Målet med reisen var å studere og selv få tradisjonell behandling med mestissjamanen Don Pedro Guerra Gonzales (bildet under). Han bor i Tamshiyacu, en times reise med hurtigbåt fra Iquitos. Der har han en camp i skogen hvor man kan gjennomgå rensende kurer, et opphold jeg har skrevet om tidligere. Don Pedros resept, både for åndelig vekst og for bedre helse, er en lang, tradisjonell halvfaste kalt dieta. Under dietten får jeg forklart at effekten først vil komme for fullt flere måneder etter hjemkomst. Det viser seg å stemme.

Etter ei uke i Andesfjellene kom jeg tilbake til gamlelandet i februar 2017. Da merket jeg at noe var satt i gang som ville kreve tid. Det var som å være nyfødt, eller i en fødselsprosess. Gradvis, etter uker og måneder, begynte jeg å kjenne meg solid igjen, at det nye livet festet seg og fikk form.

Drømmer

I løpet av de 4 ½ månedene jeg er på diett, får jeg førstehånds erfaring i hvor dypt og grundig denne behandlingsmåten virker. Nettene er fylt av drømmer, og i perioder opplever jeg interessante visjoner mellom søvn og våken. Visjoner og bilder som med tydelig, enkel symbolikk viser at jeg er på vei dypt innover i meg selv.

Amazonas er berømt og beryktet for det psykotropiske plantebrygget ayahuasca. Dette er en kombinasjon av flere planter som til sammen har en sinnsutvidende effekt. I Pedros system ekskluderer dietten bruk av ayahuasca. Han kommer fra en familietradisjon hvor både faren og en onkel har gjort dietter bestående av mange år i total isolasjon. Ayahuasca er ikke en del av den arven, men Pedro har et sammensatt syn på dette og har mangeårig kompetanse og egenerfaring også der.

Etter dietten deltar jeg to ganger på ayahuascaseremonier med en gruppe fra Tyskland. Før dette fascineres jeg av å oppholde meg i over fire måneder i regnskogen uten å smake en dråpe av dette brygget, som noen ganger kalles «de dødes vin», fordi det kan åpne for skjulte dimensjoner. Men allerede første dagen får jeg en følelse av tillit til Pedro og velger å følge hans råd. Det er måten. Velg lærer med omhu, men følg deretter dennes anbefalinger etter beste evne.

I ettertid kjenner jeg at det langsomme diettarbeidet går svært dypt. Ayahuasca er fascinerende, verken «bra» eller «dårlig» i seg selv. Men jeg skjønner etter hvert at all vekst, både med og uten «hellige droger», først og fremst kommer av renselse, disiplin og «guds nåde». Blant urfolk rår det som betegnes som animisme; planter, fjell og dyr anses for å være besjelet. Denne tankemåten var utbredt og levende også her til lands for noen generasjoner siden, og er det fortsatt i dag hos mestisene i Amazonas.

Moderne vitenskap kommer etter, og studier viser at trær og planter har en type intelligens. De kommuniserer under bakken gjennom rotsystemer og via subtile utskillelser i luften. I India og New Zealand finnes elver som nylig har fått juridisk status som «levende vesen». Ideen bak er nok først og fremst miljøhensyn og urfolksrettigheter, men det viser at noe går i rett retning. Don Pedro viser seg å bli et sympatisk bekjentskap – kunnskapsrik, kraftfull og en inspirert forteller. Han gir et inntrykk man ikke så lett glemmer. Etter hjemkomst vet jeg at jeg er nødt til å reise tilbake flere ganger.

Ei uke i Andes

Etter 20 uker i regnskogen drar jeg i januar 2017 opp i fjellene. Renselsen i jungelen gir følelsen av å være som nyfødt. Sansene er rene. Cusco på 3500 meter er temmelig kald sammenlignet med den fuktige og varme regnskogen.

