Var Norges mest berømte medium en morder?

Ivo de Figueiredo innleder boken Mysteriet Ingeborg Køber (2010) med at«det finnes historier som er for usannsynlige til å skrive romaner om». Boken måtte leses to ganger. Første gang revet med av spenningen, overraskelsene og undringen. Andre gang for finlesning og forstørrelsesglass på detaljene i håp om å trenge dypere inn i mysteriet.

Sprengkraften gikk langt utover en vanlig mordsak fordi den oppstod i en brytningstid mellom tro og fornuft. Religion, mystikk, kloke koner, synske og troen på det overnaturlige hadde i mellomkrigstiden fortsatt en solid forankring i folks tro og livssyn. Vitenskapens autoritet og verdensbilde var langt fra etablert med samme kraft som i dag. Vitenskapen var på offensiven i en maktkamp hvor leger, vitenskapsmenn, politietterforskere og fornuftens forkjempere gikk i hellig krig for å fordrive religion, trolldom og, særlig i dette tilfellet, spiritisme.

En dramatisk krigsscene

Køber-saken ble en dramatisk krigsscene i denne striden. På den ene siden vitenskapsfundamentalistene med deres iskalde logikk hvor parapsykologiske fenomener, synskhet eller kontakt med de døde var fysisk umulig. Fra deres synspunkt er dem som påberoper seg slike evner løgnere og bedragere overfor et lettlurt publikum helt uten kritisk sans. På den annen side i konflikten befant de mindre skråsikre på vitenskapens selvsikkerhet seg. De lot undring og tvil komme til orde og spesielt i en rettsak hvor tvilen som kjent bør komme tiltalte til gode.

I denne spenningen ble Køber-saken en moderne hekseprosess som overskygget spørsmålet som politietterforskningen og retten skulle ta stilling til. Druknet Ludvig Dahl 8. august 1934 i en ulykke i et assistert selvmord, eller ble han myrdet?  

Kontakten med åndeverdenen

Byfogd Ludvig Dahl i Fredrikstad var sønn av en prest. Etter sin juridiske utdannelse og senere virke som dommerfullmektig og embetsmann, forlot han etter hvert sin religiøse barnetro, ble agnostiker og skeptisk til overnaturlige fenomener. Det skulle endre seg etter at den eldste sønnen omkom i en båtulykke og huset ble hjemsøkt av uforklarlige bankelyder. Møbler flyttet på seg, duker seilte gjennom rommet, blomster vendte seg mot bilder av sønnen og andre overnaturlige hendelser.

Deretter dør den yngste sønnen av sykdom og etter hvert oppstår det telepatisk kontakt mellom de to brødrene og den gjenlevende familien gjennom datteren Ingeborg som viser seg å ha et særlig talent som medium.

Spiritisme og seanser med kontakt med de døde var langt mer vanlig i begynnelsen av 1900-tallet, og fram til 2. verdenskrig, enn i dag. Særlig blant de høyere samfunnslagene med mer fritid enn folk flest var dette en interesse som mange engasjerte seg i. Den gang som nå med en viss kvinnelig dominans, men også fremstående samfunnstopper deltok.

Rundt seansebordet samlet det seg, utenom nysgjerrige, alt fra prester, leger, advokater og avisredaktører. Til og med landets justisminister og statsminister var registrert tilstedeværende i seanseprotokollene. I slike tilfeller med en viss diskresjon og ytterst hemmelighold om hvem som kom og gikk hos familien Dahl. Det vakte derfor en viss oppsikt da Køber-saken avslørte at justisminister Asbjørn Lindboe i 1933 hadde søkt råd av den avdøde statsministeren Peder Kolstad om hvordan Norge skulle forholde seg til Danmark i spørsmålet om Grønland. Det sørget for godt førstesidestoff i landets aviser den uken.

Et spektakulært medium

Under seansene går Ingeborg Køber i transe. Etter kort tid oppnår hun kontakt med oftest de to brødrene, men også andre døde slektninger. Fingrene flytter seg raskt over ouija-brettet med bokstaver og tall, eller psykografen som dette standardredskapet i spiritistiske seanser også kalles. Samtidig gjør faren flittige notater i seanseprotokollene som vokser seg stadig tykkere og blir flere. I alt blir det 21 av dem i løpet av de neste 10 årene. Det kan være opp til flere seanser om dagen, og for Ingeborg ble det et travelt liv som medium for familien og etter hvert et stadig større publikum.

