Selv om det er snakk om en munk som går igjen i Nidarosdomen, er han et ganske moderne spøkelse. Ettersom vitner sier han er kledd i munkedrakt, må han ha levd i middelalderen og før reformasjonen. Likevel var det ikke før i 1924 han manifesterte seg som gjenferd, i alle fall utifra det som er nedskrevet av vitnesbyrd.
Siden den gang skal munken ha blitt observert flere ganger, noe som har skapt mye blest i media. Det sies at han er ulykkelig forelsket, og ifølge vitner har han et vakkert ansikt med skarpe trekk og lysende øyne.
Sett av bispinne og biskop
Det første kjente vitnesbyrdet om munken er en opplevelse bispinnen Marie Gleditsch hadde under en kveldsgudstjeneste i Kapittelhuset i januar 1924. Kapittelhuset er et frittstående tilbygg på nordsiden av koret, som også kalles Skrudhuset og Mariakapellet.
Idet presten stemte i med en salme, så Marie en skikkelse dukke opp i søylegangen mot oktogonen. Skikkelsen hadde tonsur – det vil si at han var barbert på toppen av hodet – og munkekappe. Hun så ham passere rett igjennom en av tilhørerne. Munken beveget seg bak presten, som stod foran alteret. Her løftet munken hodet sitt, og Marie så en blodig stripe over halsen hans.
«Da turde jeg ikke se mer,» sa hun senere i en artikkel i Aftenposten i 1930. «Jeg så ned, men da jeg et øieblikk efter så op, stod munken med korslagte armer i den søilegang hvor jeg først så ham, og skulte på oss. Så forsvant han,» beskrev den forferdede bispinnen.
I enkelte gjengivelser av denne historien sies det at Marie så munken ta kvelertak på presten. Ett år etter hendelsen skal hun ha hørt at presten hadde fått et anfall av fortvilelse idet hun så munken bak ham. Han hadde følt at «alt sto fast i halsen på ham». Men andre kilder sier at Marie ikke så noen voldelige tendenser i munken.
Andre som senere har sett munken, er biskop Alex Johnson, som i 1930 fikk selskap av ham i triforiet. Etter at en avis refererte til hans opplevelser, ville han hverken bekrefte eller avkrefte historien.
Medieblest på 60-tallet
I 1966 tilbrakte filosofimagister Jon Medbøe og to studenter en natt i Nidarosdomen. Etterpå fortalte de at de tydelig hørte slepende skritt og messesang. Medbøe kunne tidsfeste korsangen til 1208, fra Perotinus i Notre Dame.
Dette resulterte i en voldsom debatt i mediene og masse intervjuer med mennesker som mente de hadde sett eller hørt munken, samt intervjuer med folk som trodde på spøkelser. Etter dette ble Medbøe utestengt fra Nidarosdomen på nattestid, etter ordre fra domprosten.
Noen år senere ønsket André Bjerke og Harald Tusberg å utforske munkemysteriet som et innslag i TV-serien «I grenseland». Men kirkens ledelse hadde fått nok, så de fikk ikke lov til å komme inn med sitt filmutstyr i Nidaros på natten.
To koristers munkebesøk
Nåværende dirigent i Trondheim Damekor, Berit H. Hagen, fikk i sine yngre år en opplevelse hun aldri glemmer. Den har gjort at hun ikke klarer å gå inn i Nidarosdomen uten å se seg rundt, i tilfelle hun får øye på munken.
Opplevelsen skjedde før hun ble dirigent, en 1. mai-dag en gang mellom konfirmasjonen og bryllupet hennes, som begge fant sted i Nidarosdomen. Koret hun sang i, hadde i fast oppdrag å synge i Nidaros hver 1. mai. De var ute i god tid og satt samlet til venstre for hovedalteret. Berit satt i midten på bakerste rekke. På en blogg forteller hun:
«Plutselig blir kroppen halvert – fra midt på issen og nedover til langt under setet, slik kjentes det ut, og den høyre siden var kun gåsehud. Skikkelig heftig, rislende ståpels-gåsehud fra topp til tå, men kun på høyre side. Det var bare så det fossa nedover fra hodet og dekket hele (halve) kroppen. Jeg gispet og stirra på Astrid, som satt ved siden av meg. Ho stirra tilbake, like storøyd. Jeg trodde ho stirra på meg fordi jeg så sjokkert ut. Så sier hun: «Kjente du det, du også?» Nøyaktig det samme. Forskjellen var at hun hadde fått gåsehudangrepet på venstre side, mot meg. Veldig langsomt kikka vi bak oss, jeg til høyre og hun til venstre. Selvfølgelig så vi ingenting der. Ingen trekk kjente vi (har aldri kjent det der), men jeg visste hva det var og følte meg faktisk priviligert! Det var munken som hadde stått og kikket over skuldra vår for å se hva vi skulle synge…»
Munkesang for organist
Organist og komponist Eilert Magnus Hægeland (1951–2004) fortalte om en opplevelse han hadde i Nidaros, som fikk ham til å løpe på dør. En kveld hadde han lånt nøkkelen til katedralen for å øve. Ved midnattstider mens han hadde en kort pause, hørte han middelaldersk munkesang nede ved alteret. Stemmen var mørk og monoton.
Organisten ble nysgjerrig og kikket over galleriet for å se hvem det var som sang så fint. Men nede i katedralen var det helt mørkt og ikke et menneske å se. Plutselig gikk det opp for ham at det kunne være et gjenferd… Da sprang han ut så fort han kunne, med hurtigbankende hjerte og ståpels. Han dro aldri tilbake til Domen igjen for å øve alene på nattestid.
Legendarisk skapning
Nidarosmunken er en ganske populær figur. Forfatteren Frid Ingulstad har skrevet en roman om munken i Nidarosdomen og hans mulige opprinnelse – «Munken» – som ble utgitt på Gyldendal i 1991. Munken ble også brukt i en episode av TV-serien «Brødrene Dal og legenden om Atlantis». I episoden vokter han en halvdel av et kart over en tapt samisk by.
Fremdeles er det mulig å møte personer som mener å ha enten hørt, følt eller sett konturer av denne legendariske skapningen. Munken lever fortsatt videre i folks bevissthet i Trondheim, godt inne i et nytt årtusen.
Tårnet til venstre på bildet til høyre er Nidarosdomens oktogon, slik den så ut i 1892. Her inne ble spøkelsesmunken fra middelalderen observert for første gang i 1924. De fleste av skulpturene i Nidarosdomen som er bevart fra middelalderen frem til i dag, finnes nettopp på oktogonen.
Har du sett munken?
Har du eller noen du vet om sett munken i Nidaros? Send oss gjerne en e-post om dette, så vi kan samle mer informasjon om spøkelsesmysteriet: elisabeth@mediumforlag.no