Etter et par dager i en turistpreget by med innbyggertall omtrent som Oslo reiser jeg videre til Urubamba. Før avreise fra Norge hadde jeg en overraskende intuisjon om å reise dit, og nå vil jeg se om det stemmer. Intuisjonen kom i form av et kort, spontant syn av en lav kvinne i tradisjonelle andinske urfolksklær. Samtidig kom setningen «pacos de Urubamba». Jeg undersøkte noen av mine bøker om andinsk åndelighet, for jeg mente å dra kjensel på navnet Urubamba. Etter litt leting fant jeg det i J.E. Williams’ meget interessante bok «Light of the Andes». Dermed var det en mulighet til å forklare det korte og udramatiske synet som selvskapt. Paco er for øvrig en betegnelse som brukes for sjamaner i det området.

Urubamba er en sjarmerende småby som ligger 700–800 meter lavere enn Cusco og har betraktelig mer behagelig klima. De første to dagene skjer det lite. Jeg ser meg omkring og kommer innimellom i kontakt med lokale. Jeg prøver ut den fermenterte maisdrikken chicha, som har årtusengamle tradisjoner og regnes som helsefremmende. Det starter nokså tilfeldig. Første gang jeg drikker den, kommer jeg inn i et enkelt lokale med høy musikk fra en tv. Av de om lag 20 menneskene der er 80 prosent indianere i tradisjonelle klær. De ser overrasket og med dårlig skjult skepsis på gringoen som har forvillet seg inn der, utenfor turistløypa. To unge kvinner sitter ved ei stor tønne full av chicha, og svarer kryptisk og med skjelmske smil på mine spørsmål om hva det er.

Like etter kommer en hvit peruaner som på veltalende engelsk gir seg til å greie ut om chicha og alle dens fortreffeligheter. «Én er bra, men to er én for mye. Da blir man full», understreker han. Jeg legger etter hvert merke til at de innfødte i andre enden av det lille lokalet stadig kaster blikk i vår retning. De kommenterer seg imellom og ler. Jeg skjønner at de følger med på hvorvidt jeg begynner å bli påvirket, for i den høye musikken fra tv-apparatet blir samtalen mulig gjennom ivrig gestikulering. Jeg opplever min samtalepartner som en slags professor, kunnskapsrik og veltalende. Også her verdsettes gammel forståelse. Første skvett skal alltid gå til Pachamama, Moder Jord, forteller «professoren» og heller litt chicha på golvet. Deretter knipser han litt av brygget med fingrene i ulike retninger for å ære de rådende apuene, fjellgudene i området.

Etter en kort, men informativ samtale unnskylder han seg og går. Han har drukket sitt ene glass og skal se på en leilighet han vurderer å kjøpe. Litt etter reiser jeg meg for å gå selv. Rundt to norske kroner har jeg betalt. Når jeg går ut, kikker de lokale åpenlyst og smilende på meg, og jeg klarer ikke å dy meg, men sjangler teatralsk og overdrevent mot døra. Det blir mottatt med høy unison latter, og jeg kan forlate det kummerlige lokalet med følelsen av å være et par hakk mer akseptert enn da jeg kom.

Kaféliv

Av «professoren» lærer jeg at nykokt chicha signaliseres av en stang ut fra husveggen, med noe rødt (ofte plast) surret helt ytterst. Kanskje har det med gammel fruktbarhetssymbolikk å gjøre. Oksen er et viktig symbol i Urubamba, og små statuer og figurer av okser sees mange steder. Jeg er innom flere slike kneiper de neste dagene, men nøyer meg med én hver gang. Et sted sitter jeg alene med en gammel kone. Hun har lange tynne fletter, og den høye hatten som er typisk for den andinske urbefolkningen. Hun må være om lag 80 år og virker nokså fattig. Vi sier ikke stort, min spansk er ikke særlig god, og kanskje ikke hennes heller. På ett tidspunkt tar hun fram en liten, tørr brødskalk ut av lomma på strikkejakka, som hun insisterer på å dele med meg. Jeg føler at det blir uhøflig å avslå, så etter å ha ristet litt på hodet bøyer jeg meg for hennes milde insistering og tygger i meg biten min. «Papi» kaller hun meg med en søt, stillfaren mildhet. «Lille far». Menneskene her har en påfallende hjertekvalitet.