Deltakerne stiller spørsmål, og svarene kommer på løpende bånd. Oftest gjennom brettet i ord og setninger. Andre ganger som kodete beskjeder, som for eksempel lange tallrekker med kombinasjoner i forhold til alfabetet. Svarene kunne også komme som automatskrift. I ett tilfelle skrev hun to ulike beskjeder fra to avdøde personer med høyre og venstre hånd samtidig. I tillegg med slående likhet med håndskriften til de døde den gang de levde og i overensstemmelse med eldre rettskrivingsregler. Noen ganger kunne automatskriften være speilvendt. De døde snakket også gjennom henne. Talemåte, tonefall, stemmeleie, mimikk og kroppsspråk ble da helt forskjellig fra hennes eget og noen ganger på språk hun ikke kunne.

Tidvis i transe ble hun clairvoyant. Vanligvis satt hun med hånden over øynene da hun mottok beskjeder for ikke å kunne se på brettet. Da hun fjernet hånden og så ut i rommet, lyste ansiktet opp. Det ellers så uttrykksløse ansiktet ble slående vakkert. Hun så inn i de dødes verden hvor alt var badet i lys og kjærlighet. Her så hun sine avdøde brødre og beveget seg mellom deres og vår verden. Andre spesialiteter var å lese innholdet i uåpnede bøker og forseglede brev.

Husker ingenting

Ingeborg Frimann Køber som hun kom til å hete etter mannen hun først giftet seg med, ble raskt en sensasjon i spiritistiske kretser i Norge og langt ut over landegrensene. Byfogden og hans kone Dagny åpnet dørene og arrangerte kontinuerlig seanser.

Slik berømte medier i utlandet fikk stjernestatus og tjente en formue gjennom store arrangementer, avstod byfogden fra å bruke seansene på en slik måte. For det meste foregikk de hjemme i Fredrikstad til en engere krets av venner og trosfeller, men av til også i Oslo og København. Byfogden var lite opptatt av penger. Han var en idealist mest opptatt av å utbre troen på spiritisme og det glade budskap at det finnes ingen død.

Brev strømmet inn fra hele landet fra familiemedlemmer som savnet sine avdøde og ville ha kontakt. I alt mottok de 1200 slike henvendelser. Byfogden maktet ikke å svare på alle, men fulgte opp etter beste evne og fikk det stadig mer travelt. Han ble levende engasjert i spiritisme. Han forfattet fem bøker om emnet, flere på Aschehoug og noen utgitt i England. Han holdt foredrag og var et aktivt medlem i Norsk Selskap for Psykisk Forskning. Et vitenskapsorientert forbund hvor det var sentralt å dokumentere fenomener som spiritisme, men også å teste dem mest mulig vitenskapelig. I en slik sammenheng oppfylte ikke Ingeborg Køber selskapets vitenskapelige kriterier, men fikk anerkjennelse for å være et genuint medium.  

Under en transe eller under andre utvidede bevissthetstilstander var det ingen forbindelse til Ingeborgs våkne tilstand. Det var som om hennes vanlige bevissthet ble fjernet og overtatt av åndene. Hun var faktisk skeptisk til sine egne evner fordi etter en transe husket hun ingenting av det som hadde kommet gjennom. Selv om dette var en påstand det skulle reises tvil om.

Ugler i mosen

Denne solskinnshistorien som overbeviste mange om spiritisme og at kontakt med de døde er fullt mulig, fikk etterhvert en dramatisk vending. Mørke skyer seilte opp i horisonten etterfulgt av lyn og torden og en orkan som rev det meste med seg.

Det begynte en solfylt dag 8. august 1934. Familien Dahl ferierte på sitt idylliske landsted på Hankø i Oslofjorden. Byfogden var glad i å bade og på denne dagen ble datteren med for å se ham ta en av sine daglige svømmeturer. Alene inne i en vik fikk faren plutselig kramper og ropte om hjelp. Datteren satt på et svaberg og styrtet til, svømte ut og dro den 90 kilo tunge mannen i land, men livet stod ikke til å redde. Obduksjonsrapporten konstaterte at dødsårsaken var drukning.

Historien kunne sluttet her, men da nyheten sprakk at Ingeborg Køber hadde forutsagt dødsfallet et år før det skjedde, utløste det et jordskjelv med stadig kraftigere ettervirkninger. En nær venn av familien utbrøt bare timer etter dødsfallet at dette visste han ville skje. Ingeborg hadde formidlet det i en seanse med kun ham til stede. Samtidig ble han bedt om å holde det hemmelig inntil døden var et faktum, først da var tiden inne til å fortelle det.

