Astrid vokste opp med samisk som morsmål. Sammen med syv søsken vokste hun opp med både foreldre og besteforeldre som samisktalende. Da hun begynte på skolene på 1980-tallet, var dette i en tidsepoke hvor samisk kultur opplevde en oppblomstring etter lang tids undertrykkelse.

Alta-aksjonen bidro blant annet til å gjøre mange samer bevisste på sitt opphav, og i 1980 – i en tid hvor det fremdeles kun var én tv-kanal – vant «Sami Ædnan» (som betyr «Sameland») Melodi Grand Prix. Sangen ble nærmest udødeliggjort på grunn av den fengende joiken fremført av Mathis Hætta, i samspill med Sverre Kjeldsberg.

Samiskspråklig klasse
Astrid fikk muligheten til å gå i en samiskspråklig klasse de første sju skoleårene. Hun kjente tydelig at det var det hun ville. I dag er hun takknemlig for dette. I de syv første skoleårene hadde hun kun norsk i norsktimene. Utover det var all undervisning på nordsamisk. I 8. og 9. klasse ble norsk hovedspråk på skolen fordi de ikke hadde lærere i samisk. Det var utfordrende for henne i begynnelsen, forteller hun.

Astrid er den eneste av de samiske sjamanene jeg har intervjuet som snakker samisk, i hvert fall som førstespråk. Det viser litt av konsekvensene av den harde, århundrelange fornorskningsprosessen som har skjedd. Den samiske befolkningen i Norge oppgis i dag å være på rundt 40.000. Det er et temmelig lavt antall tatt i betraktning at samene har vært bosatt her i årtusener. Svært mange er åpenbart blitt assimilert inn i den norske kulturen gjennom århundrer med møter, utveksling og ikke minst geografisk, kulturell og religiøs kolonisering. Det er i dag flere teorier som sier at forfedrenes erfaringer overføres til etterkommerne. Fornektelse av ens egne samiske røtter er derfor sannsynlig forklaring på forakt og hat mot det samiske, noe som fortsatt er et problem i mange områder, spesielt i Nord-Norge.

– Dette er noe jeg selv har fått kjent på, spesielt da jeg gikk på videregående skole i Alta. På grunn av avstanden til hjemstedet Tana måtte jeg bo på internat. Det var en tøff tid som førte til at jeg trakk meg unna andre mennesker, og jeg anstrengte meg mye for å snakke norsk tydeligere. Jeg hadde bare noen få nære venner som holdt sammen. Blant disse var broren min, som tok sitt eget liv i 2009, forteller Astrid.

Tradisjoner
Fra oppveksten har Astrid varme minner om levende fortellertradisjoner. Både gamle historier så vel som nye, som ble diktet underveis. Når det ble fortalt fortellinger utendørs rundt bålet, ble det en egen stemning.

– Det skjedde også at fortelleren hadde så sterk innlevelse at vedkommende selv ble skremt, ler Astrid hjertelig, når hun beretter om en historieforteller som måtte sjekke under bordet midt i sin egen fortelling – for sikkerhets skyld!

Tana i Øst-Finnmark er et område med sterke helbredertradisjoner. Om det «var noe» ble de sendt til naboen Nils Walle. Der var det som regel fullt av folk.

– Vi fikk alltid sendt med oss noe hjemmefra. Om det ikke var kontanter, kunne det være mat, en ost eller noe. Man skulle alltid gi noe, ikke bare få, forteller Astrid.

Også kona til Walle var helbreder. Hun delte senere kunnskapen sin med Astrid. Dette skjedde over telefon i en fase av livet hvor hun bodde på Grünerløkka i Oslo. En av metodene hun brukte var å dra ut et hårstrå og lage en knute av det. Dette var en del av en prosedyre for å fjerne vorter. Også det å oppsøke spesielle steder i naturen ble vektlagt. Gjerne kilder og vann. Dette forsterket behandlingen. Man brukte naturen.

– Nils Walle hadde en stor posisjon i bygda, forteller Astrid. – Han var høyt respektert. Når det var fullt hjemme hos ham satt folk på gulvet og drakk kaffen sin.

