Jakten på det uforklarlige: Kan vi måle det umålbare?

Til alle tider og kulturer har mennesker fortalt historier om spøkelser, visjoner og andre former for åndelige manifestasjoner, det være seg en avdød slektning som viser seg, en skikkelse ved siden av senga til en døende, fottrinn i et gammelt hus eller tilstedeværelse uten kropp. For mange er disse opplevelsene helt reelle og fylt av frykt eller undring. Men hva skjer når vi prøver å se disse erfaringene med vitenskapens øyne? Kan man undersøke fenomener som i sin natur er spontane, subjektive og ofte ubekreftede? Og i så fall hva sier forskningen om hva som kan ligge bak?

I denne artikkelen skal vi prøve å belyse hvordan apparisjoner defineres i forskningen, hvilke naturvitenskapelige-, psykologiske- og parapsykologiske modeller som forklarer dem, og hvilke metodiske grep man kan gjøre for å dokumentere og vurdere opplevelser mest mulig objektivt.

Dette er apparisjon

Begrepet «ap­pari­sjon» stammer fra det latinske ordet apparere – som betyr «å vise seg». Det brukes ofte i forskningssammenheng for å beskrive opplevelser der en person, et dyr eller en skikkelse synes å være til stede utenfor sanserommet til den som ser og opplever det.

Ifølge forskningsmiljøer som studerer det paranormale, kan apparisjoner inntreffe på mange forskjellige måter, med alt fra visuelle inntrykk, lyder, følelse av nærvær, berøring eller lukt, og til og med lukten av blomster i et rom der det ikke finnes noen blomster. Det kan være relatert til avdøde mennesker, det vi ofte kaller spøkelser, eller «kriseapparisjoner» som opptrer ved død der pårørende hevder å se den døende i samme øyeblikk som livet gir slipp, selv om vedkommende som opplever det er utenfor rommet.

Historisk har fortellinger om gjengangere og gjenferd eksistert i alle kulturer. I det norske folkloriske bildespråket kjenner vi det i form av draugen, huldra, nøkken, deildegaster og gjengangerhistorier om ufredede sjeler, som uttrykker hvordan kulturen prøver å forklare det uforståelige.

Både forskere som undersøker uforklarlige fenomener som telepati, apparisjoner, nær døden-opplevelser og andre opplevelser som ikke kan forklares av vanlig vitenskap, og «vanlige» bevissthetsforskere, forsøker å ta disse opplevelsene og gamle historier og undersøke dem på en mer vitenskapelig måte for å finne ut om det kan finnes fenomener som ikke passer inn i dagens naturvitenskapelige forklaringsmodeller.

Vitenskapelige tilnærminger

Når forskere konfronterer apparisjoner med vitenskapelig kritisk blikk, viser resultatene at det finnes flere mulige forklaringsmodeller. Ingen gir et klart bevis på at «åndelige vesener» er reelle i fysisk forstand, men noen modeller forklarer hvordan folk kan oppleve det som om de har sett, hørt eller kjent «noe» som ikke er der.

Enkelte forskere peker på hjernen som kilde til spøkelsesopplevelser. Et studie sitert i mainstream-media viste at det kan være en fellesnevner i hjernen hos personer med gjentatte opplevelser av «nærvær» i form av en kombinasjon av sansebedrag, hallusinasjoner og forstyrret kroppslig persepsjon.

Videre forskning på det som kalles nær døden-opplevelser (NDE – near-death experiences) viser at mange aspekter av slike opplevelser kan forklares med normal hjernedynamikk under ekstremt stress, oksygenmangel eller at de har kjemiske signalstoffer i hjernen som ikke fungerer som de skal, snarere enn at bevisstheten forlater kroppen. Det betyr at slike opplevelser ofte skyldes hvordan hjernen tolker ting – ikke at det faktisk står noen der.

Miljøfaktorer og sanseillusjoner

En annen teori peker på miljøfaktorer som lys, trekk, temperaturendringer, elektromagnetiske felt eller lavfrekvent lyd som mulig utløsende årsak til at mennesker «føler noe» i et rom. Når flere befinner seg på samme sted, kan felles persepsjonsfeil eller kollektiv forvrengning forklare felles opplevelser. At flere personer reagerer likt i et rom med trekk, svak svingning i luft eller svak lyd, tolkes ofte av dem selv som bevis på noe overnaturlig, men forskerne finner gjerne naturlige forklaringer.