To andre hadde også fått det samme dødsvarselet fra Ingeborg, men i kodete og forseglete brev som først skulle åpnes etter byfogdens død. Dødsbudskapet hadde også krysset landegrensen. I Sverige hadde det kjente mediet Eira Hellberg året før mottatt varselet hele fem ganger. Tre ganger gjennom seanser og to ganger gjennom automatskrift helt uavhengig av Ingeborg.

I det spiritistiske miljøet var dette nok en bekreftelse som styrket Ingeborgs status som landets fremste medium. I mer skeptiske kretser vekket et varslet dødsfall snarere mistanker med stadig kraftigere styrke.

Penger på ville veier

Dødsfallet inntraff kun måneder før byfogden fylte 70 år. Han ville da gå av med pensjon, og i tillegg ville den solide livsforsikringen han hadde tegnet gå ut på dato og ikke komme til utbetaling. Det var derfor et «lykketreff» at han døde i tide slik at enken fikk utbetalt 60 000 kr. Et betydelig beløp i en tid hvor en gjennomsnittlig årsinntekt var 2500 kr.

Heller ikke lønnen til embetsmenn var særlig å skryte av den gangen, og byfogden som likte å holde hus, store selskaper med musikk og munter stemning levde langt over evne. På byfogdkontoret, blant annet ansvarlig for å innkreve byens skatter, tok konen seg av regnskapene etter hvert som mannen fikk det stadig mer travelt med seansevirksomheten.

Det førte til at konen falt for fristelsen av å forsyne seg fra de innkommende skattepengene for å tette hullene i familieøkonomien hvor pengene rant ut raskere enn de kom inn. Først som diskrete lån, men jevnt voksende til en tikkende bombe. Ved mannens avgang ville mankoen i regnskapet på 60 000 kroner uunngåelig bli oppdaget.  Livsforsikringen reddet situasjonen, men transaksjonene var blitt oppdaget. Eksplosjonen på avisene førstesider var ikke til å unngå. Kort tid etter dør Dagny Dahl av en overdose sovetabletter og etterlater et avskjedsbrev hvor hun innrømmer underslaget.

Byfogdens dødsfall passerte nå tålegrensen for tilfeldigheter og spekulasjonene steg høyt i om Ingeborg Køber var alt annet enn et genuint medium, men en svindler og det som verre var – en kaldblodig morder.

Rettsaken

Forsikringsselskapet fikk raskt på plass en obduksjon for å få klarhet i dødsårsaken da et mulig selvmord og annen unaturlig død ville diskvalifisere for erstatning. Det lykkes ikke og saken ble betraktet avsluttet som en drukningsulykke.

Bomben eksploderte imidlertid da det kom for en dag at forsikringspengene ble brukt til å dekke mankoen i kommunekassen på nøyaktig samme beløp. Skeptikere som allerede i utgangspunktet mente saken var mistenkelig fikk vann på møllen. Presset økte til et nivå hvor Ingeborg Køber selv forlangte et rettslig forhør for å forklare seg nærmere om farens dødsfall og sette en stopper for ryktene, spekulasjonene og mistankene mot henne.

Sakkyndige leger og psykiatere deltok og kom til den konklusjon at Ingeborg Køber drev en farlig virksomhet. Hun hadde ubevisst suggerert faren i døden og var dermed indirekte skyldig. Det ubevisste som en skjult kraft i den menneskelige psyken var så langt vitenskapen kunne strekke seg i jakten på en naturlig forklaring på noe tilsynelatende overnaturlig. I tillegg til en ekstra konklusjon om at spiritisme burde bli forbudt.

Selv om argumentet ble vanskelig å selge, samlet tilhengerne seg i to leire. Den venstreorienterte delen av pressen med Arbeiderbladet og Dagbladet i spissen støttet det, mens de borgerlige avisene mot høyre som Aftenposten og Tidens tegn tok til orde for større takhøyde og minnet om religions- og trosfrihet. Debatten gikk friskt for seg i leserbrevspaltene, folk engasjerte seg, og de nidkjære vitenskapsorienterte kritikerne fikk store deler av opinionen mot seg. De ble oppfattet som monomane mørkemenn, mer drevet av hat og makt enn å ha medfølelse med en sårbar kvinne fortsatt i sorg over tap av en far hun elsket over alt. Sympatien var på Ingeborg Købers side. Også hos dommeren som satte foten ned og henla saken.