Astrid har fått denne tradisjonen inn med morsmelka. Det handler om hvordan bruke av naturen, planter og urter, det å være en sjelesørger, ta bort verk og stoppe blod, og bruk av klarsynte evner blant annet.

En del av tradisjonen i nord er helbredere som bare virker innen sin egen familie. Astrid besøkte en gang en venninne. Der fikk de beskjed av mora om at de ikke måtte fortelle til andre at hun praktiserte disse gamle kunstene. I en tid hvor ordet sjaman var lite brukt, het det ofte «guvlar» på samisk, eller de brukte ord som «seer» og «helbreder».
– Det var like vanlig å gå til helbreder som det var å gå til legen, minnes Astrid. – Jeg ble selv anbefalt å gå til soneterapi av fastlegen når hun ikke visste hva mer hun kunne gjøre. Blant enkelte leger var det også de som sa at pasientene måtte gå til helbrederen i bygda, om de selv ikke kunne hjelpe, forteller hun.

Fjernhealing
Når man er oppvokst med slike tradisjoner og opplever at det virker – ikke bare litt, men svært godt – er det naturlig at man fortsetter å bruke disse. Astrid forteller at hun for en tid tilbake selv opplevde noen plager og ringte til en hjelper nordpå.

– De stive og verkende musklene mine ble leget etter bare én telefonsamtale. Det brukes vanligvis vers, formularer og bønner, og ofte skal de leses tre ganger. Jeg har selv mottatt slike formularer. En gang spurte jeg en helbreder hva hun gjorde med alt det tunge som hun fikk fra klientene sine. Svaret som kom, var at hun pleide å legge det i elva, forteller Astrid, som alltid har hatt en sterk dragning mot naturen.

Som ung opplevde hun ofte å se hendelser før de inntraff. Dette ble vanskelig for henne. Hun følte at dyr forstod og at man kunne dele sine innerste tanker med dyra. Astrid forteller om mange klarsynte opplevelser.

Les også om Øyvind Martinsen som var elev hos Ailo Gaup:
Holder kurs i sjamanisme

– Som barn fikk jeg beskjed om å «slutte å synge de dødes sanger». Når jeg sang spesielle sanger, var det ofte slik at noen gikk bort i tiden etterpå. Disse sangene kom fra læstadianske møter som vi ble tatt med på som barn. Det å ha tro på forvarsel, også om vanskelige ting, er fortsatt vanlig mange steder nordpå, forteller Astrid, som selv fikk et sterkt forvarsel før 22. juli-terroren.

Det kom som i en sterk dagdrøm med krig og kaos. Marerittaktig. Forvarslet utmattet henne følelsesmessig på en måte.

– Da vet du at noe skjer, konstaterer sjamanen, som mener at årsaken til dette forvarslet kan ha vært at hun selv hadde kontor like i nærheten av åstedet i Oslo sentrum. Hun beretter om flere syn, og sier at dette tok seg opp og kom for fullt rundt 2000-tallet.

Kreativ
Astrid er kreativ og har mange jern i ilden. Tross sin sterke åndelighet er hun solid forankret i den fysiske verden.
– Jeg er flink å trekke meg tilbake, gi beskjeder og sette tydelige rammer. Slik ivaretar jeg meg selv, forteller hun, og tilføyer at på kurs er det en annen form for setting.

Det var mye klarsyn og helbredere i slekta på begge sider, og hun trekker fram både moren og bestemoren. Hun vokste opp i en læstadiansk familie. Erfaringen med læstadianismen var tosidig. På den ene siden var den streng og dømmende, men den bar også i seg mer positive sider, som tråder tilbake til naturen og eldre samiske tradisjoner. Selv om dette er en streng kristen tradisjon, opplevde hun at moren blant annet gikk sine egne veier likevel. På søndager var de på samlinger som varte hele dagen med flere måltider servert underveis. Men hun har også fått kjenne på de negative holdningene fra disse miljøene på kroppen.