Etter et par dager på dette viset tar jeg meg i å undre på om det ikke var mer til besøket mitt her. Jeg har funnet meg noen stamplasser, blant annet ved torget på kafeen Amore de Brujos, «Trollmennenes kjærlighet». På en liten kafé med økologisk profil jobber en kvinne. Stedet heter El Eden, og kvinnen har en naturlig ro og utstråling. Blond og med høye kinnbein ser hun norsk eller samisk ut. Jeg tenker at en slik skjønnhet umulig kan være ugift, og dessuten er jeg straks på vei hjem til Norge, så jeg unngår for inntrengende stirring, men nøyer meg med å stusse over den fine atmosfæren som omgir henne. Jeg skjønner etter hvert at den lange dietten har forsterket antennene, blant annet gjennom det at jeg «føler rommet» på steder og rundt folk med enda større tydelighet enn før.

Andromeda

Under oppholdet i jungelen la jeg merke til at Pedro ikke har høye tanker om «sjamaner» fra Lima. Han har ikke høye tanker om Lima i det store og hele, og stiller seg tvilende til at det hele tatt er mulig å være sjaman og samtidig bo i en by.

Så, ved mitt andre besøk på kafeen El Eden sitter det et par ved et bord midt i rommet. Mannen er på min alder, midt i førtiårene. Det er som om det hviler en grå sky over han. En ubehagelig stemning. Tanken slår i meg at han sikkert er fra Lima. Sammen med ham er en kvinnelig turist i tjueårene, og mens de sitter der og nyter sine kakestykker, synger han innimellom små serenader på spansk, med lett påtatt patos. Han har ikke spesielt klangfull stemme. Den unge turistkvinnen har stjerner i blikket, ser hypnotisert ut. Den lyse ansatte på kafeen får en kort ufrivillig grimase over ansiktet når hun beveger seg forbi mannen i dette paret. Det synes ikke å være noe bevisst over denne mimikken, for hun opptrer med uklanderlig høflighet ovenfor gjestene. Etter litt kjeder den bohemsk utseende mannen seg og henvender seg til meg, som eneste andre gjest i lokalet. «Hvor kommer du fra?» spør han på et godt engelsk. Jeg svarer at jeg kommer fra Norge. «Nei», sier han, og føyser det vekk som uvesentlig informasjon. «Jeg mener: Hvilken planet kommer du fra?» Han ser stolt ut. Jeg svarer ikke, men venter, for jeg skjønner av den viktige minen han har satt opp, at han har mer på hjertet. Og ganske riktig: «Jeg kommer fra Andromeda.» Han er svært tilfreds med dette, og den unge, australske kvinnen klukker henrykt over det jeg antar er hennes «guru» og elsker.

Andromeda er vel strengt talt en hel galakse, og ikke noen planet, men jeg dropper å dra inn slike faktiske detaljer. Han gjentar sitt spørsmål om hvor jeg er fra. Nå som jeg forstår vinklingen, er jeg mer med. Jeg har et svar på lur som liksom er i samme leia. I årenes løp har man saktens sugd til seg ett og annet av mer eller mindre aparte filosofier, og silt og sortert etter egen smak og forståelse. «Jeg kommer direkte fra Sola». Inni meg smiler jeg, ser det ironiske i samtalen. Men jeg legger til trykk og tydelighet som ser ut til å forbløffe ham et kort øyeblikk. Vi utveksler noen ord til, men kjemien er nok ikke den beste. Likevel foregår det hele med høflige ord, og han merker fort at han ikke kommer så langt med sine forsøk på å få meg med på sitt spill. Etter noen setninger sier jeg til ham: «Du er ikke herfra, er du?» Han bekrefter dette. «Du er fra Lima, ikke sant?» Et bekymret drag går over ansiktet hans, men han nikker og bekrefter. Litt etter går paret videre. Jeg sitter en liten halvtime til. Skriver notater på telefonen og drikker en kopp kakao.

Sola

Men å kikke på jenter, gjennomskue tvilsomme «mystikere» eller drikke gjæret drikk var ikke hensikten med å reise til Urubamba. De to første nettene på hotellet har jeg én sterk visjonspreget drøm hver natt. Drømmene oppleves som viktige, og jeg noterer dem møysommelig ned.

