Autentisitets-trening del 5

Ego og egoisme er blant de mest forvirrende begrepene som eksisterer. De brukes i mange forskjellige sammenhenger og med ulike betydninger. I denne artikkelen skal noen av disse betydningene belyses. Jeg vil også presentere en modell som gjør det lettere å ha en presis dialog om egoisme i negativ forstand versus sunn selvhevdelse.

Destruktiv selvopptatthet

Når vi i dagligtalen omtaler en person som en egoist (altså styrt av sitt ego), vil dette gjerne forstås som at vedkommende er så oppslukt av seg selv at det går på bekostning av andre. Vedkommende karrer til seg så mye som mulig uten å tenke på å dele. Det ligner et barn som tror at meningen med livet er å spise så mye godteri som mulig, hver dag. En egoist, i denne betydningen, drives i stor grad av ønsket om å tilfredsstille dels primitive behov.

Egoisme i denne forstand har ofte følgende kjennetegn:

• Sosial dominans: Søker å være i sentrum i sosiale sammenhenger.
• Objektivisering av andre: Andre mennesker fortoner seg som objekter som er interessante i den grad de kan tjene tilfredstillelsen av egoistens behov, ellers er de uinteressante eller kanskje til og med i veien. En egoist viser derfor liten grad av genuin interesse for andre.
• Manipulasjon av omgivelsene: En egoist søke å manipulere omgivelsene for å få sin vilje fremfor å være i dialog med andre. Dette kan innimellom innebære å framstå som empatisk og forståelsesfull som del av en strategi for å oppnå noe – ikke et uttrykk for genuin omsorg.
• Dømming av andre: En egoist vil ofte sterkt fordømme andre mennesker som del av en strategi om å opphøye seg selv.

Personlighet vs transcendens

Innenfor mange spirituelle retninger brukes ordet ego i en mye videre forstand enn ovenfor. Da handler egobegrepet om å være identifisert med personligheten vår i motsetning til å ha transcendert (gått utover) personligheten. Da forholder egobegrepet seg i mindre grad til om hvorvidt innholdet i personligheten er autentisk eller dysfunksjonelt/destruktivt («ego-basert»). Fra dette perspektivet kan personligheten, enten den er dysfunksjonell eller ei, sees som irrelevant og i verste fall som en barriere eller fiende.

Slike spirituelle retninger beskriver ofte ego som følger:

• Egoet, altså personligheten, er i likhet med kroppen begrenset i tid og rom, og har derfor begrenset verdi. Formålet med livet er å realisere at vi verken er kroppen vår, tankene våre eller følelsene våre, vi er ren bevissthet. I dette perspektivet blir personligheten i beste fall en distraksjon, i verste fall en fiende vi må bekjempe.
• Egoet består i stor grad av tanker, følelser, minner, stemninger osv. Alt dette er primært meningsløst fyllstoff og en distraksjon fra realiseringen av vår sanne natur.
• Egoet er opptatt av fortid og framtid, ikke til stede her og nå.
• Egoet ser seg selv som isolert fra andre mennesker og omgivelsene, som om egoet har en absolutt, iboende eksistens. Dette er en illusjon.

Slike framstillinger av ego eller personligheten er oftest veldig svart og hvitt: Enten er man til stede eller ikke, det er få nyanser eller graderinger. Om man er en overkjørende tyrann eller om man er en balansert, autentisk og omsorgsfull person vies tidvis for lite oppmerksomhet i slike tilnærminger. Begge de nevnte ytterpunktene sees gjerne som del av ego, og man er ikke «til stede», sett fra en absolutt målestokk. Det tas i alt for liten grad hensyn til om ens tanker og følelser er dysfunksjonelle og gjentakende, eller om de er autentiske, kreative og dynamiske. Derfor vil slike absolutte framstillinger av egoet eller personligheten som noe tilnærmet ensidig negativt vanligvis bidra til forvirring. Det kan også nære opp under selvhat, heller enn å gi en presis, anvendbar forståelse til mennesker som genuint ønsker å gå en utviklingsvei.

Ego i psykoterapi

I noen psykoterapeutiske retninger brukes ordet ego i en helt annen betydning. Man snakker eksempelvis om «ego-styrke» som en positiv egenskap. Ego-styrke betyr i denne sammenheng å ha en velfungerende, sterk personlighet som muliggjør at man for eksempel kan ta imot andres kritikk uten å kollapse eller gå til motangrep. I denne sammenhengen er altså fokuset på om egoet (personlighetsstrukturen) er svakt og dysfunksjonelt eller sterkt og velfungerende. Hvis sistnevnte er tilfelle, kan personen fungere godt. Man har en stabilitet i egen personlighet som gjør at man er mindre disponert til å bli fanget i følelsesmessig drama – være seg innad i seg selv eller i relasjoner. Dette muliggjør at man i større grad kan utrette ting i jobb og i relasjoner, ha en positiv innflytelse og være effektiv og målrettet. Man er i bedre stand til å se det større bildet og mindre disponert til å bli stående fast.