– Jeg har tidligere vært plaget med angst og psykiske lidelser. Jeg ble først bra, deretter dårlig igjen. Men i 2007 ble jeg som gjenfødt. Jeg gikk kurs med Eirik Myrhaug og senere med Ailo Gaup, som jeg fortsatte å gå til etter at Saivoskolen hans var over, forteller hun.
Astrid gikk videre til neste gruppe. Til sammen gikk hun hos Ailo Gaup i over fem år.

– Dette var veldig viktig for meg. Jeg fikk hjelp og opplevde etter hvert en stor transformasjon, fremhever hun.

I 2008 startet hun sin egen bedrift Sarahkkas. Det startet i det små og bygde gradvis på seg, før hun i 2014 begynte å holde kurs selv.

Kort, festival og kursvirksomhet
Astrid har laget to serier med Sarahkka veiviserkort.
– De er kanalisert fra åndeverdenen. De første kom i 2016, og i desember 2019 kom den andre kortstokken som er fordypningskort. Disse handler mer om mytologien og kontakten med det underbevisste. Margit Berg fra Tyskland har malt begge disse kortseriene, mens Julie Aslaksen har oversatt kortene til engelsk. Dette gjorde hun under en utesitting, forteller Astrid om det hele som startet på Unitysenteret hvor hun selv hadde en gruppe.
Denne gruppa handlet om å være kreativ, og det var der hun selv fikk inspirasjonen til å lage kortene. Intuitivt spurte hun Margit om å male dem. Dette forbløffet Margit, siden hun ikke hadde fortalt Astrid at hun malte.

Les også om sjamanen Robert Alexander Vars-Gaup
som finner kraften i naturen

Astrid holder fortsatt på med utdanning og kurs. Opprinnelig er det lagt opp som fire kurs, men senere har både trinn fem og seks også kommet. Trinn seks skjer på fjellet på ei stor hytte. Dette foregår hvert halvår. Hver enkelt kan selv velge om de vil ta enkeltstående kurs eller hele syklusen.

Under samtalen vår snakker Astrid på en måte som gir meg assosiasjoner til resten av hennes virke slik det ser ut fra utsiden. Det kommer som i en flyt. Alt gir mening og har sin plass og kommer ut på en måte som gjør meg til en oppslukt lytter. Selv om vi er jevnaldrende, føler jeg innimellom som jeg snakker med et gammelt menneske. Hun er som en bro over til gamle kunnskaper.

Innimellom kommer rene gullkorn. Kroppens reaksjoner og inspirasjoner kjenner når man har kontakt med sine kvaliteter. Jeg må be henne gjenta. Astrid har mer på lager.

– Sjamanismen har kraft! Det er også veldig gøy! Naturen er med på å åpne opp. Det er som ei levende elv som øser fra visdommens åre som en gave, forklarer hun om den levende mytologien og setter ord på det som fornemmes gjennom henne fra formødre og forfedre. Astrid sier hun underviser på en intuitiv måte.
– Samtidig er det noen ting som er helt grunnleggende. Men det er aldri helt det samme fra gang til gang når jeg holder kurs, sier hun.

De som har gått før
Astrid mener at vi kan takke Ailo Gaup for å ha gjort sjamanismen allmenngyldig og for å ha kommunisert den på en måte som gjør at alle kan forstå. Hun understreker behovet for å takke de eldre, de som har gått foran med visdom.

– Nå er tiden inne for å selv ta over staven. Folk er klar for å søke mer mot naturen, de er mettet på alt det materielle. Det er på tide å vende innover og bli levende. Det materialistiske verdensbildet ser ikke verden som levende, sier Astrid, og understreker at hun har sterk tro på at verden vil bli et bedre sted. Og hun formidler gjerne naturfolkenes gamle tanker.