Så, nest siste dag utpå ettermiddagen: Jeg har spist meg mett hos det hyggelige gamle bohemparet på Amore de Brujos, som forteller at de opprinnelig er fra Lima. Maten der er god, økologisk og billig. I det innerste rommet har de et vakkert bilde av buddhismens versjon av det hellige feminine, en grønn Tara. Jeg går ut og setter meg midt i parken like ved, som er rundt en liten fontene mellom kafeen og kirka. Sola er på vei ned, klokka er snart 18 nær ekvator. Det er søndag. En rekke mennesker er samlet på og rundt benkene. Det selges mat, ballonger og annet fra små traller som passerer. Nesten alle menneskene her er lokale peruanere. Familier, besteforeldre, unge mennesker og kun to eller tre turister, meg selv inkludert. Praten summer livlig.

Jeg sitter vendt mot kveldssola og myser inn i den med jevne mellomrom, som en diskré og halvt skjult meditasjon midt mellom menneskene. Atmosfæren er fredfylt og god. En eldre mann snakker til meg, men jeg forstår ikke stort mer enn det glade og vennlige toneleiet. Han har to små barn med seg. «Abuelo» – «bestefar» – sier jeg, og han nikker bekreftende. «Si, si», smiler han lykkelig. En ung mor med en liten datter tvers overfor er så vakker at det nesten ikke er mulig. Jeg kikker stjålent på henne innimellom, men ønsker å være respektfull som hvit turist og gjest.

Kvinnen, naturens underverk, det livgivende mennesket. Skjønnhet er skjønnhet, og krever skjønnhet også i vår måte å se på. Når hun etter litt, langsomt og med grasiøse bevegelser, begir seg hjem med datteren sin, noterer jeg et sukk i hjertet. Men det setter seg ikke, jeg kan slippe det. Kjærlighet, skjønnhet og tiltrekning er krefter som holder livet i gang. Krefter som kan løfte oss, vekke innsikt og lede mot større frihet. De samme kreftene kan også binde oss og lede til all slags misere. Vårt eget sinn blir dermed nøkkelen. Øynene finner veien tilbake til sola, som er i sine siste minutter denne magiske januarkvelden i Andes. I fullt sensorisk nærvær stopper tanken noen korte øyeblikk. I tankefri stillhet oppleves det som strålen fra sola går inn i meg. Eller er det jeg som i et kort øyeblikk flyter inn i sola, via strålen …

Regelmessig i regnskogen har jeg trosset insektene der og gjort samme praksis slik jeg gjør jevnlig hjemme i Norge. Mystiske og åndelige tradisjoner verden over tillegger sola betydning som symbol på et tidløst dypere Selv.

Mennesker

Etter at den gule, livgivende lysskiven – den gamle guden – har sunket under horisonten, reiser jeg meg langsomt. Det blir umiddelbart kjøligere. Jeg er fortsatt stille og nærværende. Kjenner på den helende følelsen av å være «en av» menneskene der selv om jeg er utenfra. Inkludering er sterk medisin. Etter noen minutter i kveldssola med tretti eller flere ukjente mennesker i et fredfylt fellesskap er erfaringen dyp ro og stillhet.

På vei til hotellet velger jeg spontant en annen rute og kommer opp en sidegate. Der ser jeg en åpen butikk: Rumi Mandala – tienda arte y espiritu. Siden det er søndag, er de fleste andre butikkene stengt. Utenfor fins bøker, også noen på engelsk. Jeg kommer i snakk med innehaveren. Hun er sympatisk, med kloke øyne og er god i engelsk. Bruktbutikken selger også klær. Jeg trenger noe varmt før hjemreisen til vinter-Norge, samt gaver til mine barn. Inne i butikken er det god og lett stemning, de andre gjestene er hyggelige. Litt etter kommer en mann og en kvinne inn i butikken. De er på min alder eller litt eldre.

