Tekst og foto: Karl Krüger

Mandag 3. september 2018 drar billedkunstneren Bjørn Erik Haugen, journalist Karl Krüger og mediet André Kirsebom til vakre Åsgårdstrand i Vestfold. Alle er spent på veien nedover. På forhånd kan man som medium ikke vite hvem man får kontakt med når man går inn i et hus. Innerst inne håper vi på å få kontakt med Edvard Munch, men er det for mye å håpe på? Er det realistisk å få til dette? Hva kan vi få til på film?

For å få noen bevis for kontakt har Bjørn Erik avtalt å møte to kuratorer. Den ene jobber på Munchs hus og den andre på Haugar kunstmuseum. Disse kan fortelle om Edvard Munch og hans tid i Åsgårdstrand. Både informasjon som er kjent, og ting som ikke er allment kjent. Dette er viktig for å stadfeste om vi får kontakt med Munch eller ikke.

Somrene i Åsgårdstrand
Edvard Munch ble født 12. desember 1863 i Løten, men familien flyttet til daværende Christiania året etter. Edvard Munch kjøpte det lille sommerhuset Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand i 1897, og i dag fungerer det som et lite museum. Det er en enkel fiskerhytte fra slutten av 1700-tallet med en stor hage vendt mot Oslofjorden. Hit kom Munch nesten hver sommer i over 20 år. Det var hit han lengtet når han var i utlandet, og i perioder hvor han følte seg nedfor og utslitt. «Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine. Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand», skal han ha sagt. Kjente verker som «Pikene på broen» (1901), «Melankoli» (1892), «Stemmen» (1892), «Sjalusi» (1895) og mange flere er malt i eller har motiver fra Åsgårdstrand.

Fiskerhytten ble overtatt av Åsgårdstrand kommune i 1944 og fungerer som et eget lite Munch-museum. Både huset og inventaret er beholdt slik han selv holdt det.

Lungeproblemer
Bjørn Erik setter opp kameraet i huset mens mediet går rundt og føler seg inn på stedet. Så starter filmingen. Munch, som døde 23. januar 1944 åtti år gammel, er faktisk ikke snauere enn at han kommer på besøk. André føler at han får problemer med lungene, som var et av Munchs fysiske problemområder.

Så forteller han at siste gang Munch besøkte huset, var tre år før han døde i 1944. Denne gangen var det ikke for rekreasjon som han pleide tidligere i livet, men for et møte. Kirsebom forteller at han ser flere menn, blant annet en som er i uniform. Mannen har på seg en mørk uniform med blanke knapper. Videre forteller han at det var et kort besøk som bare varte en dag eller to. Når vi spør kuratorene, viser dette seg å stemme, noe som gjør at vi får et bevis for at det faktisk er Edvard Munch vi har med oss.
Den internasjonalt best kjente norske billedkunstneren tar oss med bort til noen bilder over sengen. Her forteller han mediet hvem som er på bildene. Bildet til venstre er av hans far, og det i midten er hans mor med hele ungeflokken. Han forteller også hvem guttene på bildet er. Edvard forteller også om søsteren som ble syk og døde, og at dette gikk sterkt inn på ham. Dette er bare en liten del av det Kirsebom får opp. Når en tar hensyn til all informasjonen som er filmet, er dette gode bevis på at vi faktisk har med oss vår selebre gjest fra den andre siden.

Lyset var veldig viktig
Som kunstner fra kunstakademiet har Bjørn Erik en del spørsmål han gjerne vil stille til Edvard Munch. Det er viktig å benytte anledningen siden det ikke er hver dag en kan «snakke» med en så anerkjent kollega.

Hans første spørsmål er hvordan kunstneren så på solen, sjelen og månen, som jo er sentrale temaer i flere av hans bilder. Munch forklarer.
– For meg er lyset meget viktig. Jeg elsket å jobbe med lyset, og det gjelder både sollyset om dagen og månens refleksjon om natten. Solen er god, den er varm, og den gir liv. Liv til blomster, busker og trær. Liv og glede til mennesker som er ute i det fabelaktige lyset. Det er fantastisk å se hvordan solens stråler faller inn i et hus og gir liv til det som er der. Liv ved at det kommer til syne, og farger basert på hvordan solen står. Like vakkert er solens lys om natten når det reflekteres fra månen. Spesielt når en kan se det speile seg i havflaten som en kan gjøre her i Åsgårdstrand. For å få den riktige stemningen festet til lerretet var jeg mange ganger ute og malte om natten. Skal du male månens lys, må du stå i månens lys. Det er viktig å føle seg inn i maleriet, forklarer Munch.

