– Veien ut av traumer går gjennom kroppen

Når du møter Anneli, synker skuldrene og det er som om noe i kroppen løsner og slipper taket. Kanskje er det fordi hun selv virkelig har gått veien gjennom mye traumer og behandlingen av disse? Hun vet hva det vil si å ha stått i indre kaos og konstant være i overlevelsesmodus, og hun vet hvordan vi kan jobbe for å få et liv preget av indre ro, trygghet og frihet. I dag er hun en ettertraktet traumeterapeut, forfatter og yogalærer, og hun jobber med mennesker som ønsker å behandle sine traumer, regulere nervesystemet og få kontakt med sitt sanne selv.

Intervjuet fikk en nær og fin innledning der Anneli fortalte hva som ledet henne til å bli traumeterapeut. Starten på det hele var nemlig hennes egne traumer.

– Jeg begynte i terapi da jeg var rundt 20 år. Jeg har ikke vært blant dem som har lurt på om jeg hadde traumer. Jeg var desperat, forteller hun.

Ble styrt av en OCD

På skolen hadde Anneli store konsentrasjonsproblemer og var mye urolig. Som tenåring slet hun med en alvorlig tvangslidelse (OCD) med tvangshandlinger hun ikke klarte å stoppe, selv om hun visste det var irrasjonelt. Hun hadde for eksempel vaskemani og kunne bare spise mat som hun hadde tilberedt selv.

– Det styrte veldig store deler av livet mitt. Og alt var hemmelig – alt skjedde bare inni meg. Dette er nesten det meste jeg har snakket om traumene mine til noen, og jeg har vært på mange podkaster! sier Anneli og ler godt.

Samtidig synes hun symptombildet er interessant å snakke om, fordi symptomene kom mye sterkere til syne idet hun følte seg trygg. Denne tryggheten oppstod etter at hun, moren og hennes nye mann flyttet til et helt annet sted av landet.

– På det nye stedet var det ekstremt mye tryggere. Da kom hele symptombilde opp, og da ble jeg syk. Det er ganske vanlig, fordi når man er i overlevelsesaktivering hele tiden, så er det som om alt bare stenger ned.

Da de flyttet, endret hele familiedynamikken seg, brått og uventet.

– Alt ble endret og det var veldig dramatisk. Det skjedde over natten, egentlig ikke planlagt. Jeg befant meg plutselig på et helt annet sted og kom aldri tilbake, forteller Anneli. Helst vil hun ikke snakke så mye om det, fordi det kan virke re-traumatiserende. Den gangen på 70-tallet snakket de ikke om hvordan slike hendelser påvirket barn, og barn ble ikke sendt i terapi. I stedet gikk lille Anneli med alt inni seg, noe som forståelig nok resulterte i mange symptomer.

«Vi har alle traumer – små og store sår som formet oss i oppveksten og som skapte grunnlaget for den personligheten vi tar med oss inn i relasjonene vi har som voksne.»
– Anneli Mjøen

Satt i stillhet med moren

I oppveksten var Anneli også stadig vitne til at moren var uregulert* på forskjellige måter. Men etter at de flyttet, begynte moren på en ny vei. Hun lagde et lite, enkelt meditasjonsrom med en madrass på gulvet, noen lys og planter. Der satt hun ofte i stillhet.

– Jeg visste ikke hva hun holdt på med der inne, men hun kom ut som en helt annen person – energimessig, i ansiktsuttrykket, i hvordan hele kroppen hennes var og hva hun sendte ut. Jeg kunne merke veldig godt at hun var på plass, forteller Anneli. Hun skjønte at moren tok tid for seg selv, men undret seg også mye over hva som egentlig foregikk i dette «magiske» rommet.

I 14-15 årsalderen begynte Anneli å sitte alene i det stille rommet, fordi hun begynte å forstå at hun trengte dette selv. Da hadde hun i flere år observert hvordan moren trente på å komme seg tilbake til et regulert nervesystem.

– Jeg var vel egentlig desperat. På en eller annen måte ble det oppfanget, eller jeg var nysgjerrig. Da begynte jeg å «sitte», som jeg kaller det, fordi meditasjon er komplekst. Det har jeg holdt på med i over 40 år, så jeg har mye erfaring med det, forteller Anneli.

Øvelsene var helt konkrete, som å skulle se på et lys. Mye av det var konsentrasjonsøvelser, øvelser for å flytte oppmerksomheten inn i kroppen og flytte oppmerksomheten mellom to punkter.