Å ha et sterkt ego brukes i denne sammenheng i en positiv forstand. Problemet, sett fra dette perspektivet, er altså ikke egoet (eller personligheten) i seg selv – men om egoet er sterkt og velfungerende vs. svakt og dysfunksjonelt. At vi har en personlighet er en selvfølge og anses ikke som et problem. Psykoterapi sees som en vei for å gjøre egoet velfungerende, slik at personen kan blomstre.

«For mange av oss kan det føles sårbart å bringe egne behov opp i bevisstheten. Kanskje er det nettopp derfor mange fordømmer selvutvikling som «egoistisk» og forsøker å avfeie det som tull, slik at de slipper å bli konfrontert med sin egen skjulte selvopptatthet?»

(Andreas Aubert)

En nyansert middelvei

Som vi ser er disse tre forståelsene av egobegrepet svært forskjellige. Det finnes i tillegg mange andre måter å bruke ordet på enn de tre nevnte. Det er vanskelig å få til en meningsfull dialog om menneskelig utvikling med utgangspunkt i et så diffust begrep som ego. Jeg vil vise en mer nyansert forståelse som skal brukes som utgangspunkt for resten av artikkelen. Denne forståelsen har en del til felles med ovennevnte psykoterapeutiske forståelse, men uten å bruke ordet ego.

Vi ser overfor at en spirituell versus terapeutisk tilnærming kan være opptatt av helt forskjellige ting. Mens en del spirituelle retninger primært er opptatt av det som eksisterer bortenfor personligheten, er terapi ofte nærmest utelukkende orientert rundt den. I slike svart/hvitt-framstillinger er det liten plass til et møte mellom menneskets psykologi og de høyere potensialene til å erfare seg selv som ren bevissthet, ubegrenset av tid og rom.

Forener psykologi og spiritualitet

En del av oss opplever det som mye mer hensiktsmessig å forholde oss til begge dimensjonene: både det psykologiske og det transcendente. Å forene disse to dimensjonene i en helhetlig utviklingsprosess er anliggende i transpersonlig psykologi. Mye av grunnlaget for retningen ble lagt på 1960-tallet da et økende antall terapeuter og søkende mennesker innså at verken terapi eller spirituell praksis (meditasjon m.m.) alene kunne gi et balansert og bærekraftig liv. Begge deler måtte integreres i en større helhet.

For å tydeliggjøre hva denne retningen befatter seg med, kan vi se på selve ordet transpersonlig. Trans betyr gjennom og personlig relaterer altså til det som har å gjøre med personligheten. Den transsibirske jernbanen går gjennom Sibir, men ender opp utenfor Sibir. Tilsvarende vil transpersonlig psykologi forholde seg til personligheten, men samtidig ende opp i et landskap som går bortenfor personligheten. Vi kan gjerne kalle dette transcendens, men veien dit går gjennom personligheten. Transcendens i denne forstand betyr ikke at man har utslettet personligheten. Man har fortsatt en personlighet som man tar i bruk når det er hensiktsmessig uten å være begrenset av den. Man er samtidig noe mer enn personligheten. Dette er en motvekt til å forkaste personligheten som en distraksjon eller barriere, eller å på den andre siden forholde seg som om personligheten er det eneste som eksisterer.

Autentisk vs. defensiv personlighet

Personligheten som del av vår utviklingsvei er rik og har mange aspekter. Vi kan dele opp menneskets utviklingsvei i følgende fire nivåer:
1. defensivt selv
2. autentisk selv
3. høyere selv
4. det absolutte

De to første nivåene forholder seg til personligheten. I det høyere selv går vi dypt inn i det spirituelle og går langt bortenfor en ordinær hverdagsbevissthet. Samtidig er også det høyere selvet del av det relative, begrenset i tid og rom. Det absolutte er ikke egentlig et nivå i det hele tatt, men representerer en oppløsning av alt som begrenser, på alle plan. Videre i denne artikkelen skal vi forholde oss til det defensive og det autentiske selvet. Å utdype omkring det høyere selvet og det absolutte er ikke anliggende her.
De fleste av oss begynner selvutviklingsreisen ut fra det defensive selvet. Dets essens er en opplevelse av at det er utrygt å være oss. I oppveksten har vi alle opplevd å bli avvist som den vi egentlig er. Dette føles svært sårbart. Som barn var vi avhengig av omsorgspersoner for å overleve. Derfor hadde vi ofte ikke annet valg enn å kutte forbindelsen til viktige deler av oss selv. Vi skapte en rekke strategier for å tilpasse oss omgivelsene, slik at våre behov for trygghet og kjærlighet kunne bli møtt.

