Fra problembarn til prisbelønnet foredragsholder:   

Tiden fra Alexander var 10 til 14 år var uvanlig tøff, mye fordi han valgte å vanke i de samme miljøene som storebroren – med ingredienser som barneprostitusjon, pedofile, halliker og rus. Som om ikke det var nok møtte han i tillegg utfordringer med ADHD, lærevansker, stamming og en hverdag som den eneste eleven med mørk hud på en skole i Bodø med 300 elever.

I 14-årsalderen tok han fatt på en rå selvutviklingsreise, med klok støtte, omsorg, tid og tålmodighet fra ansatte innen barnevern og skole i Mo i Rana. Det siste året på videregående skole fikk en oppgave som het «Hvem er du? Hvordan har du blitt deg?» Oppgaven skulle leveres etter to uker, men Alexander ble ferdig på fire timer. Fremføringen gikk over all forventning – han stammet ikke ett ord, noe han ellers gjorde mye av under slike presentasjoner.

Selv om han gikk flere omveier før han kom så langt, endte det med at han fortsatte å fortelle sin historie på ulike måter. Én i form av et foredrag om barn og unges psykiske helse for fagarbeidere i skole og helsevesen, og den andre er en monologforestilling han selv laget om sitt eget liv, kalt Mannen i speilet. Dette reiste han landet rundt med i fem år frem til nedstengningen av Norge i mars 2020. For sitt glødende engasjement for psykisk helse har han fått Terje Nilsens ærespris og stipend, og i 2019 ble han utnevnt som Bodø-ambassadør av byens ordfører Ida Marie Pinnerød.

− Jeg brenner for å skape forståelse. Hvis vi skal skape forståelse i et sted som kalles verdens lykkeligste land, må vi starte et sted. Vi trenger mer åpenhet om psykisk helse i det samfunnet vi lever i, sier han.

Alexander startet sitt arbeid for åpenhet et sted for 10 år siden, da han begynte å holde foredrag.

− Jeg mener at mer åpenhet skaper forståelse og en grobunn for at fremtidens helter skal bli sett, hørt og forstått, og fremtidens helter er jo ungdommene og ungene våre som vi er så glade i. Hvis vi er gode rollemodeller for dem, kan vi skape et åpent samfunn. Dette har jeg vært opptatt av nå i 10 år, sier Alexander med et stort smil.

Vi møtte han i den store festsalen på ærverdige Trudvang gjestegård i Larvik. Et sted hvor både gjester og ansatte hører og ser mystiske ting med jevne mellomrom, og noe har blitt koblet med at to små jenter brant inne her. Men ingenting av dette merker vi noe av under intervjuet – bare en veldig god og rolig atmosfære etter å ha møtt to hyggelige ansatte som ønsket oss varmt velkommen.

Åpenhet reddet livet

Alexander føler at åpenhet har reddet livet hans på veldig mange områder. Både det at han har vært åpen i forhold til sine egne drømmer for livet, men også om sin tvil, usikkerhet og egne kamper. Ikke minst handler det om at han har turt å stå så åpent frem om sin psykiske helse og sin turbulente fortid. Det har tent flere gnister av håp blant barn og unge som har det vanskelig. Det har også inspirert ansatte i skoler og helsetjenester i hele Norge til å slå et slag for åpenhet som en ledestjerne i sitt arbeid med barn og unge.

− Åpenhet har definitivt hjulpet meg, det har reddet liv, sier han.

Intensjonen bak forestillingen han lagde var å gi usynlige barn og unge en stemme og vise at det skal lite til for å tenne håp. Med Bjørn Sundquist som fortellerstemme belyser han sine såre og vonde ungdomsår – det handler om utenforskap, seksuelt misbruk og psykisk helse. «En rørende og overraskende morsom historie som blir en reise inn i det vakre, ukjente, og såre i oss mennesker», står det i omtalen fra Mental Helse.

− Jeg har fått veldig mange forespørsler og henvendelser fra ungdom helt ned til 11-12 år som skriver godt og langt. Det er veldig fint å se at denne historien kan utgjøre en liten forskjell i en verden som er veldig stor, smiler han.

− Supervesentlig å bli sett

Åpenheten Alexander sikter til handler om at vi må tørre å spørre og snakke om alle historiene som skjer med barn og unge rundt omkring i landet. Vi må tørre å snakke sammen om hvordan vi tar best mulig vare på barna og ungdommene våre.

− Jeg tror at det å bli sett, at vi mennesker ser hverandre er supervesentlig, vesentlig for at vi skal ha det bra, sier han.

− Hva var det som bidro mest til å bygge opp selvtilliten og selvfølelsen din?

− Det som bidro mest var at folk hadde troen på meg i de situasjonene jeg selv ikke har troen på meg selv, sier Alexander. Han husker spesielt en mattelærer han fikk via psykiatrien som hadde god tid. Matematikk var et fag han følte at han ikke mestret, men denne læreren klarte likevel å lære han algebra.