– Det var helt genialt, fordi det var så konkrete, riktige øvelser for meg da. Jeg sovnet selvfølgelig hele tiden det første halvåret, smiler Anneli. Det ble til at hun satt litt hver dag og gjorde øvelser før hun gjorde lekser.

– Jeg vet ikke om lekselesingen ble bedre, men jeg ble gradvis mer i stand til å være nærværende. Så det var den harde, tunge veien. Nå finnes det jo veldig mange raskere, enklere og klokere måter å komme seg ut av aktivering og inn i et mer regulert nervesystem, sier Anneli.

«Å være traumefri betyr å leve der fortiden og sårene våre ikke styrer livet vårt i nåtid.»
– Anneli Mjøen

Enklere måter å regulere

Gode, enkle metoder for å regulere nervesystemet er noe Anneli nå ofte snakker om i ulike podkaster, i sosiale medier, i sine klasser, grupper og i sin bok, Traumefri. I boken tar hun leserne med på en myk reise i utviklingstraumer og nedarvede mønstre som påvirker oss. Store deler av boken har en praktisk tilnærming hvor hun generøst deler oppskrifter på sine beste terapeutiske metoder, for å gjøre traumefrihet tilgjengelig for alle.

– Jeg vil at leseren skal kunne regulere seg selv underveis under lesingen. Det kan være slik: «Å, nå tar jeg en liten pause og ser langt ut mot horisonten». Eller du kan se litt rundt i rommet og legge merke til noe, eller du kan gjøre somatiske øvelser for å regulere nervesystemet.

Det trenger altså ikke å være komplisert eller ta lang tid. Og Anneli forstår godt at stillesittende meditasjon slett ikke passer for alle.

– Hvis du har et uregulert nervesystem, så er ikke meditasjon stedet å begynne. Det jeg gjorde var jo «hardcore» – det var unødvendig tøft på mange måter. Dysreguleringen* min ble bedre, men den fortsatte særlig da jeg forandret meg hormonelt og da jeg begynte å feste. Alkohol var som gift for traumene mine, noe som kulminerte da jeg var 20-ish år. Da fant jeg en psykolog og begynte å jobbe med meg selv.

Hennes egen reise utgjør halvparten av treningen hun har hatt som gjør at hun nå fungerer så bra som traumeterapeut, mener hun. Den andre halvparten er utdannelser og kurs.

– Jeg vet mye om hvordan man ikke bør gjøre det, og har øvd og øvd i flere tiår på å finne ut hvordan vi kan gjøre det på best mulig måte, sier Anneli.

Hovedterapiformen er NARM

Etter flere tiår med personlig arbeid og utdanning innen yoga, mindfulness, meditasjon, TRE (trauma release exercises) og psykoterapi, fant Anneli til slutt hjem i NARM – NevroAffektiv RelasjonsModell. Dette er en metode utviklet for å behandle spesielt relasjons- og utviklingstraumer, men også sjokktraumer. NARM er i dag Annelis hovedterapiform, og for å bli NARM-terapeut må man ta en toårig videreutdannelse for psykologer og psykoterapeuter.

– Jeg hadde gått i terapi i over 25 år før jeg halvtilfeldig kom over NARM på en time med eksmannen min, hvor vi egentlig skulle snakke om barnet vårt, sier hun.

NARM bygger på en forståelse av at traumer setter spor i nervesystemet, og at veien til helbredelse går via kontakt, regulering og nærvær i kroppen. Metoden gir klienten et solid eierskap til sin historie og utstyrer dem med evnen til å regulere seg selv. Målet er å bli godt kjent med sitt sanne selv, og få en visshet om at: «Jeg er ikke et offer lenger. Jeg kan velge selv og jeg har flere muligheter.» 

– Jeg er veldig motivert til å fortelle hvor mye enklere det kan være, og hvorfor snakketerapi veldig ofte re-traumatiserer oss. Det er ikke traumesensitivt å sitte og fortelle om traumene kronologisk og bade i historien, fordi vi gjenopplever den mens vi forteller den, sier Anneli.

Hun brenner for at traumeterapi må gjøres mye mer skånsomt og organisert, med klar bevissthet om somatisk regulering underveis.
– Man må virkelig sørge for at klienten forlater rommet bedre enn da de kom. Det er jo det vi sikter mot.

«Jeg mener at det beste vi kan gi andre, er å vise dem den tryggeste veien inn i sin egen kropp og sine egne svar.»
– Anneli Mjøen

Regulering via sansene

Somatisk regulering kommer fra en terapimetode kalt Somatic Experiencing (SE). Metoden er innebygd i NARM og handler om å koble det vi utforsker i øyeblikket til en fysisk sanseopplevelse, slik at hjernen skjønner hvor den er. Selve begrepet SE refererer til kroppslige fornemmelser.

