Søvnløse netter i Hobøl

Både huset og uthuset til Synnøve i Hobøl er rødmalt med hvitrutete vinduer, og utenfor vokser det frodige busker, trær og syriner i full blomst. Mellom husene dannes det et lunt tun. Alt ligger til rette for et rolig liv på landet, men stillheten og nattesøvnen uteblir for den lille familien.

Synnøve har tatt kontakt med oss da hun har hatt flere opplevelser i huset som hun ikke kan forklare. Både på jobb og hjemme har Synnøve både sett og hørt skikkelser og stemmer, og i de siste årene har det gått ut over nattesøvnen til både henne selv og datteren.

– Er det bare meg, eller er det noen her som vil oss noe, spør Synnøve når hun tar kontakt med Medium.

Åndene gir seg til kjenne

En varm ettermiddag i mai er det mediene og husrenserne Rebecca Willasen Byers og Anette Flesjø som tar turen til Hobøl. Allerede da vi kommer frem til hjemmet til Synnøve og familien merker vi flere ånder som gir seg til kjenne. Anette ser en mann i vinduet i 2. etasje, mens Rebecca kjenner en kvinne ved siden av seg idet vi går ut av bilen. Vi veksler blikk og Synnøve forstår med en gang.

– Så det er ikke bare meg da, smiler hun.

Det er som om åndeverden vet hva vi skal. Vi kjenner at de er klare til å blande seg med vår energi nesten før vi er fremme. Når vi jobber med husrens, jobber vi både synsk for å lese energier og se avtrykk, og vi jobber nøye med mediumskapet for å få en grundig kommunikasjon med åndene som oppsøker oss. Vi må få tak i både gode kjennetegn, personlighet og følelser slik at Synnøve og familien kan kjenne igjen åndene. Slik får vi videreformidlet deres nærvær og eventuelle forhold de ønsker å snakke om til de som bor der.  

Rebecca forklarer at ånder ofte har et ønske om å kommunisere, og de forsøker å få oppmerksomhet. Ofte blir det roligere etterpå når de har fått sagt det de vil si eller blitt sett og hørt.

På vei inn i huset blir vi møtt av en av familiens firbente. Sonja tar entusiastisk imot oss, mens pus derimot ligger rolig og sover uten å gjøre stort ut av at vi kommer. Synnøve er overrasket. – Pus pleier å stikke av når det kommer folk, sier hun.

I tillegg til Sonja har familien hunden Kåre, som er sendt av gårde på ferie noen dager. Mannen og datteren er ikke hjemme, så Synnøve har huset for seg selv. Eller – det er nettopp det hun føler hun aldri har …

– Det er om kvelden jeg merker det mest. Jeg ser skygger og noen ganger skikkelser. Det er som om det er så mye uro på en måte, begynner hun å fortelle.

Slitsomt og skremmende

Synnøve forteller at dagliglivet oppleves både slitsomt og til tider skremmende. Når hun skal legge datteren, opplever hun en slags uro. På soverommet i 2. etasje sliter datteren med å sove, og hun blir ofte vekket om natten. Datteren har også snakket om en mann når hun blir vekket. Begge soverommene er oppe, og datteren vil ofte sove med foreldrene etter å ha blitt vekket. Synnøve lurer på hva som vekker henne. Hun har også hørt mystiske bankelyder. Spesielt én hendelse gav henne en skikkelig støkk.  

– En kveld jeg var på soverommet hørte jeg noen banke hardt tre ganger på døra fra badet. Det var bare meg som var hjemme. Da jeg åpnet døra, så jeg en skikkelse som gikk fra baderomsdøra og bort til senga, forteller Synnøve om den skremmende episoden. Den natta sov hun ikke stort.

Det er imidlertid ikke bare hjemme hun har opplevd uforklarlige hendelser. Hun jobber som kokk og servitør på et sted i nærområdet. Også der har hun sett skikkelser og hørt lyder når hun har vært alene. Dette gjør at hun er usikker på om det er noe med huset familien bor i, eller om det er henne det er noe med.

