En indre og ytre reise med Anne Gjeitanger

Tekst: Bente Thorvaldsen

Etter å ha jobbet som redaktør i Forlaget Oktober i mange år, og debutert som forfatter i 2005, bosatte Anne Gjeitanger seg i det økospirituelle samfunnet Damanhur i Nord-Italia hvor hun bodde i 10 år. Ved årsskiftet 2016/-17 flyttet hun hjem igjen, blant annet å bygge opp Damanhur Norge. Hun ble sendt ut på helt spesielle oppdrag på Indre Helgeland rundt Okstindan-massivet. Det har blant annet resultert i mange fjellturer og to bøker. Da Anne bodde i Damanhur var hun overbevist om at hun skulle bli boende der resten av livet, og hun prøvde å bli italiensk.

– Jeg drømte riktignok om stiene til hytta på Indre Helgeland hver gang jeg lengtet hjem, og skjønte at det er nok der hjertet mitt er. Men valget av spirituell vei og min tro på hva man kan gjøre for menneskehetens fremtid gjennom Damanhur var urokkelig. «Jeg blir her», tenkte jeg. Men så skjedde det forskjellige ting, blant annet at Damanhurs store urbefolkningsprosjekt innebar å skulle kontakte ulike folks sjamaner, også en samisk. Den oppgaven ble min.

Dagens samiske sjamaner

Først måtte hun finne ut hva en samisk sjaman i våre dager er. Heter de sjamaner? Og hvor finner hun dem? Vil de eventuelt snakke med henne? Og hvis de vil; hvordan skal hun forklare Damanhur? Og vil de være med dit? Det var mange spørsmål som det tok lang tid å besvare. Det var en litt underlig og mystisk greie som gjorde at hver gang hun ga opp, skjedde det noe som gjorde at hun ikke ga opp likevel.

Til slutt fikk hun kontakt med Robert Vars-Gaup, som er samisk og har en arv fra sin mors side som «leser» – som healerne også kalles innen det samiske – og som underviser i sjamanisme. Han fikk etter hvert lyst til å bli med til Damanhur. 

– Der holdt han en fantastisk seremoni i det som er Damanhurs helt spesielle krystallspiral hvor alle tilstedeværende kjente energien av vinden fra nord. De så både reinsdyr, ulv og nordlyset rundt seg der i Piemonte – hele Norden bare seilte inn i denne damanhurianske settingen, forteller Anne.

Les også: Sjaman Robert Alexander Vars-Gaup: Finner kraften i naturen Mitt Medium

Damanhurs urfolksprosjekt

Begrepet «folk» er i den damanhurianske tankegangen veldig viktig. Urfolk ansees som sivilisasjoner eller grupper som bevarer jorden, ikke utnytter den. Prosjektet går ut på å gi støtte til urfolkene energetisk-magisk. Når en sjaman har vært i Damanhur, vil folket til denne sjamanen få stor grad av synkron støtte, mens Damanhur får større fortettethet i tid for det folket som Damanhur bygger opp. På sikt ønsker Damanhur også å bygge et «folkenes parlament», nettopp ut fra forståelsen at det er urfolkene som har vist seg å forvalte naturen på jorden som et sted der deres representanter kan komme sammen og ta avgjørelser for fremtiden.

– Folkene der er viktige fordi de har et aktivt forhold til sine avdøde og bygger opp det som er samlende og aktive dødsriker, som for eksempel det som innenfor det samiske heter Saivo. Det innebærer at man som levende kan få hjelp fra sine forfedre, og at man når man dør, kan bli født tilbake igjen i sitt eget folk. Det sørges for en kontinuitet i historien, forklarer Anne.

Dette arbeidet har gjort at hun forstår hvor mye vi mennesker i Norge kan gjøre nå. Og det er kanskje noe av det viktigste hun har å formidle; at vi lever i en tid hvor vi som enkeltmennesker – hvis vi går sammen i grupper – kan utgjøre en stor forskjell. Og at det er nå vi må gjøre det.

– Bringer du oss inn på klimaspørsmålet?

– Klimaforskningsrapporter og andre statistikker viser hvor stort antall arter som dør på jorden og hvor mange mennesker som rammes av katastrofer hver dag. Det er mange andre signaler som gjør det lett å tenke at jorden og jordens befolkning er i en stor krise. Jeg tror vi alle har dette som en underliggende uro i oss. Jeg ser på det vi kan gjøre fra Norge, med Hyperborea som en til dels ukjent esoterisk historie og en befolkning som har det rimelig bra. Ikke er det overbefolket her, og ikke har vi fattigdom av den typen som bringer kriminalitet med seg som en del av samfunnsstrukturen. I tillegg har vi mye rik og relativt ren natur så lenge vi ikke ødelegger den, mener hun.

