Rett før julen 2023 gav Eva Kernst ut boken Alt som får lys, blir sett. Den ble til i løpet av en seks måneders kanalisering som strømmet ned i henne etter en fallulykke.

– Å sette det som skjedde på trykk, kjennes som det modigste jeg noen gang har gjort, forteller hun. Men mange har opplevelser de ikke kan forklare, og da hjelper det å vite at man ikke er alene. Det tok meg 13 år å våge å stå fram, forteller hun.

I et halvt år overtok samtalen Evas liv, sammen med det hun kaller «tilhørende synkroniserte og spektakulære hendelser».

– Det kjentes som at den foregikk i en annen dimensjon. Jeg skrev og skrev, dag og natt, og
jeg var en stund redd for at jeg var blitt gal. Disse seks månedene rystet meg opp fra en
«dvale» og inn i en klarere bevissthet om de store sammenhengene og det komplekse i
tilværelsen, sier hun.

I lang tid fryktet hun at det var noe skummelt som hadde forårsaket den kontinuerlige strømmen av ord som kom, men det viste seg å ikke stemme. I dag ville hun ikke ha vært opplevelsen foruten, men da hun ble fortalt at hun skulle skrive en bok om det som hadde åpenbart seg, strittet hver celle i kroppen imot. For hva ville folk si? Og hvordan i all verden var det mulig å forklare alt som skjedde?

Endret liv etter fall

Evas livsendrende opplevelser begynte etter at hun gled bakover på speilglatt is under nysnø i 2009. Hånden brakk og hodet ble slått kraftig, et hodeslag som skulle påvirke henne mye mer enn hun først antok. Faktisk falt hun på isen tre år på rad, på nesten samme tidspunkt hver gang – en gang i 2009, så i 2010 og tredje gang i 2011. Eva forteller:

– I tillegg til flere fysiske mén, «mistet» jeg på et vis ord og tale i en hodetåke. Det ble
strevsomt å uttrykke seg, noe som selvfølgelig innskrenket mitt sosiale liv sterkt. Samtidig
som tåken dro meg bort fra omverdenen, sentrerte den også fokuset mitt og førte det
innover. Jeg begynte å fornemme ord inni meg som ikke føltes som mine. Opphavet til dem
kalte jeg for «Stillheten», fordi alt stilnet da de kom. Ordene som kom, føltes nøytrale, mens
de fortalte om ting jeg ikke hadde rede på. De føltes gode, men siden jeg ikke skjønte hvorfor de kom, ble jeg usikker på hvordan jeg skulle reagere.

Eva har reflektert over at hun før perioden med fallene levde et hektisk liv med mange baller i luften. Det var klart at noe måtte roes ned, men det var ikke lett å gjennomføre fordi hun er en aktiv og pliktoppfyllende person.

– Fallet i 2009 satte i gang en prosess som jeg først ikke ville være med på, innrømmer hun. – I tillegg til de fysiske symptomene presset noe på innvendig og ville fram, men jeg motstod det. Uten å være det helt bevisst, visste jeg nok hva som ventet om jeg gav etter.

En lang flodbølge av ord

Også noen år tidligere hadde hun «lastet ned» ord hun ikke ante hvor kom fra. Den gangen
hadde hun ikke slått på seg en hodetåke, så hun greide å stenge dem av. Det ble for
voldsomt. syntes hun. Men det var ikke i nærheten av fossefallet som kom etter fallet i 2010.

– En seks måneder lang flodbølge av ord vasket nå over meg. Tåken i hodet hadde forsterket
seg og gjorde det umulig å stå imot. Jeg måtte rett og slett overgi meg. Energien jeg følte
mens jeg skrev, var altomsluttende.

Eva minnes at hun kunne stå i en trafikkert gate eller sitte på støyende steder uten å la seg distrahere.