 – Jeg har til tider vært usikker på om jeg er paranoid. På den forrige jobben hørte jeg noen rope navnet mitt, men det var aldri noen der da jeg snudde meg, forteller hun.

Husrensen begynner

Etter at vi har snakket om det Synnøve opplever, er det på tide å begynne. Rebecca forklarer at de først skal gå rundt i og utenfor huset.  

– Når vi går rundt, kjenner vi på de ulike energiene. Det kan være avtrykk eller ånder. Energiavtrykk merker vi, men kan ikke kommunisere med. Ånder snakker vi med. Vi tar også en tur over tunet og inn i uthuset hvor det er energiavtrykk. Vi merker en annerledes stemning der. Det er som om det har vært flere her, nesten som et litt travelt sted. Selv om avtrykket er merkbart, er det ikke noe som vi føler trenger endres eller renses. Inne i huset hører vi en stor hund nede i stua, og en kvinne som følger oss i stua og på kjøkkenet. Når vi går opp i 2. etasje, er det tydelig en mann i trappa og i gangen mellom soverommene.

– Jeg føler mannen veldig tydelig her. Ansiktet mitt forandrer seg når han kommer nærmere, sier Anette når hun står i den lille gangen mellom soverommene.
– Jeg kjenner ham også. Her skjønner jeg at hun ikke får sove, svarer Rebecca, mens vi går ned i stua og begynner å kanalisere åndene vi har sett og kjent.

Morfar er opptatt av nattesøvnen

Anette tar inn mannen vi kjente i 2. etasje. Hun føler han hadde problemer med hofta. Han forteller at han fikk «vondter» og viser at han går oppe. Da er det som om han subber med føttene. Anette får inn tallet 87. Synnøve forteller i ettertid at han døde i 1987.

– Han forteller at han døde av hjerteproblemer. Han viser frem barten en gang til og sier at du har sett bilde av ham og vil huske barten. Han er i familie med dere og at han er bestefar på mors side, sier Anette.  

Synnøve drar ikke umiddelbart kjensel på mannen, så Anette må få inn litt mer for at vi skal forstå hvem han er.
– Ah! Han sier han er bestefar til mannen din, sier Anette, og da faller brikkene på plass. Synnøve kjenner igjen det Anette har sagt om samboerens morfar, og bekrefter at hun har sett bilde av ham med bart og at han hadde hjerteproblemer. Anette forteller at mannen har bred østfolddialekt, noe Synnøve bekrefter i ettertid. Hun har funnet ut at han var fra Sarpsborg og snakket skikkelig dialekt.

Kjenner nærværet

Hunden Sonja reagerer plutselig og blir urolig, noe hun aldri pleier å være. Det er tydelig at hun kan kjenne nærværet av morfaren, som begynner å fortelle om mannen til Synnøve. Morfaren forteller at det kan være litt «armer og bein», men at Synnøves mann har gjort en del snekring i huset. Det kan være mye lyd og bråk når han bygger, og en del banning, forteller morfar.

Da ler Synnøve og nikker gjenkjennende. Morfaren oppmuntrer ham til å fortsette og ikke gi opp. Morfaren forteller også at mannen til Synnøve snuser, og Anette viser med leppa hvordan han på en særegen måte flytter på snusen. Synnøve ler og bekrefter at mannen snuser.

– Det er akkurat sånn han gjør det – den bevegelsen der!

Morfaren er litt irritert på snusingen og oppfordrer ham til å slutte. Det påvirker søvnen og forsterker problemer som han har med tenner og dårlig tannstilling. Det er ikke bare mannen som sliter med søvnen, Synnøve blir ofte vekket og sover dårlig.

– Han sier det er viktig at begge får sove om natta. Men han er spesielt opptatt av at mannen din sover, for han er sjåfør på en stor bil på jobben. Morfar forteller meg at han flere ganger har vært med ham i bilen og passet på at han holder seg våken, sier Anette.

