Tekst: Aud Rameckers Baltzersen

Heidi, som er en av beboerne i økosamfunnet, tar kontakt med magasinet Medium og husrenser André Kirsebom. Hun starter med å fortelle Kirsebom hvordan de har det.
– Vi har bodd her siden sommeren 2015 og prøver å bygge opp et økosamfunn på gården. Det har vært utrolig mye motstand hele veien, og mange mennesker har flyttet inn og ut, og det har vært mye sinne og negative ting som har skjedd. Flere av oss som bor her, opplever at det er en sterk negativ energi som forflytter seg rundt på gården. Noen har opplevd en mann med flosshatt, damer med lange skjørt, høye skrik og sort energi som kommer inn gjennom vinduer om natta. Flere har også sagt at de får et sterkt ønske om å skylde på andre, finne en syndebukk eller trenge bort noen. Mennesker som i utgangspunktet er positive og hyggelige, har over kort tid blitt med på negative handlinger og kommet med stygge beskyldninger. Det er også i perioder en del feil med brannalarmsystemet og internett, forteller Heidi.

Gammel markagård
Før rensingen av økogården starter, får vi også vite litt mer om stedet, som er en gammel markagård som er kjent siden 1400–1500-tallet. Historien er derfor lang. Gården har blant annet vært eid av familien Thams i over 100 år, og i den senere tiden har den fungert som behandlingssted for rusavhengige og barnevernsinstitusjon fra 1983 til 2014.

Totalt er det i dag fire boenheter for familier og fem mindre enheter for enslige som ønsker å bo fast i økosamfunnet. I tillegg til dette er det et gedigent hovedhus med mange stuer og åtte dobbeltrom i andre etasje. Dette stedet leies ut til kurs og arrangementer.

Undersøkelsen
Etter en kort innledende samtale med Heidi, hennes mann Torstein og Unni fra nabohuset starter André Kirsebom sitt søk av stedet. Den første boligen han går gjennom, er leiligheten til Heidi. Her møter han den sorte energien som besøker Heidi på soverommet nesten hver natt. Han forteller Heidi at dette er en kvinne, men at han vil snakke mer med henne senere når de har gått gjennom hele stedet.

I leiligheten ved siden av er det en forferdelig tung energi, og man kan merke at sinne og raseri ligger i veggene. Dette er det viktigste stedet der hyggelige folk har flyttet inn, men etter hvert har blitt aggressive. Ingen har klart å bo her over tid. Her er det tunge avtrykk fra tiden med rusavhengige, og Kirsebom får opp bilder av en jente som setter en sprøyte i armen sin. Selv om det skulle vært rusfritt her, kan det ikke ha vært det, forklarer han. Det var store problemer her blant ungdommene og ikke alltid en lett jobb for dem som hadde ansvaret her.

André lærer for tiden opp Unni og Heidi i hvordan de kan rense hus. Samtidig som de læres opp, renser de leiligheten for den dårlige og aggressive energien.

Hovedhuset
Kirsebom går over til hovedhuset for å føle om det er dårlige energier her også, men det viser seg å være rolig. Aktiviteten tar seg imidlertid merkbart opp når de kommer til huset der Unni bor. Stedet er et sjarmerende gammelt hus og er stadig besøkt av flere sjeler enn Unni. Her finner André historiske avtrykk av mennesker som må renses, og han møter en maskulin ånd som gjerne vil snakke med menneskene i samfunnet. Det er denne ånden som har laget lyder hjemme hos Unni. De avtaler at han skal bli med bort til Heidi, og at de skal prates der, slik at mannen hennes også får vært med.

En sentral ånd
Mannen fra åndeverdenen er en sentral ånd på gården. Wilhelm var en stolt mann og en av eierne av stedet for nesten hundre år siden. Han var med og bygde huset i 1930 der Unni bor. Han forteller at han var mektig stolt av huset da det var ferdig. Det viser seg at det var Wilhelm August Thams (1900–1978), siden det var han som bygde huset.

Wilhelm, hans kone og tre barn bodde tidvis i huset til utpå 1960-tallet. Videre nevner han en hund som het Buster. Heidi kjenner ikke til dette navnet, men får det senere bekreftet av noen som kjente til hunden.

Så peker han mot gulvet i stuen til Heidi og Torstein. «I gammel tid pleide det å være et annet bygg her», sier han.

Ønsker ny storhetstid
Wilhelm er fremdeles glad i stedet og ønsker at gården får en ny storhetstid. Han har ofte vært fortvilet over hva som har skjedd her. Dette gjelder også alle problemene som har vært her den siste tida.

«Det er bra at dere får renset ut dårlig energi nå, men det er ikke nok. Her har dere en stor jobb å gjøre. Først og fremst må dere gjøre noe med deres egen energi om dette skal bli et fungerende samfunn. Alle må føle seg inkludert, og det betyr at dere må bli flinkere til å lage sosiale settinger og ikke bare fokusere på arbeid», sier han.

En av de sakene han foreslår, er å lage en utestue på tunet ved siden av hovedhuset. Grave opp brønnen som lå der, og restaurere den. Bygge opp en stor platting med tak over med stoler og benker, og bygge et enkelt utekjøkken med peis og grill. Han mener at dette må bli et nytt samlingssted der alle kan spasere inn og møtes uten å være invitert. Men det skal også være et feststed både for beboere og gjester i hovedhuset. «Jeg vil kunne kjenne vaffellukt der ute», sier Wilhelm.