– Jeg lyttet innover, var der, og allikevel ikke. Jeg fornemmet at jeg mottok en informasjon, og visste at den måtte skrives ned. Slik holdt jeg på nærmest dag og natt. Det syntes også som om ordene var tilknyttet alt annet som skjedde i denne perioden.

– Absolutt alt henger sammen

Selv i dag er det vanskelig for Eva å redegjøre nøyaktig hva ordene fra «Stillheten» beskrev.

– Det som står klarest for meg er den fantastiske opplevelsen av en sammenheng. Det ble så tydelig at alt, absolutt alt henger sammen. Jeg kan si at jeg levde sammenhengen og at jeg var den 100 prosent bevisst. Det var gjennom måten ting skjedde på at jeg forstod hvor viktig det er å være oppmerksom på det som kommer til oss, stort og smått. Før dette skjedde, hadde jeg lett for å overtenke ting og var opptatt av å planlegge alt i livet, men lærte nå at noen ganger må man bare se hvor strømmen man er i, fører. Øyeblikkene den består av er jo de som former veien vår videre.

Glassklare drømmer

Det var ikke enkelthendelser som vekket Evas bevissthet, men sammenhengen de til slutt
utgjorde. Når hun tenker tilbake, var det rekkefølgen de kom i som «blåste henne av banen».

– Men før den røde tråden begynte å gi mening, var følelsen av å ikke forstå forferdelig frustrerende. Samtidig fikk jeg stadig vekk «beviser» på at alt jeg skrev og gjorde, var linket til noe større, forteller hun.

Selv om det tok flere måneder å forstå sammenhengene, forstod hun tidlig at ordene og alt annet som kom, var brikker i et større bilde. I tillegg til å skrive ord hun ikke visste hvor kom fra, drømte hun i denne tiden også glassklare, sanne drømmer.

– Mer og mer kjente jeg at alt hang sammen. En av disse drømmene førte til at jeg begynte å
tegne former. Det viste seg senere at et menneske på andre siden av kloden hadde tegnet akkurat de samme formene – på samme dag og på samme tidspunkt som drømmen min kom. Synkroniseringen var ikke til å tro.

Sekskanter og kornsirkler

Eva er utdannet pedagog og har undervist i kunstfag i videregående skole og i barneskolen. Hun drev selv også med billedkunst på fritiden, men geometri var ikke noe hun pleide å bruke i kunsten sin. Etter den nevnte drømmen fikk hun imidlertid et behov for å klippe ut sekskanter.

– Det kjentes viktig, sier hun, jeg skjønte bare ikke hvorfor. Heller ikke hvorfor jeg ikke lenge etterpå visste at sekskantene måtte omgjøres til kuber. Det var på dette tidspunktet blitt naturlig for meg å følge innskytelsene, så jeg satset på at et svar etter hvert skulle dukke opp – noe det også gjorde.

Lenge før Eva begynte å falle, hadde hun meldt seg inn i Norsk Kornsirkelgruppe.

– Jeg var fascinert av formene i kornsirklene som oppstod rundt om i verden, og ønsket å få tilsendt bilder fra dem. En dag skulle jeg prøve dem ut i et kunstprosjekt, tenkte jeg. Men da hjernetåken oppstod, stanset all kreativ virksomhet.

Likevel fortsatte e-poster fra kornsirkelgruppen å komme, og en morgen kort tid etter at hun hadde endret sekskantene til kuber, lå bildet av en ny sirkel på skjermen. Den var formet som en illusorisk kube.

– Det var overveldende. Jeg kunne omtrent ikke tro hva jeg så. Jeg hadde aldri sett en sånn kornsirkel noen gang. Og etter dette strømmet det kubeformede sirkler inn via e-posten min. Jeg visste ikke da at de skulle føre meg mot svaret på en gåte som den nevnte drømmen hadde ledet meg inn på fra første stund. Slike «sammentreff» skjedde hele tiden. Det ble stadig mer spennende å følge med på hva som dukket opp rundt neste sving. Hodetåken sørget for at jeg var i øyeblikket, så forventninger hadde jeg ikke. Det var som å leve i en hyperbevisst flyt, hvor alt som skjedde i og rundt meg akkurat der og da, ble lagt merke til og fikk en mening, forteller hun.