Reinen og de samiske gudene

Hennes research i nord fortsatte med at hun ble veldig opptatt av reinsdyrene. Anne opplevde en fascinasjon og måtte spørre seg hva det energetisk-mystiske ved reinen består i. Det har hun skrevet om i En reise til reinens rike.

– Noe av svaret ligger i det som blant annet den store samiske sjamanen Ailo Gaup (1944-2014) var tydelig på, nemlig at reinsdyret som kraftdyr – også innenfor den generelle kjernesjamanismen – er forbundet med Kristus-bevisstheten. Det som ble tesen er at reinsdyrene holder en dimensjon for oss som gjør det litt lettere å være i kontakt med den beste delen av oss, som vil være Kristus-bevissthet i betydningen å eksistere ikke bare for oss selv. Det synes jeg at jeg har fått stadig større grunn til å hevde, selv om det jo ikke akkurat kan bevises vitenskapelig, sier hun.

– Hvor henter du informasjonen din ifra?

– Jeg er klarhørt, og har gjennom mange år lyttet til eller «snakket med» så vel hester som Maria Magdalena. Det begynner å bli en naturlig tilstand å tro at man kan snakke med absolutt alt, og til reinboka snakket jeg både med reinsdyrene og med Ulda, som en naturånd knyttet spesielt til dem, forteller Anne.

I den siste boka hennes, En reise mot Solen, utvider det seg til også å gjelde fjell og naturånder, også av typen devaer (lysvesener), og en type vesener som hun måtte lære hva var mens hun avdekket at de fantes. Blant annet møtte hun han som i det samiske kalles Stallo. I boken forklarer hun det som en type skapning eller energi som er blitt hengende igjen i det jordiske siden Atlantis, og som hverken kommer opp eller ned. Han er en av de kreftene som finnes i eller i nærheten av jorden, og som ikke bare er lyse og lette, men som det er nyttig å bli bevisst som noe man kan være under innflytelse av.

– Også Stallo inngår i «oppdraget» ditt?

– Ja, som energetisk rensing. Jeg forsto etter hvert at Stallo-energien kunne flyttes eller også løses opp i kraft av energi med høyere frekvens. Jeg ble opplært til å gjøre dette, og det har vært en måte å rense linjer og landskap på. Stallo tar form som et slags troll – ganske brunt – og kan virke veldig stor. Noen ganger kunne møtet oppleves som en kamp. Men når jeg vant, førte dette arbeidet til at jeg fikk kontakt med det som kalles riser, som er store antenner til andre planeter med energi som er til støtte for oss.

Devaer

Devaene kan være av ulik karakter og ulike farger. De har en frekvens som fungerer i store områder. Anne har gjenopptatt et aktivt og nært forhold til noen av dem, og har fått mye kjærlighet tilbake, mens andre kan være mer avmålte på grunn av nedbygging av naturen, manglende respekt og oppmerksomhet fra mennesker. Noe av poenget med arbeidet hennes er nettopp å bidra til å holde naturen mest mulig levende fordi det er vår pust. Det er vårt liv. Det er all den næringen vi kan få – annerledes enn den næringen vi spiser eller det tankegodset vi produserer i lukkede rom.

Vind- og vannkraftutbygging

Vindkraft, vannkraftutbygging og gruvedrift vil de som leser bøkene se at Anne mener noe om – eller i alle fall nevner som årsak til at reindriften strengt tatt er truet sør for Finnmark. Og det er et tap. Hvis reinen blir borte, så er naturen, som fortsatt er levende, bli lettere å ta i bruk til store kommersielle formål. Reindriftsutøverne kjemper en kamp på vegne av naturen i disse områdene.

– Generelt er jeg opptatt av at vi som mennesker må gjenkjenne oss som del av naturen for å kunne leve i harmoni med den. Vi må ære jorden og alle levende vesener som like viktige som oss. Det er en grunn til at jeg ikke holder meg tilbake fra å gi en stemme til dem der jeg kan.