− Det handlet om at hun hadde tid, hun forstod seg på koden med å forstå seg på meg. Vi jobbet i fem minutter og tok 10 minutter fri, så jobbet vi i 5 minutter og tok 10 minutter fri. Det var ganske magiske øyeblikk. Dette er noe av det som skapte følelsen om at: «Yes, jeg fikk det til!»

Da han kom tilbake på en vanlig ungdomsskole, fikk han mulighet til å ha en assistent som het Linda som han fikk ha med seg overalt.

− Hun sørget for at jeg fikk en skolehverdag som var meningsfylt. Jeg hadde også en lærer som het Martin, som sa til meg at «du er god nok, du får det til». Det at folk har troen på deg er superviktig. På ungdomssenteret var det ansatte som så hva jeg fikk til, og som så at jeg hadde lyst til å få ting til. Det er det som har økt selvfølelsen.

Motreaksjoner som endret alt

Alexander setter stor pris på at han hadde en fin oppvekst i Bodø frem til han var rundt 10 år, og han opplevde familien som veldig sammensveiset. Han og storebroren, som begge er adoptert fra Colombia, presterte på et høyt nivå innen idrett – de støttet hverandre og hadde stadig venner på besøk. Grunnlaget var godt, alt var klappet og klart for livet videre. Men da han var rundt 9-10 år, snudde alt på hodet da hans eldre bror åpnet seg opp for familie og venner om sin legning.  

− Storebroren min kom ut av skapet da han var rundt 12 år, og jeg skjønte egentlig ikke noe av det da. Jeg forstod at jeg hadde en storebror som var litt annerledes – han lekte ikke med actionfigurer og han var ikke like «stor og sterk» som andre gutter, forteller Alexander. Han husker det godt da storebroren fortalte det til faren. Og det gikk ikke helt som ønsket.

− Det ble en motreaksjon fra far. Han hadde ikke forberedt seg på at min storebror skulle være homofil, og det skapte jo utfordringer. Min mor bare forstod det, hun aksepterte det. Det tror jeg er det lureste man kan gjøre. For det er lite man kan gjøre med det egentlig.

Både farens og andres reaksjoner resulterte i at storebroren begynte å føle seg veldig utenfor. Han ble den ensomme ulven som prøvde å finne en ny flokk, beskriver Alexander. Etter mye ensomhet fant han til slutt en ny gruppe å tilhøre, men det var en gjeng mennesker som skjøt heroin. Miljøet var ikke bare preget av rus, men også sex, prostitusjon og pedofile eldre menn som ønsket å utnytte ham. Her følte han seg sett, og det var lettjente penger.

− Det var sårt, for jeg prøvde så langt det lot seg gjøre å holde følge med mitt største idol, min storebror. Det var han som var der da jeg kom hjem og var lei meg, og når jeg ikke klarte å prestere på skolen. Det var alltid han som hørte på meg. Nå var det plutselig totalt endret, der jeg måtte prøve å finne ut hvor jeg kunne finne han. En ensom vei, forteller Alexander.

For å ikke miste broren, prøvde han å følge etter – som jo krever sitt av en 10-åring. Det resulterte i at han begynte å ta vare på seg selv da han var 10 år. Han husker hvor stolt storebroren ble en dag han var 12 år og hadde klart å komme hjem med en røykpakke i lomma.

Hans utforskende og utagerende storebror prøvde stadig å finne sin tilhørighet og identitet som homofil. Da Alexander gikk i 7. klasse prydet storebroren forsiden av lokalavisen kledd i et neongrønt korsett. Egentlig stod det åpenlyst: «Jeg er homofil, aksepter det», uten at det stod noe om det i teksten.

− Det ble utfordrende å starte på ungdomsskolen. Jeg måtte stå til ansvar for mobberne som sa: «Du er lillebroren til han homoen» og «han er så homo, æsj og fysj», forteller Alexander. Ikke lenge etter fikk han høre fra eldre elever at broren hadde begynt å selge seg selv på togstasjonen. Alexander skjønte ikke engang hva dette var, så han spurte moren sin.

Mistet fotfeste

I denne sårbare tiden skulle begge brødrene finne ut hvem de var, mens Alexander begynte å miste synet av broren – sakte, men sikkert. Selv begynte han også å forandre seg, han mistet både fokus og fotfeste.

− Fotballkampene ble ikke like viktige lenger. Rusmiljøet ble viktigere. Jeg kom hjem når jeg ville klokken 1 eller 2 på natta. Faren min ringte meg og maste på meg, men jeg kom ikke hjem før fire timer etterpå. Hele familiesituasjonen begynte å rakne.