Både gleder og sorger
Bjørn Erik tar ordet.
– Hvordan følte du at det var å bo og male her i huset?
– Stedet var en inspirasjon. Det gav meg mange gleder, men også sorger. Jeg kunne ha dager da jeg var langt oppe, og andre som var tunge. Men det er slik livet er, og begge sinnsstemninger gir inspirasjon. For en kunstner er begge like viktige, for det er først da man kan uttrykke menneskelige følelser. Det kan faktisk føles godt å være deprimert. Man kan faktisk nyte følelsen av depresjon og bruke den til å skape et verk som taler til menneskene. Det er nettopp det som jeg alltid ønsket. Å skape bilder som gav mennesker følelser, som snakket til dem og gav dem en indre stemning. Et bilde som gjorde at de kunne kjenne igjen mine følelser i sitt eget følelsesregister. På den måten kan individet forstå at de ikke er alene med sine følelser, men at også andre kan oppleve det samme. Det er en trøst og trygghet i dette. Det gir en forståelse av at en ikke er alene i verden eller alene med sine tunge følelser. På denne måten ønsket jeg å hjelpe andre med mine bilder, samtidig som de også hjalp meg gjennom mine egne prosesser. Men når det er sagt, like viktig som de tunge følelsene er alle andre følelser. Eksempler på dette er emosjoner som lengsel, glede og samhørighet. Det er viktig for meg at betrakteren alltid kan føle en stemning fra et bilde, sier Munch.

Likte å bruke kamera
Som fotograf er Bjørn Erik interessert i hvordan Edvard jobbet med fotografi.
– Hva med fotografi, hvordan jobbet du med dette?
– Jeg likte å bruke kamera, det gav meg muligheten til å jobbe med lyset som jeg var så glad i. Det var spennende å jobbe med lyset både når jeg tok bildet, og når jeg fremkalte det. Det var fint å kunne bruke forskjellig tid for å manipulere lyssettingen av bildene. Noen ganger kunne bildene inspirere meg til en lyssetting som jeg senere kunne male, forteller han.
Senere tar Munch dem med inn på kjøkkenet og ber dem om å ta et bilde der.
– Her er det et fint lys å få inn i et fotografi, sier han til mediet.

Tilbake i stuen leder Edvard Munch mediet bort til vinduet i rommet som går ut mot sjøen.
– Dette er ikke bra, sier Edvard. – Det lille treet utenfor sperrer hele utsikten. Man får nesten bladene inn gjennom vinduet. Da jeg var her, var det fri utsikt til havet. Mange av de andre trærne har også blitt for store og tar bort hele utsikten. Det hadde vært fint om dere kunne fått utsikten mer tilbake til slik det var på min tid. Da kunne man se fritt ned til sjøen. Det hadde også vært fint om man kunne få tilbake bærbuskene og kristtorn som var i haven. Det pleide å være rips, stikkelsbær og bringebær her. Når det kommer tilbake, vil det være fint om gjestene kan få lov til å plukke bær når de kommer for å besøke stedet. Det er viktig at man kan bruke så mange sanser som mulig og få et inntrykk av hvordan det var å leve og male her, sier Munch.

Konservatorene kan bekrefte at Munch var meget opptatt av bær og alt som vokser. Han hadde også sin egen kjøkkenhage. De har nå planer om å få hagen tilbake til sitt opprinnelige utseende.

Eldre mann
Edvard Munch forlater oss, og inn kommer en annen mann. Dette er mannen som bodde her før Edvard kjøpte stedet. Kirsebom får inn en litt korpulent mann som forteller at han hadde stedet i mange år før Munch. Da var det et sted hvor familien samlet seg. Selv var han sjømann, og Kirsebom får opp at navnet hans starter på H. Dette bekreftes siden han het Hans B. Hansen. Hans forteller videre at stedet var noe annerledes på hans tid, men bekrefter at det var et sted der man kunne trives.
– Vi følte en vidunderlig frihet her siden det ligger så nær havet, sier han.
Bjørn Erik har fått mange gode opptak til sin utstilling om Edvard Munchs hus i Åsgårdstrand. Det er på tide å komme seg hjem og redigere opptakene. De skal klargjøres til utstillingen, som starter i oktober.