I tillegg kan psykologiske mekanismer som traumer, sorg og høyt emosjonelt stress forklare at mennesker opplever nærvær av døde eller hallusinatoriske opplevelser, særlig i situasjoner med sterk følelsesmessig påvirkning.

Parapsykologiske modeller

Parapsykologien har også en tradisjon som ser slike opplevelser som noe mer enn hallusinasjoner, og som mulige uttrykk for bevissthet utenfor kroppen. Dette kalles «psi»-fenomener, eller resterende energi i miljøet det oppstår. Historisk har forskningsorganisasjoner som Society for Psychical Research (SPR) samlet inn beretninger om spøkelser, åndelig aktivitet og liknende fenomener allerede fra slutten av 1800-tallet.

En nyere vurdering fra parapsykologisk forskning deler apparisjoner inn i følgende kategorier.

• Visuelle apparisjoner
• Vrangforestillinger
• Drømme- eller sansebedrag som kan oppstå i overgangen mellom våkenhet og søvn.
• Kollektiv hallusinasjon
• «Veridiske» hendelser, der tilstedeværende hevder å gjenkjenne avdøde personer eller hendelser de ikke kunne vite om på forhånd.

Til tross for mange enkeltberetninger, er studiene preget av metodiske problemer. Blant annet er forskerne sjelden fysisk til stede under opplevelsen slik at de selv kan observere hva som skjer, observasjoner skjer ofte skjer lenge etter hendelsen, og kontroll- og verifikasjonsmulighetene er svært begrenset.

Metodiske utfordringer

Å undersøke apparisjoner med vitenskapelige metoder byr på svært store utfordringer.

• Spontanitet: Opplevelsene er ofte uventede. Forskeren er sjelden til stede når det skjer. Det gjør at man i praksis er henvist til å ta intervjuer og vitneforklaringer i ettertid. Slike data er i sin natur ofte subjektive, usammenlignbare og vanskelige å verifisere.
  
  
• Selektiv rapportering: Ofte er det bare enkelte av de tilstedeværende som rapporterer en opplevelse. Det kan gi skjevhet, for eksempel ved at de som er mer sensitive eller emosjonelt påvirket husker bedre. Andre kan ha vært like berørt, men tolket det annerledes – eller har ikke lagt merke til det i det hele tatt.
  
  
• Mangel på dokumentasjon: Fysiske bevis, lydopptak og video- eller måledata foreligger sjeldent. Mange opplevelser skjer i et miljø preget av traume, stress eller død, i mørke omgivelser eller i sjokkfasen, forhold som vanskeliggjør teknisk dokumentasjon.
  
  
• Alternativ forklaring: Dette kan skje dersom man hallusinerer, er i en fase hvor hjernen er våken nok til å registrere inntrykk, men søvnprosessen har allerede begynt, noe som skaper et slags bevissthetsmellomrom hvor opplevelser kan være mer flytende og mindre filtrert enn i vanlig våken tilstand, under søvnparalyse og stress, psykiske lidelser, til miljøfaktorer som trekk, varme, lyd og elektromagnetiske felt. Det finnes altså en lang rekke naturlige forklaringer som kan imitere opplevelser av «noe annet». En forsker må utelukke alle disse for med rimelighet å kalle opplevelsen unormal.

Det er derfor man, ifølge forskningslitteraturen, legger størst vekt på de sjeldne tilfellene der en opplevelse kombineres med verifiserbar, ny informasjon som den som opplever det ikke kunne kjent til på forhånd.

Hvordan forske på apparisjoner?

Til tross for de metodiske hindrene finnes det – selv om de er sjeldne – rammer for forskning hvor man kan komme nærmere en vitenskapelig forståelse. Her er noen tilnærminger, og hva de kan og ikke kan gi oss:

1. Autentisering og dokumentasjonsfase

Først må man kartlegge hva som faktisk skjedde. Det innebærer:

• detaljerte intervjuer med alle tilstedeværende så kort tid som mulig etter hendelsen
• sammenligning av beretninger – hva er felles, og hva avviker?
• verifisering av fakta, som dato, tid, lysforhold, hvem som var til stede, fysiologisk og psykisk tilstand, eventuell påvirkning av alkohol, medisiner, stress etc. Denne fasen ligner på hvordan politiet avhører vitner med vekt på troverdighet, konsistens og ytre forhold.