Synnøve bekrefter at mannen sover dårlig, og at det stemmer at han jobber som sjåfør.

– Det stemmer at han holder meg våken. Det blir noen netter der jeg blir vekket og sover dårlig.

Selv om morfaren er litt streng i tonen angående søvnen, er det varme og omtanke i måten han kommer gjennom på som gjør det tydelig at han ikke bare bryr seg om sitt eget barnebarn, men hele familien. Han er ofte oppe og går i 2. etasjen og passer på, spesielt når de skal sove. Han mener også det hadde vært hyggelig med flere barn i familien. Synnøve bekrefter med et smil at det er noe hun og mannen snakker om.  

Morfaren prater også litt om hvordan situasjonen er nå, og kommer med råd om hvordan hun skal håndtere den best mulig. Hun har mye å tenke på, og morfaren oppfordrer henne til å ta pauser for å koble ut og sette grenser for seg selv.

Du finner aldri ei venninne som meg

Rebecca kanaliserer deretter kvinnen hun fikk kontakt med da vi kom. Rebecca beskriver henne som blond og at hun er like høy som henne. Hun var veldig opptatt av håret og likte å gå til frisøren ofte. Hun har flere tatoveringer.

– Er dette ei du kjenner igjen?

Synnøve nikker og sier hun føler det er en venninne og at hun er på hennes alder. Via Rebecca forteller venninnen at de har kjent hverandre helt fra ungdomsskolen, og på videregående var de nære. Hun snakker om flere forhold som Synnøve bekrefter, som at hun var glad i bil og likte miljøet. Hun var selvstendig. Om hun skulle fikse noe, så fiksa hun det selv. Hun likte å være med venner og ta seg en fest – eller ti!

Vi begynner å le alle sammen. Det er blitt en fin og lun stemning i stua. Personligheten til venninnen kommer godt frem gjennom både stemme og kroppsspråket til Rebecca, som har fått venninnen så tydelig gjennom at det blir både morsomt og emosjonelt på en gang.

– Kanskje jeg begynner å grine. Det er jo som om hun er her i rommet, sier Synnøve!

Om sin egen overgang til åndeverden forteller venninnen at hun helt plutselig kjente at lyset ble slukket og at hun brått og smertefritt var i åndeverden. Rebecca forteller dødsårsaken og hvor i huset hun var da hun døde. Synnøve kan bekrefte noe nå, resten har hun bekreftet i ettertid på telefon etter at hun har snakket med andre som kjente til dette.

Psykisk helse

Venninnen snakker om forhold på jobben til Synnøve og gir henne råd om hva hun bør gjøre både med jobb, hus og hjem. Hun forteller også hvordan Synnøve har det, og gir henne tips til hvordan ivareta psykisk helse best mulig når det står på litt rundt henne. Hun oppfordrer både billedlig og konkret å stikke fingrene i jorda. Venninnen råder også Synnøve til å åpne opp for nye vennskap. 

– Ta tak i hagen, dyrk noe og kos deg! Det vil jorde deg og gi deg pusterom. Å snakke med nære venninner er ikke det samme som å snakke med mannen sin. Det er som du har satt litt stengsler etter at jeg døde – du trenger en venninne som meg! Ja, du finner aldri noen som meg, da.

Igjen skinner humoren til venninnen gjennom, og det blir mer latter. Men Synnøve forstår oppfordringen. Hun snakker om felles minner de hadde, og takker Synnøve for vennskapet. I tillegg oppfordrer hun Synnøve til å få seg en hobby og realisere drømmen om å ta kontakt med en stall i nærheten. Selvomsorg er viktig, men venninnen hadde flere barn, og oppfordrer Synnøve til å realisere den drømmen også.  

Siden venninnen gikk over, har hun vært mye rundt Synnøve for å forsøke å få oppmerksomheten hennes. Hun vet at Synnøve kan merke henne. Hun oppfordrer henne til å utvikle seg spirituelt, men rolig og i eget tempo. Venninnen ber også Synnøve om å ta kontakt med familien hennes, da det er flere der som hun gjerne vil skal få et tegn på at hun fortsatt er her – at livet ikke er slutt etter døden.