Urtehage
Wilhelm får Kirsebom til å snu seg mot Unni for å snakke til henne.

«Om dere skal ha et økosamfunn, må dere alle være med på dette. Du er glad i planter og urter. Mitt forslag til deg er at du lager en urtehage. Den kan både være til mat, men òg til undervisning. Du kan undervise folk som kommer til stedet i stell og bruk av urter. Dette både for medisinsk bruk og til mat. Du har selv litt kontakt med åndene, og jeg får vite at Marcello Haugens ånd ønsker å gi deg råd i forhold til disse urtene. Han var veldig opptatt av urter.»

Wilhelm mener også at det kunne vært fint å ha noen snille ridehester på stedet. Et jentekollektiv ville kunne tatt hånd om dette, men det må være jenter som liker å hjelpe andre mennesker.

Kirsebom snur seg til Heidi for å gi henne en beskjed fra Wilhelm. «Det er viktig at dere får de riktige mennesker inn i samfunnet deres. Dere må få inn folk som vil drive jorden. I dag har dere bare gress her. Dere bør få plantet økologiske grønnsaker. Her kan det òg komme drivhus med tomater. Når det gjelder deg, har du en spesiell forkjærlighet for løk, og jeg anbefaler deg å plante flere forskjellige typer løk.»

Heidi og de andre smiler og ler. Dette stemmer. Hun er glad i løk og bruker dette både i mat og til å fjerne dårlig energi og lukt. Så peker hun på en halv løk som ligger i en bokhylle bak Kirsebom.

– Hun har også løk liggende på soverommet, sier mannen Torstein, som får beskjed om at det hadde vært fint å få bygget en ny bro nede ved elva slik det var i gamle dager. Da kan folk gå rundt det hyggelige vannet rett nedenfor gården.

– Jeg har tenkt en del på bygge det, innrømmer han.
– Ja, Wilhelm er klar over det. Det er derfor han støtter deg med denne kommentaren, sier Kirsebom. – Han forteller meg at det vil være fint når dere skal ta imot gjester i hovedhuset. Da har de en tursti.

Heidis mor
Wilhelm trekker seg litt tilbake og frem kommer en riktig hyggelig liten og rund dame fra åndenes verden. Hun presenterer seg som mor til Heidi. «Det er jeg som har besøkt deg på soverommet, Heidi.»

At hun har blitt oppfattet som en sort skikkelse, forklarer hun med at hun ikke hadde nok energi til å lage seg lys. «Men høyden min stemmer, og av og til kunne du kjenne varmen min, ikke sant?» Heidi bekrefter dette.

For å verifisere at hun er den hun er, forteller hun at hun hadde mye hodepine, som også endte opp med å bli årsaken til at hun døde. Dette kan Heidi bekrefte. Hun gir Kirsebom sitt navn, som er Marie, og sitt kallenavn, som var Kari. Hun viser ham også en penn, og forklarerer at hun likte å skrive det hun kalte for journaler. Hun skrev disse i yrket sitt, som var å hjelpe og undervise mennesker, «men jeg skrev også private journaler», sier hun.
Disse var som en slags dagbok, men hun kalte det altså for journaler. Damen er meget bestemt i sitt vesen. Hun forteller at hun måtte være det da Heidi og hennes søster var barn. Det var nødvendig å være bestemt, for det var nok av problemer som familien måtte komme seg gjennom.

«Det har også vært mye problemer her på økogården, men om dere gjør som jeg og Wilhelm sier, bør de fleste være over. Skulle det likevel komme noen, forventer jeg at du tar deg sammen og kommer deg gjennom dem. Vi er en familie som aldri gir opp det vi har satt oss fore», sier mor, som tar en pause før hun fortsetter.

«Tåen din», sier hun. «Du må få gjort noe med langetåen din på venstre fot. Den har vært vond en stund nå, og den gir deg fremdeles problemer. Få behandling nå, for til våren blir det mye arbeid og gåing.»

Heidi er forbauset siden det ikke er andre enn hun selv som kjenner til denne tåen som delvis er ute av ledd. Med denne beskjeden innser hun at det virkelig er moren som er rundt henne og passer på.

Det har også vært mye problemer her på økogården, men om dere gjør som
jeg og Wilhelm sier, bør
de fleste være over.

– Heidis mor, gjennom mediumet Kirsebom

Unnis far
Mot slutten kommer også Unnis far innom – Unni som bor i nabohuset. Han er en høyreist mann som døde for 15 år siden. Far sier at han støtter Unni i hennes foretak og hennes liv. Han er godt fornøyd med at hun har funnet seg selv og sin livsstil. Men han mener hun bruker feil gjær i vinen, noe Unni litt motstrebende bekrefter. Hun slurver litt med det og bruker ikke den beste gjærtypen for å legge vin.

Etter at Kirsebom har pratet litt mer med faren til Unni, roer hele situasjonen seg. Det virker som om åndene har fått sagt nok om det de har på hjertet. Wilhelm og de andre åndene ønsker å fortsette å passe på stedet. De får en aksept på dette fra de menneskelige beboerne, om de bare holder seg litt mer i ro. Både ånder og mennesker takker hverandre og enes om at de vil ha et økosamfunn som fungerer bra. Skjer det, vil det også bli ro fra den åndelige siden.

Ønsker du å besøke dette fine økosamfunnet, finner du mer info på www.storbuanokosamfunn.com.