2. Få frem detaljer som kan bekreftes som sanne

Det som har høyest vitenskapelig verdi, er tilfeller med spesifikk gjenkjennelse og informasjon som «offeret» ikke kunne ha kjent til. Dette kan for eksempel være et navn, en detalj i avdødes klær, et ukjent gjenstandstrekk eller en hendelse som bekreftes av andre uavhengige kilder. Slike hendelser kalles ofte «veridiske apparisjoner». De er svært sjeldne, men hvis de blir dokumentert grundig med intervjuer, vitneuttalelser og uavhengig verifisering, kan de utgjøre det som parapsykologer kaller «best evidence» – altså troverdig bevis.

3. Samtidig miljø- og fysiologisk måling

Når det er mulig, for eksempel i et hus som er gjentatt hjemsøkt, kan forskere forsøke å måle faktorer i omgivelsene, som elektromagnetiske felt, lufttrykksvariasjoner, temperatur, lyd, trekk og mer. Det kan bidra til å utelukke eller påvise om miljøfaktorer passer sammen med opplevelsene i det aktuelle huset som er hjemsøkt.

I tillegg kan man i forskning på såkalte nær døden-opplevelser (NDE) kombinere intervjuer med nevrologiske data, EEG-målinger, hjerte- og pustedata for å undersøke om opplevelsene korresponderer med kjente fysiologiske hendelser.

4. Langsiktig case-studier og dokumentasjon

Der gjentatte varsler, observasjoner, målinger og beskrivelser samles over tid på samme sted, som for eksempel i et hus, på gamle institusjoner eller kjente steder med mange beretninger, som for eksempel Sande prestegård i Vestfold, Akershus festning i Oslo, Nidarosdomen i Trondheim eller på Harastølen som ligger i Luster kommune på Vestlandet, kan man få inn mange opplysninger fra en rekke uavhengige kilder og på den måten lage en troverdig sak. Dette krever disiplin, nøyaktighet og helst forskere som følger med over lang tid. Parapsykologisk litteratur peker på at slik dokumentasjon er den mest plausible vei til å få seriøs kunnskap, men de advarer også om at resultatene sjelden er entydige.

5. Åpenhet, dokumentasjon og kritisk etterprøving

For at en hendelse som er blitt sjekket skal være troverdig, må dataene som er hentet inn være tilgjengelig for uavhengig gjennomgang i form av intervjuer, vitneforklaringer, eventuelt lyd og/eller video, miljømålinger og forhold rundt situasjonen. Hypoteser om naturlige forklaringer må utelukkes først.

Det er også viktig at forskerne er klar over sine egne fordommer, forventninger og tolkningstendenser. Med andre ord bør de verken være forutinntatte den ene eller andre veien, eller være dømmende. Her har forskning på uvanlige eller uforklarlige opplevelser som ikke passer inn i det vi vanligvis forstår som normal psykologi eller naturvitenskap lidd under svak dokumentasjon og selektiv rapportering.

Dette sier forskningen så langt

• Den bredt anerkjente studien AWARE Study, ledet av Sam Parnia, undersøkte bevissthetsopplevelser hos pasienter som gjennomgikk hjertestopp og sjekket muligheten for visuell eller auditiv bevissthet etter at hjernen formelt var «død». Studien fant noen få rapporter om «visuell og auditiv bevissthet», men i de fleste tilfellene kunne ikke dette verifiseres objektivt, og kritiske miljøer framholder at disse funnene ikke støtter påstander om overnaturlig bevissthet.
  
  
• På den mer skeptiske siden viser forskning at mange spøkelses- eller hjemsøkelsesopplevelser kan knyttes til fysiologiske eller miljømessige forhold som trekk, svak lyd, lavfrekvente lyder, elektromagnetiske felt og tidsrom hvor man er utsatt for søvnproblemer eller traumer og sorg.
  