En firbent bestevenn

Når Anette sitter i sofaen, kjenner hun en stor hund fra åndeverden komme bort og logre.
– Du må ha hatt en stor hund tidligere med lang, daskende hale. Det er en hannhund som etterlot seg pels overalt, sier Anette.

Synnøve bekrefter det Anette forteller. Sonja kommer logrende bort til Anette og snuser veldig. Det er tydelig at hun merker den store hunden som blander seg med Anettes energi.  

– Hunden forteller at han hadde et godt liv. Han kom til deg som valp, og du var hans eneste eier. Han forteller at dere gikk lange turer, og at du fortalte ham alt du hadde på hjertet, sier Anette.

–  Alt det stemmer, sier Synnøve.
Hunden minner Synnøve på at hun er flink med dyr, og han er takknemlig for hvor god Synnøve var. Samtidig minner han Synnøve på hvor god han var til å dra henne med ut på tur. Han mener hun bør få en stor og «skikkelig» hund som kan gå lange turer og dra henne med ut i skogen igjen. Hundene Synnøve har i dag er så små at det ikke blir mye turer og trim.

– Han viser meg at dere ofte gikk til et fast sted, en slags fjellknaus på en liten høyde der dere satt sammen, sier Anette.

Synnøve nikker bekreftende. Hun har gode minner og ler litt når den store hannhunden forteller at hun ikke går noe særlig tur med hundene hun har nå. Ofte kommer kjæledyr gjennom sammen med eieren sin om denne er på den andre siden, men denne hunden kommer gjennom til Synnøve for å hilse på. Rådene blir tatt godt imot.

Åndeverden tar kontakt

Vi snakker litt om hvorfor det har vært så mye uro i huset til Synnøve og familien. De har forsøkt å få oppmerksomheten til Synnøve for å etablere kontakt. Mange tror at spøkelser bare er fra gammelt av og at det er tidligere eiere som er misfornøyd med noe i eldre hus. Men det er ikke alltid sånn.

– Det er ofte ånder som har tilknytning til de som bor der som kommer og passer på. De ønsker å komme med råd. Det blir nok mer stille her nå når de har fått komme gjennom og fått sagt sitt. Du har fått erfare at de er her, og da er det ikke grunn til at de skal prøve å få oppmerksomheten din. Når åndene blir sett og hørt, trenger de ikke å gjøre så mye for å få oppmerksomheten til de som bor der, forklarer Rebecca.

Synnøve takker for besøket.
– Dette har vært en veldig fin opplevelse! Jeg er så overrasket over hvor mange ting som kom fram, ting som dere på ingen måte kunne ha visst om på forhånd.

En prosess har startet

Når vi ringer Synnøve noen dager senere, forteller hun at det umiddelbart har skjedd noe med stemningen i huset. Følelsen av uro har sluppet taket, og det oppleves som mer rolig. Synnøve forteller at hun sitter igjen med en veldig god opplevelse.

– Da dere kanaliserte var det som å ha dem der. Venninna mi kunne jeg nesten kjenne stå i stua, sier hun på telefon.

I tråd med venninnens oppfordring har hun også tatt kontakt med familien hennes. Hun forteller at det var fint å snakke med de som kjente henne godt og kunne gi dem et tegn fra henne. Synnøve har hatt mange livlige drømmer siden vi var der. Besøket vårt har satt i gang en del tanker, og en prosess mot endring på flere plan har startet. Hun håper at det er duket for noen justeringer i vaner og bedre søvn for hele familien.

Les også:

Slik foregår en profesjonell husrens

De vanligste feiloppfatningene om husrens

Husrens på Hadeland: En god svigermor forlater deg aldri!

Husrens på Skedsmokorset med bekymrede foreldre: Fra ubehag til harmoni