Det defensive selvet bærer på mange ubearbeide, traumatiske opplevelser fra oppveksten og tolker nåtiden gjennom dette. Eksempelvis «jeg må innfri andres forventninger for å være trygg og motta kjærlighet». Det man da tror er andres forventninger i nåtid er oftest basert på hva ens egne omsorgspersoner forventet da man vokste opp, ikke på hva menneskene rundt en i dag faktisk forventer.

Det autentiske selvet

Det autentiske selvet er den vi dypest sett er i vår ekte personlighet når vi frigjør oss fra vår barndomspregning og det defensive selvets strategier. Her er vi i kontakt med våre ressurser og talenter, er kreative heller enn gjentakende og har en iboende tillit til livsprosessen. Den letteste måten å få tilgang til dette på er gjennom dyp terapi og livsveiledning, der vi både jobber oss gjennom sårene fra barndommen og kontakter vår kreativitet og livsgnist. For at dette skal gi varige endringer, må arbeidet integreres i vårt daglige liv. Det må gjenspeiles i ting som fritidsaktiviteter, relasjoner, arbeid, hvordan vi tar vare på kroppen og bosted.

Når vi er i vedvarende kontakt med det autentiske selvet fungerer vi godt og har tilgang til våre ressurser. Som barn hadde de fleste av oss tidvis kontakt med vår autentiske vilje, men ble ofte stoppet av omgivelsene. Eksempelvis hvis man vokste opp i en akademisk familie og ble motarbeidet i ønsket om å gå en mer praktisk vei. Eller motsatt, hvis man vokste opp i en håndverkerfamilie og ikke ble støttet i sin interesse for litteratur og klassisk musikk. Som voksen kan vi jobbe oss gjennom slike blokkeringer og igjen få tilgang til det vi autentisk er opptatt av – våre talenter og ressurser.

Fleksibel vilje

I det autentiske selvet vet vi hva vi vil. Vi lever på en slik måte at våre langsiktige, dypere mål kan realiseres. Vi kan stå opp for oss selv i situasjoner der andre prøver å undertrykke, dømme eller latterliggjøres oss. Vi tillater ikke slik adferd og slike holdninger å stoppe oss. Vi kan med klarhet og kraft uttrykke det vi brenner for. Samtidig handler ikke dette om at vi skal påtvinge omgivelsene vår egen agenda eller at alle skal være like.

Når vi er autentiske har vi helt naturlig en aksept for at andre menneskers autentisitet er annerledes fra vår egen. Det kan oppstå gnisninger, men klargjørende dialog der vi blir synlige for hverandre gir grobunn for respekt og nye løsninger. Det autentiske selvet er både fast og fleksibelt. Vi vet hva vi vil, men har ikke en «bulldozer»-vilje. Et sant uttrykk av vår vilje gir paradoksalt nok økt kapasitet til å også ta inn andres vilje. Gjennom autentisk dialog er det ofte mulig å finne løsninger som gagner alle parter.

Et autentisk nei

En autentisk person er i stand til å si både ja og nei. Mange av oss strever med å si nei, og sier ja uten å egentlig mene det. Da bygger det seg opp indre spenning og motstand som senere kommer ut på indirekte måter, eksempelvis i form av passiv-aggressiv adferd. Når en autentisk person sier ja, kan man derimot stole på ja-et. Forutsetningen for et autentisk ja er å først lære seg å kunne si nei.

To autentiske personer får lett dyp, meningsfull kontakt. Det autentiske selvet har plass både til seg selv og andre. Man kan ta sin rettmessige plass i verden, være en aktør fremfor en ensidig passiv mottaker av ytre påvirkning. Samtidig oppstår det en evne til også å gi andre plass. Man kan gi det samme som man tar. Eksempelvis kan man i et møte gi tydelig uttrykk for hva man ønsker og hva man tror er den beste strategien for å oppnå dette. Samtidig er man åpen for den andres synspunkt og lytter med et genuint ønske om å forstå. Da kan man få til en dialog, der begge føler seg respektert og lyttet til. Da kan nye, uventede løsninger åpenbare seg.

Det autentiske selvet har altså en retning og en vilje, men er samtidig i en dynamisk flyt. Motsatsen er når vi ut fra det defensive selvet tviholder på gammelt tankegods, som politiske eller religiøse overbevisninger, og søker å tvinge dette gjennom for enhver pris. Slik atferd er oftest motivert av frykt.