– Der menneskene hadde vært, skulle det ikke være spor etter dem når de forlot plassen. Faren min var fjellpoliti og naturentusiast. Han vektla det å lytte. Man skulle ikke hoie og rope utendørs. Og det var viktig å gå – ikke bare sette seg på scooteren dersom man ville ut på tur. De var hele tiden i naturen og ble opplært til å være moderate. Det kunne være laksefiske og bærplukking. I denne gamle livsholdningen var det flokken som var i sentrum. Man tenkte hele tiden på de yngre generasjonene, de som kommer etter oss og skulle overta, forklarer Astrid, og fremholder at dette er styrken med den samiske bakgrunnen. Hun har fått disse innsiktene inn med morsmelka.
– Mennesket må tilpasse seg naturen, det er ikke omvendt. Faren min vektla alltid at vi bare låner naturen, sier hun.

Festival
I midten av juni i år arrangeres Sarahkkafestivalen for tredje gang. Sarahkka er kjærlighets- og fruktbarhetsgudinnen. Den første gangen var det fokus på alternativ medisin, og festivalen ble avholdt på Geithus. I fjor ble festivalen avholdt i Kongsberg. Ordføreren ga etterpå uttrykk for å være veldig godt fornøyd og glad for at det ble holdt en festival som fremmet urfolk. Årets festival er på grunn av koronakrisen flyttet til neste år. Festivalen holdes på Eidsfoss, et lite tettsted i Hof kommune nord i Vestfold og Telemark, rundt en times kjøretur fra Oslo.

– Fokuset vil være på den tradisjonelle, samiske tenkemåten, urfolkenes naturgitte anskuelsesform. Det vil handle om å ta vare på jorden. Det blir flere ulike kurs og vi skal vise frem kunst. Den kjente joikeren Sara Marielle Gaup kommer også, forteller Astrid.

Med hennes store kontaktnett og brede virkefelt blir det garantert bra. Astrid har vært mye i media. Hun har vært flere ganger på TV, blant annet i Leo Ajkics serie Leo og U-landslaget hvor hun ledet en trommereise. Hun ler ved minnet.

– Det var morsomt å være med på, sier hun.
Astrid har vært på God Morgen Norge hvor hun presenterte Sarahkkakortene sine, samt vært med på et program i serien 4-stjerners middag sammen med vennen Erlend Elias. Hun har vært med i en dokumentarfilm fra USA som heter Papadimos, og ble nylig intervjuet i avisa Vårt Land.

Per Henrik Gullfoss har skrevet om Astrid og hennes kort i bladet Harmoni. Dessuten har hun blitt omtalt i et kinesisk magasin og i det engelske Kindred Spirit, som skrev om hennes arbeide og tradisjon. Hun er blitt skrevet om i Magasinet Folk, Kvinner og Klær og Tara, og nylig ble hun intervjuet av en journalist fra et russisk magasin. De snakket sammen ved hjelp av en tolk under intervjuet på Theatercafeen. Journalisten var spesielt interessert i hvorvidt det var likhetstrekk mellom Astrids vanskelige år og sykdomsprosessen til sibirske sjamaner.

– Men det kunne jeg ikke si noe om, for jeg har ikke kjennskap til tradisjonene i Sibir, forklarer hun.

Vev
Astrid blir igjen poetisk, og kommer med noen visdomsperler.
– Vi vever fram et liv, den vi ønsker innerst inne å være. Vi kommer hjem, finner tilbake til vår opprinnelse. Dette er svært vakkert å se, men det kan også være litt brutalt, sier hun tankefull.

En dag i uka tar hun imot klienter i Oslo for veiledning, samtale og sjamanhealing. Hun jobber også over telefon, gir fjernhealing og veiledning. Hun hjelper når folk er i livskriser. Den dagen vi snakker sammen, skal Astrid til Tromsø dagen etter. Der skal hun holde kurs. Senere står både Stockholm og Danmark på programmet. Hun har vevd godt og vever fremdeles. Balanserer et aktivt liv med perioder med stillhet og ro og opplading i naturen. Naturens balanserende kraft virker gjennom Astrid, både i samtale og i hennes øvrige virke, som med sin mangesidighet er et bilde på inspirasjon, glede og flyt.

Du kan lese mer om Astrid og festivalen her.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Medium nr. 4-2020.