Fra storm til orkan

Med morens dødsfall og avsløringen av underslaget blusset saken opp igjen. Sympatien overfor Ingeborg begynte å snu. Kritikerne skjerpet våpnene. Det handlet ikke lenger om ubevisste krefter, men om Ingeborg isteden for livredning hadde assistert til selvmord, forsikringssvindel, eller som politiet og de mest infame mente, hadde drept sin far. Det var ikke lenger en tilfeldig ulykke, men en trolig mordsak. Rettsapparatet ble dermed på nytt aktivert. Ingeborg ble varetektsfengslet og en omfattende politietterforskning ble satt i verk. Det ble ikke tatt ut noen siktelse og påtale, men nok en gang var det en undersøkelse.  

Avisene fikk nok å skrive om, for stadig nye avslørende opplysninger dukket opp. En av dem var at obduksjonsrapporten hadde lagt liten vekt på en brist i nakken på byfogden. I media og av kritikerne ble dette raskt omtalt som et brudd og en brukket nakke. Nye eksperter kom til og konstaterte at dette måtte komme fra et voldsomt slag mens han ennå var i live. For å undersøke hvor kraftig, fikk rettsmedisinerne 26 ferske lik som de i tur og orden maltrakterte nakken på i et forsøk på å oppnå tilsvarende skade – men uten å lykkes. Så iherdig gikk vitenskapen til verks i denne åndskampen mot spiritisme og overtro.

Teknologisk trumfkort

Vitenskapen hadde imidlertid sine egne magiske våpen i til nå ukjente vitenskapelige etterforskningsmetoder. Kjemiske analyser, ultrafiolette stråler og mikroskopisk finkjemming av fingeravtrykk ble tause vitner med større autoritet og tillit enn de menneskelige. Vitner kunne ta feil i sine forklaringer, men ikke teknologi og vitenskap. Da flere av de forseglede brevene var beviselig blitt åpnet og et brev forseglet med byfogdens fingeravtrykk viste seg å være Ingeborgs, var ekspertene sikre på at hun var en svindler.

Den samme glorien av ufeilbarlighet som dagens DNA-beviser omgir seg med, lyste minst like kraftig av de kriminaltekniske bevisene brukt den gangen. Den mulige feilkilden at det tross alt er mennesker som tolker resultatene, forsvant i seiersrusen som vitenskapen og dens tilhengere nå kunne innkassere. Opinionen snudde. Avisene som hadde tatt henne i forsvar modererte seg betraktelig. Flere av hennes fortrolige spiritistvenner og tidligere forsvarere, vendte seg mot henne i sine vitneavhør. De tok kraftig avstand fra både henne og deres tidligere tro på spiritisme.

Avgjørelsen

Rettsprosessen varte gjennom det meste av 1936 og var en av årets største mediesaker. En jevn strøm av lekkasjer fra politiet til media sørget for stadig nye sjokkerende førstesider og pisket opp stemningen og forhåndsdømmingen. Over 150 vitner ga sine forklaringer i retten i tillegg til et stort antall sakkyndige. Det meste av politiets undersøkelsesavdeling i Oslo og Fredrikstad arbeidet intenst med saken. Det var åstedsbefaring, rettslige vitneavhør i København, psykiatrisk utredning og en ydmykende oppvisning av Ingeborg Købers svømmeferdigheter til en mannlig forsamling av eksperter rundt svømmebassenget. Dommeren holdt imidlertid hodet kaldt og konkluderte med at indisiene verken enkeltvis eller samlet oppfylte de juridiske kravene til en fellende dom. Saken ble nok en gang henlagt.

Ingeborg ble aldri frifunnet. Mistankene mot henne levde videre og hennes anseelse som medium avtok betraktelig. Hennes søknad om dekking av sine advokatutgifter på 9364 kr og erstatning for å ha tilbragt et halvt år i en fengselscelle på Bredtveit kvinnefengsel fikk ikke gehør hos myndighetene. Hun giftet seg kort tid etter med mannen hun elsket. De bosatte seg i København hvor hun fortsatt hadde flere trofaste venner og tilhengere. Hun fortsatte som medium, men i mer private og beskjedne former.

Mange ubesvart spørsmål

Om Ingeborg Køber hadde universalnøkkelen til dette mysteriet tok hun den med seg i graven i 1977, 83 år gammel. Saken forblir en av kriminalhistoriens største uløste gåter, etterlatende spekulasjoner og fortsatt mange ubesvarte spørsmål.