  
• Parapsykologiske forskere understreker at det finnes en liten gruppe beretninger som samsvarer med det de kaller «veridisk kvalitet». Dette er spesifikk identifikasjon, ny informasjon eller hendelser som skjer uavhengig av forventning. Likevel innrømmer selv de mest optimistiske at kvaliteten på dokumentasjonen sjelden er robust nok til å danne vitenskapelig konsensus.

Tro, åndelighet og vitenskap

Det finnes et bredt spekter av holdninger til apparisjoner – alt fra total avvisning til full tro på at de representerer sjelers reise, energi­form eller manifestasjoner fra andre dimensjoner. Innen psykologi og nevrovitenskap er det ofte tabubelagt å engasjere seg i slike temaer fordi det utfordrer etablerte premisser om bevissthet, kropp og hjernens rolle.

Samtidig finnes det seriøse parapsykologiske miljøer, som Norsk Parapsykologisk Selskap (NPS) som holder til på Bygdøy i Oslo. De mener at slike fenomener nettopp peker mot grensene for hva vi kan forstå med dagens naturvitenskap. De argumenterer for at bevissthet og virkelighet kan være større enn vårt vanlige sanse- og måleapparat, og at apparisjoner derfor bør studeres med åpenhet, metodisk strenghet og respekt for subjektiv erfaring.

NPS skriver på sine nettsider at de er: «en aktiv forening for deg som er interessert i det vi kaller paranormale fenomener, som tankeoverføring (telepati), klarsyn (clairvoyance), framsyn (prekognisjon), gjengangere (apparisjoner), ut-av-kroppen-opplevelser, reinkarnasjon og andre utenomsanselige fenomener som ikke kan forklares utfra vår nåværende kunnskap om menneskets bevissthet og sjeleliv. Dette er bevissthetsfenomener hvor informasjon overføres/mottas eller påvirkning av andre personer og gjenstander tilsynelatende skjer uten noen kjent form for fysisk overføringsmekanisme».

For et spirituelt publikum gir slike perspektiver ofte mening. Ikke som et «endelig bevis», men som en anerkjennelse av at livet og bevisstheten kan ha dimensjoner utenfor det synlige. Samtidig innebærer det et ansvar å skille mellom tro og dokumentasjon, mellom personlig opplevelse og kollektiv virkelighet.

Dette bør en god studie inneholde

En «ideell studie» som ligger så nær som mulig det vitenskapen krever for å undersøke apparisjoner, bør inneholde minst følgende elementer:

1. Rask respons og dokumentasjon: intervjuer bør skje kort tid etter en hendelse, helst med lydbilde, video og miljømålinger som lys, lyd, elektriske og magnetiske felt, endring i temperatur, mm.
   
   
2. Flere vitner og kontroll: registrering av hvem som var til stede, deres psykiske og fysiske tilstand, og kryss-sjekking av beskrivelser.
   
   
3. Veridisk informasjon: detaljer som kan kontrolleres mot historiske data, som navn, relasjoner, hendelser, detaljer om gjenstander, tid og sted som den eller de som opplever det ikke kunne ha kjent til på forhånd.
   
   
4. Miljø- og fysiologisk analyse: målinger av lys, lyd, trekk, elektromagnetisme, mulige hallusinogene påvirkninger, medikamentbruk, søvn og stressnivå.
   
   
5. Langsiktig oppfølging: sjekke om fenomenet gjentar seg, om nye vitner melder seg, om plasseringen eller fysisk struktur av huset endrer seg og liknende.
   
   
6. Åpenhet og kritisk etterprøving: dokumentasjon gjøres tilgjengelig for uavhengige forskere, hypoteser om naturlige forklaringer prøves ut først, og resultater vurderes med aktsomhet.
   
   

Hvis disse kriteriene oppfylles, kan enkelte observasjoner få status som «klare unntakstilfeller». Det beviser ikke at det er åndelig aktivitet, men det er heller ikke bare et trivielt «sansebedrag». Dette blir da interessante data for forskere som kan balansere mellom skeptisk kritikk og åpen undring.

Derfor svikter mange studier

At det finnes en rekke historier om spøkelser er udiskutabelt. Vi i Medium har blant annet skrevet en rekke artikler om husrens i løpet av 20 år. At de fleste studier enten avviser dem med psykologiske eller miljømessige forklaringer, eller mener at dataene er for svake, er også klart. Dette er som regel en opplevelse her og nå eller over tid som gjenfortelles uten mulighet til å sjekke opplysningene som man ville gjort i kontrollerte forskningsstudier.