Umiddelbart oppstår en livlig stemning. Disse to, jeg og innehaversken snakker sammen som om vi var gamle kjente. Den nyankomne kvinnen, med stort og dramatisk krusete hår, er ei slags heks og gir seg til å spå meg i handa med stor presisjon. Mannen, som er broren hennes, ser på med et rolig smil. Han har et behagelig vesen. Søsteren, Carmen, uttaler med ettertrykk at jeg har en nær forbindelse til Sola. Innehaversken forteller med glød i stemmen, som om hun sier noe hun vanligvis ikke deler med andre. Hele sitt liv har hun sett farger rundt folk, og akkurat her og nå er det svært spesielle farger, forteller hun. Det er en melding utenom det vanlige, men vi utgjør en forsamling hvor ingen reagerer større på det. Og det kjennes i grunnen ut som om det hun sier, kan stemme.

Nye venner

Jeg blir grepet av de to nyankomne, og merker jeg vil snakke mer med dem. Som på signal blir jeg invitert med dem hjem. Det viser seg at de bor i samme gate som hotellet mitt, ca. 300–400 meter unna. Når vi ankommer, får jeg hilse på husets øvrige beboere, som er matriarken på nær 90, en ung mor med en datter på om lag 8 år, og Javiers sønn, som er med faren på besøk. De bor vanligvis i Cusco. I tillegg bor en gammel syk tante der, men hun er mest på rommet sitt. Vi spiller kort og spiser sammen. Høy andinsk musikk står på i bakgrunnen. Rommet er fylt av plastlaminerte fotostensiler med sitater. Noen av disse har også kjente ansikter jeg drar kjensel på, hovedsakelig mystikere og intellektuelle. Det er også andre fargerike kort med visdom, ordtak eller fyndord.

Jeg får en innføring i kortspillet på spansk. Javiers sønn på 7–8 år vinner to ganger på rad. Javier forteller at han har en lærer, en sjaman. Når denne sjamanen føler det på seg, kan han plutselig dukke opp. Javier behjelper denne prosessen og sender en tekstmelding.

Etter at barna har lagt seg, går vi på et eget rom. Det består av et alter med ulike bilder og gjenstander samt en pose med kokablader. Carmen ber meg om å fortelle europeerne at koka er en hellig plante, en medisin. Det er ikke en droge. Det er svært lite som er felles med det narkotiske stoffet kokain. Og det skal sies at de gangene jeg drikker koka-te mot forkjølelsessymptomer, høydesyke og annet, merker jeg aldri noe til de bivirkningene man av og til kan føle om man får i seg mye og sterk kaffe. Ei heller opplever jeg at det gir rusfølelse. Koka-te skal ha gunstig effekt mot en rekke større og mindre plager, og disse bladene anses som obligatoriske, spesielt høyere opp i fjellene.

Vi sitter og prater til langt på natt. Carmen spør meg ut om livet mitt mens broren oversetter. De forstår at jeg har vært på et dyptvirkende arbeid i regnskogen, og at sjamanen jeg har vært til, er en dyktig mann. Un maestro, sier de bare.

Javier har akademisk bakgrunn og er opptatt av økologi og en bærekraftig framtid. Han har trukket seg ut av sin undervisningsjobb fordi han ikke tror på at systemet kan forandres derfra. Carmen er en slags heks eller klok kvinne. Hun utviklet intuitive evner etter en krise hun ikke forteller mer om. Hun er sterkt opptatt av åndelighet, noe hele huset bærer inntrykk av. Dagen etter beklager Laura, moren på 87, seg: Hele familien må spise vegetarisk mat på grunn av Carmens ideer! Fargerike Carmen er litt som en guru i eget hus, men hun har massevis av humor og hjertet på rett plass.

Dugnad

Jeg føler meg hjemme med disse to og deres utvidede familie på en måte jeg sjelden gjør det, selv blant venner i hjemlandet. Friheten i å kunne være seg selv – verken mer eller mindre. Neste dag møtes vi tidlig og tilbringer hele dagen sammen, bortsett fra noen timer hvor jeg går på hotellet for å sove på ettermiddagen. Vi har avtalt å tilbringe de siste timene med dagslys i fjellene. Der skal vi ha en dugnadsøkt på Javiers maisåker.