For de vitenskapsorienterte materialistene hvor spiritisme, telepati, clairvoyance og andre parapsykologiske fenomener er ikke-eksisterende som annet enn innbilning, placebo eller svindel, kan saken virke enkel. På nivå med en gjennomsnitts kriminalroman med et utspekulert plott for å få et selvmord eller drap til å ligne en ulykke. Med et tydelig motiv av å innkassere forsikringssummen og dekke over underslaget på byfogdkontoret.

Selv de ivrigste tilhengerne av denne forklaringen hadde vanskelig for å tro at Ingeborg Køber med sin noe enkle, forsagte og beskjedne fremtoning og ellers moderat intellektuelt utrustet hadde evner til å iscenesette en såpass spissfindig mordplan.

Selv om omfattende psykiatrisk utredning friskmeldte henne, var det i det psykologiske landskapet mange begynte å lete. Var det skjulte krefter i psyken hvor hun i sin hengivelse og lydighet til faren ble drevet til å utføre hans ubevisste ønsker, både som medium og som morder?

Kanskje hadde hun skjulte sider. Hun sa for eksempel at hun først ble kjent med uregelmessighetene i regnskapene på byfogdkontoret etter morens død. Men da Finansdepartementet startet bokettersyn før dette, reiste hun til Oslo og ba dem stanse etterforskningen av hensyn til moren og familien. Dersom hun var i stand til å lyve en gang, var det kanskje mer enn en enkeltstående hvit nødløgn, men snarere en sprekk i fasaden som skjulte en gråsone og et langt mørkere mønster?

Eller hadde hun en spaltet personlighet som en Dr. Jekyll og Mr. Hyde? From som et lam til hverdags, men når skyggesiden utfoldet seg ble hun en blodtørstig morder som kunne knekke nakken på en mann på 90 kilo som en fyrstikk?

For dem som tror på spiritisme og at Ingeborg Køber var et genuint medium og kontakten med de døde var reell, blir spørsmålene minst like mange. Var det da de døde brødrene som trakk i trådene, planla alt et år i forveien og forutsa hendelsesforløpet? Var det åndene som tok over hennes personlighet og fikk henne til å gjøre handlinger helt mot sin egen vilje?

Dersom motivet fortsatt var det samme, nemlig å redde familien ut av en katastrofal økonomisk situasjon, må det med overnaturlige krefter som dette være langt lettere måter å skaffe penger på. Dersom de kunne forutsi byfogdens død var de tydeligvis lite forutseende om hvilken ulykke dette medførte for Ingeborg Køber.

En spesiell personlighet

Ingeborg Køber var et mysterium i seg selv. Hun hadde et så mildt, aksepterende og det som mange beskrev som et nærmest overjordisk og engleaktig vesen. Det var som om hun ikke hadde landet på jorden og var en tilskuer til livet. Hun var lat, lubben, enkel til sinns, sterkt knyttet til foreldrene og lite ambisiøs på egne vegne. Med fraværet av et sterkt ego satte hun seg selv til side. Hun hadde lett for å oppfylle andres forventninger og særlig farens. Nettopp slike egenskaper av lite forfengelighet og selvhevdelse var trolig det som gjorde henne så velegnet som medium.

Hun var ikke likegyldig. Hun brøt opp fra et ekteskap med en utro mann, fikk to barn, spilte piano og kunne ta grep når det trengtes. Under den krevende rettsaken og den langvarige fengslingen viste hun evne til å akseptere begivenhetene med en imponerende ro. Hun bevarte humøret og smilet, selv om tårer og gråt ofte ikke kunne holdes tilbake. Hun var storsinnet og forståelsesfull overfor sine anklagere. I ettertid uten å bære nag eller hevnlyst overfor alt hun ble utsatt for. Ingeborg Køber fikk en tung skjebne kun en sterk sjel kunne bære.

Fire år før hun forlot sitt jordiske liv da hun ble spurt om hun lengtet etter å dø, svarte hun: «Nei, det gjør jeg ikke. Av og til tenker jeg at det kunne være like godt uten et nytt liv på den andre siden. Jeg har liksom ikke lyst til å begynne på nytt igjen, vil ikke leve mer, verken på den ene eller andre siden.»

Kilde:
Mysteriet Ingeborg Køber (2010) av Ivo de Figueiredo, Aschehoug forlag