I ettertid har han ofte lurt på om det raknet fordi faren deres sa: «Nei, du er ikke homo – er du det?» Ville det sett annerledes ut om han hadde blitt akseptert for å være homo, uten å blande inn følelser? Hvis han bare hadde sagt: «Å, men det visste vi jo»?

− For min del forandret det ingenting, for han var min storebror uansett. Jeg har alltid vært like glad i han. Vi er likeverdige, vi er adopterte, vi er fra en melaninrik fortid, vi er fra et annet land og vi må stå sammen.

Siden endret alt seg. Alexander flyttet til et ungdomshjem og storebroren dro til Oslo, hvor han fortsatt ruser seg på heroin og selger sex. Men de har fortsatt kontakt, selv om det kan gå lang tid mellom hver gang. Han vet aldri om han får noen beskjed fra ham på fødselsdagen, men av de tusen gratulasjonene han får er det den fra broren som betyr aller mest. Den lille meldingen fra han er det som gjør dagen fullkommen.

Alexander og broren ble en av de unge guttene som ble utsatt for seksuelt overgrep i den kjente Gaysir-saken i Bodø fra 2011 til 2013. Dette er en av Nord-Norges største saker når det gjelder overgrep mot barn og unge, og Alexander var en av de yngste fornærmede i saken, bare 13 år gammel da det skjedde. Både han og storebroren ble utsatt for tre hver av overgrepene i saken.

Artigklatt uten styring

Da Alexander var 14 år tok moren tak og søkte hjelp – barnevernet ble involvert og først ble han sendt til et beredskapshjem på øya Landegode ved Bodø. Men det å være på et så lite sted gikk ikke bra for Alexander som slet med ADHD og ikke klarte å oppføre seg.

− Jeg var en sånn artigklatt de ikke helt hadde styring på. Jeg trodde jeg hadde god kontroll selv på mitt liv og mitt virke og de tingene jeg ønsket å gjøre, men som 14-åring har man ikke så god kontroll som man skulle ønske eller tror du har, forteller han. Fra Landegode ble han videresendt til psykiatrisk akuttpost for ungdom, før han havnet på Yttrabekken ungdomssenter i Mo i Rana. Det ble mye flytting over en kort periode.

− På Yttrabekken møtte jeg fantastiske folk som var opptatt av meg og at jeg skulle ha det bra. Jeg ble forespeilet at jeg skulle være der i et halvt år. Et halvt år ble til tre år. I denne perioden møtte jeg en dame som fikk kontakt med meg, som jeg tillot å komme nær meg, forteller han. Det var Britt Kuraas – en av de nøkkelpersonene som klarte å få Alexander på rett kjøl. Hun huskes som en varm og omsorgsfull dame, samtidig som hun klarte å sette ham på plass.

− Hun kom inn og fortalte meg hvor skapet skulle stå, men på en humoristisk måte. «Du må skjerpe deg, hvis ikke funker det ikke.» Hun dannet en type arena for meg som gjorde at jeg klarte å mestre den hverdagen på en institusjon, på skolen og på hybelen. Hun innredde hybelen min, sier han. I ettertid har han hedret Britt for alt hun gjorde, for at hun bidro så sterkt til å forandre livet hans, blant annet i NRKs adventsserie Til deg fra meg.  

Forskjellen vi kan gjøre for unge

Alexanders historie bidrar med å spre mye håp for barn og unge i vanskelige livssituasjoner. Han inspirerer til åpenhet om egne problemer og setter ord på den store forskjellen vi kan gjøre for unge som sliter. Han forteller også om de konkrete tiltakene unge kan gjøre selv for å bryte ut av negative mønstre og oppleve mestring og mot.

− Visste du at alt du trenger å gjøre er å se deg omkring? Det trengs bare én person for å kunne gjøre en forskjell – deg. Det trengs bare at én person ser et barn som sliter for å kunne gjøre en forskjell, sier han.

− Hva er tegnene vi skal se etter for å oppdage misbruk og overgrep mot barn og unge?

− Jeg tror det viktigste av alt man starter med er å spørre. Ikke være redd for å spørre de åpne, store spørsmålene som mange foreldre er veldig redde for. De er redde for å få høre hva ungen egentlig sier. Det andre er hvis de plutselig endrer algoritmen sin – hvis de plutselig ikke går på skolen lenger, hvis de kommer hjem og går rett på rommet, hvis de sitter mer på telefonen enn de pleide å gjøre. Og så tror jeg det er viktig å spørre: Hva gjorde du i dag? Hva handlet det om? Vær mer genuint interessert.

− Barn staver kjærlighet veldig enkelt, det er T-I-D. Tid er kjærlighet, sier han rolig med et stort, varmt smil.

«Barn staver kjærlighet veldig enkelt, det er T-I-D.
Tid er kjærlighet.»

For mer informasjon om Alexander Skadberg og hans foredrag, sjekk han ut på sosiale medier eller hans nettside alexanderskadberg.no.