– Hjernen vår alene har store problemer med å merke om den befinner seg i fortid eller fremtid, mens sansene våre skjer kun nå. Hvis jeg forteller deg om noe skikkelig vanskelig, ser jeg for meg bilder og filmer mens jeg forteller, så jeg gjenopplever det. Da vil nervesystemet mitt respondere på det, sier Anneli.

En viktig metode i traumesensitiv terapi er å avbryte en hel del mens klienten forteller om situasjoner som har utløst traumer.

– Med en gang vi ser tegn på aktivering, med en eller annen uregulert respons (sorg på vei, skjelving, frysrespons, etc.), er det symptomer på en re-traumatisering. Da avbryter jeg, og så har vi mange måter å regulere ut på – for eksempel med ekstern regulering, der vi bruker blikket på forskjellige måter. Hvordan vi bruker øynene har veldig mye å si for hvordan nervesystemet vårt responderer. Det er mange teknikker vi bruker for å komme mer til her og nå og få regulert tilbake til: «Ok, nå er jeg innenfor toleransevinduet mitt». Vi pendler inn og ut av dette hele tiden.

Underviser i holistisk yogaterapi

Annelis arbeid krysser grensene mellom terapi og kroppspraksis. I tillegg til NARM, TRE og SE bruker hun holistisk yogaterapi som verktøy for å hjelpe mennesker å komme tilbake til seg selv.

Holistisk yogaterapi er basert på holistisk yoga – en yogaform hun selv utviklet, hvor hun har hentet frem det hun synes er best fra flere ulike yogametoder og fra hennes seks års studier av medisinsk qigong og tradisjonell kinesisk medisin. I tillegg har hun brakt inn mer oppmerksomt nærvær og alt hun har lært som kan bedre psykisk og fysisk helse. Praksisen inviterer deltagerne til å kjenne etter, falle på plass i seg selv og finne tryggheten, heller enn å prestere.

Trygghet er nemlig en nøkkel i terapirommet. Da Anneli begynte med grupper for over 30 år siden, fikk hun mulighet til å undervise 150 personer hver uke. Hun jobbet med å finne ut: Hva trenger denne gruppen mennesker aller mest? Hva er det viktigste jeg kan gi dem?

– Det tok mange år før jeg skjønte at det var trygghet. Jeg merket at folk gikk i prestasjon i timene, overalt. Jeg kunne også merke hvem som var uregulert. Da jeg kom frem til at det var trygghet, endret det alt for meg. Jeg begynte å gi slipp på øvelsene. Jeg begynte å undervise de somatiske bevegelsene eller yogaøvelsene eller bevegelser med nærvær. Men hva er det som er viktig? Jo, det er å få lov til å lede seg selv, få lov å kjenne etter, sier Anneli.

Gjennom holistisk yogaterapi underviser hun både klienter og fagfolk i hvordan kroppen kan brukes som en direkte inngang til utforsking og regulering. Ved siden av terapitimer både i Oslo og over Zoom, tilbyr hun utdannelse i yogaterapi for terapeuter, yogalærere og helsepersonell.

– Deler alt jeg har

Anneli har altså et stort verktøyskrin med mange effektive metoder og øvelser. For hun tror ikke det er kun én gylden nøkkel som låser opp alt. I stedet er det summen av alt man gjør, dråpe for dråpe, som plutselig en dag gjør at det føles som om en nøkkel låser opp for en varig endring.

Anneli har alltid mye mer på hjertet, og brenner for å få ut mer informasjon til flere om hvordan vi skal behandle traumer.
– Jeg deler alt jeg har, for det er ikke noe vits i å sitte på det, vi må bare få det ut. Vi må prøve å støtte så mange mennesker som mulig i denne reisen, for den er vanskelig nok, avslutter hun.

Vil du vite mer Anneli og hennes arbeid, sjekk hennes nettside annelimjoen.com og Instagram-kontoen: @annelimjoen.

Ordforklaring:

*) Et dysregulert eller uregulert nervesystem betyr at kroppen blir værende i stress- eller overlevelsesmodus, også lenge etter at en faktisk fare er over. Det er som om nervesystemet er fryst i en beredskapstilstand, og det kan vise seg som både over- eller underaktivering. Overaktivering kan vise seg som angst, panikk, rastløshet, sinne, overtenkning eller søvnproblemer. Underaktivering kan gi utslag i nummenhet, utmattelse, depresjon, tilbaketrekning eller frystilstander. Dette er ikke bevisste reaksjoner, men automatiske mønstre i kroppen som et forsøk på å beskytte oss.

