å blomstre: Finn din livsarena
For å lese resten av denne artikkelen må du bli abonnent.

Medium Digital
Fri tilgang til Medium +
Tilgang til digitale magasiner

Medium Magasin
6 utgaver i året
Mediums årshoroshop inkludert

Medium Komplett
Fri tilgang til Medium +
Tilgang til digitale magasiner
6 utgaver i året