En kvantefysisk virkelighet

Men det gikk en del tid før Eva så sammenhengene, og det var mye «Stillheten» sa, som hun ikke forstod – især da ordene begynte å helle mot kvantefysikk.

– Da lurte jeg på om noe ordentlig galt hadde skjedd med meg i fallet. Etter drømmen som fikk meg til å tegne former, endret informasjonen seg drastisk. Budskapet ble nærmest matematisk, med utredninger om tallrekker, om vår oppfattelse av virkeligheten og detaljerte beskrivelser av et glemt universalt språk. Hva er det jeg driver med? tenkte jeg da. Men styrken jeg følte i ordene gjorde at jeg stolte på dem, til tross for all tvilen. Du kan si at lysten til å vite, overskygget frykten for å ha blitt gal, sier hun med et smil.

Bok og tittel var klar

Noen måneder etter at Eva begynte å «laste ned» ordene, fikk hun beskjed fra «Stillheten» om at hun skulle skrive bok om det hun var blitt fortalt. Bokens tittel kom også til henne: «Fantasia Illuminata».

– Jeg protesterte og sa at det var umulig. Aldri i livet om jeg kunne greie å skrive en bok om dette, jeg forstod det jo ikke, forteller hun. – Men fra «Stillheten» fikk jeg svaret: «Den er alt klar. Vi har skrevet den sammen. Hodet ditt påstår at det må være mer, men vi sier deg: Det er ikke mer. Noe skal tilføres, men i sannhet er alt allerede gitt.»

– Det tok ett fall til før jeg våget å se sannheten i dette. I 2011 overgav jeg meg for siste gang, og visste at nå var denne prosessen over. Tre fall, tre år på rad, på nesten samme tidspunkt. Det var som å gå etasjene opp mot en innsikt jeg ikke hadde våget å bevisstgjøre.

Fryktet offentlig lynsjing

Det Eva fryktet aller mest var hva andre skulle si om dette. Skrekken for offentlig lynsjing tok
lang tid å overkomme.

– Som person er jeg privat, og jeg så for meg en hekseprosess hvor jeg kom til å bli hengt ut til spott og spe for alle. Å bli sett på som en som skriver tullete ting er ikke noe jeg higer etter, så jeg skrev opplevelsene om til en roman. Det føltes trygt, fordi det ble fiktivt og ikke ekte. Men det føltes snart veldig feil, og jeg innså at jeg måtte våge å vedkjenne meg kontakten med «Stillheten». Faktum var jo at ordene hadde kommet.

Eva aksepterte ordene og lærte seg å stole på dem – spesielt på grunn av at de var så synkroniserte med alt annet omkring.

Bevissthet om sammenheng

Formålet hennes med å utgi boken om dette er å vise hvor viktig det er å bli bevisst på at alt har en sammenheng, i motsetning til å feste seg ved enkelthendelser.

– Jeg ville aldri ha løst gåten min om jeg hadde oversett rekkefølgen tingene dukket opp i. Prosessen var langsom, men desto mer bevissthetsvekkende. Jeg håper også at ordene som kom fra «Stillheten» kan gi noen mot til å stå fram med det de selv har opplevd. For jeg er garantert ikke alene om å gjennomgå sterke livsmøter som fornuften ikke kan forklare.

– Boken har mange kapitler og det kan friste å bla fram og tilbake og lese litt her og der. Men det er viktig å vite at sammenhengen er essensiell for sluttforståelsen. Akkurat som i livet ellers, avslutter Eva.

Disse skissetegningene er ledd i Evas oppnøsting av gåten hun følte at hun var ledet inn på. Her er forklaringene hun gir på dem: