Storbritannias moderne druider

Tekst og foto: Morten Risberg

Vi er ute på landsbygda i England, langt fra nærmeste by. Morgendisen ligger fortsatt tykt i gresset, og solen har så vidt begynt å lyse opp de høyeste trekronene. Et titalls druider står i en sirkel rundt det hellige bålet som brenner dag og natt. Sirkelen sluttes idet druidene holder hender, og synkront begynner en harmonisk resitasjon av ordet «Awen» – kraften for inspirasjon. Den langtrukne ett-ords-sangen fyller plassen og ruller oppover skogsidene. «Aaaaaaaaaaaaaaweeeen». Det gjentas tre ganger.

Livets dans

Hilde er dagens leder av morgenseremonien. Hun instruerer at «livets dans» nå skal starte. Dansen er en energisamlende, meditativ bevegelse med tilhørende messing av en melodiøs sang fra et ukjent språk. Det kan sees på som en lett morgenyoga. Bevegelsene symboliserer at man henter energi fra bakken, himmelen og rundt seg selv, og avslutter med at druidene igjen står i sirkel. Seremonien avsluttes med tre «Awen» før alle gir hverandre en morgenklem. Dagen i druideleiren er nå i gang.

Druidene arrangerer flere leirer i året, som alle hyller tradisjonelle høytider. Denne gangen er det Samhain, som er druidenes Halloween.

Les gjerne om Samhain her: Samhain – naturen dør inn i vinteren (medium.no)

– Hva vil det si å være druide?
– Spør du fem druider, så får du fem forskjellige svar – og en diskusjon, smiler Ariana. Hun er medlem av OBOD, som betyr Order of Bards, Ovats & Druids, og er med på å arrangere årets Samhain-leir.

Slik mange nordmenn finner sjamanisme i voksen alder, fant også Ariana druidismen som voksen, og det mener hun har forandret livet hennes – til det positive.

– Jeg har egentlig aldri vært religiøs eller spirituell. Foreldrene mine var ateister, og vi var aldri i kirken. Likevel har jeg alltid hatt en kobling til naturen. Jeg har tidligere ofte brukt turer i naturen som en oppløfter på humøret, så da jeg hørte om druidisme, tenkte jeg at dette kunne være noe for meg.

Ariana hadde gått gjennom en vanskelig tid i livet da hun begynte i OBOD. Begge foreldrene og søsteren hadde gått bort, og hun måtte gjøre slutt på sin kjærlighet til en yngre mann som ønsket å stifte familie.

– Jeg følte at livet var på vei mot kanten av stupet, og jeg lette etter noe som kunne hjelpe, forteller hun.

Gjennom læren og praksisen man går gjennom under opplæringen som druide, møtte Ariana på flere erkjennelser og oppvåkninger som hjalp henne ut av livssituasjonen hun var i før hun begynte.

– Jeg lærte å være glad i meg selv igjen, sier hun.

Tre kategorier

Ariana forklarer at druider er delt opp i tre kategorier, som er basisen for tre forskjellige læreperioder for medlemmer i OBOD.

– Druidisme snakker til tre av våre største lengsler, som er å være kreativ, å være en del av naturen rundt oss og å ha adgang til dyp kunnskap. Vi identifiserer oss med dette gjennom forskjellige aspekter av oss selv som vi kaller sangeren (bard), sjamanen (ovat) og vismannen (druid). Skillene mellom disse er ofte vage, det er opp til hver enkelt hvem vi identifiserer oss mest med, forklarer hun.

Søken etter moderne åndelighet

Ronald Hutton er en kjent britisk historiker som er ekspert på hedenske tradisjoner. Han forteller at de som trekkes til druidisme, er mennesker som er på søken etter en moderne åndelighet.

– Druidisme gjør ting som andre åndeligheter ikke gjør. Druidisme gir folk en sterk følelse av relasjon til landet rundt en og naturen. Det gir også en sans for slektskap med forfedrene – menneskene som bodde i landet i tidligere tider, og var med på å forme landet til det det er i dag, forklarer han.

Eksempler på andre typer åndeligheter er blant annet wicca i Storbritannia, og sjamanisme som er mer utbredt i Norge.

Hutton fortsetter å forklare at druidisme er ulikt andre åndeligheter ved at det tillates mange forskjellige praksiser.
– Druidisme har et bredt rammeverk med vage kanter. Dette hjelper til med å tiltrekke mennesker med ulike former for tro. Oldtidens druider skrev aldri ned noe i bøker, og derfor vet vi lite om hva de egentlig praktiserte. Mye av det dagens druider gjør, er derfor hentet fra andre åndeligheter og tilpasset til druidisme.

– Er det en religion?
– Det kan være det. Mange velger å leve etter druidisme som en religion, mens andre kan se på det som en filosofi, levemåte, eller bare som en form for selvutvikling. Det finnes kristne druider og druider som er ateister, sier han.

Tar avstand fra religion

OBOD har lagt seg i siste kategori og tar avstand fra å kalle seg en religion. En annen organisasjon er BDO, British Druid Order, som er ledet av Phillip Shallcrass, også kalt Greywolf.

Greywolf forteller at for ham personlig er druidisme en religion. Han vokste opp i et kristent hjem, men følte aldri at kristendommen relaterte seg til ham. Som ung hadde Phillip flere personlige, åndelige opplevelser som han valgte å undertrykke for å unngå negativ oppmerksomhet. Da han var 18 år, hadde han et mentalt sammenbrudd, og han ser en sammenheng mellom dette og de ubearbeide spirituelle inntrykkene han hadde tidligere.

– Etter sammenbruddet leste jeg en bok om druidisme og en bok om sjamanisme. Da forstod jeg at begge trosretningene snakket om akkurat det jeg hadde opplevd, og at jeg ikke bare var gal, forteller han.

Dette hjalp Greywolf med å akseptere seg selv, og han har siden viet livet sitt til druidisme.

Andre druider kjenner seg igjen i det Greywolf sier. En kvinnelig druide fra Wales sier hun var «the weird kid» – det sprø barnet – da hun vokste opp.

– Jeg hadde bedre kontakt med dyr enn mennesker, og var opptatt av spiritualitet fra jeg var veldig liten. På samme måte som med Greywolf tenkte jeg at jeg måtte skjule denne delen av meg selv for å passe inn med resten av de jevnaldrende i samfunnet, forteller hun. Etter at hun ble druide, føler hun at hun endelig kan finne tilbake til den hun en gang var.

På leting etter ogham-tegn

Det er Greywolf som står for neste aktivitet på druideleiren – en forelesning om ogham-alfabetet. Ogham kan minne om runer, og hver bokstav symboliserer et tre eller en plante vi finner i naturen rundt oss. Mange druider praktiserer noe som kalles «divination», som kan beskrives som å finne mening eller noe hellig enten inne i seg selv eller i tegn fra naturen. Forelesningen tar for seg hvordan vi kan lete etter ogham-tegn og på den måten la naturen snakke til oss.

Mørket faller på, og det store, sirkulære teltet fylles opp med druider. I midten er det et alter fylt med gjenstander fra naturen. Veggene er kledd med tykke, fargerike tepper, og to vedfyrte ovner er med på å holde temperaturen behagelig i den engelske oktoberkvelden. Flere av druidene sitter klare med trommer.

Kvelden handler om trær, og druidene skal ut på en åndelig reise ved hjelp av meditative trommerytmer. Druiden som leder seansen, ber alle om å legge seg komfortabelt ned, lukke øynene og la sinnet fare. På reisen skal man være åpen for om intuisjonen fører frem til et bestemt tre. Noen forklarer det som at treet velger å kalle på dem, andre føler at de selv tar kontakt med treet. Under reisen skal man lytte til følelsen av hva naturen kan fortelle. Det er varierende hvordan druidene selv oppfatter dette. Noen kan ha en samtale med treet, og bruker ord og uttrykk, mens andre får en følelse av atmosfære, energi og kanskje oppvåkning av personlige minner. Alle har en oppgave om å hente et budskap tilbake fra treet.

En konstruert fantasi?

Under diskusjonen i etterkant kommer det opp et spørsmål om hvorvidt opplevelsene man har kun er konstruert fantasi, og hvorfor dette da kan gi oss svar som vi ikke hadde fra før av. Her igjen er det variasjon i hva druider tror. Flere mener at ved å dra på en sjamanistisk reise som dette så møter man en kraft eller entitet som finnes ute i naturen, som snakker til deg. Andre mener at om man kommer i en meditativ tilstand og lar intuisjonen fare fritt, så vil man selv kunne komme til erkjennelser og tanker man ikke ville hatt i en normal, våken tilstand. Ariana tror selv på det siste; hun forteller at oppvåkningen hun hadde da hun startet med druidisme, skjedde under en meditativ reise, og svaret ble gitt av en «guide» i form av en kronhjort. Hun tror hun hadde svaret selv et sted i underbevisstheten, men hun hadde ikke tilgang til det før «noen eller noe» viste det til henne.

– Uansett hvordan det skjedde, så virket det jo, ler Ariana.

I tillegg til tromming er messing og synging en viktig del av disse seremoniene. Neste kveld samles druidene i et tradisjonelt bygd rundhus hvor de skal tromme og synge med forfedrene. Druidene sitter på bakken eller på trestubber i en sirkel rundt et bål, og det er en spent og avventende stemning.

Skillet mellom de to rikene

Lyset fra den flakkende flammen og lukten fra bålet bidrar til den mystiske atmosfæren. Greywolf tar ordet og snakker om hvordan kvelden skal hedre forfedrene. Det kan være menneskene som bodde i landet før oss, eller de som kom før oss i slektstreet, eller noen vi kjente i vår levetid. For druidene er Samhain tiden hvor skillet mellom de to rikene (livet og døden) er tynnest.

Det er stillhet. Så begynner Greywolf å slå på skinntrommen. Raskt etter akkompagneres rytmen av flere trommer. Lyden er så komplett at man kunne tro de hadde øvd til konsert. Greywolf starter å synge. «We are a circle, within a circle, with no beginning, and never-ending.»

Flere sangstemmer dukker opp, og det neste verset fyller rundhuset fra vegg til vegg med en kraftig, harmonisk lyd. Trommingen øker i intensitet, og volumet på stemmene øker gradvis. Likt som før gir den rytmiske trommingen og den repeterende, melodiøse sangen en meditativ effekt på sinnet. Crescendo-sangen toppes i intensitet, og så ebber det hele ut i en stillhet og ro mens druidenes blikk er rettet mot bålet. Det er en annen, varmere energi i rommet enn det som var før trommingen. Om det er den menneskeskapte atmosfæren man føler – eller om det er forfedrene – er opp til hver enkelt druide selv å bestemme.

Kieron, en veteran i druidemiljøet, forklarer at han heller ønsker å tro det er mer der ute enn det vi ser med våre menneskelige øyne og erfaringer.

– I det vestlige samfunnet blir fantasi sett på som oppspinn, men tidligere trodde man at fantasi var impulser fra et annet plan. Imagination – in magic nation. Fantasien er en sans fra intuisjonen din, og mennesker har glemt å høre på intuisjonen. Tar du et steg mot magien, så tar magien et steg mot deg, mener Kieron.

Forbudt å dele bilder

Druidene er selv klar over hvordan mange av disse seremoniene og ritualene kan virke utenfra for folk som ikke har opplevd det selv. Det er derfor mange som velger å skjule sin tilknytning til druidisme fra jobb, venner og familie. De snakker ofte om å «komme ut» til de rundt seg etter at de har blitt druider. Det er strenge regler for å ta bilder fra leirene, og man tillater aldri deling av bilder uten personlig samtykke. En kvinnelig druide fra Italia beskriver leirene som sitt andre hjem.

– Her kan jeg være meg selv, og alle er støttende og åpne. Det er virkelig som en familie, sier hun.

Conor, en gutt fra Wales på 13 år, er enig i dette, og forteller at mange han har møtt på camp, er mer familie enn hans egentlige familie. Han har deltatt på druideleirer så lenge han kan huske, siden begge foreldrene er druider. Han mener at samholdet blant druidene er det som trekker ham tilbake til leirene nå.

– Det er veldig åpent og inkluderende, og alle kommer med forskjellige synspunkter på tro og druidisme. Da kan man bare være enige om å være uenige, og så kan man lære av hverandre, forteller han.

– Det er sjelden man finner en samling av folk hvor det er så mye varme, kjærlighet og positive tanker. Dette, i tillegg til den nære koblingen til naturen, er grunnen til at jeg gang på gang kommer tilbake til druideleirene, avslutter den italienske kvinnen.

Dette er en druide

Druidisme er en åndelig tro og praksis som baserer seg på tradisjonene og lærdommen til de gamle druidene, som kan spores flere tusen år tilbake i Storbritannia.

De første skriftlige bevisene på druiders eksistens er ca. 2400 år gamle. Druidisme antas å ha eksistert også forut for dette, men en eksakt begynnelse er ukjent. Druidene blir ofte forbundet med Stonehenge i England, som ble konstruert for 4000–5000 år siden. Det er også funnet likhetstrekk til druidenes praksis og arkeologiske utgravninger i Europa som er opptil 18 000 år gamle.

Druidene hadde en viktig rolle som lærere, religiøse ledere, leger og politiske rådgivere i det keltiske samfunnet som hadde sin storhetstid rundt 200 år f.Kr. og strakk seg fra Storbritannia og østover i Europa. Under Romerrikets ekspansjon ble druidene sett på som en trussel, og druidisme ble forbudt og forfulgt.

Til tross for at druidene var lærde, ble informasjon om druidisme kun videreført med tale og fortellinger. Dette sies å ha vært for å hedre menneskets evne til å huske gjennom sang, musikk, poesi og fortellerkunst. På grunn av dette er den eneste nedskrevne informasjonen om druidisme fra andre enn druidene selv. Julius Cæsar er en av de første kildene til informasjon om druidene, der han beskriver dem som fiender.

På grunn av Cæsars forfølgelse av druidene gikk druidisme under jorden i flere århundrer. Mange av funksjonene til ordenen ble tatt over av kristendommen i denne perioden. På 1800-tallet finner man igjen spor etter druidisme i Storbritannia, der grupperinger igjen begynner å kalle seg druider.

I dag praktiseres druidisme fremdeles i Storbritannia, og det er flere organisasjoner som jobber for å videreføre praksisen med å informere og lære opp interesserte i hva det vil si å være en druide.

Kilde: wikipedia.org: druide

Aktuelle linker:

OBOD – Order Of Bards, Ovates & Druids, Druidry.org

BDO – British Druid Order, druidry.co.uk

Artikkelen ovenfor er en oppdatert republisering av en artikkel som ble skrevet i 2018 og publisert i Medium utgave 1-2019.

Les også:

Lær å lage en sjamanistisk og spirituell høytid

Yule – en tid for velsignelser og fornyelse

Samisk sjamanisme: Noaidenes magiske kraft

Samhain – naturen dør inn i vinteren