Men det betyr ikke nødvendigvis at alle slike fenomener kan forklares med dagens modell. Det parapsykologiske feltet er preget av mangel på gode data, selv om de finnes. Forskere har sjeldent mulighet til å være til stede når opplevelsen skjer, det foreligger sjeldent målinger av miljø eller fysiologi, og det finnes sjeldent uavhengig verifisering. I tillegg står ikke vitenskapen i kø for å utrede dette.

Det betyr at det fortsatt er rom for undersøkelser så lenge de drives metodisk og med åpenhet. Det betyr også at for de som tror at «spøkelser» eksisterer er ekstra følsomme mennesker som har erfart noe de ikke kan forklare ikke skal avfeies som «fantasi». De bør dokumenteres og vurderes med samme alvor som annen forskning på menneskelig erfaring.

En krevende sameksistens

«Opplevelser av apparisjoner, spøkelser eller nær død-opplevelser utfordrer vår oppfattelse av virkeligheten, hjernefysiologi og bevissthet. Vitenskapen kan verken bekrefte eller avkrefte dem i noen entydig retning. Det finnes troverdige rapporter, men de er sjeldent dokumentert på en måte som tilfredsstiller krav til objektiv etterprøvbarhet. Samtidig finnes det mange rasjonelle, naturvitenskapelige forklaringsmodeller som viser hvordan hjernen, sanser og omgivelser kan skape sterke opplevelser av «noe annet».

De som jobber med spiritualitet, energiarbeid eller parapsykologi, bør møte dette feltet med ydmykhet, men også anerkjenne hvor mye vi ikkevet, kreve dokumentasjon og samtidig være åpen for at bevissthet og virkelighet kan romme mer enn det vi forstår akkurat nå.

I jakten på det uforklarte kan vitenskap og åndelighet møtes i nysgjerrighet. Ikke for å bevise det mystiske én gang for alle, men for å utforske, dokumentere og reflektere over det som skjer i grenselandet mellom sinn, kropp og det vi ennå ikke har navn på.

Kilder:

• Public Parapsychology – Apparitional Experiences: A Primer on Parapsychological Research and Perspectives. Tilgjengelig fra: publicparapsychology.org
• Society for Psychical Research (SPR) – Ghosts and Apparitions: Psi Research Overview.
  Tilgjengelig fra: https://open-data.spr.ac.uk
• Store norske leksikon – Artikkel: «Spøkelser».
  Tilgjengelig fra: https://snl.no/spøkelse
• Forskning.no – Artikkel: «Forskere mante fram spøkelser» (om hjerne og spøkelsesopplevelser).
  Tilgjengelig fra: https://www.forskning.no
• Forskning.no – Artikkel: «Spøkelser avslørt» (om miljøfaktorer, lyd, trekk og spøkelsesopplevelser).
  Tilgjengelig fra: https://www.forskning.no
• Transpersonal Psychology / iResearchNet – Apparitions and Ghosts: Psychological Interpretations og oversiktsartikkel om parapsykologi og paranormale fenomener.
  Tilgjengelig fra: https://transpersonal-psychology.iresearchnet.com
• Parapsykologisk Selskap (Norge) – omtale av forskning på apparisjoner og «best evidence»-tilfeller.
  Tilgjengelig fra: https://parapsykologi.no
• Sciencedirect / Trends in Cognitive Sciences – Artikkel om nevrobiologiske forklaringsmodeller på nær-døden-opplevelser (NDE).
  Tilgjengelig fra: https://www.sciencedirect.com
• Academia.edu – Artikkel: Apparitional Experiences: A Primer on Parapsychological Research and Perspectives.
  Tilgjengelig fra: https://www.academia.edu
• Wikipedia – Oppføring om Sam Parnia og AWARE-studien på nær-døden-opplevelser.
  Tilgjengelig fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Sam_Parnia
• Oxford / Academic – Bokkapittel om bevissthet, anomalieopplevelser og parapsykologi.
  Tilgjengelig fra: https://academic.oup.com