Sjamanisme, en levende kultur i Norge?

Tekst: Kyrre Gram Franck, Sjamanistisk forbund

Et av Sjamanistisk Forbunds klart uttalte mål er å skape en levende sjamanistisk kultur i Norge. Det å gi liv til gamle tradisjoner, vår kulturarv. Rundt om i Norge skjer akkurat dette, ikke bare i regi av Sjamanistisk Forbund. Også andre organisasjoner og enkeltpersoner bidrar til å blåse liv i bålet.

Trommene kommer frem fra skapet sammen med kunnskap som har vært gjemt, skjult fordi den har vært forbudt. For 300 år siden ble trommen bannlyst og forbudt. Men sammen med offentlig godkjennelse av Sjamanistisk Forbund i 2012, ble trommen igjen akseptert. Til og med i kirkerommet har trommen i enkelte tilfeller blitt invitert, takket være gode ambassadører for sjamanismen.

Enkelte kritikere hevder at moderne sjamanisme er en nykonstruert praksis, bare for å glemme at sjamanismen og animismen er de eldste spor vi har etter tro, også her i Norge. Også i Europa ser vi at de gamle tradisjonene er i ferd med å bli tatt tilbake og lignende organisasjoner og grupperinger oppstår.

Sjamanisme som åndelig kulturarv

Det er sikkert enkelte som vil få kaffen i vrangstrupen når jeg hevder at det vi driver med er kulturarv. Men UNESCOs definisjon av immateriell kulturarv, peker likevel i den retningen.

Ifølge konvensjonen om vern av immateriell kulturarv omfatter dette blant annet språk, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og kunnskap knyttet til naturen. Slik kulturarv gir mennesker en følelse av identitet og kontinuitet, og overføres gjennom generasjoner via muntlige tradisjoner og praksiser (UNESCO, 2003).

Kulturrådet legger til grunn den samme forståelsen. De beskriver immateriell kulturarv som praksiser, uttrykk og kunnskap som samfunn og grupper selv anerkjenner som en del av sin kultur. Denne arven er ikke statisk, men gjenskapes kontinuerlig i samspill med natur, historie og omgivelser. Samtidig understrekes det at kulturarven må være i tråd med menneskerettigheter og prinsipper om gjensidig respekt og bærekraftig utvikling (Kulturrådet).

Et sentralt poeng i UNESCOs konvensjon er at det er kulturbærerne selv som definerer hva som har verdi. Det innebærer at eierskapet til tradisjonene ligger hos dem som praktiserer og viderefører dem. Eksterne aktører kan derfor ikke fastsette hva som er gyldig eller autentisk kulturarv. Dette demokratiske perspektivet er en grunnleggende forutsetning i arbeidet med å synliggjøre og bevare immateriell kulturarv (UNESCO, 2003).

Kan ett trossamfunnvære immateriell kulturbærer?

For å kunne svare på det er vi nødt til å ta utgangspunkt i definisjonene over. Sjamanismen er ett immaterielt kulturuttrykk på følgende måter:

• Den baserer seg på muntlige tradisjoner og overleveringer som går i arv fra generasjon til generasjon (I moderne tid også skriftlig)
• Den blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i forhold til deres miljø, i samspill med naturen og med historien og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet
• Den anerkjennes av grupper som en del av kulturarven.

Om vi så tar en titt på Formålsparagrafen til Sjamanistisk Forbund som sier at; «SF er et trossamfunn som ønsker å fremme et sjamanistisk trosbilde, samt ivareta individets og gruppers rett til å søke og utøve en sjamanistisk praksis.» Praksis kan i denne sammenhengen også ses som utøvelsen av sjamanistiske tradisjoner.

I denne sammenhengen blir altså Sjamanistisk Forbund en organisasjon som verner om en immateriell åndelig kultur. Men trenger sjamanismen vern, som et åndelig kulturuttrykk?

Sjamanismen har vært en kulturbærer som har blitt marginalisert og forsøkt utryddet historisk sett. Den har måttet praktiseres i det skjulte og mye kunnskap er gått tapt. Historien har ikke helt klart å utrydde den og de åndelige og religiøse tradisjonene har gått i arv gjennom familie og i enkelte tilfeller også til andre arvtagere.

Takket være den moderne sjamanismen har det opprinnelige også fått sin renessanse. Stortingsproposisjon 73 (2005-2006) slår også fast at behovet for vern av den immaterielle kulturarven er større for vår samiske urbefolkning og nasjonale minoriteter. Og at dette omfatter ikke bare definerte etniske grupper, men også andre marginaliserte grupper av religiøs eller sosialhistorisk art.

Den Norske Kirke er også anerkjent som en immateriell kulturbærer, slik at grunnlaget for at også andre trossamfunn kan bli anerkjent er der. Arbeidet med å gjenreise en levende sjamanistisk åndelig og religiøs kultur er begynt, og en offentlig anerkjennelse av sjamanismen som immateriell kulturarv er noe vi i Sjamanistisk forbund vil jobbe for.

Kilder:

• UNESCO, 2003: Immateriell kulturarv
• SNL.no: Immateriell kulturarv
• Kulturdirektoratet: Immateriell kulturarv
• Regjeringen: Immateriell kulturarv i Norge: En utredning om UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven

Artikkelen ovenfor er også publisert på Sjamanistisk Forbund, og gjengitt med tillatelse, med mindre justeringer i teksten spesielt under avsnittet «Sjamanisme som åndelig kulturarv» og tilføyde kildehenvisninger.

Les også:

La naturen bli din læremester

Trommereisens funksjon i sjamanisme

Hva er kraftdyr? Slik finner du ditt

Finn din kraftplass i naturen