Anne mener hun har blitt sendt ut på disse mystiske reisene av en grunn, og hun har trengt mye bekreftelse på at de er nyttige. Ailo Gaup var vesentlig i den første boken som en stor overraskelse. Hun hadde aldri møtt ham i levende live, og var litt forlegen når hun skulle fortelle andre at hun hadde kanalisert ham. Samtidig var det ekstremt rørende å gjøre det, og når En reise mot Solen er blitt skrevet, er det delvis på oppfordring fra ham at hun har fått en utvidet forståelse av sjamanistiske virkemåter.

Hellige fjell

En annen læremester er Falco (Falco Tarassaco/Oberto Airaudi, 1950-2013) som hun har levd med som Mester i det fysiske i Damanhur inntil han døde i 2013.

– Og da sier jeg Mester fordi han hadde utviklet sitt potensial som menneske og hadde en klarhet på vegne av prosjektet til menneskehetens unnsetning som jeg ikke har møtt noen andre steder. Det er han som har fått meg til å skrive Pistis Maria-bøkene og åpnet opp for å forstå at Jesus og Maria Magdalena var en del av det samme overordnede prosjektet som Horus er den overordnede guden for, og som Falco har vært en representant for i menneskelig form. Jeg ville nok ikke hatt mot til å gjøre mitt prosjekt i nord uten hans innsikt. Det er noen ganger de sier: «Det er ikke så mange andre vi kunne sendt ut i dette været, Gjeitanger!» På den måten har det vært et samarbeid hvor det blir som om man er føttene til noen som har en plan, og den planen får man bare avdekket etter hvert som man går skrittene. Da blir arbeidet gjort, forteller Anne.

Flere av fjellene i området anses som hellige. Det er et av spørsmålene Anne har stilt seg og skrevet om. Første gang hun hørte Okstind-devaer snakke, nevnte de ordet Kristus-bevissthet og at disse fjellene holder en slik energi. I det samiske viser navnet Okstindene enten til at de ofret buokser til fjellene der, eller det betyr «dør», som i navnet Uksáhkká, den samiske gudinnen hvor Uks-delen står for dør eller port. En av dalene opp til Okstindan heter Bessedør etter det samiske ordet Biessidürrie, som betyr hellig fjelldal.

– Jeg har gått i fjell sørover langs Røssvatnet hvor Kjerringtind ligger, Hatten og Hattfjelldal, samt Atoklinten på svensk side. Her bidrar Arktisk sjamansirkel til å gjøre kjent den samiske bevisstheten om hellige steder som et vern om naturen. Jeg har delvis gått via den samiske forståelsen og delvis har jeg kommet til ytterligere begrunnelser for hva det er som gjør at fjellene oppfattes som hellige. Man merker det jo, man blir full av ærefrykt! I noen tilfeller huser de det samiske dødsriket. I andre tilfeller er de alter for guder. Og så er det altså noen steder riser med utenomjordiske energier som manifesterer seg. Okstindan utmerker seg ved at risene her representerer Venus, forklarer Anne.

11 topper

Okstindane består av 11 topper og er Nord-Norges høyeste fjell. Samtidig omkranser det en av Norges eldste isbreer hvor isen i bunnen har ligget der siden siste istid. På slutten av boka En reise mot solen sier de samme fjellene at «vi begynte å snakke om Kristus-bevissthet, og nå har vi forklart deg hva vi mener med det.»
– Min erfaring er at vi også kan kontakte Hyperborea her, som en dimensjon der vi i menneskelig form har vist å leve sammen med verdighet og respekt i fellesskap og glede. Jeg oppfatter Gralen som knyttet til Hyperborea, og at denne kraften er vårt store håp for mulig endring i denne perioden. Dette er noe jeg gjerne tar med grupper til Helgeland for å undersøke mer for å vise at vi trenger positive bilder av oss selv – vi trenger energetisk næring til en forståelse av hvem vi kan være når vi er mennesker på vårt beste.

Om Anne Gjeitanger

Anne Gjeitanger (57), med sitt damanhurianske navn Poiana Issopo, er født i Oslo, oppvokst på Høvik i Bærum og er tidligere journalist, forlags- og sjefredaktør i bokforlaget Oktober. 

Hun debuterte som forfatter i 2005 og har utgitt til sammen 15 romaner og kanaliserte bøker. I ti år bodde hun i den spirituelle økolandsbyen Damanhur i Piemonte, Italia. I 2017 sluttet hun seg til den norske gruppen som bygger opp Damanhur Norge.