Vi er til sammen seks stykker i den lille folkevognbobla. Gamle mor Laura, Javier og sønn, jeg, Carmen og en venn av henne som de kaller «doctore». Han heter Manuel og er utdannet doktor, men praktiserer som akupunktør nå. Arbeidsøkta på den lille åkerlappen på litt over 3000 meters høyde er like mye en hyggelig og sosial ekskursjon, hvor de fleste jobber så mye de vil. Javier står på, jobber jevnt og hardt, og sønnen tar etter. I tillegg til flere sorter mais dyrkes en kaktus som kalles «tuna», som spises lik en frukt, og en gul blomst som skal ha krefthemmende virkning.

Etter noen timers velgjørende dugnad i vakker natur er vi tilbake i byen. Det er allerede mørkt. Jeg løper innom et vaskeri for å hente noen klær og stikker så tilbake til den «nye familien min». Vel tilbake hos de andre legger jeg umiddelbart merke til en ny mann i huset. Han har hvitt hår og kortklipt skjegg og et ansikt det lyser av. Jeg skjønner straks at dette må være sjamanen de har snakket om. Han heter også Manuel, som doctore. Igjen spiller vi kort med hele familien, store og små, og stemningen er elektrisk.

Carmen har i dag valgt musikk bestående av vestlige innspillinger av indiske mantraer i fengende melodier. Sjamanen, Don Manuel, gjør et halvhjertet forsøk på å delta i kortspillet, men etter å ha tapt to ganger unnskylder han seg og går ut i den store bakhagen en tur. Den intense musikken virker sterkt på meg. Jeg stusser på hvordan de andre greier å fokusere på prat og kortspill og samtidig ha såpass volum på «bakgrunnsmusikken». Jeg kaster et blikk bort på Don Manuel som har returnert inn i stua, og ser at han har det på samme vis som meg. Han strekker ryggraden, ansiktet gløder og et øyeblikk virker det som han skal forsvinne inn i en indre ekstase. Etter litt tar han seg i det, ryster det av seg.

Sjaman

Etter at barna er lagt, blir det nok en kveld med samtaler og meditasjon. Carmen sier tidligere på kvelden, ved to anledninger og med ettertrykk, at Don Manuel er Cuscos (som også er navn på hele området) fremste sjaman. Han smiler, men protesterer ikke. Før natta er over, er jeg overbevist om at dette stemmer.

Han er autentisk, en ekte andinsk snåsamann, så å si. Som med Don Pedro i regnskogen er det lite ytre staffasje. Han er ydmyk, enkel og likeverdig i sin opptreden. Han virker gjennom å holde kontakt med en dyp og følbar stillhet innvendig i seg selv. Slik stemmer, helbreder og påvirker han omgivelsene positivt. Når jeg først treffer ham tidligere på kvelden, går han straks i gang med å dele av sin visdom. Han har noe barnaktig over seg, men samtidig får man følelsen av at han ser en rett inn i hjertet. Dette spennet i personligheten, som utfolder seg fritt etter hva ytre omstendigheter fordrer, synes å kjennetegne de kloke.

I vår korte samtale, med doctore som oversetter, snakker han om å finne visdommen i seg selv. «Den indre sjamanen er den viktigste sjamanen», sier han. «Det er pinealkjertelen», tilføyer han. Når jeg spør etter metode, foreslår han å ligge rett ut i det som kalles «dødmannsstilling» i yoga og følge pusten. Jeg har «samlet» på kloke venner og bekjente i årevis, og kjenner meg plutselig svært heldig som har «snublet over» enda flere. Etter hjemkomsten, selv ett år etter disse begivenhetene, holder jeg fortsatt kontakt med Carmen, Javier og Don Manuel Portugal, som er forfatter og poet.

Han har skrevet en bok som er oversatt til engelsk, «The Power of the Andes». Don Pedro og vennene i jungelen har jeg også kontakt med. Det blir flere reiser til Peru. Men neste gang skal jeg lære meg mer spansk i forkant.