Skjulte strategier skaper avstand

Sunn selvhevdelse trenger ikke å stå i motsetning til samarbeid. I det defensive selvet søker vi derimot ofte å få behov tilfredsstilt på en indirekte og skjult måte, gjerne under skalkeskjul av å være opptatt av andres velferd. Kanskje er vi en «pleaser», en som stadig setter andres behov foran våre egne, men er dypest sett motivert av å dekke eget behov for trygghet og kjærlighet.
En slik strategi kan eksempelvis få følgende uttrykk: «Hvis jeg stadig gjør tjenester for venninna mi blir jeg elsket». Da er vi altså egentlig styrt av vår egen agenda. Vi ser egentlig ikke den andre personen og vedkommendes reelle behov. Kanskje venninna vår opplever oss som invaderende og påtrengende og blir usikker på hva som motiverer oss. Det kan skape avstand og utrygghet, altså det motsatte av det vi egentlig søker.

Ytterpunkter og reell balanse

Selvutvikling handler om å avvikle slike ubevisste strategier og å bli mer av den vi autentisk sett er. Da kan vi være tydeligere overfor andre mennesker og ha langt færre misforståelser. Slik kan vi oppnå en dypere og mer meningsfull kontakt. Samtidig innebærer en slik utviklingsreise at vi i en periode retter mye av oppmerksomheten innover. For omverdenen kan det da kanskje se ut som om vi blir mer selvopptatte. Det kan være nødvendig i en fase, noen ganger over flere år, for å finne tilbake den dype kontakten med oss selv. Autentisk selvutvikling har likevel ikke som mål at vi resten av livet primært skal være opptatt av oss selv og våre egne behov på bekostning av en dynamisk sameksistens med andre mennesker.

De fleste av oss har dypt inngrodde, begrensende vaner der vi lever med liten grad av kontakt med vårt autentiske selv. Derfor må vi i en periode gå til det andre ytterpunktet der vi gir mye plass til å utforske egne dypere tanker, følelser og impulser. Det som da på sikt tilgjengeliggjøres, er evne til fleksibilitet der vi kan stemme oss inn både på vår egen indre virkelighet og den ytre sammenhengen vi er en del av. Da kan vi «danse med livet» og være både faste og fleksible. Vi er ikke bundet av på den ene siden enten å bare følge det vi tror forventes, eller på den andre siden ensidig fokusere på det vi tror vi selv trenger.

Dynamisk vs. livløs stabilitet

En slik indre utviklingsreise gjør deg mer stødig og harmonisk. Da kan våre relasjoner bli både mer stabile og dynamiske. En «livløs» og begrensende stabilitet skapt ut fra frykt kan erstattes med en dynamisk utveksling basert på tillit. Vi snakker ikke her primært om tillit til den andre, men til oss selv. Vi har tillit til at vi stort sett vil klare å håndtere livets utfordringer på en ok måte, og har større toleranse for at å gjøre «feil» er en naturlig del av livet. Da blir både konflikter og tabber en mulighet til vekst, mer enn noe vi trenger å frykte og beskytte oss mot. Vi finner en stabilitet i oss selv i og våre nære relasjoner som ikke baserer seg på fraværet av konflikt.

Kontakt med egne ressurser

Selvutvikling representerer ikke egoisme i en negativ forstand, snarere er det en sunn selvhevdelse. Autentisk selvutvikling har som mål at vi kommer i vedvarende kontakt med våre dypeste ressurser. På sikt vil dette også komme andre mennesker og verden til gode. Fraværet av selvutvikling vil derimot ofte føre til at vi i stor grad forblir styrt av ubevisste strategier basert på vanskelige opplevelser fra barndommen. Da kan vi tidvis kanskje framstå som mindre selvsentrerte, men er dypere sett ofte motivert av å tilfredsstille egne behov på en skjult måte.

Dette er egentlig svært egoistisk. For mange av oss kan det føles veldig sårbart å bringe egne behov opp i bevisstheten. Kanskje er det nettopp derfor mange fordømmer selvutvikling som «egoistisk» og forsøker å avfeie det som noe tull, slik at de slipper å bli konfrontert med sin egen skjulte selvopptatthet?
Selvutvikling involverer å dypt erkjenne og ta ansvar for egne behov. Da øker evnen til å forholde seg fleksibelt til andre mennesker og deres behov. Å respektere oss selv gir økt kapasitet til autentisk respekt for andre. Selvutvikling vil altså føre til mindre egoisme, ikke mer.

Les også:

Autentisitets-trening – et alternativ til psykolog

Slik skaper du mer klarhet i livet ditt

Hva betyr det å være åpen og ærlig?