Nå bor hun i Bleikvassli på Indre Helgeland, men er også i perioder i tidligere Vestfold fylke. Hun virker som healer, terapeut og kursinstruktør, med utdannelse blant annet fra Hanne Fritzbøger i Danmark og Damanhurs skole for spirituelle healere.
Les mer på poiana.no.
De siste bøkene hennes er utgitt på solensforlag.com.

Dette er Damanhur

Damanhur er et økospirituelt samfunn ved foten av alpene i Piemonte som ble grunnlagt i 1975, inspirert av Falco Tarassaco, født Oberto Airaudi. Hans opplyste og pragmatiske visjon skapte en fruktbar virkelighet basert på solidaritet, deling, kjærlighet og respekt for miljøet. I forlengelsen av dette har Damanhur mottatt en FN-pris som et bærekraftig økosamfunn. Damanhur er også kjent for sin spirituelle teknologi og ikke minst det underjordiske tempelkomplekset «Menneskehetens templer».

Les om Damanhur på damanhur.org og damanhurnorge.no.

Om bøkene

«Reisebøkene» er personlige beretninger om reiser både på et indre og et ytre plan. I den første, En reise til reinens rike, er oppdagelsen av reinens energetiske betydning viktig, og også opphavet i det samiske og guddommelige krefter som er virksomme i dag. I den neste, En reise mot solen, er det fjellene på indre Helgeland som står sentralt i en utforskning av deres betydning som et av jordens hjerter, og om muligheten vi har til å kjenne oss selv annerledes i møtet med kreftene der. Ingenting er så fast som vi gjerne vil ha det til – verken stein eller fjell – eller våre muligheter til å bidra for å skape en bedre verden.

En reise til reinens rike

Frem til Anne Gjeitanger ble innbygger av det spirituelle økosamfunnet Damanhur, tilbrakte hun mange somre på Indre Helgeland i Nordland. Denne boken beskriver en reise tilbake dit, men også møter med sjamaner og lesere i den samiske tradisjonen, med reindriftsutøvere i flere generasjoner og med naturånder både i nord og på Yxnøy ved Sandefjord, i et forsøk på å forstå reinens betydning i mange dimensjoner. Boken forteller om Damanhurs prosjekt for å bidra til bevaringen av urfolkenes kunnskap og levesett, den diskuterer hva det kan bety å være sjaman i dag, og den inneholder også poetiske tekster tillagt den samiske noiadi-en Aki, som beskriver sin måte å leve i naturen på i samspill med dyrene, plantene, elementene og guddommelige krefter.

En reise mot solen

Anne Gjeitangers nye bok, En reise mot solen, er en fortsettelse av reisen som ble påbegynt i den forrige boken, En reise til reinens rike, og utspiller seg i hovedsak i fjellriket rundt Okstindane i Nordland. I samarbeid med flere hjelpere utfører hun et spesielt energetisk arbeid for å knytte dette området opp mot synkronlinjene igjen, og fjerner samtidig energetiske hindringer som har stagnert territoriets og jordens utvikling.

Boken handler også om troen på og utlevelse av noe stort og guddommelig i og utenfor oss selv, et felles rike i gjensidig kjærlighet og kommunikasjon med alt det omkringliggende av medmennesker, dyr, natur, naturånder, utenomjordiske entiteter, guder og gud, og Hyperborea, skapelse av en ny verden.

Hyperboreerne

I gresk mytologi var hyperboreerne et mytisk folk som levde langt nord for Thrakia. Landet deres, kalt Hyperborea eller Hyperboria — bortenfor Boreas — var et gudebenådet idealsamfunn, hvor solen skinte hele døgnet, noe som — hvis det eksisterte — antyder en beliggenhet i arktiske strøk.
Kilde: Wikipedia

Bibliografi:

Claras bok (2020), medforfatter Liv A. Jæger
En reise mot solen (2020)
En reise til reinens rike (2019)
Pistis Maria IV – Oppvåkningen (2017)
Pistis Maria III – Tredje bok (2016)
Vinterindianere (2015)
Pistis Maria II – I kamelens øye (2015)
Pistis Maria I – Arven etter Maria Magdalena (2014)
The Love Book (2012)
Komposisjon i hvitt og grønt (2010)
Hente seg hjem (2009)
Begynnelse i november (2008)
Juni, september oktober, mai (2007)
Peters morgen (2005)
Incontro (2005)