Tips til å regulere nervesystemet

Vi spurte traumeterapeut Anneli Mjøen: – Har du noen enkle øvelser eller råd som du pleier å gi til folk som ønsker å begynne å regulere nervesystemet sitt i hverdagen? Som mange andre kjenner jeg ofte på spenninger i nakke og skuldre – hva kan man gjøre for å få litt mindre spenninger der?

1. Risting

– Ved spenninger i skuldre og nakke er risting mitt første valg. Rist litt på skuldrene, særlig armene. Når jeg har foredrag, kan jeg få hundrevis av mennesker til å gjøre mange slike rare ting. Det er veldig gøy! ler Anneli.

Slik risting virker frigjørende, og det har en fysiologisk forklaring.
– Det slipper spenningen umiddelbart og gjør at det kommer mer energi tilbake i kroppen. For der hvor energien var fastlåst, blir den nå frigjort og kan bevege seg mye mer i kroppen. Så det er en sånn umiddelbar tilfredsstillelse med spenning ut, energi inn. Finnes det noe bedre? sier Anneli og ler. For latter i seg selv er også frigjørende.

2. Bruk blikket

Noe annet helt konkret hun anbefaler er å bruket blikket. 
– Vi vet at det å sitte og se på en skjerm er litt aktiverende, for da har vi et fiksert blikk. Når jeg sitter og jobber, sitter jeg og sjekker ut hele tiden. Jeg gjør det helt automatisk, fordi jeg har jobbet så mye med det. Å se ut av et vindu eller litt langt ut er helt optimalt.

– Når du ser ut mot horisonten, virker det regulerende, sier Anneli, og forklarer det med at steinalderhjernen vår liker å få oversikt og overblikk. Dette er en fin måte å roe ned og kjenne hvordan du har det. I motsatt fall blir synsfeltet vårt innsnevret når vi er veldig aktivert. Et stirrende blikk kan være tegn på at personen er i frys og overbelastet.

3. Visuelle pauser

Ellers tipser hun om å gi seg selv visuelle pauser i løpet av dagen, ved å lukke øynene. Slik kan du synke litt inn og bak tankenes foss, bort fra ytre kaos.

– Slik kan du veksle mellom dette og se utover. Vi vet også at når vi ser på noe grønt, så har det en ro-givende effekt på nervesystemet, sier Anneli og viser til forskning på hvordan fargen grønn og elementer som trær, planter og fuglesang har en dokumentert beroligende effekt.

4. Flere mikropauser gjennom dagen

Gjennom dagen kan du altså veksle mellom å både riste litt på kroppen, vende blikket utover mot horisonten eller noe grønt og vende blikket innover for å stilne tankefossen. Da gir du nervesystemet flere små, beroligende mikropauser eller mikroreguleringen i løpet av dagen – istedenfor å hele tiden veksle mellom aktivering og mikrostress dagen lang.

– Det du får tilbake er den summen alle leter etter. De kommer til meg og spør: «Kan du ikke gi meg den gylne nøkkelen som kan låse opp livet mitt». Da sier jeg alltid: «Jo, det kan jeg, men det er ikke det du tror!», sier Anneli og ler med glimt i øyet.  

Traumefri – en bok for alle

Høsten 2024 ga Anneli ut boken Traumefri, en tilgjengelig og varm innføring i utviklingstraumer og selvregulering.

– Jeg ville lage en bok som både fagfolk og folk flest kan bruke. En som ikke bare er teoretisk, men som gir konkrete øvelser og verktøy. Det er faktisk noe av det vanskeligste jeg har gjort – å skrive enkelt om noe så komplekst. Men jeg ville vise at frihet er mulig.

Boken bygger på det Anneli kaller Traumefri-modellen, og inneholder både innsikt, praksis og refleksjon. Den har allerede funnet veien inn i terapirom, sykehus og hjem.

– Det viktigste budskapet er at traumer ikke trenger å styre livet vårt i nåtid. Å være traumefri betyr ikke å være fri for sår, men å ikke være fanget i dem.

Les mer om traumer og traumeterapi:

Forstår du traumene dine?

Hjelp til å håndtere traumer

− Traumer har vært ignorert av samfunnet!

Behandler traumer med lys- og frekvensterapi

Skrev bok om usynlige traumer